Flere som angrer på at de fikk barn i heletatt?

[AnonymBruker]

Ble inspirert av en annen tråd her med ei som var lei av småbarnslivet.

Er jo tabu å si man angrer på å få barn, men er jo noen som tørr å si det heldigvis.

Er jo jo standardmalen å følge da, først mann, så skal barna komme. Vi kvinner blir ofte enda mer barnekåte når vi ser venninner rundt oss spy ut barn, sammenligner oss med hva andre har. Vi må ha det samme, så simple er vi. Ekstremt konforme er kvinnen faktisk, må ha en flokk å høre til. Følge det som gjelder der, ellers føler vi oss utenfor. Dette fant jeg også ut av, etter å ha fått barn så ble livet totalt forandret. Man mister jo seg selv, er barna som er fokuset i mange år fremover. Slitsomt, tar tid. Koster masse penger, tar nattesøvn i flere år. Ekstremt stresset hverdag, må hentes i barnehagen etter jobb. Så hjem å lage mat, andre plilkter i hjem/utenfor som må gjøres. At kvinnen skal jobbe 100% og ha barn samtidig er galskap i mine øyne, sende barn i barnehagen som bare er 1år gammel.

Hadde jeg visst det var så tidkrevende og slitsomt ville jeg aldri gjort det opp igjen, å få barn.

Anonymkode: f3f62...f92

[AnonymBruker]

Jeg angrer ikke, men så har jeg bare et. Vet med hånden på hjertet at jeg hadde angret om jeg hadde flere. Barn er ufattelig tungt, men jeg tror jeg hadde syntest det var trist om jeg var helt barnløs.

Anonymkode: 17ac2...e26

[AnonymBruker]

Stakkars deg som ikke har en mann som stiller nok opp, skjønner at det er tøft for deg da.

Anonymkode: 62f51...0a9

[AnonymBruker]

Ja, alt hadde vært enklere uten, - ihvertfall så lenge de er barn. Jeg har i tillegg en med ekstra utfordringer.

Nå er det jo sånn at de vokser til, så livet med barn er ganske kort, selv om vi nok bekymrer oss for dem resten av livet.

Dessuten synes jeg det er fint å tenke på at de overtar alt etter oss, og slipper å tenke på at noen andre skal arve. Genene våre går kanskje videre og vi har noen som alltid er glad i oss.

Anonymkode: 1c5d5...417

[moho]

I et større bilde er det bare noen få år med barn som er skikkelig travle og slitsomme. Og du skal jo ha dem i kanskje 50 år! Det er *så* verdt slitet i starten. Du finner tilbake til deg selv og litt fritid ganske snart igjen.

[AnonymBruker]

Man har bare sine barn til låns. Når mine voksne barn tør å hevde sin mening vet jeg at i alle fall noe har jeg gjort riktig. Så selv om det har skjedd mye vondt underveis angrer jeg ikke på at jeg fikk dem. De er egne selvstendige tenkende individer og jeg elsker dem- Alle tre har personligheter og er ikke viljeløse roboter.Det gjør meg ekstra stolt av dem ❤️ 

Anonymkode: df3d9...255

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, alt hadde vært enklere uten, - ihvertfall så lenge de er barn. Jeg har i tillegg en med ekstra utfordringer.

Nå er det jo sånn at de vokser til, så livet med barn er ganske kort, selv om vi nok bekymrer oss for dem resten av livet.

Dessuten synes jeg det er fint å tenke på at de overtar alt etter oss, og slipper å tenke på at noen andre skal arve. Genene våre går kanskje videre og vi har noen som alltid er glad i oss.

Anonymkode: 1c5d5...417

Jeg har første avsnitt til felles med deg. Angrer vel av og til på livssituasjonen, det skal innrømmes. Men så har jeg rotet til karrieren min (jobber med saken), og skal separeres i nær fremtid. 

