Min mor (lang tekst)

[AnonymBruker]

Helt fra jeg var liten har jeg alltid vært ett veldig usikkert barn, sjenert og tilbakevendt vil sikkert mange beskrive meg som både i skolesammenheng og sosialt. Jeg prøvde, men fikk ikke til. Og når jeg ikke fikk til, så kom skammen. Hva feiler det meg? Hvorfor liker ikke folk meg? Var ord som alltid kom ut av munnen min på kveldstid for meg selv. Konklusjonen var ar jeg var stygg. 

Hadde noen spurt min mor og far hvordan oppveksten min var, så hadde svaret vært noe annet hos meg. De ser kun kjærlighet, turer og maler ett fantastisk familiebilde. 

Min mor er en ekstremt kontrollfreak, alt skal foregå slik som hun vil. Men hun er snill, veldig snill. Gavmild og virker ikke som hun kunne gjort en flue vondt. Og derfor synes jeg det er ekstremt vanskelig. 

Helt fra jeg var liten så har jeg blitt uselvstendiggjort av mine foreldre. Grunnen for jeg skriver mor er fordi min far var ofte bortreist på jobb og er i tillegg i mye mindre grad delaktig, men sier seg enig i alt hun gjør. 

Det jeg mener med at jeg har blitt uselvstendiggjort er at jeg stort sett har blitt fortalt hva jeg skal føle og mene hele livet og blitt fratatt til å ta alle avgjørelser, så lenge jeg ikke var alene. Problemet var at når jeg først var alene så mente jeg ingenting, sa ingenting og tok stort sett ingen avgjørelser. De jeg tok var dårlige avgjørelser i protest mot mine foreldre. 

Det blir ett langt innlegg om jeg skal fortelle absolutt alle detaljer, så skal prøve å gjøre det så kort som råd. 

Når jeg kom i ungdomsalder og skulle velge videregående skole, så kom det for meg ett stort valg som jeg stod over og henvendte meg da til familien min for å høre va de syntes.  Jeg vurderte litt helse og sosialfag siden jeg hadde hørt at det var lurt og velge yrkesfaglig utdanning. Min mor svarte da :" du jobbe i barnehage?" se føre deg selv jobbe med barn da " du er lat og utolmodig, så det tror ikke jeg passer deg".  Min far svarte da: du går på fotball så velg idrettslinjen + at Hanne (valgte ett random navn) skal gå der. 

Hanne var naboen min og var den selvstendige, smarte og naturlige pene jenta. Min far spesielt og mor og sa ofte om jeg ikke kunne være litt mer som Hanne. Ofte i krangler fikk jeg høre at "nei hjemme hos Hanne er det ikke slik. Det hadde ikke Hanne gjort. Hør med Hanne hva hun skal. Kan ikke du gjøre det som Hanne har gjort" 

Når jeg begynte på idrettslinjen så ble jeg straks utfryst av min barndomsvenninde og jeg ble veldig alene. Jeg hadde lent meg veldig på Hanne hele livet siden hun var alt jeg ikke var. Selvstendig, selvsikker og sosialt smart.  Plutselig hadde jeg ikke hun lenger og i tillegg hadde jeg valgt feil vgs. 

Etter Hanne fryste meg ut og jeg begynte å innse mer at skolen jeg hadde valgt var egentlig ikke mitt eget valg så begynte jeg mitt store opprør. Jeg var naturlig blond og hadde aldri brukt sminke i hele mitt liv. Jeg farget håret mitt mørkt, begynte og sminke meg og endret klesstil. Den juleferien vart jeg totalforvandlet. Jeg fikk plutselig oppmerksomhet fra gutter og jeg logget meg mer og mer ut av familieverden og inni den digitale verden.  Jeg fikk meg kjæreste og begynte å skulke skole mange timer i uken. Jeg gjorde alt for å være sammen med kjæresten for endelig var det noen som kanskje syntes jeg var god nok.  

Nå hadde plutselig min mor ingen kontroll lenger og vi kranglet derfor hele tiden.  På videregående slet jeg ekstremt mye. På grunn av at jeg ble utfryst så ble jeg så og si deprimert og såg ingen grunn til å være på skole.  

