Når kan barna være ute alene?

[Gjest Primula]

Dette er sikkert et spørsmål som er tatt opp mange ganger, men jeg lurer jeg.. Når fikk deres barn være ute alene. Jeg skjønner at det kommer an på barnet, hvor dere bor osv.

Min datter blir 4 i høst. Vi bor i et boligfelt hvor det ikke er gjennomgangstrafikk. Det er masse unger rundt her, og en lekeplass 50 meter borti veien. Jeg er veldig usikker, men idag fikk hun gå sammen med noen andre unger til lekeplassen. Vi satt på verandaen og grillet. Det gikk bra, hun kom tilbake og alt var greit. Men jeg er fortsatt litt usikker på om hun er for liten. Jeg vet ikke helt hva jeg er redd for, antagelig at hun skal gå seg bort, evnt. bli med noen større unger lengre bort enn hun er kjent og ikke finne veien tilbake igjen. Kan man stole på en tre- åring?? Noen som vil dele sine erfaringer.

[Gjest Leola]

Her går ungene ute fra de kan gå ... Da ungene mine var 4 syklet de turer rundt i nærområdet både alene og sammen med andre ... Hvis du begynner tidlig å stole på barna så klarer de seg så mye bedre - det er ihvertfall min erfaring ...

Jeg har bestandig vært livredd for at ungene mine skulle bli noen engstelige mammadalter - da hadde jeg følt jeg hadde mislykkes med oppdragelsen...

[Tiit]

En tre-fire åring ville jeg ha hatt under oppsikt ute. Alternativt om du har noen eldre barn som du stoler på sier fra om det skjer noe ekstra. Dersom det bor mye folk i området, det er litt uoversiktlig, og du ikke kjenner alle som bor der, ville jeg vært utrygg på å la barnet dra for langt ut av øyesonen når det er så lite.

En ting er om du føler deg trygg. En annen ting er om barnet føler seg trygg. Dersom alt er greit, og ikke noe spesielt skjer kan ting gå helt greit. Men dersom noe uforutsett oppstår, kan barnet bli redd, og ikke finne noen som kan gi trøst og støtte innen rimelig tid.

Men som du sier selv. Det kommer an på barnet, det kommer an på de andre barna, på dere som voksne, og på omgivelsene deres.

[Gjest Frua]

Vi har en 4 åring (snart 5) som vi etterhvert har såpass mye tillit til at vi lar han være ute i hagen alene (titter ut i blant), og han kan være på et boligfelt i nærheten sammen med barna der. Der har de strenge regler for hvor ungene får lov å gå, og det er alltid en annen mor eller far der nede som da har ansvaret for vår sønn (han er på besøk hos et barn der sant).

Men, når de er to barn sammen, så har jeg i det siste opplevd at de plutselig bare glemmer regler og formaninger hvis den andre kommer på en god ide......og selv om denne ideen ikke er klarert, så aksepteres den ganske umiddelbart av den andre hvis den er tilstrekkelig spennende....Da kan de plutselig stikke av og bli borte eller sykle mitt i veien selv om de er blitt forklart dagen i forveien at dette ikke er lov.

Så min erfaring er at 4-5 år er en skummel alder. De er ganske fornuftlige, men veldig enkle å avlede/avspore.

[mari]

det kommer vel veldig ann på barna ja, vi har en på 1,5 og en på 3,5 og de får gjerne være ute i hagen, eller i naboens hage, uten at vi er der. Ser bare ut av vinduet og har døren oppe. Pleier å passe på at de ikke er på den siden som går ned til veien (lite trafikk). Synes det er veldig greit at de er ute, vet jo hvor de er og det har aldri vært et problem.

[Gjest Gjesta]

Så lenge de ikke kan klokka burde man ikke la de gå lengre vekk enn du kan se dem, eller de kan høre når du roper.

Fra fem års alderen kan man begynne å slippe litt, men fireåringer er for små. Det skal ingenting til før det allikevel kommer en bil, eller en på sykkel, har du lært barnet ditt hva h*n skal gjøre hvis h*n faller og slår seg og ikke klarer å reise seg opp, hva om h*n fex detter av huska.... Kan du stole på at det alltid er andre i nærheten? Har barnet lært seg skikkelig hvor grensene for friheten går?

det er mange spørsmål en bør stille seg før en slipper barna av syne......

[Gjest Gjesta]

vi har en på 1' date='5 og en på 3,5 og de får gjerne være ute i hagen, eller i naboens hage, uten at vi er der. Ser bare ut av vinduet og har døren oppe. [/quote']

Lar du et barn på atten måneder være ute alene???

For du gir vel ikke treåringen ansvaret?? :o

[mari]

ja, i vår egen hage, eller i hagen som grenser til vår får de være alene, vi har alltid kontroll på hvor de er. Det er alltid en voksen som ser ut av vinduet, og de får bare være der vi kan se dem. Har ikke noe problem med det i det hele tatt. Storsett er det jo en voksen ute samtidig, enten hos oss, eller hos naboen, men om de vil sitte i sandkassen rett utenfor vinduet, så må de få lov til det mens jeg gjør noe annet. Jeg vet at det finnes en del som ikke kan gå på do fordi da må barna være alene, jeg er ikke en sånn mor!

Nei jeg gir ikke 3 åringen ansvar for å passe på lillesøster, men det har seg sånn at hun dilter etter han uansett hvor han er, så da er det ikke noe problem å vite at de alltid er sammen.

