Femåring som ofte er sur, gretten og grinete

[AnonymBruker]

Uff, dette er vondt å skrive, men jeg føler jeg har nesten daglige konflikter med datteren min på 5 år- og sånn har det vært mer eller mindre siden hun var rundt 1,5-2 år (når hun begynte å få litt mer egen og bevisst vilje).

Vi har gått cos-kurs, icdp-kurs, fått målrettet og individuell hjelp av familievernkontoret, fått henne undersøkt hos fastlegen mtp om hun har noen plager, vært i stadig dialog med barnehagen om dette, og nå vet jeg snart ikke hva mer vi kan gjøre for å løse det.

Jeg føler at hun bestandig har utrolig kort lunte, blir fort sinna og/eller lei seg, er nærmest konstant irritabel og virker generelt ofte nærmest misfornøyd med hele tilværelsen. Misforstå meg rett, når hun ikke er sur og gretten er hun en herlig jente med masse humor og glimt i øyet- og hun er veldig oppegående og ressurssterk (hun ligger foran mange av de jevnaldrende i barnehagen i kognitiv utvikling).

Hun har gode venner i barnehagen og ser ut til å trives godt der- men også der er det ofte et problem med eksplosivt sinne, surhet, og at hun ofte reagerer med å bli veldig fornærmet over ting barnehagen ikke egentlig skjønte hvorfor hun reagerte så sterkt på. Hun kan for eksempel løpe fra bordet og slenge tallerknen i gulvet og sette seg og hylgråte i et hjørne hvis noen ber henne om å ikke vippe på stolen.

Jeg skjønner at sinnet hennes mest sannsynlig er uttrykk for frustrasjon, tristhet og at hun føler seg «såret» på en eller annen måte. Og derfor merker jeg at vi i stadig større grad begynner å gå på tå hev rundt henne, for å unngå å trigge noe. Men det er jo egentlig heller ikke bra- for sånn kommer det ikke til å foregå i resten av livet hennes. Folk kommer ikke bestandig til å tilpasse seg henne, og det er hun nødt til å venne seg til.

Men hva gjør vi?? Dette er så fryktelig slitsomt og vondt, og det er helt garantert veldig vondt for henne å ha det sånn også  Er det noen som har hatt barn med lignende personlighet? Og har dere i såfall noen tips å dele? Er det noe håp om at det vil gå seg til mer etter hvert som hun blir eldre? (Som er det vi har gått og håpet på en stund nå- men enn så lenge ser vi altså ingen bedring...)

Anonymkode: b3af6...fbd

[AnonymBruker]

Kan det være verdt å prøve barnepsykolog? Har dessverre ikke egen erfaring. 

Anonymkode: 9556b...81e

[AnonymBruker]

Først kan dere jo spørre henne etter en episode, når hun er rolig igjen "hva var det som gjorde deg så frustrert i sted når du kastet tallerkenen i gulvet?"

Og for å gi henne verktøy til å snakke om følelser (de som snakker om dem tenker på dem og de som tenker over og vurderer sine følelser oppnår kontroll over dem) så må dere rundt henne snakke om deres følelser. Også de vonde, frustrerte og mislykka følelsene deres. 

Jeg ville innledet med å fortelle henne en historie fra egen barndom som hun kan relatere seg til. Og så tatt en åpen dialog. En 5-åring er ganske reflektert om hun bare er rolig og blir gitt tilstrekkelig rom for å vokalisere følelser uten at du sier "det må du ikke føle". Hun må ikke agere. Å føle noe feil er helt ufarlig. 

Anonymkode: 380e8...f0d

[AnonymBruker]

Er hun sjekka for matintoleranse?

Anonymkode: e55bf...78b

[AnonymBruker]

Hva har dere gjort for å lære henne å regulere følelsene sine?

