Hvordan legge opp til samvær med psykisk syk far? (veldig små barn)

[AnonymBruker]

Hvor mye samvær bør to små barn (baby + ettåring) ha med en psykisk syk forelder? Alt vil selvsagt skje med tilsyn. Hvordan legge opp til at barna får bli kjent med far og oppretteholde et forhold, uten at de får med seg de negative, ustabile periodene? Far sliter med faste avtaler og blir stresset av "klokkeslett". 

Er det bedre å ha minimalt av samvær, og så håpe dette kan ta seg opp når sykdommen er mer stabil om noen år, eller holde samværet jevnt hele tiden? Og hvor mye? En time to ganger i uken? Oftere? Sjeldnere? Hvordan forklare når samvær utgår pga fars sykdom? 

Hvis far blir dårligere vil samvær utgå helt, jeg er litt bekymret for barnas savn etter far da. Far varierer veldig i funksjonsnivå, noen perioder veldig depressiv, noen perioder hissig, noen perioder nesten "høy", kan snappe etter meg foran barna etc. Vi har et godt samarbeid og far innser sine begrensninger på lang sikt, men samtidig er han ikke så god på å se an sin egen dagsform. 

Skal i møte med psykiater og rådgiver angående barnas samvær, men jeg vil gjerne være litt ekstra forberedt og gjøre meg noen tanker på forhånd. 

Anonymkode: e1067...782

[AnonymBruker]

Og hva bør samværet inneholde? Aktivitet? Besøk hjemme? Leke inne, gå tur? Inne blir det ofte til at far kobler ut og blir sittende på telefonen/stirre ut i lufta når det er dårlige perioder. Jeg vil gjerne unngå slikt, men far ser ikke helt når han er så dårlig og bør avlyse samvær. Barna (eldste, yngste bryr seg ikke enda) vil jo gjerne ha oppmerksomhet av far når han er her. 

Anonymkode: e1067...782

[AnonymBruker]

Jeg tror det er viktig å legge til rette for så mye samvær som mulig så barna får bli kjent med sin far. Ellers tenker jeg det er veldig viktig å være åpen om fars sykdom, på barnenivå såklart. Barn forstår mer enn man tror, og det å "skåne" dem fra at faren er syk tror jeg vil gjøre vondt verre. Tar barna skade av samværet er det såklart en annen sak.

Anonymkode: 8d7ec...740

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er viktig å legge til rette for så mye samvær som mulig så barna får bli kjent med sin far. Ellers tenker jeg det er veldig viktig å være åpen om fars sykdom, på barnenivå såklart. Barn forstår mer enn man tror, og det å "skåne" dem fra at faren er syk tror jeg vil gjøre vondt verre. Tar barna skade av samværet er det såklart en annen sak.

Anonymkode: 8d7ec...740

Det er jo flere år til hun kan være åpen til barna, om et par år kan hun kanskje forklare til eldste som da vil være 3 år at pappa er syk.... 

Anonymkode: 8d967...67e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er viktig å legge til rette for så mye samvær som mulig så barna får bli kjent med sin far. Ellers tenker jeg det er veldig viktig å være åpen om fars sykdom, på barnenivå såklart. Barn forstår mer enn man tror, og det å "skåne" dem fra at faren er syk tror jeg vil gjøre vondt verre. Tar barna skade av samværet er det såklart en annen sak.

Anonymkode: 8d7ec...740

Dette er jeg litt usikker på. Jeg liker ikke helt at vi kun får snakke med leger som behandler voksne, jeg skulle gjerne snakket med noen som er på "barnas side", som ser det fra dems synspunkt. 

Anonymkode: e1067...782

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er jo flere år til hun kan være åpen til barna, om et par år kan hun kanskje forklare til eldste som da vil være 3 år at pappa er syk.... 