For å gjøre historien kort så har jeg tatt  mange rare valg og alltid tatt imot dritt fra andre, spesielt der jeg kan bli utnyttet. Mitt andre forhold var med en gutt som var en del år eldre. Hadde leilighet, bil, jobb og en del penger. Jeg gikk all in i det forholdet. Nå kunne jeg endelig bevise at jeg klarte meg uten dem. Denne personen var ikke noe snill, mn jeg fortsette forholdet og var blind for alt som foregikk.  Jeg fortalte til slutt foreldrene mine hva som foregikk og de tok straks affære. Stengte meg inne en hel sommer, kontaktet hele familien hans. Tvang meg til pinlig møte med faren som også var min sjef med mine foreldre til stede. Jeg var på denne tiden 21 år. De slo i tillegg opp for meg. 

Samme sommer begynte jeg på høyskole. Endelig igjen så skulle jeg vekk i fra dem. Kom meg til den nye byen en måned og var da hemmelig involvert med exen min. Når de fant ut av dette kontaktet de politi, skolen min og ydmyket meg totalt. Satt meg så og si i bilen deres og tvang meg hjem. Så måtte jeg begynne helt forfra igjen. Pappa fikk meg inn på ett annet studie fordi han la ut hele historien om exen min og gjorde meg til ett offer.

De satte meg av på politistasjon med ett referat i hånden som de hadde skrevet selv og ba meg om å skaffe besøksforbud mot exen min. For det skylte jeg familien min. 

Jeg ble totalt ydmyket igjen og sitter igjen med mye skam. Politisak ble startet pga referatet de skrev og besøksforbud kom. Der slo de opp med exen min for andre gang. Dette ble kjent i den lille byen jeg kom ifra og plutselig kjente alle til hele privatlivet mitt. Og det værste var at mamma og pappa var noen av de værste til å spre detaljene. Selv om jeg nektet dem. For de skulle bli sett på som helter. 

Jeg begynte ironisk nok i yrket mamma mente jeg ikke skulle starte i og elsket det. Fikk begynne på drømmestudiet og hadde kontakt med exen igjen. Jeg hadde egen bolig som jeg leide og følte meg endelig fri. Jeg distanserte meg selv og det tålte ikke mamma og begynte å kjøre til boligen min til alle døgnets tider. Og endelig fikk hun noe å "ta meg på". Jeg gikk tur med exen. Og det klikket totalt for hun og politiet igjen ble tilkaldt.  Politiet har oppi dette kun sagt at jeg var gammel nok til å velge selv hvem og hva jeg vil gjøre med livet mitt. Mamma ringte den nye skolen og la ut alle detaljer om livet mitt og fortalte at jeg var i fare. Dette førte til at lærer og elever kontaktet meg og visste detaljer om livet mitt som jeg ikke ville noen skulle vite. Jeg fikk nok og ville ikke ha noe mer med foreldrene mine og gjøre. Da vendte de hele familien imot meg. Truet med å stå på skolen hver dag til jeg ble med dem hjem. Jeg sluttet på skolen og veldig mye skjedde.. De laget livet mitt til ett rent H..... Og jeg ble til slutt med hjem og latet som at ingenting hadde skjedd. Det eneste positive denne gangen var at jeg fikk slå opp med exen min selv og det var mitt eget valg for første gang. Da fikk jeg endelig closure..  Jeg sitter igjen med 200 000 i studielån og ingen utdanning etter dette noe jeg synes er veldig trist...  

Men ja etter en stund traff jeg drømmemannen min. Først mente pappa og mamma at jeg skylte dem å være singel i over ett år istedet for å bli glade på mine vegne. Jeg flyttet så fort jeg kunne og har prøvt å hatt ett så godt forhold til dem som overhode mulig.. 

Jeg sitter nå med en nydelig datter og bor ett godt stykke min mor og far.. Problemet er at når de er på besøk så skal hun uselvstendiggjøre meg som mor og. Vi var på besøk i 4 dager når hun var 1,5 uke og jeg holdt ikke datteren min noe som helst annen enn når jeg skulle legge hun. Jeg fikk skikkelig sammembrudd der for hun får meg til å føle mej så ekstremt mislykket som mor.  Hun sender meg meldinger hver eneste dag og skal ha kontroll på hver minste ting. Vi har kolikk barn og da vi var på besøk ba jeg om at det skulle være minst mulig folk på besøk og at hun måtte sove når hun sov. Null respekt og datteren min har aldri vært så urolig som hun var der. 

