Er det ikke lov å si jeg er skuffet

[AnonymBruker]

Jeg har fått en alvorlig diagnose, og har det ikke bra, verken fysisk eller psykisk. Familiemedlem var med til legen når jeg fikk diagnosen. Vedkommende kjørte meg hjem og slapp meg av etter legetimen, og kjørte videre med en gang. Hørte ikke en lyd fra familiemedlemmet hele helgen. 

Er det for mye å forvente at vedkommende skulle tatt en tlf de første dagene etterpå for å høre hvordan det går med meg? Fikk en sms over helgen med spm om hvordan det går. 

Jeg har full forståelse for dette er vanskelig for familie og. Men er det så feil å forvente at dette familiemedlemmet viser litt omsorg? 

Anonymkode: bd594...a56

[Gent82]

Er det et litt enkelt  (litt 'grunn' og umoden) menneske vi snakker om? 

Btw ja seff er det lov å være skuffet. 

Endret 6. oktober 2019 av Gent82

[AnonymBruker]

Hvorfor bruker du krefter på å være så bitter? Skjønner at diagnosen er tøff å få, men akkurat nå projiserer du denne skuffelsen over på ditt familiemedlem. 

Anonymkode: 3b318...ae9

[cerruti]

Skjønner deg godt, gitt at det er en reell alvorlig diagnose. 

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gent82 skrev:

Er det et litt enkelt  (litt 'grunn' og umoden) menneske vi snakker om? 

Btw ja seff er det lov å være skuffet. 

Jeg er mor til vedkommende. En voksen person på 32. Har det innmari tøft nå, og da gjør det vondt når jeg verken får besøk eller telefon fra vedkommende. Så jeg sa jeg var skuffet etter noen dager, men fikk da til svar jeg var urettferdig.

Anonymkode: bd594...a56

[Gent82]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor bruker du krefter på å være så bitter? Skjønner at diagnosen er tøff å få, men akkurat nå projiserer du denne skuffelsen over på ditt familiemedlem. 

Anonymkode: 3b318...ae9

Nuvel, litt rart er det å bare kjøre avgårde, ta helg, så sende en SMS en gang i uka igjen. Altså, come on, bruh

[AnonymBruker]

Jeg har lenge vert kronisk syk, og ikke fått noe særlig sympati eller omsorg fra familie, snarere trevet imot. Det hadde betydd mye for jeg å få støtte fra familie, noe jeg har fortalt dem, men de har valgt å ikke forstå seg på det eller ta det seriøst.

Om du ønsker støtte så kan du finne folk i samme situasjon som deg, de vil forstå. Er redd du bare vil bli skuffa om du sitter å venter på de telefonene. 

Anonymkode: 7d9dd...547

[AnonymBruker]

2 minutter siden, cerruti skrev:

Skjønner deg godt, gitt at det er en reell alvorlig diagnose. 

Det er en meget alvorlig diagnose.

Anonymkode: bd594...a56

[Gent82]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er mor til vedkommende. En voksen person på 32. Har det innmari tøft nå, og da gjør det vondt når jeg verken får besøk eller telefon fra vedkommende. Så jeg sa jeg var skuffet etter noen dager, men fikk da til svar jeg var urettferdig.

Anonymkode: bd594...a56

Holy fuck. Tenkte først det var ala søsken eller nevø tremening. Men det er ungen. Hvordan i alle dager kan h.n bry seg så lite tror du?

[AnonymBruker]

Det kan være at han syns det er veldig vanskelig og ikke vil forholde seg til det? 

Det er jo veldig forståelig når det er ens foreldre det er snakk om, og rollene på en måte blir snudd. 

 

Anonymkode: 94d9a...2a1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at han syns det er veldig vanskelig og ikke vil forholde seg til det? 

Det er jo veldig forståelig når det er ens foreldre det er snakk om, og rollene på en måte blir snudd. 

 

Anonymkode: 94d9a...2a1

Ja har tenkt dette selv. Det blir for vanskelig for vedkommende. 

Anonymkode: bd594...a56

[Gent82]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan være at han syns det er veldig vanskelig og ikke vil forholde seg til det? 

Det er jo veldig forståelig når det er ens foreldre det er snakk om, og rollene på en måte blir snudd. 

 

Anonymkode: 94d9a...2a1

Dog merkelig at h.n kalte ts urettferdig når hun sa at h.n ikke virket å bry seg. 

[AnonymBruker]

Det er ungen din? Er vel ikke så lett å få vite at en av foreldrene er alvorlig syk, så er nok vanskelig for h*n også? 

Anonymkode: ddc96...886

[AnonymBruker]

2 minutter siden, Gent82 skrev:

Dog merkelig at h.n kalte ts urettferdig når hun sa at h.n ikke virket å bry seg. 

