Dårlig mor....?

[AnonymBruker]

Hei dere. Jeg er en ung mamma som søker råd fra andre mer erfarne mødre. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, så kan hende innlegget blir noe rotete.

Jeg har lenge slitt med Sinne problemer, og har kort lunte. Etter jeg ble mamma (som er kun 6 mnd siden) bestemte jeg meg for å ta tak i dette før det går utover babyen min. Min fantastiske nydelige baby som jeg elsker over alt. Men jeg er redd for at det allerede har gått utover babyen min. Jeg vet ikke hvor grensene går og trenger råd. Jeg går altså til behandling for å sjekke mitt temperament, men tør ikke spør eller fortelle om visse ting der før jeg vet hva som er normalt og ikke. 

Først og fremst hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med i starten. Baby hadde kolikk også. Super frustrerende. Jeg snakket med mor til ei venninne som sa at det hjalp å riste litt, (ikke hardt, mer som vibrering) mens ungen ligger for å roe dem. Så jeg gjorde dette, og leste etterpå om alt oppstyret rundt shaking baby syndrom. Jeg sitter igjen med verdens verste følelse av at jeg har skadet babyen min...?? Jeg forstår ikke hvor grensen går til hva som er byssing og vugging og hva som blir risting? Ifølge en YouTube video jeg så skal det være skadelig for en baby å bli vugget veldig svakt..  

Ellers kan jeg jo si at jeg føler jeg blir et monster når jeg er trøtt (om natta spesielt). Og legger ofte ikke merke til ting jeg gjør i frustrasjon før etterpå. Jeg putter nok smukken inn for hardt til tider, skifter bleia for bestemt, holder ungen litt for fast og dunker litt for hardt for å rape. Sitter igjen med verdens verste samvittighet etterpå. Jeg gjør det absolutt ikke med vilje, men merker etterpå at kroppen har vært så anspent at jeg blir redd for hvor hardt jeg har holdt liksom. Har også sagt ting i frustrasjon jeg ikke er stolt av, heldigvis kan ikke mini språk enda. Ting som "sov nå for faen din drittunge" osv. Føler meg jævlig etterpå. Hvor går grensene på disse tinga? Er jeg bare verdens verste mor eller er dette en del av greia av å være mamma som ingen snakker om? 

Ellers vil jeg også si at helsesøster sa at det hjelper å roe baby med å holde hendene fast inntil brystet slik de ikke kan bevege de for å sovne. Hvis ikke slår de seg selv ofte i fjeset osv. Så jeg gjør jo dette, av og til har mini såå lyst å bevege dem å strider veldig imot, men jeg holder fast, og det roer ned til slutt. Dette føles også noe feil av og til, og er redd for at det blir et slags overgrep å ikke la mini bevege seg fritt.... Noen som vet? 

Det har også skjedd at jeg har vært så trøtt at når mini er lys våken om natta har jeg bare flyttet meg noen cm i bort i senga slik at mini ikke klarer å sparke meg osv, så sovner jeg igjen mens babyen synger, snakker, spreller, og noen ganger gråter. Altså lar jeg bare babyen ligge der "for seg selv" selv om det er i senga med oss. Jeg klarer liksom ikke å stå opp når kl er 04. Jeg gir jo selvfølgelig mat da. Har hendt noen få ganger jeg ikke har merka at det trengtes en bleieskift, men gjør som regel det også. 

Samboer er enda værre når han blir trøtt, så de nettene han har hatt vakt, har jeg tatt over for jeg synes synd på mini. Er det skadelig for en baby å ha to foreldre som begge er så anspente og temperamentsfulle om natta? 

Anonymkode: 08d55...6c5

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere. Jeg er en ung mamma som søker råd fra andre mer erfarne mødre. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, så kan hende innlegget blir noe rotete.

Jeg har lenge slitt med Sinne problemer, og har kort lunte. Etter jeg ble mamma (som er kun 6 mnd siden) bestemte jeg meg for å ta tak i dette før det går utover babyen min. Min fantastiske nydelige baby som jeg elsker over alt. Men jeg er redd for at det allerede har gått utover babyen min. Jeg vet ikke hvor grensene går og trenger råd. Jeg går altså til behandling for å sjekke mitt temperament, men tør ikke spør eller fortelle om visse ting der før jeg vet hva som er normalt og ikke. 

