Erfaringer fra forhold med alenemor+barnløs gutt?

[Gjest Alenemor]

Har vært sammen med kjæresten min i godt over et halvt år. Jeg har to små barn, han har ingen.

Det går forsåvidt greit når vi er sammen, men han begynner å få skikkelig "spader" over at jeg har barn, vil ikke fortelle om det til foreldrene sine og får noen "anfall" av fullstendig panikk, han vet ikke om han er klar for dette.

Jeg forstår ham godt og han må få ha alle de bekymringene han har. Problemet er at han er redd fordi han ikke vet hvordan det blir, og fordi hans "visjoner" for forholdet ikke inkluderer ungene. Men: jeg som er mor vet heller ikke hva framtida bringer. Det er jo ingen som vet noe om hvordan det blir. Det blir en helt håpløs problemstilling, jeg har ingenting å "argumentere" med.

Og jeg drømmer også om ham og jeg. Selvsagt har jeg tanker om hvordan det skal bli med barna også, men jeg er ganske sikker på at jeg har både like stor lyst på og like stort behov for voksentid, kjærestetid, som det han har. Jeg forstår virkelig at han synes det er en utfordring, og synes det er bedre enn at han ikke tar alvoret i det innover seg. Men samtidig greier og orker jeg ikke gå rundt med hans tvil hele tiden. Han ofrer mye, men det gjør tross alt jeg også som har tillatt ungene å få tillit til ham.

Vil noen av dere dele deres erfaringer, enten dere er gutten eller jenta i et sånt forhold?

Må legge til at vi er voksne begge to, men ikke samboere.

[Gjest Madam Felle]

Forstår godt at han er i tvil, men han burde tenkt seg skikkelig om før dere presenterte han for barna. Det er ikke bare han som gjelder her. Det er tross alt snakk om to små barn her, som blir presentert for en som er i kjempe tvil om hva han egentlig vil. Så kanskje dere burde tenkt dere litt bedre om, før de ble blandet inn i dette.

men det er jo for seint nå, så jeg hadde gitt han et ultimatum. At han rett og slett får så og så lang tid på å finne ut hva han vil, og klarer han det ikke innen den tid så bør du avslutte forholdet med han. Din første prioritet bør være barna, og da er det de du først og fremst må ta hensyn til. Han får bestemme seg for hva han vil, og det burde han gjort før barna ble blandet inn.

Uansett, så forstår jeg deg godt, for jeg var i samme situasjon selv, men det gikk heldigvis bra. Vi skal nå gifte oss, og han forguder barna mine.

Lykke til, og håper han bruker tenketiden skikkelig. Kanskje han burde fått være for seg selv en stund, for det kan være lettere for han å tenke igjennom tingene da. Samtidig kan han finne ut om han savner deg også.

[Gjest Musika]

"Problemet er at han er redd fordi han ikke vet hvordan det blir, og fordi hans "visjoner" for forholdet ikke inkluderer ungene."

Den setningen der er ensbetydende for meg som mor med at mannen ikke hadde blitt vurdert som partner engang.

[LilleBille]

"Problemet er at han er redd fordi han ikke vet hvordan det blir' date=' og fordi [b']hans "visjoner" for forholdet ikke inkluderer ungene."

Den setningen der er ensbetydende for meg som mor med at mannen ikke hadde blitt vurdert som partner engang.

Helt enig .. at det som mor går an å i det hele tatt vurdere et sånt forhold - er for meg uforståelig.

[mockinbird]

"Problemet er at han er redd fordi han ikke vet hvordan det blir, og fordi hans "visjoner" for forholdet ikke inkluderer ungene."

Den setningen der er ensbetydende for meg som mor med at mannen ikke hadde blitt vurdert som partner engang.

Stiller meg bak denne.

[Gjest Alenemor]

"Problemet er at han er redd fordi han ikke vet hvordan det blir, og fordi hans "visjoner" for forholdet ikke inkluderer ungene."

Den setningen der er ensbetydende for meg som mor med at mannen ikke hadde blitt vurdert som partner engang.

Synd å se at dere ikke tenker lenger enn deres egen nese, og ikke greier å besvare spørsmålet mitt. Jeg lurte på om noen av dere har erfaringer fra samme situasjon.

Og det er selvsagt flott at dere, i motsetning til meg, ikke vet alt om deres kjærestes framtidige tanker etter kun kort tid. Jeg har ikke nevnt verken hvor lenge vi har vært sammen eller når han ble introdusert til barna så vær så snill- ikke synk så lavt. Finn eventuelt en annen tråd å være allvitende på.

