Trene med skade

[Gjest *Fiona*]

Jeg fikk en skulderskade for snart to år siden. Det første året forsvant nærmest bare, i flytting, ny jobb og stress, parallellt med legetimer, å vente på neste legetime, rekvisisjon til spesialist og ventetid på rehabiliteringsoppholdet...

Ti kilo og ett år senere var beskjeden at de ikke er 100% sikre på hvor omfattende skaden er og hvordan den skal behandles - jeg må kanskje operere, men de vet ikke helt - i mellomtiden er det følgende som gjelder:

Spinning ikke helt bra, for statisk for armen. Forsiktig spinning med lite belastning på armene kan kanskje gå

Svømming utgår fullstendig

Det samme med volleyball og alle andre spill som involverer armer

Dans utgår - min lidenskap. Likeså aerobic

Jeg kan go on and on... Jeg får lov til å gå turer. Og trene forsiktig pilates. Yoga blir for statisk.

Ytterligere noen kilo senere sitter jeg her. Større enn noengang, i dårlig form og nedfor over denne kroppen jeg ikke kjenner igje, og redd for fremtiden.

Hvor store konsekvenser kan en skade ha?? Er det slik det skal bli; jeg skal ikke være mer fysisk aktiv enn dette, jeg skal veie dette, se slik ut resten av livet? En ting er nå, men hva med når jeg blir eldre?

Det føles som en dom. En dårlig spøk, en vond drøm jeg håper å våkne fra. Det er vanskeligere enn noensinne å motivere seg til å bevege seg og spise sunt, når det eneste jeg vil er å trøstespise og sove (da tenker jeg ikke så mye på det).

Noen av dere som har liknende erfaring? Hatt eller har en skade som preger hverdagen og styrer valgene og hemmer dere? Har dere klart å komme videre, har dere klart å "bounce back", funnet metoder å trene på?

Noen som kan mye om trening og har ideer til trening jeg ikke har tenkt på selv?

Jeg må ha av ti kilo... jeg vet at maten og aktiviteten må reguleres. Men når jeg ikke har mange valgmuligheter mht trening, må jeg antagelig spise kun et eple daglig eller noe for å veie opp

Hjelp meg... :cry:

[Trudi]

Jeg har vært i lignende situasjon. For fem år siden pådro jeg meg skader i rygg, skuldre og nakke. Fysioterapauten ga meg treningsforbud i ett år (fra "vanlig" trening). Dette året fikk jeg kun gjøre noen øvelser (som var mer enn nok for meg til å bli sengeliggende et par dager) som å løfte hodet fra gulvet og holde det der i 10 sekunder. Etter året var over gikk jeg over til å lett trening som jogging og aerobic. I starten var det skikkelig demotiverende siden skuldrene verket etter 5 mninutter. Sykling var, som du sier, for statisk. Men ved å øke intensiteten gradvis samtidig som jeg fortsatte med øvelsene, ble det mer og mer levelig. Nå, 5 år senere, har jeg fremdeles smertene, men holder dem i sjakk ved regelmessig trening.

I det fasen du er i nå føles det helt sikkert fryktelig tungt. Jeg var helt utafor selv de to første åra. Har jo alltid vært i mye aktivitet, og plutselig var det helt umulig. Gråt masse og det gikk skikkelig hardt utover psyken siden helt dagligdagse ting, som å bære posene hjem fra butikken, var en helt uoverkommelig oppgave. Etter hvert får du forhåpentligvis vite hvordan du kan behandles og hva slags aktiviteter du kan gjøre.

Hvis du kan trene litt pilates og lett spinning synes jeg du skal gjøre det. Prøv å ikke tenke på hvor mye du ikke kan gjøre (snakker av erfaring her - det blir bare verre...), men gled deg heller over de tingene du kan gjøre. Forhåpentligvis bedrer situasjonen seg etterhvert.

Lykke til!

[Englepus]

Rask gange er jo fin trim det. Spesielt i litt kupert terreng. Har hørt om flere som har slanket seg ved å justere litt på kostholdet og gå tur.

[Gjest Litjmæ]

Gjett om jeg kjenner meg igjen... Høres ut som meg for et år siden sånn circa. Har du vært hos fysioterapeut? Har du fått noen rehabiliteringsøvelser? Det som satte meg helt ut av spill var kneskader da, men jeg har også ødelagte skuldre. Legene sier at de "kan" operere, men de kan ikke garantere at det blir bedre. Jeg holder skuldrene i sjakk med styrketreningsprogram. Det er gode og dårlige dager liksom. Noen perioder er det pest og andre merker jeg ikke så mye til det. Ellers er det jo mye man kan gjøre uten å bruke armene så mye da, gå, jogge, springe f.eks. og aerobic kan man vel bare la være å ta armbevelgesene stort sett? Men du har sikkert en verre skade enn meg sånn sett da, det kan godt hende jeg tar helt feil der...

