Stemorlivet - Jeg stakk

[AnonymBruker]

Hei. 

Etter å ha lest nok en stemor-tråd her inne, så følte jeg for å dele mine erfaringer. 

Jeg giftet meg (giftet meg faktisk) med en mann som hadde to barn! Vi hadde vært sammen en god stund før vi flyttet sammen og alt var god stemning. Det var godt samarbeid mellom far og mor og alt virket lovende. 
Etter at vi flyttet sammen så begynte samarbeidet å dale.. det ble mye bråk, mor flyttet lenger bort og kranglingen begynte. Vi hadde helgesamvær. 

Etter noen år flyttet vi etter for å kunne være mer med barna.. vi fikk jo ikke det. For da ville mor tape bidrag. Enda mer krangling... Til slutt (2 år etter flytting) fikk vi 50/50. Barna er da så revet mellom mor og far at de er helt psykisk nedbrutt. Grining, sinneutbrudd osv pga krangling og dårlig samarbeid som barna bøter for. Jeg har hatt et tett forhold til begge barna, og de har betrodd seg mye til meg fordi de følte jeg ikke blandet meg i kranglingen. Jeg har forsøkt å snakke med mor og mors nye kjæreste.. det er bare hat tilbake. Jeg har støttet barna og fulgt dem opp som om de var mine.. dette ble forsøkt sabotert av mor utallige ganger. 

Til slutt ble det nok. Min mann og jeg kranglet nesten hver dag pga barna og eksen. (Absolutt ikke barnas feil.. de er dessverre bare den lidende part). Økonomi ble et problem. (Vi tapte mye penger på salget.. og hadde et ekstremt høyt bidrag i to år). Barna klarte ikke å omstille seg til 50/50 og følte seg mye revet mellom mor og far... Jeg flyttet. 

Det er heldigvis ikke noen fellesbarn hos oss.. jeg hadde ingen barn, og vi fikk ingen barn. 

 

Ettersom jeg vet alt jeg vet i dag, og har erfart det i så mange år, så har jeg kun ett tips til dere som vurderer å gå inn i et forhold med en som har barn: STYR UNNA! (Eller for Guds skyld bo fra hverandre såpass lenge at du vet hva du går til). 

Dette ble bare en fæl opplevelse for meg, min eksmann og de stakkars barna. 

 

Jeg vet at de savner meg veldig i dag, og at de ikke helt forstår hvorfor jeg er borte. Det er veldig synd at de ble den parten som mest sannsynlig lider mest av dette. 

Og til dere mødre som får inn en stemor i livet deres: Vær så snill å prøv. Det er godt mulig hun bare ønsker det aller beste for barna dine!!

Anonymkode: 101df...f88

[AnonymBruker]

Er så leit med biomødre som ødelegger. Tror ikke de skjønner at det går utover barna i den grad det gjør. 

Har vært i lignende situasjon med bio mor til samboeren barn. Barnet og far ble nedbrutt og far fikk skylden tross han ikke responderte på kranglingen mor prøvde å fremprovosere og prøvde så godt han kunne å løse problemene med blant annet fvk. Alt var bra i starten til jeg flyttet inn. Da starter rabalderet. Triste saker. 

Anonymkode: 8f93c...a19

[AnonymBruker]

Jeg var i et forhold med en mann som hadde et lite barn fra før. Jeg ble forelsket i hele familiesituasjonen. Faren fikk meg til å hate moren. Samarbeidet mellom de var ikke bra. Fikk meg til å ringe barnevernet og påstod at gutten ikke hadde det bra hos moren. 

Vi fikk et barn sammen og da eskalerte alt bare. Mye krangling mellom meg og moren. 

Nå sitter jeg igjen etter å ha gått ifra mannen og tenker at all konflikten er pga han. Splitt og hersk. 

Jeg sier bare at ikke alltid det er moren eller stemoren sin feil. 

Men jeg er en erfaring rikere. Jeg blir ikke sammen med noen med barn igjen. Man har kun kontroll på hva man selv gjør.

 

Anonymkode: a9e40...9fd

[AnonymBruker]

Hva var fordelingen mellom mor og far før dere ble sammen?

Utgangspunktet burde jo være 50 /50 mellom mor og far før noen av dem har funnet seg ny partner. Hvis den ene treffer en ny og de flytter sammen og det deretter blir 50/50, så er det klart det blir en stor omstilling for alle parter.

Anonymkode: 242ed...840

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei. 

Etter å ha lest nok en stemor-tråd her inne, så følte jeg for å dele mine erfaringer. 

Jeg giftet meg (giftet meg faktisk) med en mann som hadde to barn! Vi hadde vært sammen en god stund før vi flyttet sammen og alt var god stemning. Det var godt samarbeid mellom far og mor og alt virket lovende. 
Etter at vi flyttet sammen så begynte samarbeidet å dale.. det ble mye bråk, mor flyttet lenger bort og kranglingen begynte. Vi hadde helgesamvær. 

Etter noen år flyttet vi etter for å kunne være mer med barna.. vi fikk jo ikke det. For da ville mor tape bidrag. Enda mer krangling... Til slutt (2 år etter flytting) fikk vi 50/50. Barna er da så revet mellom mor og far at de er helt psykisk nedbrutt. Grining, sinneutbrudd osv pga krangling og dårlig samarbeid som barna bøter for. Jeg har hatt et tett forhold til begge barna, og de har betrodd seg mye til meg fordi de følte jeg ikke blandet meg i kranglingen. Jeg har forsøkt å snakke med mor og mors nye kjæreste.. det er bare hat tilbake. Jeg har støttet barna og fulgt dem opp som om de var mine.. dette ble forsøkt sabotert av mor utallige ganger. 