Anonymkode: 363d8...051

[AnonymBruker]

Får hun nok utfordringer i hverdagen, i ting hun liker, på sitt nivå? Jeg var nok litt eldre, men ble ofte kjempefrustrert og kort i lunta fordi jeg ikke fikk utfordringer innenfor de tingene jeg likte. De som var gode i sport ble heiet frem og fikk trene ekstra med treneren/de eldre, jeg som likte å lese og lære ble holdt tilbake (føltes det som), eller satt til å være assistent for de som ikke fikk ting til. At jeg var litt sosialt på feil sted og gjorde det ikke bedre. 

Har hun eldre/yngre søsken hjemme? 

Anonymkode: c3187...34e

[AnonymBruker]

48 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva har dere gjort for å lære henne å regulere følelsene sine?

Anonymkode: 363d8...051

Vi snakker mye om følelser, at alle følelser er ok å ha, men at man ikke skal slå andre selv om man er sint osv. Har lest boken Hjerteforeldre av John Gottman, og lærdommen fra denne boken var også det sentrale temaet i det ene foreldrekurset vi tok. Vi har snakket mye med henne (og alle de andre barna våre) om følelser helt fra hun var veldig liten, men metodene fra boka Hjerteforeldre hjelper egentlig ingenting. Familievernkontoret og Helsestasjonen er etter hvert også ganske rådville, så mulig barnepsykolog må bli neste alternativ.

ts

Anonymkode: b3af6...fbd

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Får hun nok utfordringer i hverdagen, i ting hun liker, på sitt nivå? Jeg var nok litt eldre, men ble ofte kjempefrustrert og kort i lunta fordi jeg ikke fikk utfordringer innenfor de tingene jeg likte. De som var gode i sport ble heiet frem og fikk trene ekstra med treneren/de eldre, jeg som likte å lese og lære ble holdt tilbake (føltes det som), eller satt til å være assistent for de som ikke fikk ting til. At jeg var litt sosialt på feil sted og gjorde det ikke bedre. 

Har hun eldre/yngre søsken hjemme? 

Anonymkode: c3187...34e

Hun har to eldre og ett yngre søsken. Hun får mye utfordringer, og ser ut til å like det godt. De eldre søsknene leser med henne (og vi foreldre leser selvsagt også med henne), de lærer henne regning osv, og alt dette setter hun stor pris på. Hun blir også mye inkludert i aktivitetene hjemme, som å hjelpe til å lage middag, hjelpe til å brette tøy, hjelpe til å tørke støv osv. Alt dette liker hun godt å være med på- men likevel kan hun brått bryte sammen i voldsomt sinne og løpe avgårde hylskrikende hvis jeg f.eks ber henne holde litt lenger inn på kniven hvis hun skjærer paprika (eller andre lignende ting).

ts

Anonymkode: b3af6...fbd

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun har to eldre og ett yngre søsken. Hun får mye utfordringer, og ser ut til å like det godt. De eldre søsknene leser med henne (og vi foreldre leser selvsagt også med henne), de lærer henne regning osv, og alt dette setter hun stor pris på. Hun blir også mye inkludert i aktivitetene hjemme, som å hjelpe til å lage middag, hjelpe til å brette tøy, hjelpe til å tørke støv osv. Alt dette liker hun godt å være med på- men likevel kan hun brått bryte sammen i voldsomt sinne og løpe avgårde hylskrikende hvis jeg f.eks ber henne holde litt lenger inn på kniven hvis hun skjærer paprika (eller andre lignende ting).

ts

Anonymkode: b3af6...fbd

Hmm.. Jeg regner med at dere har prøvd det meste på disse kursene, om å snakke om følelser, gi verktøy for utløp av disse følelsene, gi masse ros når hun gjør det bra og ikke fokusere på det som er feil osv...

Kanskje hun rett og slett trenger å lære seg å takle konstruktiv kritikk? Verden kan ikke gå på tåhev rundt henne, og hun må takle å få såpass vennlige tilbakemeldinger.. Har dere prøvd å ignorere disse utbruddene, og rett og slett late som ingenting har skjedd når hun har rast fra seg? Altså ikke gi det noe oppmerksomhet? 

Eller satt dere ned og fortalt henne på en vennlig måte at det ikke er spesielt hyggelig for dere andre når hun har slike utbrudd såpass ofte. Kanskje hun ikke innser selv hvor ofte det skjer og hvor lite hyggelig det er. Hun er jo snart skolejente og sannsynligvis istand til å reflektere litt over hvordan man kan lage en hyggelig vs uhyggelig stemning. 

