Hvor mye bryr egentlig en psykiater eller psykolog seg om en pasient? Andre som synes det er vanskelig å ha en slik relasjon?

[AnonymBruker]

Hvor mye bryr egentlig en psykiater eller psykolog seg om en pasient?  Du som går i behandling hva er dine erfaringer og tanker rund dette? Dersom noen her jobber i psykiatrien kan du si noe om hva du tenker rundt dette?

Er det andre som synes det er vanskelig, utfordrende o.l å ha en relasjon til behandler som pasient i psykiatrien? Med tanke på at relasjonen er så skjevt fordelt der behandler vet det meste om deg mens du omtrent ikke vet noe om din behandler?

Har gått til behandling i psykiatrien i en god del år og har hatt flere ulike behandlere, både psykologer, psykiatere og sykepleiere. Har egentlig ofte tenkt et ingen av dem virkelig bryr seg om akkurat meg personlig og at relasjonen jeg har hatt med dem til tider har føltes "falsk"og påtatt, spesielt de gangene vi har gjort noe utenom det å møtes på kontoret deres eller hjemme hos meg. Går nå til psykiater og hun mente det kunne være en god idé at jeg kunne gå til psykiatrisk sykepleier i kommunen så jeg kunne bli bedre på dette med sosiale relasjoner, kommunikasjon o.l. ved at vi finner på ting sammen, og at det kanskje kunne hjelpe meg videre.

Jeg sa da at jeg egentlig ikke ønsket det fordi jeg tidligere har følt at det ikke har hjulpet og at jeg egentlig bare føler det blir falskt og det uansett ikke blir det samme som en ordentlig relasjon som en man har med venner eller familie, da det tross alt er jobben deres og jeg tenker at de egentlig ikke virkelig bryr seg om meg spesifikt. Tenker at de har jo valgt yrket og jobben fordi de ønsker å hjelpe og bryr seg om mennesker generelt sett, men jeg har aldri hatt tro på at noen av dem bryr seg noe spesielt om akkurat meg. Jeg tenker også at det er stor forskjell på hvordan man møter en pasient og en venn/familie dersom de skulle komme til deg med akkurat samme problem.

Det skal jo uansett være ett klart skille mellom pasient og behandler. I tillegg til at balansen i forholdet alltid vil være enormt skjev da de vet egentlig alt om meg og jeg vet ingenting om dem.  De vet mye av mine innerste tanker, følelser, værste sider og mer eller mindre alt jeg har vert gjennom og livshistorien min. Mens jeg egentlig aldri får vite noe om dem, de aller fleste behandlerne jeg har hatt har jeg egentlig bare visst navnet til og ikke noe mer. I noen tilfeller har de kanskje nevnt i en bisetning generell informasjon om seg selv som ikke har vert relevant for meg eller min situasjon (f.eks når vi småprater litt før timen) som at de har en samboer, barn eller omtrent hvor de bor. Egentlig gjør det meg veldig ukomfortabel at jeg vet så lite og jeg opplever det som ganske vanskelig å ha en slik relasjon til noen, men det er jo også slik det skal være da vi ikke verken kan eller skal ha et vennskap.

Jeg har egentlig tenkt mye på akkurat dette etter at jeg snakket med psykiateren om det og har kanskje egentlig kommet frem til at jeg egentlig ikke helt vet hvorfor jeg føler det slik eller hva poenget mitt var med å fortelle henne dette eller hva jeg egentlig ville få frem. Og at jeg tenker at jeg egentlig ikke kan si noe om hvorvidt en behandler bryr seg om meg som pasient eller ikke da det at jeg føler det slik ikke nødvendigvis betyr at det er sannheten. Jeg tenker at det kanskje også kan variere mye mellom hver behandler og også variere i ulik grad ut i fra alle de pasientene de er behandler for. Tenker også at jeg egentlig ikke kan stå for det jeg sa om at det av og til føles falskt de relasjonene jeg har hatt tidligere, for når jeg har tenkt gjennom det har jeg egentlig kommet frem til at jeg tror egentlig ikke jeg har noe mer ekte forhold til verken venner eller familie enn det jeg har hatt med enkelte av behandlerne mine. Uten at jeg egentlig klarer å sette ord på hvorfor eller si noe konkret om hva det er som gjør at jeg føler og tenker slik. Så klart, vi var jo pasient og behandler, relasjonen føltes veldig feilfordelt og skjev, men det var jo en relasjon på sin måte?