Til slutt ble det nok. Min mann og jeg kranglet nesten hver dag pga barna og eksen. (Absolutt ikke barnas feil.. de er dessverre bare den lidende part). Økonomi ble et problem. (Vi tapte mye penger på salget.. og hadde et ekstremt høyt bidrag i to år). Barna klarte ikke å omstille seg til 50/50 og følte seg mye revet mellom mor og far... Jeg flyttet. 

Det er heldigvis ikke noen fellesbarn hos oss.. jeg hadde ingen barn, og vi fikk ingen barn. 

 

Ettersom jeg vet alt jeg vet i dag, og har erfart det i så mange år, så har jeg kun ett tips til dere som vurderer å gå inn i et forhold med en som har barn: STYR UNNA! (Eller for Guds skyld bo fra hverandre såpass lenge at du vet hva du går til). 

Dette ble bare en fæl opplevelse for meg, min eksmann og de stakkars barna. 

 

Jeg vet at de savner meg veldig i dag, og at de ikke helt forstår hvorfor jeg er borte. Det er veldig synd at de ble den parten som mest sannsynlig lider mest av dette. 

Og til dere mødre som får inn en stemor i livet deres: Vær så snill å prøv. Det er godt mulig hun bare ønsker det aller beste for barna dine!!

Anonymkode: 101df...f88

Dette!!! Hos oss gikk konflikten så langt at jeg fikk fysiske og psykiske problemer når barna kom, ikke for at barna gjorde noe galt men fordi at etter vært samvær så haglet det inn med meldinger og telefoner til mannen om alt jeg og mannen gjorde galt... var det ikke det så var det at mannen svindlet de for barnebidrag eller at vi ikke hadde kjøpt riktig sykkel (selv om barnet plukket den ut selv) og lista er uendelig lang og jævlig...

Det fører til at man overveier hvert eneste pust man tar til slutt... Nå er barna han voksne og vi er fortsatt sammen men i 13 år hadde vi det sånn. Sønnen har jeg et greit og avklart forhold til, datteren er det så som så med, hun ble matet med løgnhistorier om meg fra moren og klarer foreløpig ikke å se meg slik jeg egentlig er.

Men oppi alt dette har jeg og mannen vært den stabile og stødige heimen, hos deres mødre har menn flyttet inn og ut mange ganger. Vi har aldri sagt stygge ting om deres mor til dem og forsøkt og støtte hverandre i denne krigen. Så håper jeg at EN dag kommer det en liten takk eller klem for at vi fortsatt er der og prøver å heie på de videre inn i voksenlivet.

Ville ikke ønsket min verste fiende dette opplegget en gang, når jeg ser tilbake på det var det ikke verdt det. Det har kostet så uendelig mye å elske denne mannen.

Og til dere bio-mødre: Det beste du kan gjøre er å ta i mot stemor med åpne armer og sørg for at hun får sjansen til å være det beste hun kan være for barna dine!!

Anonymkode: 6d24e...75e

[bettsa]

Hvorfor kan ikke biomødrene prøve å være hyggelige? Vil dere ikke prøve å ha et godt forhold til barnas stemor?  Jeg kan forstå hvis dette var en hemmelig elskerinne men hvis dette er en kvinne mannen treffer etter bruddet. Barna vil jo ha det bedre ved at biomor og stemor er hyggelig med hverandre.  Ikke hyggelig for barna å høre at mammaen deres slenger dritt om stemor eller omvendt. 

[AnonymBruker]

Jeg synes jeg ser en del slik historier her på KG, og jeg tviler ikke på at de stemmer, men jeg synes det blir litt vinklet mot situasjonen og omstendighetene, snarere enn menneskene i den. 

I ethvert forhold er det jo alltid to som kreves for å skape konflikt - i din situasjon er det tre. For hver ting hans eks har gjort eller sagt som har skapt konflikt, har han også en rolle. Om ikke annet, så valgte han denne kvinnen engang. Dersom hun er forferdelig har han enten dårlig dømmekraft, eller så har han gjort henne gal. Eller litt av begge deler.

Dette blir satt på spissen - det jeg mener er at jeg tror dette forholdet hadde tatt slutt selv om han var uten barn. Dere kranglet dere to imellom også, og har ikke klart overgangen. De egenskapene som utløste det er der uansett.

Misforstå meg rett - alt er hundre ganger mer komplisert med barn. Men de gir deg også fantastiske muligheter til å se sider av et menneske som du ikke ville fått sett om han eller hun ikke hadde barn da de traff deg. Hvordan de fungerer som ekspartner, hvordan de er som foreldre, hva slags samarbeid- og kommunikasjonsevner de har når de er stresset, hvordan de fungerer i kriser. Hvor mye tålmodighet og omsorg de har.

Jeg har en nær venninne og en kollega som begge er sammen med menn med barn fra før. Deres forhold til ekser er til tider anstrengt, men ok fungerende, slik det er for oppegående mennesker. Begge to er blitt glade i disse barna, og valgte mennene med pakken over andre. 

Det er veldig trist å høre historier som din, jeg bare håper det er tydelig at det er mye her som ikke fungerte, mer enn bare "en mann med barn fra før".

Anonymkode: 242ed...840