Først og fremst hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med i starten. Baby hadde kolikk også. Super frustrerende. Jeg snakket med mor til ei venninne som sa at det hjalp å riste litt, (ikke hardt, mer som vibrering) mens ungen ligger for å roe dem. Så jeg gjorde dette, og leste etterpå om alt oppstyret rundt shaking baby syndrom. Jeg sitter igjen med verdens verste følelse av at jeg har skadet babyen min...?? Jeg forstår ikke hvor grensen går til hva som er byssing og vugging og hva som blir risting? Ifølge en YouTube video jeg så skal det være skadelig for en baby å bli vugget veldig svakt..  

Ellers kan jeg jo si at jeg føler jeg blir et monster når jeg er trøtt (om natta spesielt). Og legger ofte ikke merke til ting jeg gjør i frustrasjon før etterpå. Jeg putter nok smukken inn for hardt til tider, skifter bleia for bestemt, holder ungen litt for fast og dunker litt for hardt for å rape. Sitter igjen med verdens verste samvittighet etterpå. Jeg gjør det absolutt ikke med vilje, men merker etterpå at kroppen har vært så anspent at jeg blir redd for hvor hardt jeg har holdt liksom. Har også sagt ting i frustrasjon jeg ikke er stolt av, heldigvis kan ikke mini språk enda. Ting som "sov nå for faen din drittunge" osv. Føler meg jævlig etterpå. Hvor går grensene på disse tinga? Er jeg bare verdens verste mor eller er dette en del av greia av å være mamma som ingen snakker om? 

Ellers vil jeg også si at helsesøster sa at det hjelper å roe baby med å holde hendene fast inntil brystet slik de ikke kan bevege de for å sovne. Hvis ikke slår de seg selv ofte i fjeset osv. Så jeg gjør jo dette, av og til har mini såå lyst å bevege dem å strider veldig imot, men jeg holder fast, og det roer ned til slutt. Dette føles også noe feil av og til, og er redd for at det blir et slags overgrep å ikke la mini bevege seg fritt.... Noen som vet? 

Det har også skjedd at jeg har vært så trøtt at når mini er lys våken om natta har jeg bare flyttet meg noen cm i bort i senga slik at mini ikke klarer å sparke meg osv, så sovner jeg igjen mens babyen synger, snakker, spreller, og noen ganger gråter. Altså lar jeg bare babyen ligge der "for seg selv" selv om det er i senga med oss. Jeg klarer liksom ikke å stå opp når kl er 04. Jeg gir jo selvfølgelig mat da. Har hendt noen få ganger jeg ikke har merka at det trengtes en bleieskift, men gjør som regel det også. 

Samboer er enda værre når han blir trøtt, så de nettene han har hatt vakt, har jeg tatt over for jeg synes synd på mini. Er det skadelig for en baby å ha to foreldre som begge er så anspente og temperamentsfulle om natta? 

Anonymkode: 08d55...6c5

Kan du få avlastning? Hvis ja, bruk alenetiden på å hvile så du får tatt igjen det du mangler av søvn. Babyen din trenger trygghet og nærhet, og kan bli redd hvis du blir aggressiv. Å bysse/vugge skal aldri være negativt. Husk at hvis du gjør noe for hardt så vil babyen mest sannsynligvis gråte mer. Samboeren din må bare skjerpe seg, dere har valgt å få barn og da må dere stå opp midt på natta

Anonymkode: 315c4...5e7

[AnonymBruker]

Be om hjelp på helsestasjonen eller barnevernet, om ikke dere gjør det så snakk med familie om hjelp og avlastning! Dette ender ikke godt.

Evt far på eget rom med ørepropper når han skal på jobb morgenen.

 

Sist men ikke minst: Be om hjelp!!

Anonymkode: 5f062...93d

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei dere. Jeg er en ung mamma som søker råd fra andre mer erfarne mødre. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, så kan hende innlegget blir noe rotete.

Jeg har lenge slitt med Sinne problemer, og har kort lunte. Etter jeg ble mamma (som er kun 6 mnd siden) bestemte jeg meg for å ta tak i dette før det går utover babyen min. Min fantastiske nydelige baby som jeg elsker over alt. Men jeg er redd for at det allerede har gått utover babyen min. Jeg vet ikke hvor grensene går og trenger råd. Jeg går altså til behandling for å sjekke mitt temperament, men tør ikke spør eller fortelle om visse ting der før jeg vet hva som er normalt og ikke. 

