Liker ikke barnet mitt :(

[AnonymBruker]

Det er tøft og si, men jeg liker ikke barnet mitt. Jeg elsker henne, men like rikke personligheten hennes. Jeg fordrar ikke faren hennes, det var grunnen til at vi ikke fungerte som par. Datteren min er kliss lik han av personlighet. Jeg elsker henne jo av hele mitt hjerte, men jeg føler bare jeg aldri blir kvitt eksen min. Han har stukket av og har ikke noe med barnet å gjøre, men jeg føler jeg lever med han likevel. Jeg kan flere ganger se på henne og tenke "arg! Det var jo denne personligheten jeg ikke greide å leve med med da jeg dro fra faren din"

Noen andre som føler det samme?

Anonymkode: f8364...5f6

[AnonymBruker]

Bra du er klar over det. Jeg er selv veldig lik faren min, det var noe som moren min gjorde mye kjipe greier ut av. Mye gammelt sinne mot meg som ikke hadde rot i min oppførsel. Du er heldigvis jlar over det, så du kan velge å skille mellom dem.

Anonymkode: 185f2...fc7

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen, men jeg må ta meg selv i å ikke se min eks i barnet. Det er ikke riktig. Dessuten skal man alltid si fra til barnet om det sier stygge ting eller behandler deg eller andre dårlig. Det er aldri greit å behandle seg selv og andre dårlig. Noe annet enn det trenger man ikke tenke så mye på. Oppførsel og personlighet kan man fint overse om barnet ellers er glad i deg. Litt verre om barnet hater deg da, men da må du kanskje spørre deg selv hva du har gjort galt.

Anonymkode: c5a79...d1a

[Era Vulgaris]

Du har i hvert fall selvinnsikt, og det er bra. Når det er sagt, tror jeg du vil ha nytte av å snakke med en profesjonell om disse tankene. 

[AnonymBruker]

Så da er det enda en mislikt unge til i samfunnet. Fordi voksne ikke kan leve med hverandre får ungene svi.  Er det derfor det er så mange unge som får psykiske problemer og traumer som skal bearbeides? 

Anonymkode: 39b97...feb

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å melde deg på COS-P kurs. Det kan hjelpe deg i å få et annet syn på datteren din og hjelpe på nærhet, tilknytning og forståelse - også av seg selv som foreldre.

Om du søker opp folkOm vil du kunne lese og se videoer om COS-P

Anonymkode: 5609f...30c

[Gjest Mass]

Husk også at vi formes av erfaring og miljø selv om vi arver personlighetstrekk. Redefiner det du ikke liker. Fokuser på det som er bra. Hun er jo seg, og ikke sin far. 

[AnonymBruker]

Heldigvis ble det omvendt her. Da sønnen min helt tydelig var sønn av min eks, som jeg ikke hadde veldig mye til overs for, så så jeg heller faren på en annen og mer positiv måte! Det er jeg så glad for, og eksen og jeg fikk et mye bedre forhold. Er stolt av sønnen min selv om han er sin far opp i dagen, og jeg kan ikke forestille meg en annen pappa til ham. Men jeg vet at du ikke er den eneste. Det må være vanskelig å føle slik, og jeg vil anbefale deg å snakke med noen om det. Barn senser så mye! Selv om du ikke kan noe for det, så er det jo viktig at du prøver å tenke annerledes.

Anonymkode: 1c6b4...5d6

[AnonymBruker]

Vist en mann hadde skrevet slik som ts, ville han aldri ha fått  slike støttende og forståelsefulle svar.

Anonymkode: 8de36...282

[Vera]

Jeg syns du er tøff som tør å sette ord på dette! Det er mye tabu rundt slike ting. Jeg tenker at det beste for både deg og barnet ditt er å oppsøke profesjonell hjelp. Feks psykolog, for å bearbeide og sortere tanker og følelser du har ifht din eks. Husk at din eks også har sider som du en gang i tiden likte godt nok til å ville starte en familie med han. Barnet har også rett på å være stolt over sine egne foreldre, uavhengig av hva vi føler for vedkommende, du kan ikke ta i fra barnet dette, og gjøre likheten om til skam. De aller fleste barn er stolte når noen sier at ligner på mor/far..ikke ta dette fra barnet. 