[Gjest Gjesta]

Jeg syns det vitner om en dårlig holdning når det gjelder dine barns sikkerhet.

Men meg om det.

Hadde jeg sett naboens barn på stten måneder ute alene hadde jeg ringt på og sagt at jeg syns det var uforsvarlig. Og hadde hun avfeid meg hadde jeg meldt fra til barnevernet.

[Gjest Brudeberta]

Det var sterke ord!

Jeg synes det kommer litt an på hvordan man bor. Jeg skulle nok turt å hatt de ute hvis det bare var i hagen, og jeg hadde utsyn mot de hele tiden. Hadde nok ikke latt de være alene lenge av gangen. Da hadde jeg ikke slappet så mye av tror jeg.

[mari]

nå er naboene våre bestevenner, de har 5 barn hvorav en er like gamel som vår eldste og 3 er like gamle som min yngste. Vi snakker veldig åpent og har ikke noe problem med å holde et øye med barna våre for hverandre. Jeg vet hvor barna mine er når de er ute. Jeg ser dem, selv om de kanskje ikke ser meg 100% av tiden. De er i sin egen hage, de vet hvor den er. De går ikke inn til naboen før de har fått lov, selv om det ikke er gjerde imellom. Hvis du mener at det er grunn til å ringe barnevernet for dette så synes jeg veldig synd på naboene dine. Jeg har noen av de lykkeligste barna som finnes. Jeg har bekjente som sier at de ønsker å være foreldre som meg og mannen. Vi velger å gi barna våre frihet til å prøve ting, samtidig som vi holder et øye med dem, så vi vet at de er trygge. Jeg nekter å sitte som en hønemor for barna mine og ikke gi slipp på dem, jeg tror det gjør større skade enn å vise at man stoler på dem fra dag 1. (min datter er 20 mnd foresten )

[Gjest Gjesta]

Jeg har noen av de lykkeligste barna som finnes. Jeg har bekjente som sier at de ønsker å være foreldre som meg og mannen.

Jaså.........

Vel, å la sin tyve måneder gamle baby være uten konstant tilsyn er ikke akkurat det jeg vil beskrive som noe gode foreldre gjør.

Litt høy på pæra når du beskriver dine barn som noen av de lykkeligste barna som finnes.......

[mari]

Jaså.........

Vel, å la sin tyve måneder gamle baby være uten konstant tilsyn er ikke akkurat det jeg vil beskrive som noe gode foreldre gjør.

Litt høy på pæra når du beskriver dine barn som noen av de lykkeligste barna som finnes.......

er det virkelig å være høy på pæra? Jeg trodde at det å ha veldig lykkelige barn, bare var det jeg, men...

Jeg føler at jeg har godt nok tilsyn til dem og det bør holde, selv for deg som ikke vet noe om hvor vi bor, eller hvordan det ser ut her! Hadde vi bodd i et boretslag hvor det var fare for at det kom biler ville jeg ikke sluppet dem ut, men når vi bor sånn vi bor så er det ingen fare for at bilene kommer kjørende inn ihagen! Det er heller ikke noe vann de kan drukne i, eller noen fjell eller høye trer de kan falle ned fra!

[Gjest lilletroll]

Vi har en datter som blir fire til høsten. Det kunne ikke falle meg inn å la henne gå bort til lekeplassen 50m unna - alene eller med andre barn.

I teorien får hun lov å være alene på verandaen/i sandkassen når døren inn står åpen en liten stund, men i praksis blir det snakk om bare et par minutter mellom hver gang hun er inne og sier hei, eller jeg er ute og ser etter henne. Jeg er kanskje en hønemor, men "better safe than sorry"!!!

[jamjam]

Jeg syns det vitner om en dårlig holdning når det gjelder dine barns sikkerhet.

Men meg om det.

Hadde jeg sett naboens barn på stten måneder ute alene hadde jeg ringt på og sagt at jeg syns det var uforsvarlig. Og hadde hun avfeid meg hadde jeg meldt fra til barnevernet.

Stramme ord Tex... veldig stramme..

Jeg bor i ett lite bygdesamfunn. Har en inngjerdet hageflekk. 13 nabohus. Flere kilometer hver vei til noen slags hovedvei.

Om min 18 mnd. gamle datter var ute i hagen alene en tur,og du ringte barnevernet tror jeg neppe de hadde gjort noe nummer ut av det..

[Gjest deleted]

Det blir for vanskelig å sitte her å si både det ene eller det andre. Jeg ville heller ha spurt noen i nabolaget om hvor gamle deres barn når de fikk gå ut alene.

[Gjest Porselen]

Da mine barn var i 4-årsalderen begynte jeg å la de være ute alene, med streng beskjed om å holde seg innenfor borettslagets grenser. Nå er ikke dette noe stort borettslag så det er lett å holde oversikten. I begynnelsen gikk jeg ut eller så i vinduet med jevne mellomrom for å sjekke hvor de var. Etter hvert som jeg så at de holdt seg på det området jeg sa så slappet jeg mere av. Det gjelder å slippe barna gradvis.

Jeg ser også at de "nye" i borettslaget med barn i alderen 4 år også gjør det på samme vis som meg.

Min datter kunne ikke være alene ute da hun var 18 måneder for hun hadde stor utferdstrang og hvis jeg ikke fulgte med så kunne hun finne på å vandre seg en tur utenfor gjerdet. Så det gjaldt å holde øynene åpne.