Anonymkode: 8d967...67e

Eldste er ikke akkurat fylt ett år, jeg ville bare ikke være så spesifikk. Men jeg skjønner ikke helt hvordan dette skal forklares, og som du sier, det er lenge til de vil forstå "sykdom", eldste skjønner jo ikke egen sykdom enda engang (forkjølelse/feber etc). 

Anonymkode: e1067...782

[AnonymBruker]

Vanskelig dette her. Barna er veldig små enda. Ville vurdert om det i det hele tatt er nødvendig. Hva er formålet? Barnas beste bør være i hovedfokus her. Så er det i barnas beste å møte en far som er såpass ustabil som du beskriver. Rådfør deg med behandleren hans først. 

Anonymkode: f1980...a2f

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette er jeg litt usikker på. Jeg liker ikke helt at vi kun får snakke med leger som behandler voksne, jeg skulle gjerne snakket med noen som er på "barnas side", som ser det fra dems synspunkt. 

Anonymkode: e1067...782

Ja det skjønner jeg godt. Er det mulig å få til en avtale med noen som kan dette bedre? Skulle tro de hadde et opplegg for det når barna er pårørende. Er selv oppvokst med psykisk sykdom, og det eneste jeg savnet var informasjon og en voksen person som kunne forklare hva som er normalt og hva som ikke er normalt. Jeg tror du kommer langt med å bare være en støtte for barna, og vise dem hvordan friske mennesker er. Og åpenhet så langt det lar seg gjøre ift barnas alder. Høres ut som en vanskelig situasjon, men du er god som strekker seg langt for at far og barn skal få mulighet til en relasjon.

Anonymkode: 8d7ec...740

[AnonymBruker]

Jeg har ikke noe fagkunnskap, og her tror jeg det er det du trenger. Google alt du kan etter forskningsresultater (på engelsk vil du gjerne finne mer), for å se hva forskning sier.

Men ut fra mitt lekmannsståsted vil jeg si at du bør begrense samvær. Små barn har ingen forutsetning for å forstå den type oppførsel som du beskriver. Det kan gjøre dem veldig utrygge, når de ikke får normal respons. De har ikke noen mulighet til å begripe noe av det før de kommer i skolealder, minst. Og selv da vil de tolke fars avvisning, irritasjon eller mani veldig personlig, og ikke forstå at det er uttrykk for sykdom.

Ikke steng døra helt, men la samvær være korte, sjelden, og godt backet opp. Hvem øver tilsyn, er det du? Det beste ville vært om en behandler eller en av hans pårørende kunne "sile" og vurdere i hvert tilfelle om han var i form til samvær.

Anonymkode: 8d967...67e

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vanskelig dette her. Barna er veldig små enda. Ville vurdert om det i det hele tatt er nødvendig. Hva er formålet? Barnas beste bør være i hovedfokus her. Så er det i barnas beste å møte en far som er såpass ustabil som du beskriver. Rådfør deg med behandleren hans først. 

Anonymkode: f1980...a2f

Formålet er vel at de ikke skal glemme han, i tilfelle han blir bedre etterhvert. Ellers er det hans behov for å treffe sine barn som blir hovedgrunnen vil jeg si. Barna (eldste) synes jo det er gøy når han er her, som en morsom onkel når han er i en god periode. Når han er dårlig så farer han opp og er absolutt ikke et menneske jeg vil ha rundt hverken meg eller mine barn. 

Jeg skal i møte med hele behandlingsapparatet, men av tidligere erfaringer snakker de mest "hans sak". Det har vært sånn hele tiden, da jeg tok opp at han var så ustabil at dette ikke var bra for barna å leve med, fikk jeg beskjed om hvordan jeg skulle tilrettelegge enda mer. Jeg mente at det var uforsvarlig at han bodde med oss. Har jo nå fått han ut, men stoler ikke helt på at legene ser dette fra barnas ståsted, men hvordan det er best for han som er pasienten deres. 

