5 år og foretrekker mamma, rasende på pappa

[AnonymBruker]

Vi har en søt og aktiv 5-åring som det siste året har begynt å foretrekke meg i de fleste situasjoner, kanskje bortsett fra aktiviteter der pappa er mer mersom, som å spille fotball, hoppe på trampoline eller andre leker. Han er stort sett en engel når han er sammen med meg, men en liten djevel mot pappa - sier stygge ting, slår seg vrang osv. Både jeg og pappa sier fra når han gjør dette, men det er bare meg han hører på. Dersom pappa sier fra overhører han dette glatt, men med en gang jeg sier det samme er det "unnskyld mamma" og hundevalpøyne. Pappa blir naturligvis lei seg for at han holder på sånn, særlig fordi han tar masse initiativ til å finne på ting med han, og nå er denne favoriseringen såpass uttalt at vi lurer på hva som kan være årsaken. 

Jeg er p.t. høygravid, og vi har selvsagt lurt på om det kan ha noe med det å gjøre, men hvordan? Han har et enormt behov for fysisk kontakt, og vil gjerne at mamma skal kose hele tiden, sier at han "trenger" kos osv. Har egentlig sett på dette som et trekk ved en slags utviklingsfase, men det er liksom vedvarende. Det er jo ikke noe problem som sådan, bare veldig koselig.

Pappaen har alltid vært litt "snillere" og mye mer medgjørlig enn meg, og i perioder har han foretrukket pappa pga. dette. Jeg er kanskje mer tydelig og klar på hva som er greit og hva som ikke er greit. Pappa sier fra også, men han har en høyere terskel for dette og er generelt en som strekker seg enormt langt for å tilfredsstille andre, inkludert sin sønn. Dersom det har noe med dette å gjøre synes jeg det er vanskelig å si til pappaen at han må endre seg, da jeg i utgangspunktet ser på dette som et positivt trekk som vår sønn antakeligvis vil sette pris på i andre faser. Foreldre må jo kunne være forskjellige (selvsagt med mindre de er forskjellige på en usunn måte)?

Erfaringer, råd eller andre tanker?

Anonymkode: eb15d...c39

[AnonymBruker]

Vi har en på snart fem som hører mer på meg enn på far. Jeg er mer tålmodig og klarer bedre få han til å gjøre det han skal, far blir fort utålmodig. Det viktigste er at dere foreldre er samstemte og at barnet vet at det samme gjelder hos dere begge. Tror det er normalt at barn kan favorisere en av foreldrene i perioder, men det betyr ikke at barnet kan bestemme i alle situasjoner hvem det foretrekker. La far prate med barnet og irettesette, uten at du går inn i situasjonen. Vis at du er enig med far. At barnet svarer stygt osv bør far ta tak i. 

Anonymkode: 555c3...fb4

[WCKD]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Erfaringer, råd eller andre tanker?

Jeg tenker at du må slutte og blande deg, selv om du mener det godt. La far prøve seg frem, og støtt opp under hva far gjør. Barnet kan ikke oppleve at det er greit å gjøre som det vil rundt far, og kun følge dine irettesettelser.

Dog kan dette også være en fase som fort snur, men jeg tenker dere kan begynne må å la ham være litt sjef.

[AnonymBruker]

Du må i større grad henvise han tilbake til pappaen. Dersom du hører at han først spør far/får beskjed av far og så kommer til deg må du si "det sa pappa til deg. Hva sa han?" og "det fikk du svar fra pappa på" - altså ikke gjenta svaret, men vise til det. Dersom han utagerer etter beskjed fra far og du er rett ved kan du si "navn - hør på pappa", du bør ikke gjenta beskjeden selv eller komme springende og ta over. Det er (selv om du bruker samme ord) å skyve far ut på sidelinjen.

Barn er sånn skrudd sammen at de ønsker seg mest oppmerksomhet fra den forelderen som er minst tilgjengelig. Og akkurat nå er det deg. Du får ikke gjort noe med at han opplever høygravid og dårlig energinivå som lite tilgjengelig (med mindre du faktisk klarer å stable på bena energi til en egenaktivitet med deg og barnet), men bare å vite hvorfor han agerer som han gjør hjelper deg og far mye. Det at far tar mye initiativ er ironisk nok grunnen til at tid med han har mindre verdi enn tid med deg. Det betyr ikke at barnet setter mindre pris på tid med far, bare at barnet er trygg på at det ikke må anstrenge seg for å "please" far. Mens det føler det bør sette inn noe energi på å "please" deg.

Anonymkode: de589...32c

[Kaisada]

Åhåhåhåh, her har du en smart femåring som forstår at inni mammas mage vokser det en liten rival som mamma snart blir opptatt med. Helt naturlig at han tviholder på den siste tiden, alenetiden med mamma.

[AnonymBruker]

Tusen takk for svar alle! Særlig dette med at barn vil ha oppmerksomhet fra den som er minst tilgjengelig, det ligger nok noe her. Han og pappaen skulle ut og gå en tur her om dagen, men de kom ikke langt før det bare var sutring og en som sa at han ville at "hele familien" skulle gå tur - dvs. også meg.. må også ofte ligge litt på sofa/i seng etter jobb så han opplever kanskje meg som utilgjengelig. Og han er en liten smarting, så kan godt hende han forstår at han skal tviholde på alenetiden så lenge han kan pappaen og jeg har også snakket om at vi får se hvordan det blir når bebisen kommer. 

Anonymkode: eb15d...c39

[AnonymBruker]

Han skjønner nok at han er i ferd med å "miste" mamsen til småsøsken. Går nok over til konkret sjalusi når nestemann er ute. 

Anonymkode: ad9b7...3f9

[AnonymBruker]

1 time siden, Kaisada skrev:

Åhåhåhåh, her har du en smart femåring som forstår at inni mammas mage vokser det en liten rival som mamma snart blir opptatt med. Helt naturlig at han tviholder på den siste tiden, alenetiden med mamma.

Jeg er enig med denne. Han er informert om at det kommer et nytt barn i familien, og dette barnet vokser i mammas mage. Han vil derfor klenge på mamma og prøve og forhindre henne fra å bli for opptatt av babyen, selv om den ennå er i magen.

En femmer på at det er årsaken. Snakk litt om dette, og se om han kanskje tenker/føler i de baner.

Anonymkode: 97ccf...604

[AnonymBruker]

Hjelpe meg.. er jo forberedt på noe sjalusi, men kanskje vi undervurderer det.. skal ta en liten prat med lillemann om hva han tenker  

Anonymkode: eb15d...c39