[Gjest Alenemor]

Korrigere meg selv litt- jeg ser jeg tok med en antydning om hvor lenge vi har vært sammen.

Beklager, feil rettet.

[Nabodama]

Synes det er mange som dømmer deg nord og ned uten å ha noe mer å gå ut i fra enn ett enkelt innlegg.

Mannen min har ikke barn fra før, og jeg har to. Men mine er nokså store, og det er nok ikke det samme å gå inn i et forhold med en som har store barn som en som har små. Små barn krever tross alt mer oppfølging, og er blir nokså bundet over lang tid.

Jeg skjønner at kjæresten din tviler, og ikke helt vet hva han vil. For de fleste av oss har vel tenkt seg en situasjon hvor vi blir sammen med en person, og deretter får barn sammen. Ikke at vi finner en som har barn fra før, og må ta det derfra. Det bryter dermed med den visjonen mange av oss har i utgangspunktet, og det er kanskje det kjæresten din mener. Han må snu opp ned på sin oppfatning av hvordan en etableringsfase av et nytt forhold skal være, og han må i tillegg forholde seg til to små barn. Kanskje han ikke engang er vant til å omgås barn heller.

Det kan jo også hende at han egentlig ikke er så begeistret for barn, og ikke har helt klart for seg om han selv vil ha barn i det hele tatt. Da er det enda verre å omstille seg til at dama faktisk har to barn, og at han må ta dem med i framtidsplanene også.

Det eneste du kan gjøre er å gi ham tid.

Når det gjelder meg selv, som har store barn, vet jeg at jeg hadde vært skeptisk og uvillig til å gå inn i et forhold med en som hadde småbarn. Fordi jeg føler meg ferdig med den perioden av livet. Mannen min er ikke så hipp på småbarn i utgangspunktet, og han ønsker seg heller ingen barn selv. Han har sagt at han ikke ville ha gått inn i et forhold med en som hadde småbarn han heller.

Kjæresten din er ikke nødvendigvis et dårlig menneske fordi han tviler på om han vil gå inn i dette. Det er bedre at han gjør det enn at han braser inn i et seriøst forhold med deg, og deretter boikotter barna.

Det er imidlertid ikke sikkert at han er rett mann for deg, ettersom du også må ta hensyn til barna dine.

[Gjest Musika]

Jeg er jævlig imponert over at innleggene her tolkes som "å dømme nord og ned". Du ba om erfaringer og det fikk du.

Jeg sa ikke noe som helst om hva jeg mente om deg eller typen din.

Det FØRSTE jeg ville funnet ut om en mulig partner, var hvordan han stilte seg til barna. Og var han vankelmodig og usikker, så hadde jeg TRUKKET meg, fordi jeg ikke ville utsette unga for det! HVOR vanskelig er det å begripe, uten å furte snakke om å synke så lavt??

[Nabodama]

Det må da vel være lov til å være usikker i forhold til om man vil gå inn i et forhold som inkluderer barn?

Bedre det enn å brase inn i det, og etterpå trekke seg ut fordi man ikke tenkte seg om!

[Gjest Alenemor]

Takker for to svar på det som var spørsmålet mitt.

Dømmer meg nord og ned- tja, det er så "far out" det de kritiserer meg for at jeg synes mest synd på dem.

Men:

Nei, han er ikke noe dårlig menneske. Han er ikke vant med barn og han har absolutt sett for seg å bli sammen med en som ikke hadde barn. Han har levt livets glade dager med sine urbane venner i mange år og selvsagt er det en stor overgang å bli sammen med en som har barn. Jeg forstår ham godt. Jeg forstår også godt at han ikke kunne forutsi etter to uker hvordan han ville reagere etter at han hadde møtt barna og blitt litt kjent med dem. Det at man får en reaksjon fordi man ser at det er stort ansvar når man har kommet så langt at man har grunnlag for å forstå hvor stort ansvar det er (ingen som ikke har barn skjønner hva det vil si å ha barn, det er sånn naturen fungerer) synes jeg på en måte er bra. En av to ting vil skje: han gir ikke opp og blir en veldig ansvarlig farsfigur, eller han gir opp etter å ha gjort en grundig vurdering av sin egen rolle. Da bedre om han gir opp nå enn senere.