Først og fremst hadde jeg ikke peiling på hva jeg drev med i starten. Baby hadde kolikk også. Super frustrerende. Jeg snakket med mor til ei venninne som sa at det hjalp å riste litt, (ikke hardt, mer som vibrering) mens ungen ligger for å roe dem. Så jeg gjorde dette, og leste etterpå om alt oppstyret rundt shaking baby syndrom. Jeg sitter igjen med verdens verste følelse av at jeg har skadet babyen min...?? Jeg forstår ikke hvor grensen går til hva som er byssing og vugging og hva som blir risting? Ifølge en YouTube video jeg så skal det være skadelig for en baby å bli vugget veldig svakt..  

Ellers kan jeg jo si at jeg føler jeg blir et monster når jeg er trøtt (om natta spesielt). Og legger ofte ikke merke til ting jeg gjør i frustrasjon før etterpå. Jeg putter nok smukken inn for hardt til tider, skifter bleia for bestemt, holder ungen litt for fast og dunker litt for hardt for å rape. Sitter igjen med verdens verste samvittighet etterpå. Jeg gjør det absolutt ikke med vilje, men merker etterpå at kroppen har vært så anspent at jeg blir redd for hvor hardt jeg har holdt liksom. Har også sagt ting i frustrasjon jeg ikke er stolt av, heldigvis kan ikke mini språk enda. Ting som "sov nå for faen din drittunge" osv. Føler meg jævlig etterpå. Hvor går grensene på disse tinga? Er jeg bare verdens verste mor eller er dette en del av greia av å være mamma som ingen snakker om? 

Ellers vil jeg også si at helsesøster sa at det hjelper å roe baby med å holde hendene fast inntil brystet slik de ikke kan bevege de for å sovne. Hvis ikke slår de seg selv ofte i fjeset osv. Så jeg gjør jo dette, av og til har mini såå lyst å bevege dem å strider veldig imot, men jeg holder fast, og det roer ned til slutt. Dette føles også noe feil av og til, og er redd for at det blir et slags overgrep å ikke la mini bevege seg fritt.... Noen som vet? 

Det har også skjedd at jeg har vært så trøtt at når mini er lys våken om natta har jeg bare flyttet meg noen cm i bort i senga slik at mini ikke klarer å sparke meg osv, så sovner jeg igjen mens babyen synger, snakker, spreller, og noen ganger gråter. Altså lar jeg bare babyen ligge der "for seg selv" selv om det er i senga med oss. Jeg klarer liksom ikke å stå opp når kl er 04. Jeg gir jo selvfølgelig mat da. Har hendt noen få ganger jeg ikke har merka at det trengtes en bleieskift, men gjør som regel det også. 

Samboer er enda værre når han blir trøtt, så de nettene han har hatt vakt, har jeg tatt over for jeg synes synd på mini. Er det skadelig for en baby å ha to foreldre som begge er så anspente og temperamentsfulle om natta? 

Anonymkode: 08d55...6c5

Det jeg har markert her reagerer jeg veldig på, det kan fort gå fra hardt til skadelig. Husk at babyer er skjøre små barn og kan også bli redde av hardhendte omsorgspersoner. Du må virkelig prøve å få hjelp. Med årene så blir det ikke akkurat lettere å være mor når barnet er i trassalderen f.eks, eller klager og sutrer i flere timer, og hvis du klikker og mister helt grepet, hva om du ender opp med å slå dette barnet? Jeg setter litt på spissen nå, men det er fordi det fort kan gå galt med ett temperament som du ikke klarer å kontrollere ved siden av babyen din. Søk hjelp for barnet ditt sin skyld, og prøv å kontroller temperamentet ditt.

Anonymkode: f069c...209

[Khloe P.T]

Nei, det der er ikke en del av mammarollen! Du må søke veiledning og hjelp ellers kommer dette til å ende forferdelig galt.

At både mor og far blir hardhendt om natten er dobbelt uheldig.

Det som er bra er at du har skrevet dette innlegget og at du nok innerst inne vet hvor galt du oppfører deg. Noe man gjør mange ganger blir etter hvert en vane og dere vil regne det som normalt, men det er det IKKE.