Hun og pappa kom i helgen og det var det samme da. Tar hun ut av armene, skifter på hun bleier, mater henne og jeg får ikke være borti datteren min noe som helst. Hun har null respekt for meg.  Og har allerede planlagt hele dåpen til datteren min. Jeg sa hun kunne hjelpe til, men hun tok over alt og har kjøpt inn pynt, servietter og planlagt absolutt alt til den minste detalj. Jeg har bare gikk etter til slutt så hun skal slutte å mase på meg hver dag ang dåp. Jeg har nok med kolikkbarn og eksamener. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Føler hun ødelegger for alle andre i familien min som også vil møte barnet vårt. Hun har kjøpt inn alt av babyutstyr og laget babyrom hjemme hos seg. Hele stellekomoden er full i utstyr. Kjæresten min jobber på sjø og hun har planlagt at enten må jeg komme ut til hun når han er borte eller så kommer hun hit. Jeg vil ikke ha henne her. Hun bare tar seg til rette med alt og spør meg aldri om det er greit. 

Før fødsel og de siste ukene før kjæresten min kom hjem kom hun hit i 2 hele uker uten at jeg hadde sagt det var greit. Stresset meg totalt opp som høygravid. Maset hver eneste dag og jeg fikk ikke slappe av ett sekund. I tillegg inviterte hun 2 personer uten å spørre meg.. 

Har dere noen råd? Jeg blir gal.... Har prøvt å pratet med hun før fødsel men ingenting hjelper..  Hun gjør meg alltid til familiens sorte får om jeg åpner munnen min. Datteren min er kun 6 uker. 

Anonymkode: 77c5c...792

[AnonymBruker]

FLytt LANGT unna og nekt å åpne døra om de kommer ubedt. Evt skaff besøksforbud mot din mor. 

Anonymkode: b1c34...133

[AnonymBruker]

Begynn i terapi om du har mulighet, min mor er lignende, men langt ifra så gale som din. Har ikke snakket med henne på et år nå. Selv om det er trist at det er slik er det utrolig befriende.

Du vet det helt sikkert selv, men du må begynne å sette grenser for din mor. Det er krevende å endre adferdsmønstre som sitter siden barndommen. Du kan også regne med at din mor vil protestere, og forsøke enda hardere å kontrollere deg. Derfor mener jeg en terapeut el lignende som kan støtte deg i prosessen vil være til hjelp. Det er jo også noe med den ambivalensen, at du vet så godt at hun innerst inne bare vil deg godt, det har vært vanskelig for meg. Jeg har slitt mye med dårlig samvittighet, for jeg vet jo at hun ikke ønsker å skade meg på noen måte. Hun vet bare ikke hvordan oppførselen hennes påvirker meg og andre. Og, for all del, ingen skal finne på å fortelle henne noe. Hun vet ALLTID best.

Er det mulig å få hjelp av din far på noen måte? At han kan forsøke å snakke med henne? Oppmuntre henne til å la deg klare deg mer på egenhånd?

Anonymkode: a7763...24d

[AnonymBruker]

Vet du hva, i stedet for å komme med et svadasvar som bare jatter med og gir deg den bekreftelsen du søker etter, skal jeg i stedet bruke din egen historie, din egen tekst, bare sagt på en litt annen måte. Kanskje det kan hjelpe deg å se annerledes på situasjonen.

Du har hatt en trygg, god, materialistisk rik barndom og oppvekst, med to foreldre som elsker deg (familieturer, gavmildhet, pur lykke sett utenfra). En pappa som har vært mye borte og ofret mye familie- og fritid for å kunne forsørge dere (jobb), og en mor som har vært hønemor og "druknet deg" i kjærlighet. Det var riktignok ikke godt nok for deg. Din far skulle i følge deg vist MER omsorg, og din mor skulle vist MINDRE omsorg. Dette har gitt deg store problemer, sier du.

