Gruer meg sånn til å bli alene

[AnonymBruker]

Usikker hvilket underforum denne passer inn i, men jeg velger å legge den her.

Jeg er tidlig i 30 årene, og foreldrene mine er 70, i tillegg til en barnløs tante som bor ved dem. Har en bestemor på litt over 90.

Selv har jeg ingen søsken, eller søskenbarn.

Siden tenårene har jeg hatt mange tanker og mye angst knyttet til dette. Vi er en nær familie, hvor vi hjelper hverandre. Å ikke gjøre dette er uaktuelt for meg, bare så det er sagt.

Per nå er det jeg som er hovedomsorgsgiver til disse fire - i større eller mindre grad. Mine foreldre har vært uheldig med helsen, og er til lite «hjelp». Syntes det er veldig sårt å vite at jeg ikke lenger kan ringe foreldrene mine hvis jeg trenger hjelp, f.eks.

Jeg orker ikke tanken på at disse fire - familien min - skal dø fra, og jeg blir helt alene. Jeg tenker på det mange ganger i uken. Føler alle er i kategorien «kan dø i morgen, kan leve i mange år».

Når de i blant sier ting som f.eks omhandler ting etter deres død kjenner jeg det knyter seg i magen. Tanken på å skulle rydde i alle tingene til de kjæreste jeg har - ikke bare 1, men 3 ganger..  Den er helt ulidelig.

Mangelen på søsken/søskenbarn gjør dette tyngre å bære. Mannen min har lite forståelse for dette, og ber meg bare ikke tenke på det. Tenker på det etter jeg har lagt meg omtrent hver dag.

På en måte skulle jeg ønske jeg bare fikk det overstått, istedenfor å gå og grue meg.

Er det noen som har vært i lignende situasjon som har noen gode råd eller velmenende ord?

Jeg har gått i terapi for dette over en lenger periode, uten hell. 

 

Anonymkode: 54b48...d6f

[Kaisada]

Har du barn? Hvis ikke kan det være lurt å rette fokus på egen kjernefamilie og ta vare på deg, mannen din og evt få barn? Ikke sett den eldre generasjon i forsetet nå, det kan bli uhyre slitsomt for deg når de virkelig blir pleietrengende og ikke vil ha hjelp av andre enn deg. Mark my words! Klart du kan ta vare på de eldre, men bruk tid på andre ting også, hobby, andre mennesker på din egen alder som kan gi deg trygghet og et nettverk som er der for deg.

Endret 6. oktober 2019 av Kaisada
Galt ord

[AnonymBruker]

Altså, foreldrene dine kan leve i 20 år til, skal du bruke hele livet ditt på å bekymre deg?

Anonymkode: d648e...e88

[AnonymBruker]

Leste om dette i helgen, det kalles ventesorg. Da gjaldt det tiden etter man har fått en "dødsdom" som uhelbredelig kreft, og treffer både pasient og pårørende. Høy alder er jo også en "dødsdom" kan man si.

Har du vurdert å skaffe deg stor familie selv? 4-6 barn eller så. Så blir du ikke alene i verden

Anonymkode: 9d637...dc9

[AnonymBruker]

Det er jo fint at du hvertfall har en mann da, du blir jo ikke alene! Og få masse barn, fokuset skal være «nedover» i slekten, ikke «oppover».

Anonymkode: ea272...0f9

[AnonymBruker]

Du vil miste de. Alle skal dø før eller siden. Hvilken nytte har du av å bekymre deg for dette nå i forkant? Å gå i terapi for noe som vil hende har ingen nytte. Du får heller gå til terapi når det faktisk har skjedd 

Anonymkode: 7d268...74f

[Jr.Garcon]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikker hvilket underforum denne passer inn i, men jeg velger å legge den her.

Jeg er tidlig i 30 årene, og foreldrene mine er 70, i tillegg til en barnløs tante som bor ved dem. Har en bestemor på litt over 90.

Selv har jeg ingen søsken, eller søskenbarn.

Siden tenårene har jeg hatt mange tanker og mye angst knyttet til dette. Vi er en nær familie, hvor vi hjelper hverandre. Å ikke gjøre dette er uaktuelt for meg, bare så det er sagt.

