Vanskelig familiesituasjon

[Javier]

Fredagskveld.... og jeg gjør noe jeg aldri har gjort før, nemlig skriver på et forum om problemet mitt. Hvorfor skiver folk på forum har jeg alltid lurt på- er ikke det bedre å snakke med venner eller familie om problemene? Men jo, nå har jeg forstått det- hvis ingen av dine nærmeste forstår deg da må man ty til forum! 

Så... jeg er en mann som er 30 år og kommer fra det jeg mener er(var ) en perfekt familie. Fantastiske foreldre og flotte søsken. Tro det eller ei men det er mor mi som har vært VERDENS BESTE  mamma. 

Men alt snudde i år, veldig brått for meg, mindre brått for mine søsken. Det kom nemlig et samlivsbrudd mellom foreldrene mine  for noen måneder siden. Mor mi som er i begynnelsen av 50 åra har flyttet ut og har blitt tooooooootalt forandret. Fra å være den herlige, omsorgsfulle og kjærlige personen har det blitt en .... (fikk en telefon nå og mistet flyten)  en kald og jeg mener veldig falsk og kynisk person.

 

Hun har sagt til far min  at hun ikke er lykkelig i forholdet og vil skilles, så flyttet hun  ut allerede dagen etterpå ( alt var allerede nøye planlagt, leilighetskontrakten var signert, klær og andre ting allerede flyttet inn) far fikk derfor dette servert rett i ansiktet  og fikk bare en dag på å  prøve å redde noe.

 

Det har vært en stor overraskelse for oss søsken og andre venner av familien og da begynner jo selvfølgelig folk å spørre og lure.... far har jo ingen argumenter for han fikk egentlig et svada standard svar '' Tom for følelser, lei av monotoni, vil reise mer og oppleve mer '' etter hvert begynte det å komme en del andre argumenter.... at han sa noe stygt om svigerfaren sin (hennes far) på bryllupet ( 1989) og andre betydningsløse små ting. 

Jeg syns ofte hun lyver om ting, spesielt om far eller pynter litt på historien. En historie hun bruker ofte var at i  desember så hadde de et julebord med 3 andre vennepar og far ble den som drakk mest og ble fullest
(Hennes oppfatning: kjempe flaut og alle så dumt på han )
Hans opfatning ( var en kjempe kjekke fest, alle koste seg  og de hadde det veldig moro)   

I og med at de har feiret julebord med de samme folka 10 år på rad så syns jeg at hans versjon er mye mer troverdig. 

 

Nå ble det kanskje litt kjedelig og litt for detaljert så jeg skal bli litt mer konkret nå. Det som irriterer meg at jeg får stadig råd om at '' du som barn bør ikke blande deg '' og at '' du er voksen og du takler det så dårlig,  vær glad for at du ikke er 14 '' 

Jeg har en teori som selvfølgelig alltid er litt tabu og det er det at jeg mener at det kan foreligge noe psykisk lidelse og jeg skal til  slutt tilføye at jeg mener at personligheten har endret seg etter at hun sluttet å røyke ( etter 32 år) 

Hun sluttet å røyke etter en lang, tøff kamp. Hun gikk opp i vekt, prøvde å trene og spise sunnere men det hjalp lite. Da fikk hun masse humørsvingninger og tok de ut på far.  

 

Jeg har veldig lyst å hjelpe henne, men hun mener jo selvfølgelig at hun ikke behøver noe hjelp og at hennes mental helse er 100%. 
Jeg får mye kritikk av søsken og min egen familie at jeg blander meg... eller at jeg prøver å hjelpe.

Jeg syns det er  for dumt å gi opp i ihvertfall når de hadde det så fint.Hun bør kanskje prøve noe terapi, først for seg selv gjerne parterapi etter hvert.

Far er hjerneknust/sjokkert/ deprimert at han tar ikke noe initiativ.

 

Avslutningsvis: Skrev jeg dette innlegget for å lette litt på trykket? Eller skrev det for å få et svar på noe? Hva bør jeg gjøre?
Vet ikke helt.... takk hvis du leser, skriv gjerne din egen mening, dine tanker om dette. 
 