Du skylder på moren din fordi du var et reflektert barn, som kjente på helt normale tanker og følelser gjennom oppveksten knyttet til usikkerhet, sjenanse, selvverd. Hvem er jeg, hva syns andre om meg, osv. Dette mener du var unormalt. At du var et sært og annerledes barn. Du sier også moren din blandet seg for mye i livet ditt, bestemte for mye, tilogmed bestemte over tankene dine, slik at du ble uselvstendiggjort. Du er bitter på henne fordi hun ikke fikset selvtilliten din for deg, du kan ikke skjønne hvorfor du ikke automatisk ble en liten Paris Hilton siden oppveksten din lå til rette for det utenfra. Moren din tok så mange gode valg for deg, at du bestemte deg for å gjøre skikkelig opprør da du kom i tenårene:

 

Quote

De jeg tok var dårlige avgjørelser i protest mot mine foreldre. 

Du angrer på hvilken linje du valgte på videregående, og dette er et av dine livs store nederlag. Også dette har far (og spesielt) mor skyld i. Og ex-venninna di da, som gjorde det slik at du ikke orket å møte opp på skolen. Du fortsatte ditt lille ungdomsopprør mot den grusomme familien din, som hadde gjort deg så uselvstendig. Heldigvis møtte du snart en eldre fyr, som du ironisk nok kunne klynge deg til.

Quote

Jeg gikk all in i det forholdet. Nå kunne jeg endelig bevise at jeg klarte meg uten dem.

Det var imidlertid et idiotisk (fritt) valg fra din side, og du måtte etterhvert ty til hjelp fra foreldrene dine for å bryte ut.

 

Quote

Denne personen var ikke noe snill, mn jeg fortsette forholdet og var blind for alt som foregikk.  Jeg fortalte til slutt foreldrene mine hva som foregikk og de tok straks affære.

Men dette var vel også feil for deg. Du var jo 21 år gammel, skriver du. Litt for gammel for å få hjelp fra foreldrene sine, liksom. Da du endelig var kvitt den fæle exen, som du sterkt insinuerer var både voldelig og kontrollerende (hm, merkelig likt et visst familiemedlem?), bestemmer du deg naturlig nok for å involvere deg med ham på nytt. I hemmelighet. Du leker overrasket over at familien din tok affære når de oppdager dette. Du sier du følte deg ydmyket. Så flau at du ikke greide å gå på studiet ditt mer. Heldigvis ordnet pappa opp.

Quote

 Pappa fikk meg inn på ett annet studie fordi han la ut hele historien om exen min og gjorde meg til ett offer.

Livet smiler til deg, du tar utdannelse og får jobb i yrket du hadde drømt om som liten. Likevel greier du ikke slutte å involvere deg med exen (som du hadde bedd om hjelp å bli kvitt tidligere). Dette bekymrer foreldrene dine så mye at det blir politisak, besøksforbud, og du slutter på studiet (logisk nok???).

Nå har du egen bolig (betalt av hvem?), studielån på flere hundretusen og ingen grad (mamma sin skyld), og du har blitt mamma selv. Og nå er det feil at mamma og pappa involverer seg så mye i ungen, og GRØSS, hjelper til å planlegge dåp. 

Glemte jeg noe nå?

 

Anonymkode: 502a4...286

[AnonymBruker]

wow..litt av ett svar.. men for all del, greit å få kritikk og.

Bolig osv er alltid vært betalt av meg selv. jeg har aldri fått hjelp av foreldrene mine økonomisk på noen måte. 

Jeg er utrolig mye for familie og noe av det jeg har drømt om hele livet har vært å få min egen familie. 

Psykolog har jeg faktisk vært til og pratet ut med siden mor og far mener at de ikke har skyld i noe som helst.  Psykologen var mildt sagt sjokkert og rådet meg til å starte på nytt helt for meg selv og ha minst mulig kontakt med dem. Dette rådet hun med når det stod på som værst og mente min egen mor var langt over grensen på å være kontrollerende. Fortalte dette til min mor og hun kontaktet MIN psykolog for å få time der til å legge frem sin egen side av saken. Foreldrene mine er fasadefolk og tåler ikke at noen vet noe negativt om dem. 

Ja historien som jeg skrev var sikkert ett veldig "det er synd i meg" og det er "mamma og pappa sin skyld alt". Grunnen for at jeg skrev det slik var for at folk skulle skjønne litt bakgrunnen av historien. 