Det står med ulike mellomrom i avisen om babyer som har fått hjerneskader og i verste fall dødd pga foreldrenes hardhendte behandling. Ikke havn i den gruppa!! Søk hjelp!

[AnonymBruker]

Ja, det er skadelig for babyen din å ha slike foreldre. 

Selv om babyen din ikke har språk så oppfatter det tonefall, kroppsspråk og manglende blikkontakt. 

Det å overlate barnet til seg selv når det søker kontakt er skadelig!  All forskning er enig i det. 

Oppsøk hjelp NÅ! Kommer barnet skjevt ut når det gjelder tilknyttning og omsorg vil det prege barnet resten av livet. Bryr du deg om barnet så oppsøker du hjelp nå med en gang før skaden blir større. 

Anonymkode: a0ef4...fad

[karo:)]

Kjære deg! 

Aller først vil jeg virkelig berømme deg for et så åpent og modig innlegg! Det virker som du har ditt barns beste interesse med deg, men at frustrasjonen og utmattelsen noen gang tar litt overhånd - det forstår jeg godt! 

Snakk gjerne med helsesøster og/eller fastlegen din, og legg det gjerne frem på samme måte som du har gjort her inne. 

Jeg syns du virker som en ganske så god mor, som med litt hjelp kan bli enda bedre! Det er selvfølgelig veldig viktig at ikke babyen din blir skadet. Ofte når frustrasjonen blir for stor, kan det hjelpe å legge babyen ned på et trygt sted (seng, vippestol, etc. hvor h*n ikke kan rulle ut), og så ta seg en timeout selv! Husk imidlertid på å ikke forlate babyen din, hold deg gjerne i samme rom, evt gå inn på soverommet for noen få minutter mens du trekker pusten dypt noen ganger. 

Jeg håper virkelig du føler at ting blir litt bedre snart, det er vondt å kjenne på slike følelser! Fortsett å jobb med sinnemestring, tror det er det aller viktigste du kan gjøre - både for babyen din og deg selv😊

Ønsker deg og babyen din alt godt❤️

Endret 2. oktober 2019 av karo:)

[AnonymBruker]

Hei, ts her. Takker for svar. Som jeg skrev tidlig i innlegget så er jeg i behandling for sinnet mitt, så til alle dere som sier at jeg skal søke hjelp... Allerede gjort.

Jeg vil også poengtere at jeg aldri på noen som helst måte kunne ha skadet mitt barn, og at jeg ikke er sint på babyen. Sinnet mitt som jeg sliter med er verbalt og passivt aggressivt mot samboer. Jeg tar tak i det for jeg er redd for å kjefte på barnet mitt når det blir eldre. Innlegget var kanskje litt misvisende. Jeg er frustrert over situasjonen samt mangel på søvn og blir derfor anspent i kroppen. Jeg er ikke sint på noen, spesielt ikke baby. Jeg elsker min baby over alt i verden. Jeg er ikke hardhendt i den forstand, men anspent. Min baby har aldri fått fysisk vondt.  Jeg utøver ikke vold. 

Det jeg kjenner på er at jeg burde vært en roligere sjel. Jeg klarer ikke å ta alle situasjoner så harmonisk jeg jeg trodde jeg skulle. Problemet er vell egentlig i hovedsak at jeg skuffer meg selv, og er redd jeg skuffer babyen da jeg ikke alltid klarer å holde meg så rolig. trodde å få barn skulle være en dans på roser, og viser seg at det er mye vanskeligere. 

 

 

Anonymkode: 08d55...6c5

[AnonymBruker]

Hvorfor sinne mot samboer? Er han ikke tilstede eller hjelper med barnet sitt? 

Samboeren din og du burde begge to forstå at dere må støtte hverandre og dele på oppgaven som foreldre.

Om du godtar og finner roen i at du tar natt når han skal på jobb og så tar han natt/morgen når han har fri og dere avlaster hverandre.. benytt dere av familie og de rundt slik at dere kan slappe av og hvile noen timer her og der?

Gå på trilletur med podcast eller lydbok sånn du får beveget deg og baby sove, har du venner med barn på samme alder? Kom dere litt ut av "hjemmebobla" og møt andre foreldre eller familie, snakk med samboeren din og ordne sånn han kan trille en time for eksempel slik du kan dusje og hvile litt, spise skikkelig, frisør, kafebesøk etc. 