 

Sånn!

[AnonymBruker]

Er ikke så mye du får gjort. Har selv opplevd å få ett dårligere forhold til min mor i voksen alder, over ting jeg ikke har brydd meg så mye om tidligere. Til syvende og sist, har vel alle rett på å få leve livet som de vil, og hvis moren din ikke er lykkelig med faren din lenger, så er hun ikke det. Men ikke riktig av henne å henge han ut for det, så jeg ville kanskje sagt fra om hun fortsetter i den retningen. For det gagner ikke noe bra innad i familien.

Anonymkode: 8f2ef...d43

[tånegla]

Så du som sønn mener å vite at hennes valg er feil?

Du er ikke inni din mors hode, du vet ikke hva som har foregått mellom dine foreldre. Du har oppfatninger, men om de er riktige er nok til diskusjon. Hva som ligger til bunn får du nok aldri vite, din mor vil nok skjerme deg og gir ikke spesifikke svar.  Vær der for din far, støtt ham men ikke støt din mor fra deg. 
Du er voksen og for alt du vet har din mor ventet lenge med å ta dette valget. 

[AnonymBruker]

Hjerneknust 😂😂

Anonymkode: 8dc30...5a3

[AnonymBruker]

Du vet ikke alt som har hendt mellom de to, selvom du tror at du gjør det. 
 

skilte foreldre her og, og deg var trist i starten, men jeg ser nå i ettertid at det er best sånn. 

Anonymkode: 5c951...926

[AnonymBruker]

Det som det ser ut som for meg er at du er helt blind for vanskene hun har hatt i samlivet med din far, du kjenner henne som den hun er i rollen som din mor og ikke som hans kone. 

Hva er det du vil diskutere og hjelpe henne med, sexlivet hun har med faren din...? hva vet du om noe som helst, du virker veldig naiv og godtroende. 

Humørsvingninger av å slutte å røyke....du tror ikke hun er i overgangsalderen altså....?

Gjør som de andre og hold deg unna privatlivet deres og la dem ordne opp som de voksne menneskene de er.

Anonymkode: 92b9a...4aa

[Anwa]

Du er utenforstående i saken tiltross for at du er sønnen deres.

Det er veldig mye som foregår mellom foreldre som de ikke deler med barna sine, og det skal du egentlig være glad for.

Det eneste du kan gjøre er å sette dine følelser til side og støtte moren din i valget hun har tatt. Jeg forstår at det er opprivende for deg at familien ikke er slik den engang var, men det er ikke noe du kan endre på. Uansett om du prøver og snakke henne til hva du mener er fornuft. 

Lykke til.

[AnonymBruker]

Kanskje det rett og slett er slik, at hun bare føler seg tom. Det må ikke være noe mer graverende historier. 

Selv om hun har vært den fantastiske mammaen opp gjennom årene er det ikke sikkert at hun er tilfreds og lykkelig med å kun være det. 

Ofte vanskelig for barn å se sine egne foreldre som mennesker med et like rikt følelsesregister som andre, og med behov utover rollen de har for sine barn. Det er slik de er og skal være liksom, men de har selvfølgelig også egne drømmer, lengsler, ønsker òg behov. 

Hun var ikke lykkelig tydeligvis. Savnet tydeligvis noe. 

Jeg synes ikke at hun gikk så fint frem i hvordan hun løste dette, men jeg tror ikke at du kan eller bør forsøke å fikse det. 

Jeg forstår at det er vondt for hele familien, men samtidig er brudd noe som skjer, og det er partene i et forhold som da isåfall må gå inn for å fikse det som er galt. Ingen andre kan. Andre må bare respektere, selv om det virkelig uforståelig. 

De er fremdeles dine foreldre, begge to, selv om det skjedde noe du ikke likte. Om du føler at du trenger å forstå kan du spørre din mor om hvorfor, men da bør du også lytte, ikke forsøke å fikse. 

