Kreftsyk hund som må avlives

[AnonymBruker]

Hunden vår, en Jack Russell på 3 år har blitt alvorlig kreftsyk, og vi ser dessverre ingen annen utvei enn å avlive den. Dattera vår på 7 år som er veldig glad i dyr tar dette svært tungt (hunden er egentlig hennes da hun fikk den til 6-årsdagen sin i fjor etter å ha ønsket seg hund lenge). Hun synes så synd på den stakkars hunden sin, og synes det er utrolig ergelig at den er dødssyk og snart skal dø. Noen her som kan komme med noen trøstende ord til oss, og evt jenta mi som er veldig lei seg?

Anonymkode: f943a...677

[AnonymBruker]

3 år og skal dø? Stakkars  

Anonymkode: 4058e...207

[Honey Dew]

Så trist å høre. Hunden er veldig syk og ønsker nok å slippe å leve lengre. Det er det beste for den. Det blir veldig tungt i begynnelsen og mange tårer, men det er iorden. Det er bra å sørge og å gråte. Det er ingenting å skamme seg over. Litt etter litt vil sorgen forsvinne og dere sitter igjen med smil når dere tenker på den skjønne, rare lille hunden deres og alt det morsomme dere gjorde sammen og alle påfunnene dens.

Vi har selv fått avlivet flere hunder opp gjennom årene og det er faktisk en plikt som vi hundeiere har. Hundene skal ha et godt liv når de lever og de skal ha en god og fredfull død den dagen de ikke orker mer.

Barna våre skrev hilsninger til hundene i små bøker, som de også tegnet og limte inn bilder i. De var fine å ta frem når barna ville snakke om hundene som vi hadde.

[Gjest WhisperingWind]

Husker vi måtte avlive hunden til besteforeldrene mine da jeg var rundt 11. Vi hadde vokst opp sammen og var like gamle. Egentlig hadde de ikke tenkt å si noe til meg, men mamma mente det ble feil og sa det til meg. At hun møtte avlives fordi hun hadde fått kreft og hadde store smerter.

Jeg husker at jeg dro rett til besteforeldrene mine for å si farvel. Selv om hun hadde store smerter og knapt klarte å gå kom hun løpende da hun hørte meg komme(vi var bestevenner og hadde et utrolig sterkt bånd), viftende med halen og så på meg med de store brune øynene og jeg husker hjertet mitt holdt på å briste. 

Hun hadde spist opp deler av kurven sin pga smertene og jeg forsto hvorfor hun måtte forlate denne verdenen...

Så jeg ville sagt det som det er. At jeg forstår at det er kjempevondt og trist at hunden skal avlives og at det gjøre like vondt for dere å måtte ta den avgjørelsen. Men kreften vil gjøre hunden vondt og vi vil jo ikke at hunden skal ha smerter og lide. Da er det bedre å gjøre slutt på smertene og la hunden bli avlivet.

Så ville jeg laget en fin kiste, fått barnet til å kanskje skrive noen fine ord, finne frem hundens yndlingsleke som hunden kan ha oppi kisten og begrave hunden i hagen så hun kan besøke den hver dag om hun vil. Gjerne lage en minneplate som kan stå på graven med bilde barnet og hunden sammen eller noe.

Snakke masse om hunden i ettertid om hunden i ettertid om hun vil det og la henne få ut sorgen.

[Gjest Blondie65]

Det å være så heldig å ha ansvaret for en hund betyr også at en må ta noen vanskelige valg. Når hunden er syk vil det etterhvert også bli tydelig at den har det vondt. Det blir ikke noe bedre for alle dere som er glade i hunden. Da er det bedre å planlegge en verdig død for den, minnes den med fine ord og lage en grav til den. Det er jo også en yperlig anledning til å snakke om å være lei seg og å sørge og at det både er lov og vanskelig.

Stakkars dere, stakkars hunden.

[AnonymBruker]

Vi måtte avlive hunden vår tidligere i år 8g for 3 åringen var det veldig toft. Han hadde ikke levd uten hunden. 

Vi måtte avlive ganske brått men 4 åringen var med. Når hunden fikk bedøvelse sprøyten satt vi alle på gulvet med han og holdt rundt han. Vi ble anbefalt av veterinæren at ikke 4 åringen var med på siste sprøyten da det kunne gi rykkninger hos hunden og det kunne føre til en dårlig opplevelse. Jeg og han gikk derfor ut da mens mannen ble igjen. 

Vi gikk så og kjøpte blomster til hunden og neste dag reiste vi på hytta og begravde han. Når vi er på hytta nå så går han alltid og ordner på graven

Vi har snakket mye om det. Så mye han har villet. 

Anonymkode: 42608...266

[AnonymBruker]

Det er helt forferdelig, uansett alder, å måtte avlive dyret sitt. Jeg var 11 år da vi måtte avlive katten vår som jeg hadde levd med halve livet. Det var ufattelig trist, men jeg skjønte jo at det var det beste for pus. Han hadde det vondt, og det var vondt å se. Barn skjønner sånt. 

Vi begravde katten i hagen, og satte en lykt og stauder på graven. Det var fint, og vi (foreldrene mine også) snakket med han når vi var ute i hagen. Savner fortsatt pus. Men han hadde et godt liv  

Anonymkode: ac366...d56

[Christina82]

Ryddet for helseskadelig råd. 

Ninab82, mod