Per nå er det jeg som er hovedomsorgsgiver til disse fire - i større eller mindre grad. Mine foreldre har vært uheldig med helsen, og er til lite «hjelp». Syntes det er veldig sårt å vite at jeg ikke lenger kan ringe foreldrene mine hvis jeg trenger hjelp, f.eks.

Jeg orker ikke tanken på at disse fire - familien min - skal dø fra, og jeg blir helt alene. Jeg tenker på det mange ganger i uken. Føler alle er i kategorien «kan dø i morgen, kan leve i mange år».

Når de i blant sier ting som f.eks omhandler ting etter deres død kjenner jeg det knyter seg i magen. Tanken på å skulle rydde i alle tingene til de kjæreste jeg har - ikke bare 1, men 3 ganger..  Den er helt ulidelig.

Mangelen på søsken/søskenbarn gjør dette tyngre å bære. Mannen min har lite forståelse for dette, og ber meg bare ikke tenke på det. Tenker på det etter jeg har lagt meg omtrent hver dag.

På en måte skulle jeg ønske jeg bare fikk det overstått, istedenfor å gå og grue meg.

Er det noen som har vært i lignende situasjon som har noen gode råd eller velmenende ord?

Jeg har gått i terapi for dette over en lenger periode, uten hell. 

 

Anonymkode: 54b48...d6f

Det er jo tanker mange kan tenke innimellom - og tanker man selvsagt blir både trist,lei og urolig av. Så ofte som de tankene plager deg så blir det jo mer unormalt/syklig, så da hadde jeg nok prøvd en annen psykolog/terapeut for å se om det kan hjelpe 🙂.

Helt sånn basic så hadde jeg prøvd å tenke på at de tankene du har/det du bekymrer deg for, er noe som kun eksisterer inni deg da. Hva livet og hva som skjer om 2 eller 4 år vet jo ingen - ting kan skje med folk i ung alder, høy alder osv. Å hvis ting skjer så vil du ikke føle det likt som du gjør når du ligger å grubler nå på natten (før noe har skjedd). Du vil ha andre følelser i kroppen/hodet og du vil komme deg gjennom det. Det du gjør nå er jo å ta sorgen og angsten år etter år etter år for så å få den igjen den dagen noe kanskje faktisk skjer. Det er jo veldig trist. Du må heller få hjelp til å prøve og glede deg over hver dag du har foreldre og besteforeldre og ting er bra. Det er ofte lettere sagt enn gjort når man først har kjørt seg fast i et tankemønster, så anbefaler en profesjonell 🙂

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du vil miste de. Alle skal dø før eller siden. Hvilken nytte har du av å bekymre deg for dette nå i forkant? Å gå i terapi for noe som vil hende har ingen nytte. Du får heller gå til terapi når det faktisk har skjedd 

Anonymkode: 7d268...74f

Det høres jo ut som dette er en redsel som er til så stor plage at det går utover dagligliv og livskvalitet,mer som angst. Det går ikke an å gå i terapi for at det ikke skal skje,det er sant. Men det kan nok hjelpe å få behandling mot angsten for det skal skje. Type selvhjelpsteknikker,hvordan takle når angsten hugger i,hvordan mestre livet med "overhengende fare".

 

Anonymkode: 0db05...5ee

[Jr.Garcon]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du vil miste de. Alle skal dø før eller siden. Hvilken nytte har du av å bekymre deg for dette nå i forkant? Å gå i terapi for noe som vil hende har ingen nytte. Du får heller gå til terapi når det faktisk har skjedd 

Anonymkode: 7d268...74f

Grunnen til at en eventuelt går til terapi er jo for å få bukt med den syklige angsten /tvangstankene relatert til døden/miste noen nære seg. Selvsagt har man behov og nytte av det hvis man har de tankene flere ganger daglig - noe et friskt menneske ikke har. 