Anonymkode: 38e96...312

[AnonymBruker]

Men da kan du også stille spørsmålet; trenger psykologen å bry seg om meg personlig for at jeg skulle kunne "bruke den" til å bli frisk? Er ekte omsorg fra psykologen nødvendig for å lufte tanker, få råd og rettleiiing og forståelse? Kanskje det går an å bli bedre, selv om psykologen ikke sitter hjemme og tenker på deg på fritiden?

Ellers tenker jeg det kan være lurt å trene på å være sosial med en sykepleier. Om dere gjør ting sammen, så er det jo øvelse på å gå ut, bestille kaffe og andre greier som man glemmer litt og blir dårlig på når man aldri gjør det. Selv om dere ikke har et ekte vennskap, så må man av og til begynne i det små for å trene seg opp til å bli sosial igjen, for å huske hvordan man oppfører seg og hvordan man småprater med andre

Anonymkode: b5979...f23

[AnonymBruker]

Det er jo en profesjonell relasjon, som du prøver å tolke som en privat relasjon. Det mennesket er jo et verktøy som du betaler for.  I en annen situasjon kunne dere kanskje hatt en privat relasjon, men ikke i den settingen. Og det er jo hele poenget, og det som gjør det bra. Vanlige folk holder ikke nødvendigvis på alle hemmelighetene dine, eller behandler det like bra. Tror heller du trenger å bygge flere og sterkere private relasjoner utenfor behandlingsapparatet, for å oppnå bedre balanse. 

Anonymkode: 9dc73...531

[Gjest loveli]

Jeg er veldig glad for at psykologen ikke er min venn. Da hadde jeg ikke kunnet åpne meg om mine problemer, for jeg hadde prøvd å skåne den andre for mine mørkeste tanker.

Da hadde han eller hun heller ikke kunnet hjelpe meg og poenget med å gå til psykolog forsvinner totalt.

Og mange andre grunner til at det er bra at psykologen forholder seg til meg rent profesjonelt og ikke personlig.

[AnonymBruker]

Noen ganger bryr de seg nok personlig, som regel ikke. Av mine rundt 15 behandlere er det vel 4 jeg har merket virkelig brydde seg. Man kan fint få utbytte av det uansett. Man er jo der for å få verktøy til å hjelpe seg selv.

Anonymkode: baee3...431

[AnonymBruker]

Jeg har ofte akkurat de samme tankene om denne relasjonen som deg Ts! Hvor skjev den er, og hvordan jeg skal tenke om den. Og når feks psykologen har sluttet, og jeg må bytte, hvor trist jeg syns det er, for en ekstremt viktig person blir plutselig borte. Men for han var det jo bare en jobb liksom. Samtidig syns jeg disse tankene har blitt mindre etter hvert, og jeg klarer å se mer det profesjonelle og jobben vi skal gjøre sammen. Hadde en psykolog som ofte fortalte ting om seg selv, og sine private opplevelser. Og selv om det innimellom var fint, så var det mest vanskelig. Det gjorde meg forvirret og jeg følte jeg måtte veie ordene mine litt..

Anonymkode: b9767...ad8

[AnonymBruker]

Tror det er ganske vanlig at pasienter ser på psykologen sin som en venn eller blir veldig knyttet til psykologen. En utleverer seg til et menneske om de innerste tankene og følelsene, får anerkjennelse og forståelse og omsorg. Psykologen er så varm og viser så stor interesse at det er lett for pasienten å misstolke de signalene og tenker at de har en slags vennskapsrelasjon. Psykologer bryr seg absolutt om pasientene sine, og ønsker å hjelpe pas til å få det bedre og til å komme seg videre. Men psykologer har veldig mange pas som kommer og går gjennom deres arb liv. For at de skal klare å stå i jobben sin og ta vare på egen helse kan de ikke engasjere seg personlig. Det hjelper ikke pasienten om psykologen sitter hjemme å tenker på pasienten. 

