Engstelig personlighetsforstyrrelse og jobb

[AnonymBruker]

Jeg sliter med engstelig personlighetsforstyrrelse og har et stort ønske om å kunne jobbe i ordinær bedrift. Problemet er bare at jeg ikke skjønner hvor det skal være. Jeg kan heller ikke utføre noe tungt arbeid, dvs ingen løfting eller tunge oppgaver. Jeg hadde sannsynligvis klart å jobbe med en person eller to, eller en plass hvor man ikke har lunsjpause eller kan spise alene. Noen andre med denne diagnosen som har vanlig jobb? Jeg vet ikke om det er spesielt for diagnosen men jeg blir aldri trygg på menneskene rundt meg. Så lunsjpausen var like angstskapende for meg etter flere år på en praksisplass som helt i begynnelsen. 

Anonymkode: d5cd3...4ac

[AnonymBruker]

Jeg jobber i kundeservice, og har samme diagnose. Det er tungt og hardt, men har lunsjpause alene, så får slappet litt av da. 

Anonymkode: 32342...400

[AnonymBruker]

Jobber i poliklinikk på sykehus og holder på å dø hver dag. 

Anonymkode: 713b7...ed2

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg jobber i kundeservice, og har samme diagnose. Det er tungt og hardt, men har lunsjpause alene, så får slappet litt av da. 

Anonymkode: 32342...400

Visste du at du fikk ha lunsj alene når du begynte? 

 

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jobber i poliklinikk på sykehus og holder på å dø hver dag. 

Anonymkode: 713b7...ed2

Uff, vil du forsøke å skifte jobb?

Anonymkode: d5cd3...4ac

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Visste du at du fikk ha lunsj alene når du begynte? 

 

Uff, vil du forsøke å skifte jobb?

Anonymkode: d5cd3...4ac

Ja prøver. 

Anonymkode: 713b7...ed2

[AnonymBruker]

Jeg har ikke lidelsen, men jobber i kontorlandskap og tar lunsj alene ved computeren mens jeg surfer på nettet. Det fins mange arbeidsplasser hvor dette er ok.

Anonymkode: e3f95...761

[AnonymBruker]

På 15.10.2019 den 19.17, AnonymBruker skrev:

Jeg sliter med engstelig personlighetsforstyrrelse og har et stort ønske om å kunne jobbe i ordinær bedrift. Problemet er bare at jeg ikke skjønner hvor det skal være. Jeg kan heller ikke utføre noe tungt arbeid, dvs ingen løfting eller tunge oppgaver. Jeg hadde sannsynligvis klart å jobbe med en person eller to, eller en plass hvor man ikke har lunsjpause eller kan spise alene. Noen andre med denne diagnosen som har vanlig jobb? Jeg vet ikke om det er spesielt for diagnosen men jeg blir aldri trygg på menneskene rundt meg. Så lunsjpausen var like angstskapende for meg etter flere år på en praksisplass som helt i begynnelsen. 

Anonymkode: d5cd3...4ac

Det er angsten og selvbildet du må endre, ikke gjemme deg bort på en enda mer "trygg" arbeidsplass. Skal du bli kvitt diagnosen din (ja, det er mulig), må du slutte å ta enkleste vei ut. 

Anonymkode: 4203a...aca

[AnonymBruker]

Jobber innen arkiv. Har hele bygget for meg selv så langt ingen av de to andre ansatte er på jobb. Når de er på jobb veksler noen ord nå og da, men jobber selvstendig og alene enten ulike steder bygningen eller ved ulike deler av kontoret (som er stort), alt etter som. Spiser lunsj ved min egen skrivepult når det passer meg og det gjør kollegaene mine også. Vi har aldri noe felles lunsjpause der vi sitter å prater med hverandre. 

Anonymkode: 61732...04a

[AnonymBruker]

Hvis du er tilknyttet behandling på en Dps kan du sjekke om det fins jobbspesialist der. Jeg jobber selv som det og har bistått mange med lignende diagnose ut i jobb. IPS heter tiltaket, og gjelder kun ordinær, lønnet arbeid. Nav har lignende tilbud hvis ikke. Lykke til!

Anonymkode: 39318...ebe

[AnonymBruker]

På 18.10.2019 den 16.08, AnonymBruker skrev:

Det er angsten og selvbildet du må endre, ikke gjemme deg bort på en enda mer "trygg" arbeidsplass. Skal du bli kvitt diagnosen din (ja, det er mulig), må du slutte å ta enkleste vei ut. 