Jeg er selvfølgelig ansvarlig for hvordan mitt eget liv har blitt.. Men jeg klandrer min mor og far mye for hvordan de siste årene var, og mener selv at mye vondt kunne vært unngått..Det eneste jeg har ville oppnåd med mine feil valg har vært å fått retten til å bestemme mitt eget liv. Ja det var feil og involvere meg på nytt igjen med exen hele 3 ganger, men grunnen for jeg gjorde det var fordi jeg trengte å ta valget selv noe jeg aldri fikk gjøre...   Livet  gikk videre som sagt og jeg må selv rette opp i mine feil fra fortiden.. Og jeg har nå en nydelig datter og en fantastisk samboer og hus og hjem.. Men problemet er her fortsatt. Til tross for at de ser jeg klarer meg helt supert selv så fortsetter hun å kontrollerer meg.  Det er ikke mulig å puste i samme rom som henne.. Jeg har som sagt prøvt å prate til hun før fødselen og prøvt tidligere også uten at det fungerte.  Det er vanskelig når problemet jeg har med hun er personligheten hennes.. Og det går utover absolutt alle andre.. For jeg trekker avstand og det er jeg som blir det sorte får.. Når det jeg egentlig vil er at alle skal ha det bra og få ett godt forhold til min datter.

Til og med min søster blir kontrollert , men hun bryr seg ikke. De følger med på alt hun gjør. Mamma har dekorert hele leiligheten hennes. Mamma og pappa har henne på snap map og følger med på ALLE plasser hun drar.  Dette kommenterer de ofte og midt på natten sjekker de ofte hvor hun er. Får med seg om hun har one night stand osv til tross for at hun ikke bor hjemme. 

 

 

 

Anonymkode: 77c5c...792

[AnonymBruker]

Hun vil meg som sagt bare godt.. Det er det som gjør situasjonen så jævlig... For jeg går rundt og får dårlig sannvittighet hele tiden... Sann har det vært hele livet.. Jeg får liksom ikke puste ved siden av henne.. Hver gang jeg møter litt motgang så kommer hun og "ordner opp" noe som ofte resulterer i at det blir vondt verre... Hun har til og med skrevet stiler for meg på vgs.. Jeg blir bare overkjørt.. Hun lytter aldri til meg. 

Anonymkode: 77c5c...792

[AnonymBruker]

Og for all del det er kjempesnilt at hun vil hjelpe meg å planlegge dåp.  Problemet mitt er at hun hjelper ikke, hun planlegger faktisk hele dåpen. Til den minste detalj..  Hun tar over hele showet.. 

Anonymkode: 77c5c...792

[AnonymBruker]

Min mor er veldig kontrollerende, men moren min høres 1000 værre. Fy faen, synes skikkelig synd på deg. Bor ho langt unna?

Anonymkode: 8dc91...f73

[AnonymBruker]

Moren din er verre, mente jeg

Anonymkode: 8dc91...f73

[AnonymBruker]

52 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, i stedet for å komme med et svadasvar som bare jatter med og gir deg den bekreftelsen du søker etter, skal jeg i stedet bruke din egen historie, din egen tekst, bare sagt på en litt annen måte. Kanskje det kan hjelpe deg å se annerledes på situasjonen.

Du har hatt en trygg, god, materialistisk rik barndom og oppvekst, med to foreldre som elsker deg (familieturer, gavmildhet, pur lykke sett utenfra). En pappa som har vært mye borte og ofret mye familie- og fritid for å kunne forsørge dere (jobb), og en mor som har vært hønemor og "druknet deg" i kjærlighet. Det var riktignok ikke godt nok for deg. Din far skulle i følge deg vist MER omsorg, og din mor skulle vist MINDRE omsorg. Dette har gitt deg store problemer, sier du.

Du skylder på moren din fordi du var et reflektert barn, som kjente på helt normale tanker og følelser gjennom oppveksten knyttet til usikkerhet, sjenanse, selvverd. Hvem er jeg, hva syns andre om meg, osv. Dette mener du var unormalt. At du var et sært og annerledes barn. Du sier også moren din blandet seg for mye i livet ditt, bestemte for mye, tilogmed bestemte over tankene dine, slik at du ble uselvstendiggjort. Du er bitter på henne fordi hun ikke fikset selvtilliten din for deg, du kan ikke skjønne hvorfor du ikke automatisk ble en liten Paris Hilton siden oppveksten din lå til rette for det utenfra. Moren din tok så mange gode valg for deg, at du bestemte deg for å gjøre skikkelig opprør da du kom i tenårene:

 

Du angrer på hvilken linje du valgte på videregående, og dette er et av dine livs store nederlag. Også dette har far (og spesielt) mor skyld i. Og ex-venninna di da, som gjorde det slik at du ikke orket å møte opp på skolen. Du fortsatte ditt lille ungdomsopprør mot den grusomme familien din, som hadde gjort deg så uselvstendig. Heldigvis møtte du snart en eldre fyr, som du ironisk nok kunne klynge deg til.