Anonymkode: f4602...158

[AnonymBruker]

Jeg må bare svare som de andre her, at dette må du bare finne deg i. Du vet ikke hvordan de to har hatt det sammen. Moren din har tydeligvis ikke hatt det bra, er ikke fornøyd med livet og ønsker seg noe annet. Du er voksen, du må lære deg å takle det. La det fare, vær opptatt av ditt eget liv.

Anonymkode: 2049d...89a

[AnonymBruker]

32 minutter siden, Javier skrev:

Jeg syns det er  for dumt å gi opp i ihvertfall når de hadde det så fint.Hun bør kanskje prøve noe terapi, først for seg selv gjerne parterapi etter hvert.

Far er hjerneknust/sjokkert/ deprimert at han tar ikke noe initiativ.

Du tenker ikke at din far bør få hjelp her? Da han er deprimert, i sjokk og hjerneknust / hjerteknust.

Om moren din mener at du er frekk og blander deg, kan det være at du prøvr å fortelle henne hva hun bør og bør ikke gjøre ( terapi, psykolog ) mens du ikke prøver å forstå hva problemet bunner i ?

Anonymkode: e1d73...6f5

[AnonymBruker]

Som de andre sier, hva som har skjedd mellom dem vet du ikke mye om. Det er heller ikke din sak. Dere blir antagelig skjermet fra detaljene. Vil moren din ut av forholdet, så vil hun det og det har du intet annet valg enn å forholde deg til det. Det med at hun har forandret seg mye kan være ett tegn på at nå kan hun bære den hun egentlig er. Slutt å bland deg og støtt begge to selv om du synes det er trist at de skilles. 

Anonymkode: b97ce...b6c

[AnonymBruker]

Så søt du er ❤️ Skjønner godt at dette er vanskelig. En skilsmisse vil alltid gjøre vondt selv om barna er voksen. Opplevde det selv for 4 år siden, da var jeg 31. Det var tungt. Var vant til at de var glad i hverandre og hadde hverdagslige greier, til at de sa mye vondt om hverandre. Skjønner hvordan du har det. Det blir bedre med tiden når alt roer seg og de finner sin plass i hverdagen igjen. Flott at du deler og setter ord på dette 

Anonymkode: ee1cf...0a5

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at moren din reagere. Både med tanke på røykeslutt og skilsmisse. Godt mulig hun er deprimert. Jeg må bare si at du høres ut som en flott sønn som bryr deg. 

Anonymkode: 46b50...8af

[Gjest WhisperingWind]

Det er helt naturlig at du som barnet deres synes dette er vanskelig. Det er jo mammaen og pappaen din.

Men, de er voksne og det er deres liv. Du kan ikke påstå at de burde prøve å holde sammen for du vet ingenting om deres kjærlighetsliv. Du vet bare at de har vært mamma og pappa. Vær takknemlig for at du vokste opp i det du anså som et lykkelig hjem med to foreldre du opplevde elsket hverandre og ga dere en trygg og stabil oppvekst.

Det er mer enn mange opplever.

Men folk forandrer seg. Vi vokser og vi utvikler oss og noen ganger i motsatt retning av partner. 

Mulig det kom som et sjokk for faren din, men mest sannsynlig har det pågått noe lenge, og som han mest sannsynlig har ignorert.

Jeg var sammen med en fyr som jeg sa rett ut til at jeg mente at det beste var å gjøre det slutt fordi jeg ikke følte det jeg burde. Han ba om at vi skulle prøve og jeg ga etter. Forholdet ble naturlig nok bare dårligere og dårligere for jeg ville ut. Han presset på at vi skulle kjempe. Allikevel ble han totalt sjokkert da jeg til slutt sa at nok er nok. Han gråt og ble deprimert og led av skikkelig kjærlighetssorg. 

Du kjenner mamma og pappa. Du kjenner ikke de som et par. Hva som skjer på soverommet eller når de er alene. 