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja det skjønner jeg godt. Er det mulig å få til en avtale med noen som kan dette bedre? Skulle tro de hadde et opplegg for det når barna er pårørende. Er selv oppvokst med psykisk sykdom, og det eneste jeg savnet var informasjon og en voksen person som kunne forklare hva som er normalt og hva som ikke er normalt. Jeg tror du kommer langt med å bare være en støtte for barna, og vise dem hvordan friske mennesker er. Og åpenhet så langt det lar seg gjøre ift barnas alder. Høres ut som en vanskelig situasjon, men du er god som strekker seg langt for at far og barn skal få mulighet til en relasjon.

Anonymkode: 8d7ec...740

Jeg tenkte mulighet for å kontakte helsestasjonen, de skal jo ha lavterskeltilbud på det meste. Eventuelt be om råd fra barnevernet, regner med de har vært mye borti dette. 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ikke noe fagkunnskap, og her tror jeg det er det du trenger. Google alt du kan etter forskningsresultater (på engelsk vil du gjerne finne mer), for å se hva forskning sier.

Men ut fra mitt lekmannsståsted vil jeg si at du bør begrense samvær. Små barn har ingen forutsetning for å forstå den type oppførsel som du beskriver. Det kan gjøre dem veldig utrygge, når de ikke får normal respons. De har ikke noen mulighet til å begripe noe av det før de kommer i skolealder, minst. Og selv da vil de tolke fars avvisning, irritasjon eller mani veldig personlig, og ikke forstå at det er uttrykk for sykdom.

Ikke steng døra helt, men la samvær være korte, sjelden, og godt backet opp. Hvem øver tilsyn, er det du? Det beste ville vært om en behandler eller en av hans pårørende kunne "sile" og vurdere i hvert tilfelle om han var i form til samvær.

Anonymkode: 8d967...67e

Ja, det tror jeg også. Forskning går veldig lite på far her synes jeg, det er masse forskning på mor som alvorlig syk, men lite på far. 

Jeg føler også for å beskytte barna mot far, men samtidig så er jeg redd jeg tar noe fra dem som de aldri vil få tilbake. Sjeldne samvær er jeg usikker på, de er jo så små at de glemmer mennesker etter noen uker. Men klart, det er kanskje ikke enten eller, slik jeg tenker. Og ja, de blir utrygge, jeg ser det tydelig på eldste at når far ikke reagerer så blir det mer klenging på meg. Det er ingen god følelse å tenke at jeg utsetter barna mine for dette. Men samtidig, de gangene han er i grei form så er det hurra meg rundt og masse lek. Barna har i hvertfall ikke godt av at han nesten oppfattes som to forskjellige personer. 

Det er jeg som har tilsyn ja, barna er jo så små, så de er ikke uten meg. Det siste du sier der er nyttig, han har behandlingstimer to ganger ukentlig, jeg kunne feks. krevd at samvær skjer etter dette, og at jeg da får beskjed fra behandler etter hver gang om han er i form til det. Men det blir også veldig uforutsigbart for meg, vanskelig å legge andre planer. 

Anonymkode: e1067...782

[AnonymBruker]

Jeg synes vel at man kan droppe hele samværet inntil han blir bedre. Hadde heller laget et fotoalbum med bilder og fortalt masse fine historier om ham. Da glemmer de ham ikke. 
Psykisk ustabile folk er skumle. 

Anonymkode: 5493b...920

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er jeg litt usikker på. Jeg liker ikke helt at vi kun får snakke med leger som behandler voksne, jeg skulle gjerne snakket med noen som er på "barnas side", som ser det fra dems synspunkt. 

Anonymkode: e1067...782

Hvor er det han blir behandlet? Er det på. Dps så skal de ha en egen barnekontakt som har fokuset på barn som pårørende, mulig man kan få tilgang til den personen om man går privat og. Ellers så skal helsestasjonen være et lavterskeltilbud ja, men etter min erfaring har ikke helsesøster noe erfaring med det. Så helsestasjon blir mer for å peke i riktig retning for deg. Barnevernet kan og hjelpe med å peke i riktig retning og også få på plass tiltak som kan hjelpe barna. 