Men styrketrening - be gjerne en ekspert om å tilpasse øvelser til deg - og så ut i frisk luft i det tempoet som passer deg selv. Bare gi lyd fra deg hvis du vil ha tips

[Gjest *Fiona*]

Det som er tricky, er at skaden er midt inni skulderen. Inni der møtes jo fire ulike ledd - som har forbindelse med resten av kroppen. Slik at aerobic uten å bevege armene... eh, prøv det... det er ganske festlig... du blir ti ganger mer sliten av å holde armene unna aktivitet enn du hadde blitt MED armer... og det blir igjen veldig feil for bevegelsene inni skulderen... Jeg vil absolutt ikke operere, delvis pga risikoen, delvis fordi jeg da ser på flere måneders rehabilitering og noen ukers sykemelding - begge deler fullstendig uaktuelt akkurat nå...

Jeg får heller slite litt med det faktum at jeg bare kan gå turer resten av livet :o vræææææl... og fortsette med forsiktig spinning og pilates... og heller forberede meg på sulteforing :-?

Det var et godt råd å fokusere på det jeg KAN... jeg liker egentlig både gåturer og pilates, så jeg får håpe jeg får regelmessighet i det, og at det vil hjelpe noe på kondis og styrke. Må vel regne med at det vil ta rundt regnet hundre år, men

Godt å høre vi er flere da - jeg har følt meg som en invalid 50 åring en stund, synes liksom 30 år er veldig tidlig å begynne å ta det med ro!

[Gjest Litjmæ]

Jeg var veldig deprimert den verste perioden min jeg også, men med nitidig og tålmodig rehabilitering og styrketrening så kom jeg meg til slutt tilbake igjen. Jeg forstår at du helst ikke vil operere, det vil ikke jeg heller når de ikke kan garantere bedring, men finnes det ikke rehabilliteringsøvelser som kan bedre? Det å styrke musklene rundt det skadede området pleier jo å være fordel... Hvis ikke må du vel bare vente på et "bra" tilfelle å få gjort den operasjonen da...

[Gjest z]

Noen av dere som har liknende erfaring? Hatt eller har en skade som preger hverdagen og styrer valgene og hemmer dere? Har dere klart å komme videre' date=' har dere klart å "bounce back", funnet metoder å trene på?[/quote']

Jeg "videreutviklet" en nakkeskade for to år siden, pga for mye feilbelastning.

Konsekvensen var ett og et halvt år med kroniske smerter i rygg, hode og nakke.

Jeg kunne ikke bære sekk mer, og jeg måtte ellers være veldig forsiktig med det meste (for ikke å risikere at nakken kinket seg fast i en syk positur pga en brå bevegelse).

I dag trener jeg som jeg vil (bortsett fra at det nok er lurt å holde seg unna aktiviteter som kampsport, hvor det går hardt for seg med nakkegrep etc), og bærer tung sekk på fjelltur.

Vanvittig godt, men jeg vet hvordan det er å ikke få gjort det man vil, pga en fysisk skavank.

Min fremgangsmåte var å først ta det veldig rolig, for så å begynne å trene, og tåle litt smerte. Det er selvsagt ikke sikkert dette er veien å gå for deg - sannsynligvis er det ikke det.

Kan du jogge? Du må riktignok holde armene i en viss posisjon, men dette beveges jo mens du løper. Blir det feil belastning?

Rask gange er jo et effektivt middel for fettforbrenning, og selv om det kanskje ikke er det morsomste i verden (kommer an på smaken), så kan det ihvertfall hjelpe til med å få bort fettet du ikke vil ha. I og med at det virker viktig for deg, vil jeg tro det er motivasjon nok til å begynne å like det (man kan jo også variere her; gå i fjellet o.l., det er også gjerne slik at mange begynner å like det etter å ha presset seg litt i starten).

Når det gjelder kosthold, så trenger de fleste ikke "å spise et eple om dagen" for å holde seg slank. Du må være påpasselig, men hvor mye det vil ha å si for kroppsfasongen din, spørs jo helt på hvor bra/dårlig du spiser nå.

Å øke antall måltider øker forbrenningen, det samme gjør muskler - du kan jo fortsatt trene bein, selv om du ikke trener styrke i overkroppen.

[Gjest *Fiona*]

Takk for svar, alle!

Jogging må jeg legge på hylla, det verker i dagevis etterpå. Det samme gjelder aerobic, pusse opp en leilighet og en kveld på byen hvor jeg gir etter for lysten til å danse.