Anonymkode: 4203a...aca

Jeg ser at du ikke kan noe om unnvikende/engstelig pf. Et av målene er jo å læse seg å ta plass i verden som seg selv med sine egne behov, tanker og meninger. Det at ts tør å gå mot drømmen sin om jobb samtidig som hun er bevisst på at hun har et behov for å spise alene for å få til dette, viser jo at hun allerede gjør akkurat det som er helende for denne kategorien. Det er et sunnhetstegn at hun anerkjenner og ivertar jeg-perspektivet og selv tar ansvar for å dekke behovet.

Anonymkode: c41d2...5b5

[AnonymBruker]

Jeg har også denne diagnosen og jobber som vernepleier på en omsorgsbolig med mye utfordrende atferd og konstant personalmangel. Det er.... brutalt:P Jeg visste ikke at jeg hadde denne diagnosen før etter både utdannelse og fast jobb var i boks, ellers hadde jeg nok valgt noe annet. Jeg får jo veldig mye "eksponering" for situasjoner jeg absolutt ikke har grunnlag til å mestre mtp. diagnosen, de er for mange, og for intens. Så det endte med at jeg hadde et mentalt sammenbrudd som varte nesten ett helt år:\ Det var slik jeg fikk diagnosen jeg antakelig har hatt siden jeg var lita. Sammenbruddet gjorde at alle symptomene mine ble akutt forverret; jeg selvskadet mye, og gav til slutt meg selv hjernerystelse. Jeg var suicidal(en venninne måtte ta fra meg bilnøklene...), og jeg vekslet brått mellom angst/panikkanfall og deprejson/apati. Så jeg leter etter en annen jobb men har ikke hatt hellet med meg. Ikke er jeg helt sikker på hva jeg er ute etter heller, det gjør jo ikke ting lettere:P Jeg har heldigvis en god(dog uventet) kollega som dekker for meg dersom jeg trenger en tur i arkivrommet i kjelleren:P

Men for å avslutte med noe litt mer lysbetont; dette sammenbruddet har ført med seg en interessant bivirkning; jeg klarer å gi litt mer faen:P Sykt befriende!

Anonymkode: 5df11...071

[Isitfair]

På 18.10.2019 den 16.08, AnonymBruker skrev:

Det er angsten og selvbildet du må endre, ikke gjemme deg bort på en enda mer "trygg" arbeidsplass. Skal du bli kvitt diagnosen din (ja, det er mulig), må du slutte å ta enkleste vei ut. 

Anonymkode: 4203a...aca

 

Jeg tror du misforstår noe helt alvorlig. Jeg jobber i kunderservice, og har kontakt med mennesker under hele vakten. Dette gjør meg verre, og ikke bedre. Det finnes lite behandlingsmuligheter for oss med unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse ettersom vi er en nedprioritert gruppe i psykiatrien. Det er viktigere å utvikle behandlingsmetoder for de med borderline personlighetsforstyrrelse enn for oss. Kort oppsummert så blir man ikke bedre av å omgås flere mennesker ettersom angsten for å gjøre noe feil, føle seg ydmyket eller kritisert bare blir sterkere av å omgås andre. 

[AnonymBruker]

På 18.10.2019 den 16.08, AnonymBruker skrev:

Det er angsten og selvbildet du må endre, ikke gjemme deg bort på en enda mer "trygg" arbeidsplass. Skal du bli kvitt diagnosen din (ja, det er mulig), må du slutte å ta enkleste vei ut. 

Anonymkode: 4203a...aca

Bullshit.  Å stadig presse seg selv gjør ikke folk med denne diagnosen bedre, men værre. Det kan dessverre ikke kureres på samme måte som feks sosial angst. Det beste er å finne en måte å leve med det uten at symptomene gir for mye ubehag. Målet er å finne nettopp en trygg arbeidsplass. 

Anonymkode: 713b7...ed2

[AnonymBruker]

På 18.10.2019 den 16.08, AnonymBruker skrev:

Det er angsten og selvbildet du må endre, ikke gjemme deg bort på en enda mer "trygg" arbeidsplass. Skal du bli kvitt diagnosen din (ja, det er mulig), må du slutte å ta enkleste vei ut. 