Jeg anbefaler deg å være åpen for at far og barn skal ha et forhold. Du bør ikke forvente noe, men være veldig fleksibel, har han plutselig en god dag så er det helt ypperlig å gjennomføre samvær. Om du gjør avtaler med far på forhånd så ikke si noe til barna, da blir det fort skuffelse hvis det ikke blir noe.

Avtal ting å gjøre, si gjerne til barna at dere skal dit og gjøre datt feks. Se an far rett før for å se om det kan bli noe samvær med han, enten at du møter han kjapt alene først, eller at dere alle møtes så om du/dere ser at det ikke dagen så må han dra videre. Da blir det fortsatt en hei og en klem feks. Men gjør uansett det som ble avtalt, uansett om far blir værende med eller ikke. En annen ting som er viktig er at du og far kommuniserer. 

Har vært i samme situasjon selv, far var helt tilstede første året, hvor han så fikk en knekk og begynte å slite med rus og psyken. Det var tydelig på jentungen vår at det betydde veldig mye for henne de gangene hun fikk være litt med han. Det hjalp nok en hel del at jeg aldri sa noe vondt om far, jeg heller prata positivt om han, alltid prata om han som faren hennes, vist bilder og fortalt om han. Sånn at han ble en del av hverdagen hennes uten at han egentlig var der. Lot henne også høre han i telefonen, selv om hun ikke helt klarte å prate tilbake. 

Alt har gjort at hun fikk et ganske greit forhold til han på tross av situasjonen, hun var fullt klar over det var pappaen hennes. Og selv om det ikke er en "normal" situasjon så var det naturlig for henne. Nå er han desverre død, men det er også helt naturlig for henne. For barn er egentlig ingenting unaturlig før vi voksne gjør det det. 

Og du, det er veldig lov for deg å være forbanna på han, veldig lei deg og alt annet du føler. Bare når barna er rundt legger du de følelsene litt oppå en hylle og ser på han som den pappaen for barna sine han kan være, sånn at barna kan få det beste mulige forholdet til hele situasjonen som de kan klare. Det er også lov å rett å slett ikke bry deg om han, selv om du sikkert gjør det. Men det kan ta alt for mye energi og gjøre at det blir skuffelser. Prøv å pakk bort den biten, og la noen andre ta seg av det, mens du tar deg av deg selv og barna. Da blir det lettere

Anonymkode: c2a7d...c7e

[Nuith]

Hvis det verste han gjør, eventuelt du klarer å begrense det til det, er å forsvinne inn i mobilen, så mener jeg det må være ok. La ham sitte på stua di mens barna leker, så kan du ta husarbeid eller noe mens han bare er tilstede og barna ser ham. Jeg tror ikke så små barn trenger så mye mer. Men få ham til å forstå at å krangle eller skrike når han er på besøk ikke er akseptabelt.

[AnonymBruker]

Det kan hende barnevernet kan være til hjelp for å gi råd her, som noen skrev over. Det er jo en situasjon de ser ofte.

Anonymkode: 8d967...67e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvor er det han blir behandlet? Er det på. Dps så skal de ha en egen barnekontakt som har fokuset på barn som pårørende, mulig man kan få tilgang til den personen om man går privat og. Ellers så skal helsestasjonen være et lavterskeltilbud ja, men etter min erfaring har ikke helsesøster noe erfaring med det. Så helsestasjon blir mer for å peke i riktig retning for deg. Barnevernet kan og hjelpe med å peke i riktig retning og også få på plass tiltak som kan hjelpe barna. 