Sinne og frustrasjon bunner kanskje i at alt virker dødt og tung, begge er slitne og sure, baby er mye jobb.. men dere må huske på at det går over og neste fase er når baby blir mobil og mer bevegelig.. hold ut og ha litt rutine og "avtaler" på hvordan dere ordner natt og dag. Bli enige og svelg noen kameler.

Anonymkode: 5f062...93d

[AnonymBruker]

Vi kan nok alle sammen kjenne oss igjen i det boblende raseriet som kan komme når ting ikke går som planlagt, og vi er slitne og sultne og trøtte og... Du skal ha kudos for at du tar tak i problemet og spør om hjelp! Da har du kommet langt.

Jeg hørte nylig på en podcast av Foreldrerådet som kan være nyttig for deg. Episoden heter Sinnemestring med psykologspesialist Steinar Sunde. Sjekk også ut littsint.no.

 

Anonymkode: 561c0...b04

[AnonymBruker]

Søk hjelp hos helsesøster og behandleren din. Det du beskriver er ikke uvanlig. Jeg har ikke sinneproblemer,men jeg holdt på å klikke gal i natt da ungen ikke ville sove og skrek i timesvis. Det er utrolig frustrerende, og jeg kjenner meg godt igjen i den dårlige følelsen man sitter igjen med etterpå.

Det er veldig viktig at du ikke under noen omstendigheter bysser for kraftig. Samboeren din må også komme mer på banen. Kan dere gjøre som oss, ta annenhver natt? Ellers er jo rådet en annen ga om gjesterom og ørepropper for den som skal sove noe vi også har gjort. 
 

Jeg synes som andre her at du har kommet et godt stykke på vei med å se selv at dette ikke er en god utvikling,så herfra kan det bare gå fremover.  Har du en snill og forståelsesfull fastlege, helsesøster eller psykolog så ta det opp. Du er IKKE en dårlig mor. Du tar dette opp fordi du vil det beste for barnet ditt ❤️

Anonymkode: 02d75...899

[AnonymBruker]

du er nødt til å stoppe deg selv FØR du handler på sinnet ditt. merker du at du er så frustert og trøtt at du har lyst til å si "sov din jævla drittunge", så stopper du opp og puster, teller til 10, og roer deg ned. du er rett og slett nødt til å lære deg å regulere følelsene dine bedre. alt du ramser opp som du har følt er helt normalt, men det er skadelig å handle på det. og hva slags person anbefalte deg å "riste litt" på en baby?? jeg har slitt med sinneproblemer selv, men heldigvis, i forhold til ungen, nesten alltid klart å stoppe meg i tide. jeg har skreket 2 ganger "NEI!!!", etter søvnløse netter og masse frustrasjon bygget seg opp. det skrekkslagne uttrykket til ungen.... å vite at det var pga meg var nok til å be om avlasting oftere. dere er 2, dere er nødt til å avlaste hverandre mer. kanskje det betyr at dere gjør litt mindre sammen, men det får så være til dere begge har mer overskudd. selv det å si stygge ting påvirker ungen, selvom de ikke kan snakke og forstår ord ennå , forstår de tonefall..... de forstår at noen behandler dem hardhendt istedet for med mildhet etc.

Anonymkode: e7924...ccc

[AnonymBruker]

..jeg sto opp kl 0400 hver dag en periode før ungen fylte 1 år og alltid våkna 0400... det er sånn mammalivet er for en liten stund. hvis du forsoner deg med hvor krevende det er blir det mindre frustrasjon pga urealistiske forventinger.

Anonymkode: e7924...ccc

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, ts her. Takker for svar. Som jeg skrev tidlig i innlegget så er jeg i behandling for sinnet mitt, så til alle dere som sier at jeg skal søke hjelp... Allerede gjort.

Jeg vil også poengtere at jeg aldri på noen som helst måte kunne ha skadet mitt barn, og at jeg ikke er sint på babyen. Sinnet mitt som jeg sliter med er verbalt og passivt aggressivt mot samboer. Jeg tar tak i det for jeg er redd for å kjefte på barnet mitt når det blir eldre. Innlegget var kanskje litt misvisende. Jeg er frustrert over situasjonen samt mangel på søvn og blir derfor anspent i kroppen. Jeg er ikke sint på noen, spesielt ikke baby. Jeg elsker min baby over alt i verden. Jeg er ikke hardhendt i den forstand, men anspent. Min baby har aldri fått fysisk vondt.  Jeg utøver ikke vold. 