Anonymkode: 4203a...aca

Du har jo ingen begrep om hva dette handler om. 

Anonymkode: 10919...bbb

[AnonymBruker]

Har jobbet med kunder og i team i årevis. Det hjelper ikke det spor og har tidoblet problemene. Ikke jobb på mange år nå. Jeg hadde mye mindre problemer til å begynne med og jeg ville virkelig ignorere dette tåpelige problemet og trumfe igjennom alt alle andre får til, men det er bare ikke sånn det funker. Grunnen til at vi ikke blir prioritert i psykiatrien er at et behandlingsopplegg for dette tar lang lang tid. Psykiatrien vil heller rydde unna flest mulig på kortest mulig tid, og andre typer lidelser kan sluses igjennom systemet med quick fix. Flere unna på kort tid = heder og ære.  Sånn er verden. 

Anonymkode: 10919...bbb

[Isitfair]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har jobbet med kunder og i team i årevis. Det hjelper ikke det spor og har tidoblet problemene. Ikke jobb på mange år nå. Jeg hadde mye mindre problemer til å begynne med og jeg ville virkelig ignorere dette tåpelige problemet og trumfe igjennom alt alle andre får til, men det er bare ikke sånn det funker. Grunnen til at vi ikke blir prioritert i psykiatrien er at et behandlingsopplegg for dette tar lang lang tid. Psykiatrien vil heller rydde unna flest mulig på kortest mulig tid, og andre typer lidelser kan sluses igjennom systemet med quick fix. Flere unna på kort tid = heder og ære.  Sånn er verden. 

Anonymkode: 10919...bbb

Tror ikke det er den eneste grunnen til at vi ikke er prioritert. Mennesker med borderline viser sterkere symptomer, og blir dermed prioritert fordi de gjør mer ut av seg. Vi med UPF er redde for å bli kritisert eller ydmyket om vi prøver å kreve riktig og ordentlig behandling. 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Isitfair skrev:

Tror ikke det er den eneste grunnen til at vi ikke er prioritert. Mennesker med borderline viser sterkere symptomer, og blir dermed prioritert fordi de gjør mer ut av seg. Vi med UPF er redde for å bli kritisert eller ydmyket om vi prøver å kreve riktig og ordentlig behandling. 

Riktig. Jeg har aldri bedt om noe, men har stadig fått henvisning til psyk likevel. Har ikke hatt noen formening om behandlingsløp utenom at gruppe er uaktuelt. 

Anonymkode: 10919...bbb

[Isitfair]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Riktig. Jeg har aldri bedt om noe, men har stadig fått henvisning til psyk likevel. Har ikke hatt noen formening om behandlingsløp utenom at gruppe er uaktuelt. 

Anonymkode: 10919...bbb

Behandlerne vil ofte skrive meg ut fordi jeg mener jeg ikke følger behandlingsopplegget. Jeg føler personlig at jeg ikke har fått noe ordentlig opplegg. Har brukt mye tid på å finne ut hvordan jeg skal bli helt frisk fra diagnosen, men finner ingen informasjon verken på norsk eller engelsk. Det er så frusterende, og jeg har også sagt at de kan sette meg opp på opplegg hvor jeg må omgås andre i gruppe (som de ville). Dessverre kunne jeg ikke følge behandlingsopplegget hver gang da jeg har obligatorisk undervisning på studieprogrammet mitt, og da fikk jeg ikke være med. Selv om det er mulig at jeg kunne hatt utbytte av det. Veldig frusterende. 

[AnonymBruker]

Hva med yrkessjåfør?

Anonymkode: 97d60...942

[AnonymBruker]

8 timer siden, Isitfair skrev:

Tror ikke det er den eneste grunnen til at vi ikke er prioritert. Mennesker med borderline viser sterkere symptomer, og blir dermed prioritert fordi de gjør mer ut av seg. Vi med UPF er redde for å bli kritisert eller ydmyket om vi prøver å kreve riktig og ordentlig behandling. 

Borderline personlighetsforstyrrelse er den mest studerte personlighetsforstyrrelsen. Det er i større grad utarbeidet behandlingsopplegg for denne typen forstyrrelse. 

Jeg tror at synet på og behandlingen for de ulike personlighetsforstyrrelsene vil se helt annerledes ut om 10-15 år. Det er allerede i endring (heldigvis), men det er fremdeles en lang vei å gå. 

Anonymkode: 538cd...4d1