Jeg anbefaler deg å være åpen for at far og barn skal ha et forhold. Du bør ikke forvente noe, men være veldig fleksibel, har han plutselig en god dag så er det helt ypperlig å gjennomføre samvær. Om du gjør avtaler med far på forhånd så ikke si noe til barna, da blir det fort skuffelse hvis det ikke blir noe.

Avtal ting å gjøre, si gjerne til barna at dere skal dit og gjøre datt feks. Se an far rett før for å se om det kan bli noe samvær med han, enten at du møter han kjapt alene først, eller at dere alle møtes så om du/dere ser at det ikke dagen så må han dra videre. Da blir det fortsatt en hei og en klem feks. Men gjør uansett det som ble avtalt, uansett om far blir værende med eller ikke. En annen ting som er viktig er at du og far kommuniserer. 

Har vært i samme situasjon selv, far var helt tilstede første året, hvor han så fikk en knekk og begynte å slite med rus og psyken. Det var tydelig på jentungen vår at det betydde veldig mye for henne de gangene hun fikk være litt med han. Det hjalp nok en hel del at jeg aldri sa noe vondt om far, jeg heller prata positivt om han, alltid prata om han som faren hennes, vist bilder og fortalt om han. Sånn at han ble en del av hverdagen hennes uten at han egentlig var der. Lot henne også høre han i telefonen, selv om hun ikke helt klarte å prate tilbake. 

Alt har gjort at hun fikk et ganske greit forhold til han på tross av situasjonen, hun var fullt klar over det var pappaen hennes. Og selv om det ikke er en "normal" situasjon så var det naturlig for henne. Nå er han desverre død, men det er også helt naturlig for henne. For barn er egentlig ingenting unaturlig før vi voksne gjør det det. 

Og du, det er veldig lov for deg å være forbanna på han, veldig lei deg og alt annet du føler. Bare når barna er rundt legger du de følelsene litt oppå en hylle og ser på han som den pappaen for barna sine han kan være, sånn at barna kan få det beste mulige forholdet til hele situasjonen som de kan klare. Det er også lov å rett å slett ikke bry deg om han, selv om du sikkert gjør det. Men det kan ta alt for mye energi og gjøre at det blir skuffelser. Prøv å pakk bort den biten, og la noen andre ta seg av det, mens du tar deg av deg selv og barna. Da blir det lettere

Anonymkode: c2a7d...c7e

Tusen takk for veldig nyttig innspill! Fint å lese om noen som har tilsvarende erfaringer. Skal lese gjennom dette senere når jeg har bedre tid. 

Anonymkode: e1067...782

[AnonymBruker]

Som barn av en far med bipolar lidelse kan jeg vel kanskje bidra med et barns synspunkt her. Vi bodde en stund med ham (og mor) etter han ble syk, og det var slitsomt for oss som barn. Vi var en del eldre enn dine barn da, men langt fra voksne nok til å forstå alt. Vi skjønte ikke hvorfor han varierte sånn i form/humør og forstod ikke hvorfor vi måtte være stille så han fikk ligge i fred på sofaen hele dagen. Vi skjønte heller ikke hvorfor han i maniske perioder kunne love oss mye rart for så å avfeie det når han ble depressiv. Nå er jo barna dine så små at det er litt begrenset hvor mye det blir av sånt ennå, men kanskje godt å ha i bakhodet.

Er det et alternativ å ta en telefonsamtale med far før hvert planlagte samvær? Så får du et inntrykk av hvordan han er den dagen, så vurderer du om det er gjennomførbart eller ikke. Jeg synes det høres ut som en god idé å snakke med barnevernet om de har noen tips. Korte, hyppige samvær synes jeg høres best ut. Da blir det ikke noe stor ståhei hver gang de skal treffe pappa siden det er så sjelden, men heller ikke så lenge hver gang at pappa blir utslitt og barna usikre. Prøv dere frem, jeg tenker at du har veto på hva som fungerer og ikke. 

Anonymkode: d0092...abd