Det tenker jeg og. Den som var urettferdig var h*n som sa det til meg. Vedkommende stiller opp for alle andre, men ikke moren. Er barnevakt for ungene til venner, og springer ærend for gamle tanter. Og nå tenker dere vel jeg har vært en dårlig mor, men det har jeg altså ikke vært. Jeg stiller opp på sekundet npr det gjelder mitt barn, og har fått tilbakemeldinger både fra skole og øvrige familie at jeg stiller opp og har mye omsorg og kjærlighet å gi. Men jeg er langt fra perferkt, jeg gjør feil jeg også.

Anonymkode: bd594...a56

[Gent82]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er ungen din? Er vel ikke så lett å få vite at en av foreldrene er alvorlig syk, så er nok vanskelig for h*n også? 

Anonymkode: ddc96...886

Man må kunne vente mer av en 32-åring. Men hva h.n bedrev tiden med mellom levering og til sms'en over helga vet vi ikke. Slvsagt godt mulig at h.n lå og grein hele helgen.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er ungen din? Er vel ikke så lett å få vite at en av foreldrene er alvorlig syk, så er nok vanskelig for h*n også? 

Anonymkode: ddc96...886

Jeg vet det er vanskelig for nærmeste familie. Det gjør vondt når en av de nærmeste blir syke. Har selv kjent og erfart det på kroppen. 

Anonymkode: bd594...a56

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som opp gjennom årene har fortalt meg om den ene diagnosen etter den andre, skulle jo trodd hun forlengst var død. Hun har altså ropt ulv ulv så mange ganger at jeg har ikke tall på det.. hun hadde nok vært helt uforstående til dette, om jeg hadde sagt det til henne. 

Kan det være slik at barnet ditt har en opplevelse av at det har vært en "ulv ulv" situasjon så mange ganger at det ikke helt klarer å ta innover seg alvoret denne gangen?

Jeg liker også dårlig den tanken at rollene er skiftet, at barn skal være foreldre- uansett hvor gamle de er. Men dette handler vel kanskje mer om slik jeg har hatt det, der jeg allerede fra jeg var lite barn til et voksenansvar mine foreldre skulle hindret meg fra å ta (men som de på mange måter involverte meg i). Min mor mener jeg valgte dette selv og at hun ikke kan holdes til ansvar for det.. ja, så mange ting hos oss som tilsier en ikke-god relasjon den dag i dag dessverre og der jeg har valgt å begrense kontakten. Den tapper mer enn den gir.

Men forhåpentligvis er det ikke noe slik med deres relasjon. Her hadde jeg jattet med om moren min fortalte hun var skuffet, javel så får hun være sår. Brutte forventninger er leit, men kanskje forventningene er for høye - gitt alt som har vært. 

Anonymkode: ceb8e...83d

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tenker jeg og. Den som var urettferdig var h*n som sa det til meg. Vedkommende stiller opp for alle andre, men ikke moren. Er barnevakt for ungene til venner, og springer ærend for gamle tanter. Og nå tenker dere vel jeg har vært en dårlig mor, men det har jeg altså ikke vært. Jeg stiller opp på sekundet npr det gjelder mitt barn, og har fått tilbakemeldinger både fra skole og øvrige familie at jeg stiller opp og har mye omsorg og kjærlighet å gi. Men jeg er langt fra perferkt, jeg gjør feil jeg også.

Anonymkode: bd594...a56

Men h*n stilte opp og kjørte deg bort. Ikke tro at du har mista denne personen bare fordi h*n ikke reagerer akkurat som du vil. H*n vet kanskje ikke hvordan h*n skal reagere, og føler at du tar frustrasjonen ut over h*n. 

Anonymkode: 7d9dd...547

[Gent82]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det tenker jeg og. Den som var urettferdig var h*n som sa det til meg. Vedkommende stiller opp for alle andre, men ikke moren. Er barnevakt for ungene til venner, og springer ærend for gamle tanter. Og nå tenker dere vel jeg har vært en dårlig mor, men det har jeg altså ikke vært. Jeg stiller opp på sekundet npr det gjelder mitt barn, og har fått tilbakemeldinger både fra skole og øvrige familie at jeg stiller opp og har mye omsorg og kjærlighet å gi. Men jeg er langt fra perferkt, jeg gjør feil jeg også.

Anonymkode: bd594...a56

Noen virker som de tar de aller aller nærmeste for gitt, og feks om det er et søskenpar kan det være helt forskjellig måter for dem å forholde seg til de som er aller nærmeste. Merkelig, det der, 

Selv om man får hjelp når man spør, så virker det som om de ikke bryr seg (eller skjønner) om følelser.

Endret 6. oktober 2019 av Gent82

[AnonymBruker]

5 minutter siden, Gent82 skrev:

Man må kunne vente mer av en 32-åring. Men hva h.n bedrev tiden med mellom levering og til sms'en over helga vet vi ikke. Slvsagt godt mulig at h.n lå og grein hele helgen.

Var ute på fest og kosa seg forrige helg, og ute med venner denne helga og. Hokcey camp på mandagen. Så jeg må vel bare innse at relasjonen vår ikke er den beste. Men jeg elsker den ungen, og derfor gjør det vondt. 

Anonymkode: bd594...a56