Det må nok bli å gå. Jeg liker å gå, og det jeg liker best er "turer og skog og mark" (og et glass rødvin i godt selskap ) og jeg vet det er mulig å miste en del kilo.

Jeg la på meg veldig mye et år jeg var i utlandet. Da jeg kom hjem, fikk jeg en jobb som lå 25 minutters rask gange hjemmefra. Jeg gikk frem og tilbake mandag til fredag, altså 50 min ganger 5 i uken. Synes selv jeg spiste som en hest, men maten var sunn og måltidene var svært regelmessige. Jeg gikk ned 13 kilo på 7 måneder :o

Vel, det er tolv år siden, og ett barn senere må jeg vel innse at ting ikke vil ordne seg av seg selv like fort ;-)

Hva mat angår, har jeg masse å tjene på en liten omlegging... hr i perioder vært så nedfor, og da er jeg flink til å isolere meg, og da spiser jeg, helst sjokolade... Kombinert med å få kontorjobb og treningsforbud på samme tider det blitt litt VEL mykt å sitte

Jeg må få lagt inn gåturer noen ganger i uka i tillegg til pilates og mindre trøstespising. Det pussige er med meg, at når jeg trener mer har jeg ikke LYST på sjokolade, som om kroppen ber meg om noe annet å forbrenne.

Litjmæ, du nevner "nitidig og tålmodig" i en og samme setning :o ingen av ordene finnes i mitt vokabular :cry:

Jeg får skrive lapp på kjøleskapet til meg selv:

1. se på rompa di i speilet

2. alternativet er operasjon

*synes synd på meg selv litegrann før jeg kvinner meg opp*

Takk for oppbacking!! :blomst_opp:

[Gjest Litjmæ]

Huff, så pass ille ja... :trøste: Ikke bra... Men jeg spør igjen jeg da - har du vært hos fysioterapeut og fått noe rehabiliteringsprogram? Eller er det ikke mulig med annet enn operasjon for å bedre på det?

Det pussige er med meg, at når jeg trener mer har jeg ikke LYST på sjokolade, som om kroppen ber meg om noe annet å forbrenne.

Sånn har jeg det også, når jeg har vært flink, så vil liksom ikke kroppen ødelegge det med tull...

Litjmæ, du nevner "nitidig og tålmodig" i en og samme setning  :o ingen av ordene finnes i mitt vokabular  :cry:

Åh joda, det vet jeg at de gjør, hvertfall når det gjelder andre ting. Du må bare bestemme deg for at du skal prioritere å gi litt for deg selv også og ikke bare for andre. Det betaler seg i massevis, jeg lover.

[Gjest *Fiona*]

Jeg blir vel nødt til å svare da, siden du ikke gir deg

Jeg fikk sånn slyngesak til å ligge i senga og dingle med armen med.

Velkommen i de handikappedes rekker, kan de like godt skrive i panna mi.

Det skal liksom bidra til å øke sirkulasjonen i skulderen og styrke muskulaturen, uten for stor belastning.

Hvis jeg GJØR det da.

Gange har mye av samme virkning.

Men hvis skaden er som de tror, vil det aldri kunne gjøre skulderen helt bra igjen, bare kanskje 80-90 prosent "funksjonsfrisk" og tilværelsen levelig, uten operasjon. Altså, det erstatter ikke operasjon, det bare minsker konsekvensene.

Men for en som har hatt DANS som hele livet sitt, fra tre åra alder... begynte med klassisk ballett da, og har vært inom jazz, showdans, funk, latino, salsa osv - skulle begynne på swing og linedance osv men har ikke turt pga skulderen.

Det er vel omtrent som å kappe av fingeren på en pianospiller :cry: selv om jeg ikke LEVDE av det profesjonelt, har det vært noe av det viktigste jeg har hatt.

Prøver å se det fra den andre siden - jeg kunne hatt dødelig kreft eller noe. Jeg ER virkelig glad jeg er frisk ellers, det er ikke meningen å syte. Jeg vet jeg har det godt.

Det er bare veldig tøft å legge om hele livet, på grunn av noe sånt. :-? Og gå glipp av noe en elsker.

[Gjest Litjmæ]

:fy:

*bruke slyngesaken og gå turer med deg nå, så skal du se du blir bedre*

Og så ville jeg ha tatt en tur til en ny fysioterapeut også hvis jeg var deg og hørt om det er noe mer du kan gjøre for å bedre situasjonen!

[Gjest z]

Fiona, disse pinlige og pinglete fysioterapeut-øvelsene KAN faktisk ha noe for seg.

Jeg holdt på å svime av (delvis av kjedsomhet, delvis av skam) da jeg skulle trene meg opp igjen i både nakke (etter skaden) og bein (etter betennelser), men det var effektfullt for meg.