[Paradisio]

Jeg har også barn med en mann det ikke fungerte med, men hos meg er det motsatt; de karaktertrekkene som hun har som er typisk han gjør at jeg synes hun er ekstra sjarmerende - til tross for at jeg og eksen ikke fungerte sammen. Kan du ikke i det minste prøve å snu det til noe positivt? Det var vel noe som gjorde at du en gang falt for han?

[Gjest BangersBeans&Mash]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så da er det enda en mislikt unge til i samfunnet. Fordi voksne ikke kan leve med hverandre får ungene svi.  Er det derfor det er så mange unge som får psykiske problemer og traumer som skal bearbeides? 

Anonymkode: 39b97...feb

Dette ☝🏼 

[feebee]

Frykten for dette er grunnen til at jeg aldri kommer til å ville ha barn. 

[AnonymBruker]

Dette er en av grunnene til at jeg ikke vil ha barn. Hvis jeg fikk et barn med samme personlighet som faren min (og noen andre i slekta), ville jeg hate ungen min og hate meg selv fordi jeg ikke klarte å elske min egen unge. 

Anonymkode: 56819...31e

[AnonymBruker]

Vel, jeg har barn med en drittsekk som forlot meg tre måneder på vei, og mitt barn har masse trekk i personligheten sin fra sin far!

Selvsagt elsker jeg mitt barn herfra til evigheten uansett, største gaven jeg kunne ha fått..❤️

Med sånne tanker du har bør du kontakte barnevernet og vurdere å gi fra deg omsorgen, eller som et minimum ta i mot kurs/veiledning, for ditt barn kommer til merke veldig godt hvordan du har det og dine følelser, og føle seg uønsket, og det er omsorgssvikt så det holder!!

Anonymkode: b1f74...cc6

[AnonymBruker]

27 minutter siden, Paradisio skrev:

Jeg har også barn med en mann det ikke fungerte med, men hos meg er det motsatt; de karaktertrekkene som hun har som er typisk han gjør at jeg synes hun er ekstra sjarmerende - til tross for at jeg og eksen ikke fungerte sammen. Kan du ikke i det minste prøve å snu det til noe positivt? Det var vel noe som gjorde at du en gang falt for han?

Det er liksom akkurat DE trekket hos min eks som jeg ikke greide å leve med som hun har så sterkt. Det er det jeg og eksen alltid kranglet om, og som var et evig sårt tema...

ts

Anonymkode: f8364...5f6

[AnonymBruker]

Dette kunne min mor ha skrevet da jeg var barn. Selv om det ikke ga seg uttrykk i direkte omsorgssvikt, var det veldig merkbart uansett. Og når hun fant seg en ny mann, ble jeg glemt. Dette førte til mange år innenfor psykiatrien for min del. Du bør søke hjelp umiddelbart. Det er ikke et uskyldig barn sin skyld at hun ligner på 50 % av sine egne gener. 

Anonymkode: d6b62...2da

[AnonymBruker]

Synes du er tøff som innrømmer dette. Det er veldig tabu, selv om da jeg fødte yngste sa en sykepleier på barsel at hun kunne tydelig se hvilke mødre som elsket far til sine nyfødte i hvordan de var ovenfor det nyfødte barnet. Sikkert ikke noe de sier når de ser at det ikke er tilfellet, men for min del slo hun bare fast (uten å ha sett meg og far sammen). "Jeg ser at du virkelig elsker faren til dette barnet." Det var etterpå at hun forklarte hvorfor hun visste det. 

Det stemte, og fikk meg også til å tenke tilbake på da jeg fikk mitt første barn, med en mann jeg ikke elsket. Da de la barnet på brystet mitt reagerte jeg med ambivalente følelser. Var stolt av det jeg nettopp hadde klart, følte omsorg for den lille, men følte også en tristhet som kanskje var synlig for trent øye. Låst for alltid til en mann jeg egentlig ikke elsket, og hadde forsøkt å forlate allerede før jeg uventet ble gravid. Jeg var ikke lykkelig over at den mannen var i mitt liv. Det var en helt annen følelse etter fødselen da jeg virkelig elsket mannen jeg fikk barn med. Morsfølelse og kjærlighet slo inn straks. 

Jeg elsket virkelig mitt første barn også, selv om han var så lik på faren jeg heldigvis klarte å forlate mens han var baby.