Jeg jobber I barnehagen. På jobb er jeg fryktelig glad i barna og bryr meg oppriktig om hver enkelt av de. Men når jeg kommer hjem så tenker jeg ikke på de. Jeg er glad i de jobbmessig, men på et profesjonelt plan 

Anonymkode: 47079...0d2

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at det har variert veldig fra behandler til behandler. 

Jeg går i en omfattende gruppeterapi, der hvor det er 3 behandlere og ca 15 pasienter. Hver behandler har da ansvar for 5 pasienter hver. En av mine medpasienter tok livet sitt for en stund siden, og da ble behandleren så satt ut av sorg at h*n måtte sykemelde seg i flere måneder. De hadde hatt en behandlingsrelasjon i mange år. Det er helt naturlig at man da blir knyttet til en person, selv om relasjonen var profesjonell. De er bare mennesker de også. 

Anonymkode: 598a8...f5b

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har opplevd at det har variert veldig fra behandler til behandler. 

Jeg går i en omfattende gruppeterapi, der hvor det er 3 behandlere og ca 15 pasienter. Hver behandler har da ansvar for 5 pasienter hver. En av mine medpasienter tok livet sitt for en stund siden, og da ble behandleren så satt ut av sorg at h*n måtte sykemelde seg i flere måneder. De hadde hatt en behandlingsrelasjon i mange år. Det er helt naturlig at man da blir knyttet til en person, selv om relasjonen var profesjonell. De er bare mennesker de også. 

Anonymkode: 598a8...f5b

Så leit å høre. Skjønner veldig godt at behandleren ble sykmld. Helt forferdelig. De er jo mennesker de også, og det er nok enkelte pasienter som gir mer inntrykk. Da jeg gikk høygravid i påska for en del år siden, fortalte psykologen at hun hadde tenkt mye på meg i påska og om det hadde skjedd noe. Jeg ringte henne første dagen etter påskeferien for å fortelle at jeg hadde blitt mamma. Hun kjøpte gave til babyen. Har fortsatt litt kontakt på messenger etter alle de årene. Hun er pensjonist nå og jobber ikke lenger. Veldig fin og snill dame. 

Anonymkode: 47079...0d2

[AnonymBruker]

Jeg opplevde psykiateren min som profesjonell, men jeg husker en gang at hun fikk tårer i øynene da jeg fortalte om en nylig episode da jeg hadde vært ganske fortvilt og full av under en medisinsk abort som ble gjennomført hjemme, men unngått å tatt kontakt med helsepersonell fordi jeg var redd. Dette var ganske langt ut i behandlingsløpet, og også første og eneste gangen jeg så henne bli følsom på den måten, selv om jeg absolutt opplevde henne som en empatisk dame til vanlig. 

Anonymkode: 340ac...0d5

[Gjest Familytree]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

I tillegg til at balansen i forholdet alltid vil være enormt skjev da de vet egentlig alt om meg og jeg vet ingenting om 

 dette ikke er et forhold, men en jobb, en profesjonell kontrakt mellom pasient og psykolog.

Endret 15. oktober 2019 av Familytree

[AnonymBruker]

Som pasient har jeg merket hvilke behandlere (og også nav-ansatte) som har brydd seg og ikke. Da tenker jeg ikke på at de bryr seg om meg som venn eller nær relasjon, men at de virkelig ser og hører meg når vi er i kontakt. Noen behandlere har sett på meg som en i køen de må få unna, noen har oppriktig prøvd å hjelpe meg. Det sier seg vel selv hvem som er til mest hjelp av dem.

Anonymkode: dfa4f...c31

[AnonymBruker]

Varierer ekstremt mye! Jeg har fått de såpass opp i halsen at jeg kuttet dem ut. Jeg har fokus nå på å jobbe kun for min egen del, og føler at enkelte blir en energityv deluxe

Anonymkode: 8a535...ee2

[Hentacruel]

Hvor mye bryr personen i kassen på kiwi seg om kundene sine? 