Det jeg gjerne ville høre om var andre som hadde vært i samme situasjon og deres erfaringer. Alle forhold har sitt forløp og et perfekt forhold fungerer ikke. Det som er riktig for et par i en situasjon på et tidspunkt fungerer ikke for andre. Derfor blir det bare patetisk og latterlig å skulle si at "for en mor som tillater noe sånt". Det sier mest om de som uttaler det, det.

Hører gjerne fleres erfaringer fra lignende situasjoner!

[Gjest Alenemor]

Det må da vel være lov til å være usikker i forhold til om man vil gå inn i et forhold som inkluderer barn?

Bedre det enn å brase inn i det, og etterpå trekke seg ut fordi man ikke tenkte seg om!

Ja, og det går an å gå inn i et forhold uten å være i tvil om at man takler det og siden finne ut at man trodde feil og at det ble vanskeligere enn man trodde. Man kan kreve mye fra andre men å kreve at de kan spå i fremtiden blir litt i overkant.

[Cata]

Synes det høres ut som om det er grunnlag for et par "gode samtaler" her.... For det første høres det jo ikke lovende ut at han får "spader" ved tanken på barna dine.

Men på den annen side skjønner jeg godt at han får litt panikk hvis han ikke er vant til barn osv.

Hvordan fungerer han sammen med ungene dine ellers? Har de en god tone seg i mellom? Er det slik at han liker dem når han får dem i små porsjoner (dvs. når dere er sammen hele gjengen) eller er det slik at han ikke vil ha noe med dem å gjøre overhodet? Hvordan reagerer ungene på ham?

Tror dette er viktig når du skal bli enig med deg selv om dette forholdet er noe å satse på. Det kan være han bare er usikker siden han ikke er vant til unger. Du ligger et hestehode foran der, siden det er dine unger og du er vant til dem.

Hvordan ser du for deg at din rolle kan bli i fremtiden? Blir det unger først, sist og alltid - eller ser du for deg at du innimellom kan ta deg tid til å være kjæreste og partner også, dersom dere flytter sammen? Av innlegget ditt forstår jeg det slik at du er innstilt på dette, men har du kommunisert dette godt nok til ham? Du må nok innse at i overskuelig framtid blir det du som blir bindeleddet mellom ham og ungene, dersom dere velger å flytte sammen.

Tror det er viktig at dere både tenker og snakker gjennom disse tingene før dere evt. flytter sammen og at han får god tid til å tenke seg om før dere tar noen endelig avgjørelse, for unger er uansett et stort ansvar og det å gå inn i et forhold der det er "pakkeløsning" krever nok mer gi og ta enn et forhold der det bare er felles barn.

Er selv i et forhold der han har barn og ikke jeg. Ungene er snart voksne og det er greie unger som jeg har et rimelig godt forhold til. Likevel har vi så langt valgt å bo hver for oss (men med hyppige besøk...) og det er delvis av hensyn til ungene (har riktignok et par andre grunner av praktisk art som trekker i samme retning). Om noen få år har de sannsynligvis flyttet hjemmefra pga. videre utdannelse osv. og da kan det være at vår tid kommer. Jeg innrømmer ærlig at dersom jeg skulle flytte inn nå ville jeg føle meg som en inntrenger - selv om jeg altså har er bra forhold til samtlige unger. Tror den evige følelsen av å være inntrenger på sikt ville bli en større belastning på forholdet enn det er å bo for seg selv og bedrive pendling.

For dere vil nok situasjonen bli litt annerledes siden dine unger er små. Kjæresten din vil sannsynligvis da få mer av en farsrolle enn det jeg har i forhold til min manns unger. (Vel, ikke farsrolle for meg da , men stemor. Det er temmelig umulig med unger i øvre del av tenåra - de er ferdig oppdratt, så det eneste jeg kan være i forhold til dem er "dama til far") .

[Gjest gjestidag]

Har vært sammen med kjæresten min i godt over et halvt år. Jeg har to små barn, han har ingen.

Det går forsåvidt greit når vi er sammen, men han begynner å få skikkelig "spader" over at jeg har barn, vil ikke fortelle om det til foreldrene sine og får noen "anfall" av fullstendig panikk, han vet ikke om han er klar for dette.

Må legge til at vi er voksne begge to, men ikke samboere.

Dette gjør at jeg stiller meg bak skepsisen noen har vist her... ikke for å dømme dere nord og ned, men.... dere har hengt sammen i godt over et halvt år, og han har ikke fortalt sine foreldre at du har barn? Etter så lang tid burde han ha vent seg til tanken på at du har barn for leeenge siden. Hadde det vært meg, hadde jeg trukket meg ut. Ikke ville jeg ha vært ilag med en som etter et halvt år fikk panikk av mine barn!