Jeg elsket ham høyt, levde for ham, og var lykkelig mamma. Jeg var likevel noe urolig over en del personlighetstrekk han tidlig viste, som var skremmende likt far. Alle barn er litt narsissist, i det at de tror at verden skal dreie rundt dem. De fleste barn vokser det av seg, lærer empati, det å dele og det å se andre sider ved en sak. Min lærte det ikke. 

Enebarn, for bortskjemt, tenkte jeg, og passet på at han hadde andre barn rundt seg ofte, og at jeg grep tak i hver situasjon hvor dette var en utfordring. Var utrolig påpasselig med at å dele, være en god venn og det å ha forståelse for andre var i fokus. 

En venninne var også alene og slet med helsen, så jeg hadde hennes barn ofte. Dette barnet var noe yngre. Ikke mye, men 2 år mellom utgjør likevel forskjellige behov. Jeg håpet på at mitt barn ville lære mye av å ha et yngre "søsken". Det han fikk ut av det var å ha en å bestemme over, og som kunne beundre ham. Samme da han senere fikk egne søsken.

Den utviklingen jeg klamret meg til å håpe på kom aldri. Der andre barn lærer å bry seg om hvordan andre har det var mitt barn opptatt av seg selv og sine behov. Det ble et stadig større problem, en stadig større bekymring, etterhvert som barnet vokste opp. 

Raseri når du ikke får det som du vil når du er 5 år er greit. Det er ikke greit å være akkurat like selvsentrert uansett alder. At selv tenåringer kan bli sure og føle seg forurettet er også ok, men ikke at de er totalt uten evne til å ta hensyn, eller at de forventer at alt dreier seg om dem. Til og med ødelegge andres viktige og store øyeblikk, fordi man ikke tåler å ikke stå i sentrum. 

Jeg elsket ham høyt opp gjennom årene, og håpet, men jeg har også skammet meg mye. Hele familien tryglet ham om å oppføre seg når det var andres øyeblikk, men vi ble ofte skuffet og skamfull. Han har skapt uhygge i bryllup, fordi han ikke fikk oppmerksomheten han forventet. I dåp fordi han ikke fikk være fadder. Ødelagt ferieturer. Ødelagt familieselskaper. Uansett hva jeg skulle måtte jeg forvente at han fant på noe som gjorde at jeg måtte forlate arrangementet. Han stakk av eller skapte en krise. Andres behov var ikke viktig. Å bli satt til side ble ikke akseptert, og alt som hadde fokus på andre var å bli satt til side. Vi forsøkte virkelig å sette grenser, men da fant han på enda verre ting. Han hevnet seg dersom vi ikke responderte slik han ville. 

Nå er han voksen, og det er bare å slå fast at han er sin far opp av dage. Helt lik mannen som gjorde meg mye vondt. Like egoistisk, selvsentrert og kjapp til å dømme, fordømme og sette seg selv over andre. 

Jeg elsker ham ja, men nei jeg liker ham ikke. Jeg er skuffet og lei meg, og ikke minst lei. Så lei at jeg nå har satt foten ned. Forsøker ikke lenger å oppdra ham. Forsøker ikke lenger å be ham om å oppføre seg. Sier og viser tydelig at jeg ikke aksepterer urimelige krav, og jeg responderer ikke på ufin oppførsel som kun er for at han skal diktere hvordan ting skal være. Så nå hater han meg. Jeg er ingen god mor, og jeg bryr meg ikke om ham. Alt som ikke har vært eller er perfekt er min skyld. Det er greit. Jeg kan leve med å bli beskyldt for det, for jeg vet at det ikke er sant.

Det er verre å takle at han bruker eller straffer besteforeldrene. De er gode mennesker, de elsker ham, og de fortjener ikke slikt. Jeg personlig kan akseptere at folk kanskje mener at jeg må ha feilet i oppdragelsen, men han vokste opp med dem også. Mine gode, omsorgsfulle, kloke, engasjerte og kjærlige foreldre, som også har vært fantastiske besteforeldre for ham og de andre barnebarn. Jeg og han levde tett på dem, og de stilte alltid opp. Var der alltid for ham. Selv om jeg personlig skulle ha feilet noe helt forferdelig hadde han dem også. Han var omgitt av omsorg og kjærlighet, og likevel.

Det er mest av alt en sorg.

Det er nok lett for andre å fordømme slike følelser for eget barn, men når personlighetstrekk er arvet av et menneske som har gjort deg mye vondt akkurat på grunn av slikt er det vanskelig å se det samme i eget barn. Det gjorde meg ingenting at han ligner far av utseendet, men dette... 