Det jeg kjenner på er at jeg burde vært en roligere sjel. Jeg klarer ikke å ta alle situasjoner så harmonisk jeg jeg trodde jeg skulle. Problemet er vell egentlig i hovedsak at jeg skuffer meg selv, og er redd jeg skuffer babyen da jeg ikke alltid klarer å holde meg så rolig. trodde å få barn skulle være en dans på roser, og viser seg at det er mye vanskeligere. 

 

 

Anonymkode: 08d55...6c5

Du utøver ikke fysisk vold, men psykisk vold. Og det er like viktig. Ut fra det du skriver så trenger du mer hjelp enn det du har PR i dag. Din samboer trenger også å oppsøke hjelp ut fra det du skriver. 

Anonymkode: a0ef4...fad

[Helgeline]

Du er klar over problemet. Det er første steg. Du setter nok ord på følelser mange av oss har hatt når vi er stressa og søvndepriverte. Følelser vi ikke kan kontrollere... Husk at det er mange som har slitt med sånne følelser, men dette er nattsiden av foreldrerollen.... den som de færreste tør å innrømme. Du er modig!

1. FOR HVER DAG SOM GÅR NÅ BLIR BABYEN LETTERE Å HA MED Å GJØRE. Alt har en overgang!

2. Følelser er følelser. Du handler ikke ut fra de. Det er bedre å legge fra seg babyen og å gå ut i 10 minutter for å trekke frisk luft på verandaen enn å risikere å behandle ham hardhendt. Litt skriking overlever han. 

3. Fedre kan av og til være en ekstra belastning.

4. Prøv å avfinne deg med at babyen ikke vil sove, de nettene han ikke vil. Sett deg på stua, se på Netflix. Babyen setter du i en sånn Baby bjørn-vippestol. Vugg og kos deg/dere.  KEEP CALM! Hvis du ikke stresser med at han skal sove, da sovner han (omsider).

Klem fra en firebarnsmor som har kjent på disse følelsene. Og vær glad du ikke har tvillinger! 😉

og du... ikke vær redd for å be om avlastning! IT takes a village osv.

Endret 2. oktober 2019 av Helgeline

[AnonymBruker]

Jeg anser det der som en form for vold mot barnet. Altså hva faen, du kaller en baby for en drittunge?!?!? Setter smokken inn litt for hardt? Altså faen Get a grip! 

Driter i hvor trøtt du er eller hvilke unnskyldninger du måtte ha på lur! Barn skal ikke behandles på den måten der! Skaff deg ordentlig hjelp og vær ærlig med dem om det du gjør. Det er virkelig ikke normalt! Stakkars unge! 

Jeg er ingen perfekt mamma men det « værste»jeg har gjort når jeg har mistet tålmodigheten er å gi babyen bort til far.

Jeg driter i hvor sliten du er, få slutt på det nå før du skader ungen for livet!  

 

Anonymkode: 9ab79...d4d

[AnonymBruker]

Hei, ts her igjen. 

Takker igjen for svar, konstruktiv kritikk og tips og råd. Når det gjelder noen av tilbakemeldingene synes jeg dere er svært urettferdige i det dere skriver. 

Jeg skrev dette innlegget i håp om å finne litt råd, støtte, inspirasjon kanskje... Ikke for å sitte igjen med følelsen av å ønske livet mitt over slik som noen kommentarer her får meg til å føle. 

Jeg er uviten og søker hjelp, jeg er ikke rent gjennom ondskapsfull. 

Når det gjelder risting, har jeg aldri ristet min baby nei, jeg har vugget og vibrert, men så en YouTube film som skremte meg. Der en far vugget veldig svakt og noen da mente at det var skadelig å vugge bare litt mer. Jeg kjente derfor at jeg ble redd og usikker og søker derfor svar her. Skal se om jeg finner denne filmen. 