[Gjest Alenemor]

Synes det høres ut som om det er grunnlag for et par "gode samtaler" her.... For det første høres det jo ikke lovende ut at han får "spader" ved tanken på barna dine.  

Men på den annen side skjønner jeg godt at han får litt panikk hvis han ikke er vant til barn osv.  

Hvordan fungerer han sammen med ungene dine ellers? Har de en god tone seg i mellom? Er det slik at han liker dem når han får dem i små porsjoner (dvs. når dere er sammen hele gjengen) eller er det slik at han ikke vil ha noe med dem å gjøre overhodet? Hvordan reagerer ungene på ham?

Tror dette er viktig når du skal bli enig med deg selv om dette forholdet er noe å satse på. Det kan være han bare er usikker siden han ikke er vant til unger. Du ligger et hestehode foran der, siden det er dine unger og du er vant til dem.  

Hvordan ser du for deg at din rolle kan bli i fremtiden? Blir det unger først, sist og alltid  - eller ser du for deg at du innimellom kan ta deg tid til å være kjæreste og partner også, dersom dere flytter sammen? Av innlegget ditt forstår jeg det slik at du er innstilt på dette, men har du kommunisert dette godt nok til ham? Du må nok innse at i overskuelig framtid blir det du som blir bindeleddet mellom ham og ungene, dersom dere velger å flytte sammen.  

Tror det er viktig at dere både tenker og snakker gjennom disse tingene før dere evt. flytter sammen og at han får god tid til å tenke seg om før dere tar noen endelig avgjørelse, for unger er uansett et stort ansvar og det å gå inn i et forhold der det er "pakkeløsning" krever nok mer gi og ta enn et forhold der det bare er felles barn.

Er selv i et forhold der han har barn og ikke jeg. Ungene er snart voksne  og det er greie unger som jeg har et rimelig godt forhold til. Likevel har vi så langt valgt å bo hver for oss (men med hyppige besøk...) og det er delvis av hensyn til ungene (har riktignok et par andre grunner av praktisk art som trekker i samme retning).  Om noen få år har de sannsynligvis flyttet hjemmefra pga. videre utdannelse osv. og da kan det være at vår tid kommer. Jeg innrømmer ærlig at dersom jeg skulle flytte inn nå ville jeg føle meg som en inntrenger - selv om jeg altså har er bra forhold til samtlige unger. Tror den evige følelsen av å være inntrenger på sikt ville bli en større belastning på forholdet enn det er å bo for seg selv og bedrive pendling.  

For dere vil nok situasjonen bli litt annerledes siden dine unger er små. Kjæresten din vil sannsynligvis da få mer av en farsrolle enn det jeg har i forhold til min manns unger. (Vel, ikke farsrolle for meg da , men stemor. Det er temmelig umulig med unger i øvre del av tenåra - de er ferdig oppdratt,  så det eneste jeg kan være i forhold til dem er "dama til far") .

Han fungerer veldig godt sammen med barna, bedre enn faren noen gang har gjort.

Jeg ser helt klart hvorfor jeg blir rådet til å utvise skepsis her. Dette med at han ikke har villet fortelle foreldrene sine om det er vel rett og slett resultat av noe manglende ryggrad, eventuelt feighet. Den tar jeg. Men jeg tror derimot IKKE at det skyldes motvilje mot ungene. Den tror jeg har vært større om ungene hadde vært større. Mine er så små at han vil bli en større del av familien enn om de hadde vært større og familieformen mor alene med barna hadde vært mer fastgrodd.

Å flytte sammen er overhodet ikke tema.

[Gjest Alenemor]

Dette gjør at jeg stiller meg bak skepsisen noen har vist her... ikke for å dømme dere nord og ned, men.... dere har hengt sammen i godt over et halvt år, og han har ikke fortalt sine foreldre at du har barn? Etter så lang tid burde han ha vent seg til tanken på at du har barn for leeenge siden. Hadde det vært meg, hadde jeg trukket meg ut. Ikke ville jeg ha vært ilag med en som etter et halvt år fikk panikk av mine barn!

Jeg bad ikke om noen som helst vurdering av hvorvidt jeg bør være sammen med ham eller ikke, til det vet alle her altfor lite. Det blir bare dumt. Jeg skal si fra om jeg ønsker andres mening om akkurat det.