Men jeg vet at det ikke virker sånn. Trim-for-eldre-følelsen får du eventuelt bare flire litt av, hvis du får det til. Det vil jeg ihvertfall anbefale.

[Gjest *Fiona*]

Det er HELT forferdelig... Helt sant. Tenk deg å være slank, veltrent, myk, smidig og med god helse og alt på stell. Så er du plutselig fiskepudding, som tusler ut og inn av et rehabiliteringssykehus, med bare en gjeng uføretrygdede eller pensjonister rundt deg. Alt går i snegletempo, du har timer hos ergoterapeut, fysioterapeut og gud vet hva, og får vondt i armen bare du tenker på å gjøre en sirkelbevegelse. Og RESTEN AV KROPPEN ER FRISK og ikke mer enn 28! Det er ikke morsomt!!

Vel, noe klokere blir man jo med alderen Jeg ser jo at jeg må bite tenna sammen og overse handikapfaktoren her... Bra jeg er singel :-? er ikke i nærheten av å ville endre på det... tanken på å måtte ha begrensninger i forhold til noen, si "du, må stikke inn i senga og rehabilitere litt jeg, stikk på trening du" - nei, det er helt utenkelig...

:evil:

Vel vel. Nå flytter jeg i hvert fall, og der er det masse deilige turområder og bra turkamerater. *frysser fingre*

[Gjest z]

Det er HELT forferdelig... Helt sant. Tenk deg å være slank' date=' veltrent, myk, smidig og med god helse og alt på stell. Så er du plutselig fiskepudding, som tusler ut og inn av et rehabiliteringssykehus, med bare en gjeng uføretrygdede eller pensjonister rundt deg.[/quote']

Jeg skjønner deg ekstremt godt - jeg hadde nok ikke like vanskelig skade som deg (selv om ingen skjønte hva det var), men jeg kjenner følelsen.

For min del var det verste at jeg er glad i tung styrketrening, mens jeg på den tiden måtte holde meg til "rehabiliteringsrommet" med pinglestrikker og "strekk benet ut - sånn ja - og tilbake". :grøss:

Det går helt klart utover selvfølelsen.

Bra, bra.

Det er en ufattelig god og motiverende følelse å oppleve fremgang, det være seg treningseffekt eller fett som blir borte akkurat der det skal forsvinne.

Lykke til, da.

[Gjest Litjmæ]

Det er HELT forferdelig... Helt sant. Tenk deg å være slank' date=' veltrent, myk, smidig og med god helse og alt på stell. Så er du plutselig fiskepudding, som tusler ut og inn av et rehabiliteringssykehus, med bare en gjeng uføretrygdede eller pensjonister rundt deg. Alt går i snegletempo, du har timer hos ergoterapeut, fysioterapeut og gud vet hva, og får vondt i armen bare du tenker på å gjøre en sirkelbevegelse. Og RESTEN AV KROPPEN ER FRISK og ikke mer enn 28! Det er ikke morsomt!![/quote']

Si 22 år, så har du meg for et par år siden. Jeg trodde seriøst det var slutt på skikkelig trening, men som sagt, med tålmodighet med de usannsynlig kjedelige trim-for-eldre-nå-rører-vi-bittelitt-på-lillefingeren-øvelsene, så kommer man seg etter hvert videre. Dette med å "trene" seg opp kun sammen med eldre er også håpløst, jeg fikk ikke skikkelig framgang før jeg kom meg til en fysioterepeut som KAN idrettskader og dealer med godt trente folk. Så igjen - jeg vil anbefale det. Men det som gjelder er som sagt, patience my dear

[Trudi]

Ja, jeg vil også anbefale deg om å ta "trim-for-eldre"-øvelsene alvorlig. Selv holdt jeg på med dem i to år. Heldigvis hadde fysioterapauten min treningsgrupper jeg var med på, slik at jeg ble fulgt opp hele vegen. I de mest "intensive" periodene var jeg på disse gruppene i tre ganger i uka og hver gang varte i nesten 1,5 time for meg. Øvelsene var, som nevnt, å prøve å holde hodet oppe fra gulvet når jeg lå og løfte vekter på under 0,5 kg over hodet. Jeg hadde det også helt forferdelig og tenkte på "gamledager" da jeg trente hver dag og satset på idrett. Nå er jeg oppe igjen - og glad jeg er ferdig med denne perioden. Håper jeg aldri kommer ned i den mørke kjelleren igjen.

I slike perioder blir du ihvertfall vanvittig godt kjent med deg selv og kroppen din. Om du klarer å stå på litt og ikke la deg knekke, kommer du helt sikkert ut igjen sterkere mentalt enn du var før.