Jeg er ikke hardhendt mot babyen som dere alle skal ha det til. Jeg har i noen tilfeller vært så frustrert at jeg har tatt smukken i litt for bestemt, og som skrevet følt meg helt forjævlig etterpå. Det jeg lurte på er enkelt og greit om det er normalt å ha noen så frustrerte situasjoner, og sitte igjen med forferdelig samvittighet ovenfor ungen hele tiden, for småting og store ting. Jeg tok bare de verste eksemplene. Men samvittigheten kommer også når jeg ikke føler jeg klarer å roe ned, når jeg må på do og forlater baby alene i noen minutter... Når jeg ser 1 min forseint at bleien trenger skift... Osv. Jeg er ikke perfekt. altså ungen får ikke vondt og blir ikke skremt, men jeg føler meg likevel jævlig ofte. Jeg tror jeg har fått svaret mitt om at det ikke er normalt ja. Og dette skal jeg da selvfølgelig jobbe med. 

Jeg lurer rett og slett bare på om det er normalt å ha ofte dårlig samvittighet som mamma. For småting og store ting. Og når det gjelder å holde fast, gjør jeg det som helsesøster har anbefalt meg, men merker selv at det kan føles feil til tider å holde hendene slik at de ikke får slå seg selv i ansiktet osv. Jeg spør også derfor nok en gang om råd og hva dere synes. 

 

Jeg er ingen perfekt mor... Jeg er uviten. Jeg sliter med å stole på egen intuisjon og trenger derfor å høre med andre om hva som er normalt og ikke. Og ja jeg søker hjelp. 

 

 

Anonymkode: 08d55...6c5

[Helgeline]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hei, ts her igjen. 

Takker igjen for svar, konstruktiv kritikk og tips og råd. Når det gjelder noen av tilbakemeldingene synes jeg dere er svært urettferdige i det dere skriver. 

Jeg skrev dette innlegget i håp om å finne litt råd, støtte, inspirasjon kanskje... Ikke for å sitte igjen med følelsen av å ønske livet mitt over slik som noen kommentarer her får meg til å føle. 

Jeg er uviten og søker hjelp, jeg er ikke rent gjennom ondskapsfull. 

Når det gjelder risting, har jeg aldri ristet min baby nei, jeg har vugget og vibrert, men så en YouTube film som skremte meg. Der en far vugget veldig svakt og noen da mente at det var skadelig å vugge bare litt mer. Jeg kjente derfor at jeg ble redd og usikker og søker derfor svar her. Skal se om jeg finner denne filmen. 

Jeg er ikke hardhendt mot babyen som dere alle skal ha det til. Jeg har i noen tilfeller vært så frustrert at jeg har tatt smukken i litt for bestemt, og som skrevet følt meg helt forjævlig etterpå. Det jeg lurte på er enkelt og greit om det er normalt å ha noen så frustrerte situasjoner, og sitte igjen med forferdelig samvittighet ovenfor ungen hele tiden, for småting og store ting. Jeg tok bare de verste eksemplene. Men samvittigheten kommer også når jeg ikke føler jeg klarer å roe ned, når jeg må på do og forlater baby alene i noen minutter... Når jeg ser 1 min forseint at bleien trenger skift... Osv. Jeg er ikke perfekt. altså ungen får ikke vondt og blir ikke skremt, men jeg føler meg likevel jævlig ofte. Jeg tror jeg har fått svaret mitt om at det ikke er normalt ja. Og dette skal jeg da selvfølgelig jobbe med. 

Jeg lurer rett og slett bare på om det er normalt å ha ofte dårlig samvittighet som mamma. For småting og store ting. Og når det gjelder å holde fast, gjør jeg det som helsesøster har anbefalt meg, men merker selv at det kan føles feil til tider å holde hendene slik at de ikke får slå seg selv i ansiktet osv. Jeg spør også derfor nok en gang om råd og hva dere synes. 

 

Jeg er ingen perfekt mor... Jeg er uviten. Jeg sliter med å stole på egen intuisjon og trenger derfor å høre med andre om hva som er normalt og ikke. Og ja jeg søker hjelp. 

 

 

Anonymkode: 08d55...6c5

Du....slapp av. Når jeg leste innlegget ditt, tenkte jeg to ting:

1. Her blir det bråk.

2. Det du beskriver, å bli utålmodig og frustrert når man er trøtt og sliten, at man blir litt utålmodig i bevegelsene og innimellom ønsker bare å dra, det har jeg selv kjent på. Man er litt i sorg over å ha mistet friheten, man er uforberedt på hvor «bundet» man blir av en baby.