Anonymkode: 5c688...640

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe godt svar, men har en datter på seks som også kan reagere veldig  på kritikk eller hvis hun ikke får til ting. Vi har prøvd i det siste å snakke en del om at det er forskjell på hvem vi ER og hva vi GJØR. At man er like bra selv om man gjør en feil. At det er viktig å tørre å feile. Vet ikke helt ennå hvor mye det hjelper, men håper det synker litt inn.

Jeg synes også å merke at humøret hennes blir dårligere i perioder hvor hun er sliten og møter motstand/utfordringer. F.eks var det litt tøft for henne med skolestart, og merket da at hun var mer sur og kranglete hjemme. Så det er sikkert viktig å passe på nok søvn, hvile og stabilitet i perioder med mye endringer o.l. Kanskje datteren din trenger litt mer tid alene eller enetid med en voksen? Hvis hun er en type som blir sliten av å ha mye mennesker rundt seg, kan det sikkert være utfordrende med barnehage og tre søsken.

Anonymkode: 8821e...cb1

[AnonymBruker]

Har dere vært hos lege og sjekket matallergi, stoffskifte, osv? 

Anonymkode: 8cb1f...9b2

[AnonymBruker]

Jeg vil ikke skremme deg, men når dere har jobbet så mye og så pedagogisk rundt dette og sjekket eventuelle medisinske tilstander ville jeg bekymret meg litt for om noe kan ha hendt henne som dere ikke vet om? Ta henne med til en barnepsykolog sier jeg..

Har også ett barn som tåler dårlig å tape eller ikke mestre noe, men dette virker veldig ekstremt.. 

Anonymkode: 4acdf...7b7

[Gjest tranedatter]

Jeg har også viljesterk unge, Min første tanke er jo såklart om det kan være som hos oss. Er hun trøtt, sliten, nok avkopling?

Vår 7 åring er veldig sensitiv på soving og om det blir for mye aktiviteter. Hun viser ikke det vi tenker er vanlige tegn på trøtthet, men blir utrolig sur, sint og kan skrike og hyle for småting. Vår sover veldig mye, opp mot 12 t per natt fortsatt. 

 

Ellers kan du lese på om ADD/ADHD hos jenter, ulike symptomer enn hos gutter...

(det med intoleranse ovenfor mat er bullshit, intoleranse gir andre symptomer, fysiske. mvh spes ped)

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Uff, dette er vondt å skrive, men jeg føler jeg har nesten daglige konflikter med datteren min på 5 år- og sånn har det vært mer eller mindre siden hun var rundt 1,5-2 år (når hun begynte å få litt mer egen og bevisst vilje).

Vi har gått cos-kurs, icdp-kurs, fått målrettet og individuell hjelp av familievernkontoret, fått henne undersøkt hos fastlegen mtp om hun har noen plager, vært i stadig dialog med barnehagen om dette, og nå vet jeg snart ikke hva mer vi kan gjøre for å løse det.

Jeg føler at hun bestandig har utrolig kort lunte, blir fort sinna og/eller lei seg, er nærmest konstant irritabel og virker generelt ofte nærmest misfornøyd med hele tilværelsen. Misforstå meg rett, når hun ikke er sur og gretten er hun en herlig jente med masse humor og glimt i øyet- og hun er veldig oppegående og ressurssterk (hun ligger foran mange av de jevnaldrende i barnehagen i kognitiv utvikling).

Hun har gode venner i barnehagen og ser ut til å trives godt der- men også der er det ofte et problem med eksplosivt sinne, surhet, og at hun ofte reagerer med å bli veldig fornærmet over ting barnehagen ikke egentlig skjønte hvorfor hun reagerte så sterkt på. Hun kan for eksempel løpe fra bordet og slenge tallerknen i gulvet og sette seg og hylgråte i et hjørne hvis noen ber henne om å ikke vippe på stolen.