Respekter din mor sitt valg. Og støtt dem begge. Hun som har tatt dette valget for sin egen lykke. Og støtt pappa fordi han går igjennom en vanskelig tid.

Ikke bland deg for det er faktisk ikke din business i det hele tatt.

[AnonymBruker]

Moren din har nok ikke blitt falsk og kynisk. Dine søsken syns ikke at dette kom brått på, men for deg var det et sjokk. Du er typisk mann da, for dere er ikke alltid like gode på å observere og legge merke til stemninger og det som faktisk skjer i relasjoner. Du tar den festen som eksempel. Moren din har en mening om hvordan det var. Faren din en motsatt mening. Sånn har de kanskje vært veldig lenge? Jeg tror nok helt sikkert at moren din har gitt uttrykk for misnøye i ekteskapet lenge, men faren din har muligens ikke tatt det på alvor. Om hun nå gå beskjed dagen før, og så flyttet dagen etter, så er det veldig rart. Du bør tenke at det er en grunn til det.

Hun har ingen psykisk lidelse fordi om hun blir hunørsyk av å slutte og røyke. Det virker som om moren din vil starte et nytt og bedre liv for seg selv, og husk at det ikke er uten grunn! Det er et ønske og en lengsel hun har, og jeg tror du må slutte å blande deg. Moren din har vært verdens beste sier du. Da er det tiden for å gi litt tilbake, for ja, du er voksen.

Til slutt så forstår jeg godt at du syns det er både trist og vanskelig altså. Bra at du deler tanker også, selv om du kanskje ikke får medhold her, så skjønner de fleste at du sliter litt med ting rundt dette. Mitt forslag er at du tilbringer mer tid med faren din, for han virker å trenge det mest. 

Anonymkode: bdf4a...3a4

[smilo]

Jeg er mor til barn på nesten din alder og nedover, og kan derfor relatere meget godt til din mor. Samtidig ble jeg selv skilsmissebarn i slutten av 20 åra, og der var det min far som gikk.

Jeg tror som mange andre også sier, at her har det vært ting som du ikke kjenner til, og heller ikke skal kjenne til. Relasjonen mellom dine foreldre, som par, er nok ikke noe de deler med dere barna, og det skal du være glad for. 

Historien din fra julebordet, der fikk jeg en følelse av at det ligger mye bak som du ikke kjenner til. Mulig din far gjorde ting som ikke var godt mottatt fra andre av deltagerne også, siden din mor reagerte som hun gjorde. 

Når det gjelder humørsvigninger så kan det, som en nevnte, skyldes overgangsalder, men det kan også skyldes at din mor endelig begynte å se for deg et nytt liv. ( Mange velger å bo med partneren til barna har flyttet ut ,av misforstått kjærlighet til sine barn) Kanskje har hun forelsket seg igjen, eller bare ser for seg et lykkelig liv alene. 

Når det gjelder din far så tror jeg, som flere andre her, at han egentlig har fått flere varsler om at ting ikke er greit, men har ikke trodd på dette/ overhørt det. Mange menn stikker hodet i sanden og håper at problemene går over av seg selv, av forskjellige årsaker. Og da blir overraskelsen desto større når problemene ikke gikk over av seg selv.  Han kommer nok til å trenge litt tid, men ikke godta at verken din far eller mor snakker stygt om den andre til deg eller dine søsken. Dere er og skal være like glad i begge to. Det er lov å sette grenser for deg selv, om dette skjer. Jeg har gjort det og jeg har aldri angret. 

Til sist vil jeg si at om noen av dine foreldre får ny partner så ber jeg deg være positiv. Det er sikkert ikke like enkelt akkurat nå, men tenk fremover. Du ønsker neppe at noen av dem skal sitte ensomme i alderdommen. Det vil i såfall lett gi deg og dine søsken merarbeid. 

 

Lykke til 

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hjerneknust 😂😂

Anonymkode: 8dc30...5a3

Noen letter på trykket og forteller om sine følelser, og du reagerer på et ord. 😠😠

Anonymkode: 9d7b8...d72