Dette er følelser som er forbudte, mange vil ikke engang innrømme de overfor seg selv, og langt mindre overfor andre. Derfor får du disse svarene. Og kan vi i tillegg trykke noen litt ekstra ned over internettet, så gjør vi gjerne det.

Men husk; dette er følelser. Følelser bare er der. Det er når vi ikke er så modige at vi innrømmer at vi har disse følelsene at vi står i fare for å handle på dem. 

Har du tid til å høre en historie?

For 22 år sida var jeg på helsestasjonen. Barselgruppe, fire barn og mødre. Et par fedre.  Ei av de andre mødrene (ikke førstegangs) beskrev kjærligheten hun hadde til barnet sitt. Før hun sa at hun av og til var så irritert på babyen at hun hadde lyst til å sparke fotball med ham. Sjokkert stillhet. Ingen sa noe. Men vet du, den kommentaren hjalp meg masse mer enn noe helsesøstra sa den dagen. For denne erfarne mora satte ord på det jeg også kunne føle av og til. Da skjønte jeg at jeg ikke var alene. 

Tror du er en god mor jeg. Men samtidig tror jeg du trenger avlastning. Har du en slektning som kan hjelpe? Venninne? Høres ikke ut som mannen din er flink å avlaste deg....

Ønsker deg og familien din alt godt!

[Helgeline]

Et råd på tampen ang det du sier om å holde ungen fast... har du prøvd å svøpe barnet ditt? Altså pakke det litt fast inn i et teppe med hendene langs sida? Det gjorde våre formødre... kan roe barnet da det er vant med trange forhold i magen 😉

Du kan søke opp dette på nett!

[AnonymBruker]

Hei. Takk for åpenheten din! 

Det å få barn er et enormt ansvar, og overgangen fra å være fri og frank til å skulle ta seg av et skjørt, levende menneskebaby kan oppleves som utrolig voldsom. Jeg kjenner meg igjen i følelsen av utilstrekkelighet og å tvile på om en gjør ting "riktig", spesielt de første månedene. Jeg fikk sønnen min forholdsvis tidlig, var 19 år, og nå er han snart 2 år. Jeg følte ikke at jeg fikk "hodet over vann" før han nærmet seg en 10-12 mnd. Tryggheten kommer med erfaring! Her kommer et par ting jeg gjerne vil si til 19årige meg:

- DU er den beste mammaen barnet ditt kan ha. Barnet ditt ønsker seg ingen andre enn nettopp deg. 

- Du gjør en viktig og verdifull jobb. 

- Det er ikke verdens undergang at babyen gråter litt. Ikke bli helt stresset og febrilsk forsøke å roe barnet ned. Bare ta det helt med ro. Etabler enkle rutiner med soving, spising og våkentid slik at dagen blir noenlunde forutsigbar for dere begge. Da er det også lettere å utelukke mulige årsaker til gråt (f.eks sult/trøtthet/behov for ny bleie). Dersom barnet heller ikke virker sykt eller som at det har vondt så kan det godt hende at det bare trenger litt nærhet eller å gråte fra seg litt. Det gjør ingenting. La barnet ligge litt hos deg til det roer seg uten at du stresser deg ihjel med å stagge gråten. 

- Ikke sammenlign deg med andre. Det du ser på sosiale medier eller det andre forteller er bare glansbildet. Det er greit å ta imot tips og lærdom, men med en gang andre får deg til å føle deg dårlig er det på tide å legge vekk tlf. 

- Alt skjer i faser. Lær deg å nyte livet du lever akkurat her og nå. 1 år går kjapt og plutselig er mini begynt i bhg og har det altfor travelt til å sitte på fanget ditt. Nyt babyen din så godt det lar seg gjøre. 

- Ro ned resten av livet i starten. Ikke prøv å kombinere fersk mammatilværelse med harde studier, hard trening osv. Dette kan du ta igjen senere. 

 

Men i og med at du har kort lunte, bør du være veldig obs på hvordan du håndterer barnet når du blir utålmodig. Det er mye bedre å ta seg en pause, legge barnet fra seg pået trygt sted i et par minutter, før du fortsetter på en omsorgsfull måte, enn å tvinge deg selv og uheldigvis være hardhent/skremme barnet. 

Lykke til, mama you rock! 😊 Ting går seg til etterhvert! 

Anonymkode: 3d9a4...760