Jeg skjønner at sinnet hennes mest sannsynlig er uttrykk for frustrasjon, tristhet og at hun føler seg «såret» på en eller annen måte. Og derfor merker jeg at vi i stadig større grad begynner å gå på tå hev rundt henne, for å unngå å trigge noe. Men det er jo egentlig heller ikke bra- for sånn kommer det ikke til å foregå i resten av livet hennes. Folk kommer ikke bestandig til å tilpasse seg henne, og det er hun nødt til å venne seg til.

Men hva gjør vi?? Dette er så fryktelig slitsomt og vondt, og det er helt garantert veldig vondt for henne å ha det sånn også  Er det noen som har hatt barn med lignende personlighet? Og har dere i såfall noen tips å dele? Er det noe håp om at det vil gå seg til mer etter hvert som hun blir eldre? (Som er det vi har gått og håpet på en stund nå- men enn så lenge ser vi altså ingen bedring...)

Anonymkode: b3af6...fbd

Har du lest om high need toddler/spirited child? Kanskje kunne det være noen tips å hente der? Uansett så er det viktig å huske på at barn er født med ulikt temperament, og at dette, i hvert fall delvis, er en del av personligheten hennes. Og så vil hun nok sosialiseres etter hvert, selv om hun har et grunnleggende temperamentet som vil følge henne hele livet. Noen er mer hissige og irritable enn andre, og sånn er det bare.

Ellers så ville jeg prøvd å undersøke litt mer om hun faktisk har det så bra i barnehagen. Jeg tenker gjerne det kan være at hun har problemer med et eller annet i barnehagen som hun enten ikke klarer å kommunisere med deg/andre voksne eller som hun aktivt skjuler. Jeg ble selv mye utestengt/plaget da jeg begynte på skolen (6 år), og jeg var dypt ulykkelig og dritt sur store deler av oppveksten. Foreldrene mine visste ingenting.

 

Anonymkode: f0eee...17d

[Gjest WhisperingWind]

ADHD?

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er hun sjekka for matintoleranse?

Anonymkode: e55bf...78b

 

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Har dere vært hos lege og sjekket matallergi, stoffskifte, osv? 

Anonymkode: 8cb1f...9b2

Herregud, folk er hekta på matallergi og intoleranser. Å bli fort sint er IKKE, jeg gjentar IKKE, et symptom på matallergi. Symptomer på matallergi er knyttet til fordøyelsessystemet (magesmerter, forstoppelse, diaré etc.), ikke humøret. TS sier ingenting om at datteren har problemer med magen, så det er ingen grunn til å tro at hun har matallergi.

Beklager avsporing, men måtte bare si det.

Anonymkode: 63d0e...b7a

[jabx]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er hun sjekka for matintoleranse?

Anonymkode: e55bf...78b

Dette er bare vås.

[AnonymBruker]

3 timer siden, tranedatter skrev:

Jeg har også viljesterk unge, Min første tanke er jo såklart om det kan være som hos oss. Er hun trøtt, sliten, nok avkopling?

Vår 7 åring er veldig sensitiv på soving og om det blir for mye aktiviteter. Hun viser ikke det vi tenker er vanlige tegn på trøtthet, men blir utrolig sur, sint og kan skrike og hyle for småting. Vår sover veldig mye, opp mot 12 t per natt fortsatt. 

 

Ellers kan du lese på om ADD/ADHD hos jenter, ulike symptomer enn hos gutter...

(det med intoleranse ovenfor mat er bullshit, intoleranse gir andre symptomer, fysiske. mvh spes ped)

Må bare kommentere siste setning: jeg/vi trodde det var bullshit. Vi finns ikke alternative, trodde at adferd ikke kunne ha med mat å gjøre. Vi var utallige ganger hos fastlegen som sa han «sjekket alt». Vi snakket med pedleder i barnehage. Med helsestasjon. Ba om hjelp. Ppt? BUP? Cos-kurs?Vi lurte på (etter ÅR) om det kunne være noe hun ikke tålte/manglet. Gikk til fastlege. Avvist. Begynte på skolen, gikk til helsesøster. Fastlege. Skolepsykolog. 