Det var imidlertid et idiotisk (fritt) valg fra din side, og du måtte etterhvert ty til hjelp fra foreldrene dine for å bryte ut.

 

Men dette var vel også feil for deg. Du var jo 21 år gammel, skriver du. Litt for gammel for å få hjelp fra foreldrene sine, liksom. Da du endelig var kvitt den fæle exen, som du sterkt insinuerer var både voldelig og kontrollerende (hm, merkelig likt et visst familiemedlem?), bestemmer du deg naturlig nok for å involvere deg med ham på nytt. I hemmelighet. Du leker overrasket over at familien din tok affære når de oppdager dette. Du sier du følte deg ydmyket. Så flau at du ikke greide å gå på studiet ditt mer. Heldigvis ordnet pappa opp.

Livet smiler til deg, du tar utdannelse og får jobb i yrket du hadde drømt om som liten. Likevel greier du ikke slutte å involvere deg med exen (som du hadde bedd om hjelp å bli kvitt tidligere). Dette bekymrer foreldrene dine så mye at det blir politisak, besøksforbud, og du slutter på studiet (logisk nok???).

Nå har du egen bolig (betalt av hvem?), studielån på flere hundretusen og ingen grad (mamma sin skyld), og du har blitt mamma selv. Og nå er det feil at mamma og pappa involverer seg så mye i ungen, og GRØSS, hjelper til å planlegge dåp. 

Glemte jeg noe nå?

 

Anonymkode: 502a4...286

Hva i huleste mener du med det bedritne svaret der?! 

Anonymkode: 1b786...3d1

[AnonymBruker]

Hadde jeg vært deg så hadde jeg gitt beskjed om at det ikke blir dåp. Du og mannen din bestemmer det.

Anonymkode: 8dc91...f73

[AnonymBruker]

Det er nesten så du skulle sagt til moren din at om hun ikke slutter å blande seg sender du anmeldelse og får besøksforbud. Dette kommer aldri til å endre seg. 

Noen ganger er det faktisk best å ta avstand fra egen familie. Jeg tenker faren din er like styrt av din mor som du og søsken er. Har du mulighet til å flytte og få hemmelig adresse? Det kan se ut til at du må sette hardt mot hardt. Hva sier samboeren din om dette? Blir ikke han også forbannet på din mor som blander seg inn i alt?

Anonymkode: 1b786...3d1

[AnonymBruker]

Før du blir ordentlig sint og setter foten ned så blir det ingen endring på dette.

Anonymkode: 09251...436

[AnonymBruker]

Bor noen timer unna, så besøk må planlegges..  Jo samboer er også irritert nå som han har blitt far for første gang selv. Og plutselig imens han kler på ungen så wippps er babyen ute av armene på han. Null respekt.. Hun kommer alltid med mat, klær til babyen osv.. Så du sitter der konstant med dårlig samvittighet for det du føler på inni deg. Synes bare det er jævlig at alle andre blir påvirket av dette om jeg sier noe.. For i hennes øyner så har det alltid vært og kommer alltid til å bli jeg som er problemet. 

Anonymkode: 77c5c...792

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

FLytt LANGT unna og nekt å åpne døra om de kommer ubedt. Evt skaff besøksforbud mot din mor. 

Anonymkode: b1c34...133

En får ikke besøksforbud for det der.

Anonymkode: c1845...a8a

[Gjest RødeFare]

Det finnes dessverre ingen magisk løsning, annet enn at du begynner å sette grenser for deg selv og din familie. Du kan ikke bare gi etter fordi du ikke orker mas, da endrer ingenting seg. Kutt litt ned på kontakten. Ikke ta telefonen hver gang hun ringer. Kast dem på dør når det blir for intenst.

 

»Nå er vi slitne så det passer fint at dere drar hjem.»

«Jeg vet du mener godt Mamma, men jeg vil planlegge dåpen selv.»