[Gjest *Fiona*]

Jeg hadde trukket meg ut... eller kanskje prøvd et ultimatum først. JEg tror han vil trekke seg da, men det KAN selvsagt hende det vil være oppvekkeren som skal til også. Uansett får du vite det du trenger - om han VIRKELIG vil dette eller ikke.

Jeg HAR prøvd situasjonen du beskriver.

Vi hadde veldig sterke følelser for hverandre, det var aldri problemet. Men jeg ble skeptisk da han ganske tidlig var tilbakeholdende med å inkludere meg i resten av livet sitt. Alt var helt perfekt når det var oss to, som "meant to be" og hva som helst. Men å integrere våre to liv; hans kule frie liv med mitt inkludert begrensninger, utløste følgende kjede av tanker:

Jeg vil ha en som vil ha meg og det jeg er, på godt og vondt. Han ville ha meg, men hadde et bilde av hvordan ting skal være, og å inkludere et barn som ikke var hans var liksom ikke med i det bildet han hadde av seg selv.

Kombinert med det hans mor/far hadde sett for seg, og forventninger fra venner osv, merket jeg at han fikk litt problemer. Jeg tviler ikke på hans følelser for meg, men å gå og lure på når han ville få dråpen og feige ut, var ikke godt. Jeg ble usikker, begynte å gjøre mitt for å "skjerme" ham sånn ubevisst fra ungen, tok meg selv i å bli irritert over ungebråk når jeg ellers ikke ville blitt det, fordi jeg følte det ble å bekrefte overfor ham at det å ha barn er stress... vel, du ser hvor dette går hen?

Det blir en selvforsterkende greie, og jeg tenkte både jeg og ungen fortjener bedre - når det faktisk FINNES dem som er modne nok, hvorfor nøye seg med mindre...? Like etterpå datet jeg litt en som var hjertegod og åpen på det med at jeg hadde barn, som viste meg hvordan ting KAN være når noen har det som trengs. Det er et hav av forskjell.

Jeg tviler ikke på at han er en god fyr og alt det der, han trenger ikke være noe dårlig menneske. Men han er ikke moden nok for dette, og man lar ikke ungene få nestbest når de kan få bedre. Det gjelder en selv også. Å gå fra å ikke ha barn, til å deale med to barn, som ikke er ens egne, kan væe tøft, og det er spesielt tøft hvis man ikke har realistiske forutsetninger for å forstå det, og motivasjon nok til å gjøre det beste man kan. Hvis han har sagt ting til deg slik han har, hadde jeg rygget i rekordfart, det må jeg innrømme. Og at han ikke engang har fortalt foreldrene sine om deg, forteller nokså mye om i hvilken GRAD han egentlig vegrer seg.

Det er ingen morsom situasjon... jeg husker jeg sleit med det i begynnelsen da jeg ble alene med sønnen min. Pappaen fikk ny dame på fire uker :o mens jeg var "damaged goods", annensortering, med et ekstra hinder når jeg nå var singel igjen. Tok meg litt tid å komme over den følelsen.

Men nå mener jeg helt oppriktig, at den mannen som ikke har stort nok hjerte til å forholde seg til barn, med alt det det innebærer, han er nok ikke en mann jeg kan leve med. Så får det være som det vil ;-)

Lykke til!

[Gjest Alenemor]

Fiona:

Takk for at du fortalte om dine erfaringer.

(Igjen, jeg trenger ingen vurdering på hvorvidt jeg bør beholde ham eller ikke, til det har jeg gitt altfor få detaljer. Det er en avgjørelse jeg er i stand til å ta selv og det er forsåvidt ikke tema. Slik jeg ser det går det an å møte problemer i forholdet uten å gjøre det til være eller ikke være. Problemer kan faktisk løses. )

[Gjest Alenemor]

Fiona:

Takk for at du fortalte om dine erfaringer.

(Igjen, jeg trenger ingen vurdering på hvorvidt jeg bør beholde ham eller ikke, til det har jeg gitt altfor få detaljer. Det er en avgjørelse jeg er i stand til å ta selv og det er forsåvidt ikke tema. Slik jeg ser det går det an å møte problemer i forholdet uten å gjøre det til være eller ikke være. Problemer kan faktisk løses. )

[Gjest Alenemor]

Du poengterer flere ganger her at du ikke er intressert i noe dypanalyse av forholdet deres.

Er det fordi sannheten blir rørt ved, men du orker ikke å tenke på det?

Fordi jeg ikke i det hele tatt lurer på hva folk jeg ikke kjenner, og vice versa, mener om det. Jeg lurer på hvordan andre har opplevd lignende situasjoner.