[AnonymBruker]

33 minutter siden, Hentacruel skrev:

Hvor mye bryr personen i kassen på kiwi seg om kundene sine? 

Det kan ikke sammenlignes.

Anonymkode: 0c3c2...db4

[Hentacruel]

Just now, AnonymBruker said:

Det kan ikke sammenlignes.

Anonymkode: 0c3c2...db4

Hvorfor mener du det? 

[KnekkogPrim]

Psykologer lever travle liv, og vil jo at de som er innom på raskest mulig tid ikke trenger hjelp mer. De vinkler som regel ting dithen at alt som har skjedd i livet ditt er alle andres feil, og at man alltid har vært omringet av giftige folk. Dette gir pasienten en selvtillitsboost, som kan eller ikke kan gi effekt over tid. De skriver også gjerne ut ssri’er som får en til å si «skitt au» til ting, som også kan eller ikke kan gi effekt over tid. De ser kanskje på deg mer som en case av mange caser. Et ark i arbeidshaugen som de er ute etter å minke.

[K.B.]

Psykologer er mennesker de også, de bryr seg i varierende grad, alt avhengig av kjemi, lengden på behandling osv. Men de er jo profesjonelle og har nok gode teknikker for å legge dagen bak seg.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, KnekkogPrim skrev:

Psykologer lever travle liv, og vil jo at de som er innom på raskest mulig tid ikke trenger hjelp mer. De vinkler som regel ting dithen at alt som har skjedd i livet ditt er alle andres feil, og at man alltid har vært omringet av giftige folk. Dette gir pasienten en selvtillitsboost, som kan eller ikke kan gi effekt over tid. De skriver også gjerne ut ssri’er som får en til å si «skitt au» til ting, som også kan eller ikke kan gi effekt over tid. De ser kanskje på deg mer som en case av mange caser. Et ark i arbeidshaugen som de er ute etter å minke.

Litt enig med deg. Jeg vil vite om heg kan gjøre noe annerledes og evt hva? Jeg trenger ikke høre at alle andre har vært dust. Det er ikke det som funker. Men realistisk 

Anonymkode: 47079...0d2

[AnonymBruker]

Skjønner hva du tenker og føler TS. Jeg har hatt noen behandlere, og jeg vet to av de bryr/brydde seg mer om meg enn hva de opplever å gjøre "til vanlig". Den støtten, de ordene og den emosjonelle lnnlevelsen har ikke vært til å ta feil av. Samme med der jeg var innlagt i ett år i rusbehandling. Fikk ikke noe spesielt forhold til psykologen, men til de to som var min primærkontakt. Som jeg i praksis har bodd sammen med i seks måneder (1 uke av og 1 uke på). Jeg ble alene i behandling fra januar til slutten av september så det var bare oss. Da er det klart at vi fikk et vennskapelig forhold selv om det også her var en slags skjevfordeling. Jeg og hun ene har spøkt med at vi er som et ektepar som både kan krangle og fullføre hverandres setninger. Jeg lærte henne å kjenne slik at jeg skjønte hva hun tenkte om selvsagt omvendt i enda større grad. Bare at jeg er en person som er vanskelig å lese og som er vanskelig å komme innpå før det har gått mye tid. 

Uansett så er det jo en skjevfordeling og selv om et par av mine behandlere har blitt veldig, ja hva skal man si. Engasjert i meg og min historie og strekker seg langt for å hjelpe meg, ut over det som er vanlig, så er jo ikke de knytter til meg slik jeg er knyttet til dem. Annet enn at jeg vet de har lurt på hvordan det har gått i perioder hvor jeg ikke har vært i kontakt med de og de vet det er fordi det IKKE går bra. 

Jeg har tenkt jeg bare må akseptere at sånn er det. Selv om det gjør vondt av og til. Når jeg føler meg helt alene. 

Anonymkode: 1bc90...d7f