Jeg forstår deg, men håper du står på for å påvirke barnet bedre. Jeg kan ikke love deg at det nytter, men jeg ville forsøkt igjen om nødvendig. Vi har mange gode minner også, fra tiden før personligheten hans ble moden og spisset seg til.

Det jeg er lettet over nå er at han iallefall aldri trakk mot noen ekstremistiske miljøer. Mitt barn, hvor fælt det enn er å si det, er en som selvrettferdig fort kunne ha skadet andre om han rettet sitt fokus mot å hate en gruppe mennesker. Han kunne vært like overbevist og målrettet i det som han ellers er på å ha rett og rett til. Like overbevist i at han står over andre. 

Så ille gikk det iallefall ikke. Det er da noe. Han havnet inn i å skulle være best og overlegen i noe helt annet. 

En behagelig person er han likevel ikke, og slik er det dessverre. Selv om det er mitt barn, og man ikke har lov til å tenke slik. 

Beklager at det ble mye, men dette er et tabu som sjeldent blir tatt opp, og jeg ville skrive at jeg forstår. Jeg forventer likevel ikke at andre forstår, så det var vanskelig å skrive at jeg forstår uten å forklare. 

Jeg håper du lykkes der jeg feilet! 

Anonymkode: e26fa...7c8

[Gjest WhisperingWind]

15 timer siden, Era Vulgaris skrev:

Du har i hvert fall selvinnsikt, og det er bra. Når det er sagt, tror jeg du vil ha nytte av å snakke med en profesjonell om disse tankene. 

👆🏻

 

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Anbefaler deg å melde deg på COS-P kurs. Det kan hjelpe deg i å få et annet syn på datteren din og hjelpe på nærhet, tilknytning og forståelse - også av seg selv som foreldre.

Om du søker opp folkOm vil du kunne lese og se videoer om COS-P

Anonymkode: 5609f...30c

👆🏻

15 timer siden, Mass skrev:

Husk også at vi formes av erfaring og miljø selv om vi arver personlighetstrekk. Redefiner det du ikke liker. Fokuser på det som er bra. Hun er jo seg, og ikke sin far. 

👆🏻

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er liksom akkurat DE trekket hos min eks som jeg ikke greide å leve med som hun har så sterkt. Det er det jeg og eksen alltid kranglet om, og som var et evig sårt tema...

ts

Anonymkode: f8364...5f6

Men dette er et barn. Et barn kan veiledes og formes i riktig retning med rett oppdragelsemetode. Personlighetstrekk i seg selv gjør en ikke til en drittsekk, det er hvordan man er som menneske og hvordan man behandler dem rundt seg.

En som er sta, viljesterk, manipulerende, høylytt og tar mye plass har gode forutsetninger til å bli en leder og et menneske som kan bidra til å være en positiv kraft fordi folk lytter til en slik personlighet. Men da må man sørge for at barnet blir hørt, respektert, satt grenser for, blir vist tålmodighet og kjærlighet og oppmuntret til de positive sidene av de egenskapene.

Om du har et barn med f.eks overnevnte trekk og barnet merker at dette er trekk du sliter med og som gjør at dere ofte havner i konflikter og barnet merker at du ikke liker det(tro meg, de fanger det opp) så vil alle disse egenskapene kunne forsterkes i en negativ retning som da kan føre til et menneske som påvirke omgivelsene negativt.

Dette er det faktisk du som mamma som vil påvirke i stor grad.

Med slike følelser så burde du oppsøke psykolog asap for å bearbeide og jobbe med dette. Barnet ditt er ikke mannen du var sammen med. Barnet har ikke gjort deg noe og barnet er uskyldig. Uansett hva personlighet et barn har så vil tydelig kjærlighet kombinert med at man som foreldre ikke lar seg manipulere eller gi etter når ungen tester grenser. Man må vise tydelig hvem som er sjefen, men også oppmuntre og se barnas sterke sider og veilede de sidene i en positiv retning.

Å leve med en mor som ikke liker deg og som ikke klarer å skille et barn fra et voksent menneske er første steg til et barn som vokser opp til å bli emsojonelt ødelagt. Og havner barnet på avveier frem til voksen alder så kan du ha skapt et menneske som kan bidra til å ødelegge for seg selv og dem rundt seg...