Bonusbarn

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg er en dame på 46 år. Har hatt samboer i 4 år, og vi trives godt sammen, og vi ønsker å  fortsette forholdet vårt. Min samboer har en sønn på 19 år, gutten mistet sin mor da han var 9 år. Noe som selvsagt har vært svært traumatisk og vondt for han. Min samboer har hatt veldig vanskelig for å sette grenser for gutten sin, og han har snurret sin far rundt lillefingeren. Han bor naturlig nok 100% hos oss. Jeg har to barn fra tidligere en gutt på 18, og ei jente på 14 år. De bor 50% hos mor (meg) og far. Samboeren min og jeg har blitt enige om at det er viktig at tenåringene deltar i noe husarbeid, og har fått oppgaver deretter. Det er oppgaver som dekke bord, rydde opp etter seg, frakte rene, tørre og brettede klær på rommet sitt, vaske badet hver 3 uke. Ikke all verdens altså. De får i tillegg ukelønn for dette. Vi har i tillegg en hund, som jeg hadde med meg inn i forholdet. Mine barn gjør sine oppgaver uten noe stort nummer, men 19 åringen skal alltid klage, og gjør aldri oppgavene sine uten at jeg må mase på han. Mine barn går også tur med hunden, når de er hos meg. De tar ut av oppvaskmaskinen, tømmer søppel, henter post o.l. på eget initiativ. Sønnen til samboeren min gjør aldri noe uten at det «gagner» han, jeg syntes han er utrolig egoistisk og tenker kun på seg selv. Når jeg snakker med samboeren min om dette, kan han bli litt mutt og sur, og orker egentlig ikke å si ifra til sønnen sin fordi han ikke orker at sønnen skal bli sur/sint på han. Samboeren min kan bli veldig irritert og sint på mine barn, for ting som hans sønn slipper unna. Jeg syntes dette er både veldig krevende og urettferdig. I sommer kom vi hjem fra ferie, hvor 19 åringen hadde vært hjemme alene i noen dager. Han hadde hatt fest, og huset så ikke ut! Jeg brukte flere dager på å vaske og rydde etter han. Hans svar var at han syntes det så helt OK ut der, og :sorry ass, fatter`n. Etter sommeren nå har jeg nå kjent meg utrolig sliten og lei av oppførselen til 19 åringen. Han og oppførselen hans irriterer meg voldsomt, jeg har sagt i fra til han ved noen anledninger, men da går han til sin far og sier at jeg bare er «ute etter han». Dette påvirker virkelig forholdet til samboeren min, og meg. Jeg har prøvd å snakke med samboeren min, men jeg ser at han nok ikke kommer til å se saken fra min synsvinkel. Og 19 åringen får gjøre akkurat som han vil, og får alt servert rett i fanget. Jeg tenker at vi som foreldre har et ansvar for å gjøre tenåringene rustet til den virkelige verden, med å gjøre de bevisste på hvordan hverdagslivet også fungerer, og at alle må bidra og hjelpe hverandre fremover. Er det noen som har gode råd, på hvordan jeg kan gå frem her? Jeg føler jeg har forsøkt flere metoder, men nå står jeg fast, og jeg vil i utgangspunktet ikke miste samboeren min......

Anonymkode: 90538...bff

[AnonymBruker]

Flytter han ikke ut snart? Problem løst.

Anonymkode: b0b8e...8fe

[Ild]

👆

Jeg tenkte også dette

[Gjest Dævendøtte]

Du slipper nok ikke unna så lenge faren ikke tør å sette ned foten.

Dårlig gjort av faren å forskjellsbehandle barna sånn også, se feil hos dine, men ikke hos eget barn.

Er dessverre samboeren din som er problemet her, ikke 19 åringen. Ja, han burde sikkert vite bedre i den alderen, samtidig har han sluppet unna i hele sitt liv, han trenger tid til å innstille seg på nye regler. Men det går uansett ikke, om ikke faren tar i et tak.