Endret 6. oktober 2019 av Jr.Garcon

[AnonymBruker]

Ts, du har mye på dine skuldre, men det å kjenne på en bekymring slik, er du ikke alene om, selv om ikke alle er uten søsken eller søskenbarn. Det er mange som gruer seg nettopp fordi familierelasjoner kam være vanskelig og det kan oppstå gnisninger og splid om alt fra gravplass og hvordan begravelse skal skje til fordeling av arv og gjenstander, og selve prosessen rundt det. Misunnelse, sjalusi, frykt for forfordeling osv kan føre til mange anspente og agiterte slektninger når det er både søsken og søskenbarn som skal ha sitt. Kanskje det er lett for deg å dvele rundt at du er alene, men flere jeg kjenner skulle ønske de var alene om oppryddingen, fordi det er så krevende å samarbeide med søsken og deres ektefeller. Og blant dem tror jeg de fleste bare skyver det foran seg ettersom man ikke kan gjøre noe fra eller til før situasjonen er der. Men det kan altså være en stor fordel å ikke være flere. Vær glad du har din mann som støtte og ikke ta bekymringene på forskudd. Dette er en vanlig del av livet, og det er ikke enkelt selv om man er flere. 

Anonymkode: 20b86...24b

[AnonymBruker]

Har du vurdert at du kan dø før dem alle sammen? Ingen av oss har noen som helst garantier for et langt liv. 

Prøv å gled deg over at de lever nå, sorgen blir ikke mindre av å forberede seg,slik du prøver på nå.

Anonymkode: 8559c...987

[AnonymBruker]

Jeg har det som deg. Nesten null egen familie. Ingen søsken og søskenbarn. Har en gammel mor og en onkel. Jeg vet at de vil dø snart, og jeg blir alene, men for meg gjør det ikke. Har klart meg alene hele livet. (Kanskje annerledes når man faktisk har ett ordentlig nært forhold). Jeg er praktisk av meg, så jeg har gått igjennom ting med mor og onkel. Vi brukte noen uker på å rense begges hus for rask og ting som ikke har noen verdi, vi gjorde avtaler om hva som skal skje med husene deres, og planer om fremtiden. Feks er begge opptatt av at de vil selge huset sitt så fort helsa skranter såpass mye at de bør bo mer lettstelt. Sånn at jeg og min mann slipper å måtte stelle og ordne med tre hus. 

Mitt tips er å legge klare planer. Gjør ting enkelt for deg selv i ettertiden. 

Skaff en bedre terapi. 

Anonymkode: 6e4e9...1ec

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen! 

Jeg har hatt de tankene siden jeg var liten, kanskje rundt 7år. Har alltid visst at jeg kom til å bli alene. Men jeg har fått meg samboer og barn. Fikk dette ganske tidlig, mye på grunn av frykten for å være alene. Nå er jeg snart 30 og har min egen lille kjernefamilie. Ser mange skriver at det hjelper. Vel, det gjør jo det. Men det er sårt og se og vite at de fleste har en familie å være sammen med. Har ALLTID ønsket meg ett søsken. 

Anonymkode: abe0f...f38

[AnonymBruker]

Jeg har min egen familie, med mann og barn. Men de kommer aldri til å kunne mimre med meg om andre slektninger som har gått bort, om barndommen min, huske minnene i farmors hus og forstå det båndet jeg har med f.eks min mormor. Min mann er i tillegg av det pragmatiske slaget, og sier "slutt og tenk på det" og "foreldrene dine kommer antageligvis til å dø innen kort tid likevel, så bare å forberede seg". 

Og nei, jeg bruker ikke mye tid på dem heller sånn sett. Og den tiden som brukes er ingen belastning. Det er ingenting som går utover barna mine f.eks.

Jeg er så klart klar over at det ikke er "vits" og tenke sånn, men jeg gjør det likevel. Jeg har ingen "nytte" av å bekymre meg over det, men jeg gjør det likevel. Det er ingen bevisst handling som sådan.

Jeg har gått i terapi med to ulike terapeuter, og jeg opplever at begge var veldig opptatt av å "anerkjenne" disse følelsene. Jeg føler jeg anerkjenner dem så inntil de grader, og at det er det som er hemmende for meg. De mente det var ting knyttet til dette som jeg ikke anerkjente, og brukte veldig mye tid på at jeg skulle anerkjenne disse triste og vonde følelsene. Har sånn sett fått det mye bedre etter jeg sluttet i terapi.

Syntes bare hele situasjonen er vanskelig. Kanskje spesielt siden f.eks mine foreldre gjør en del ting som aktivt forkorter livet deres (livsstilsvalg), som igjen gjør meg rasende (fordi det kommer mest sanssynlig til å gjøre at jeg mister dem før "jeg må"). 

Anonymkode: 54b48...d6f