»Ikke bare ta barnet mitt fra meg, jeg trenger å holde henne litt nå.»

«Takk for din mening, men dette bestemmer jeg selv.»

Du er voksen nå. Hun bestemmer ingenting om du ikke lar henne få lov. Vet det er vanskelig når det har skjedd siden du var liten, men det er faktisk så enkelt.

 

 

[AnonymBruker]

frilanserkanalen, Anita Sweeny

.... 

Anonymkode: b47f6...c88

[Menchit]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vet du hva, i stedet for å komme med et svadasvar som bare jatter med og gir deg den bekreftelsen du søker etter, skal jeg i stedet bruke din egen historie, din egen tekst, bare sagt på en litt annen måte. Kanskje det kan hjelpe deg å se annerledes på situasjonen.

Du har hatt en trygg, god, materialistisk rik barndom og oppvekst, med to foreldre som elsker deg (familieturer, gavmildhet, pur lykke sett utenfra). En pappa som har vært mye borte og ofret mye familie- og fritid for å kunne forsørge dere (jobb), og en mor som har vært hønemor og "druknet deg" i kjærlighet. Det var riktignok ikke godt nok for deg. Din far skulle i følge deg vist MER omsorg, og din mor skulle vist MINDRE omsorg. Dette har gitt deg store problemer, sier du.

Du skylder på moren din fordi du var et reflektert barn, som kjente på helt normale tanker og følelser gjennom oppveksten knyttet til usikkerhet, sjenanse, selvverd. Hvem er jeg, hva syns andre om meg, osv. Dette mener du var unormalt. At du var et sært og annerledes barn. Du sier også moren din blandet seg for mye i livet ditt, bestemte for mye, tilogmed bestemte over tankene dine, slik at du ble uselvstendiggjort. Du er bitter på henne fordi hun ikke fikset selvtilliten din for deg, du kan ikke skjønne hvorfor du ikke automatisk ble en liten Paris Hilton siden oppveksten din lå til rette for det utenfra. Moren din tok så mange gode valg for deg, at du bestemte deg for å gjøre skikkelig opprør da du kom i tenårene:

 

Du angrer på hvilken linje du valgte på videregående, og dette er et av dine livs store nederlag. Også dette har far (og spesielt) mor skyld i. Og ex-venninna di da, som gjorde det slik at du ikke orket å møte opp på skolen. Du fortsatte ditt lille ungdomsopprør mot den grusomme familien din, som hadde gjort deg så uselvstendig. Heldigvis møtte du snart en eldre fyr, som du ironisk nok kunne klynge deg til.

Det var imidlertid et idiotisk (fritt) valg fra din side, og du måtte etterhvert ty til hjelp fra foreldrene dine for å bryte ut.

 

Men dette var vel også feil for deg. Du var jo 21 år gammel, skriver du. Litt for gammel for å få hjelp fra foreldrene sine, liksom. Da du endelig var kvitt den fæle exen, som du sterkt insinuerer var både voldelig og kontrollerende (hm, merkelig likt et visst familiemedlem?), bestemmer du deg naturlig nok for å involvere deg med ham på nytt. I hemmelighet. Du leker overrasket over at familien din tok affære når de oppdager dette. Du sier du følte deg ydmyket. Så flau at du ikke greide å gå på studiet ditt mer. Heldigvis ordnet pappa opp.

Livet smiler til deg, du tar utdannelse og får jobb i yrket du hadde drømt om som liten. Likevel greier du ikke slutte å involvere deg med exen (som du hadde bedd om hjelp å bli kvitt tidligere). Dette bekymrer foreldrene dine så mye at det blir politisak, besøksforbud, og du slutter på studiet (logisk nok???).

Nå har du egen bolig (betalt av hvem?), studielån på flere hundretusen og ingen grad (mamma sin skyld), og du har blitt mamma selv. Og nå er det feil at mamma og pappa involverer seg så mye i ungen, og GRØSS, hjelper til å planlegge dåp. 

Glemte jeg noe nå?

 

Anonymkode: 502a4...28

Tilknytning kan du ingenting om, det er ihvertfall sikkert.

Slike som deg utgjør en stor helsefare for barn, mange sliter hele ditt voksne liv i mange relasjoner pga foreldrenes manglende evne til å lese barnet og gi riktig omsorg.

Det er fremdeles de voksne som er de voksne