Vårt barn hadde cøliaki. Det vargrunnen, og det var eneste løsningen. Vi fikk et nytt barn. Det hadde NULL å gjøre med spesialpedagogikk, oppdragelse, psykologi å gjøre. Kun mat.

Anonymkode: 91a41...1e1

[Gjest tranedatter]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Må bare kommentere siste setning: jeg/vi trodde det var bullshit. Vi finns ikke alternative, trodde at adferd ikke kunne ha med mat å gjøre. Vi var utallige ganger hos fastlegen som sa han «sjekket alt». Vi snakket med pedleder i barnehage. Med helsestasjon. Ba om hjelp. Ppt? BUP? Cos-kurs?Vi lurte på (etter ÅR) om det kunne være noe hun ikke tålte/manglet. Gikk til fastlege. Avvist. Begynte på skolen, gikk til helsesøster. Fastlege. Skolepsykolog. 

Vårt barn hadde cøliaki. Det vargrunnen, og det var eneste løsningen. Vi fikk et nytt barn. Det hadde NULL å gjøre med spesialpedagogikk, oppdragelse, psykologi å gjøre. Kun mat.

Anonymkode: 91a41...1e1

Cøliaki er jo en fysisk og alvorlig sykdom. Så klart man blir frisk å følge en diett da. Men da er det jo flere symptomer enn mentale utfordringer rundt sinne og aggresjon.

[AnonymBruker]

Er frustrasjonen og sinnet hennes alltid knyttet til korreks fra andre for noe hun gjør? Har erfaring fra min datter da hun var yngre at hun ikke tålte at noen rettet på henne, uansett hvor vennlig og forsiktig det ble gjort. Helt vanlige situasjoner kunne brått ende i store konflikter. For henne var mye av problemet at hun hadde fått en form for prestasjonsangst etter at vi og besteforeldre i beste mening hadde fortalt henne hvor flink hun var til alt mulig fra hun var bitteliten. Hun var tidlig ute på de fleste områder (som alle foreldre sier, haha), og fikk masse, i våre øyne, positive tilbakemeldinger på det. For henne ble dette oversatt i hennes hode til at hun hele tiden måtte prestere og være flink, og en hver liten korreks (for eksempel, som du sier, at hu skulle holde lenger inn på kniven), var et stort nederlag. Vi sluttet derfor med å si at hun var flink hele tiden, og dempet all oppmerksomhet rundt prestasjoner kraftig. I tillegg snakket vi mye om alt det vi likte med henne som ikke hadde med prestasjoner å gjøre. Jeg var (er) hele tiden oppmerksom på å fremheve at ingen er perfekte og alle gjør feil, og forteller gjerne historier om situasjoner der jeg ikke har fått til ting (og likevel gikk alt bra). Sakte ble ting bedre, men nå mange år senere er hun fortsatt vâr på hva jeg sier om hennes prestasjoner. Jeg kan i veldig liten grad si noe om skoleprestasjonene hennes for eksempel (hun er veldig flink på skolen, men deler ikke karakterer med meg om hun ikke må), og jeg har sagt til henne at hun kan komme til meg om hun trenger hjelp eller støtte i noe, men lar henne ellers styre alt selv. Det er litt trist at det er sånn (hun fikk akkurat 6 i avsluttende eksamen på VGs uten å fortelle meg det...), men på alle andre områder har vi et godt og åpent forhold.

Jeg har også en yngre datter, som er helt motsatt. Vi passet på å ikke gi mye oppmerksomhet til prestasjon da hun var liten, men hun elsker oppmerksomhet rundt egne prestasjoner. Hun suger til seg alt positivt og vokser på det, og har ingenting i mot å gjenta det selv, haha. Så jeg tror det ligger et sterkt element av personlighet i reaksjonsmønsteret. Og at vi foreldre, og andre rundt henne, uten å vite det og med gode intensjoner, forsterket hennes angst for å gjøre feil.

Vet ikke om dette var nyttig for deg ts, bare mine personlige erfaringer.

Anonymkode: 6b80c...42b