Anonymkode: 06316...39b

[Trøndere1]

7 timer siden, Macaroni skrev:

I et større bilde er det bare noen få år med barn som er skikkelig travle og slitsomme. Og du skal jo ha dem i kanskje 50 år! Det er *så* verdt slitet i starten. Du finner tilbake til deg selv og litt fritid ganske snart igjen.

Noen få år..... barn opptar 25% av livet ditt. Hvertfall. 

[Trøndere1]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja, alt hadde vært enklere uten, - ihvertfall så lenge de er barn. Jeg har i tillegg en med ekstra utfordringer.

Nå er det jo sånn at de vokser til, så livet med barn er ganske kort, selv om vi nok bekymrer oss for dem resten av livet.

Dessuten synes jeg det er fint å tenke på at de overtar alt etter oss, og slipper å tenke på at noen andre skal arve. Genene våre går kanskje videre og vi har noen som alltid er glad i oss.

Anonymkode: 1c5d5...417

Noen som alltid er glad i oss... det er ikke sikkert. Jeg kjenner noen som absolutt ikke liker sine foreldre  

[AnonymBruker]

Jeg har mye lavere stresstoleranse enn forventet med småbarn. Jeg trodde jeg skulle ta alt på strak arm og alltid være lugn og zen. Det ha dessverre ikke vært tilfelle. Utrolig hva søvnmangel og konstant stress gjør med en....Men, blir enklere og enklere, da. Og når man får tilbakemelding på at man har et barn som åpenbart er godt ivaretatt er det jo på et vis verdt det... Men ville jeg valgt det igjen? Tja, på dager hvor ting funker og greit så absolutt, da ville jeg helst hatt en ungeflokk på 5-6 barn. Dager hvor både ungen og jeg har stått opp med feil barn lurer jeg på hvorfor jeg var så dum. 

Anonymkode: 3578a...993

[AnonymBruker]

Enkelte dager kan jeg angre litt for føler jeg blir kvelt av å bare måtte være hjemme hver eneste dag. Har bare barnefri annenhver helg skulle ønske jeg hadde litt barnefri i hverdagen også,da hadde jeg trives bedre som mamma. Bare småting som å gå på senteret 2 timer alene,eller en fjelltur alene med musikk det hadde gjort dagen for meg altså. Istedet må jeg være hjemme hver eneste dag etter 19.30 pga småen skal legge seg.

Anonymkode: a8abd...0a4

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble inspirert av en annen tråd her med ei som var lei av småbarnslivet.

Er jo tabu å si man angrer på å få barn, men er jo noen som tørr å si det heldigvis.

Er jo jo standardmalen å følge da, først mann, så skal barna komme. Vi kvinner blir ofte enda mer barnekåte når vi ser venninner rundt oss spy ut barn, sammenligner oss med hva andre har. Vi må ha det samme, så simple er vi. Ekstremt konforme er kvinnen faktisk, må ha en flokk å høre til. Følge det som gjelder der, ellers føler vi oss utenfor. Dette fant jeg også ut av, etter å ha fått barn så ble livet totalt forandret. Man mister jo seg selv, er barna som er fokuset i mange år fremover. Slitsomt, tar tid. Koster masse penger, tar nattesøvn i flere år. Ekstremt stresset hverdag, må hentes i barnehagen etter jobb. Så hjem å lage mat, andre plilkter i hjem/utenfor som må gjøres. At kvinnen skal jobbe 100% og ha barn samtidig er galskap i mine øyne, sende barn i barnehagen som bare er 1år gammel.

Hadde jeg visst det var så tidkrevende og slitsomt ville jeg aldri gjort det opp igjen, å få barn.

Anonymkode: f3f62...f92

Mistenker at det egentlig er en mann som har skrevet dette...

Anonymkode: ee225...72a

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Mistenker at det egentlig er en mann som har skrevet dette...

Anonymkode: ee225...72a

Tror også det er en mann som har skrevet det.

Anonymkode: 06316...39b

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ble inspirert av en annen tråd her med ei som var lei av småbarnslivet.

Er jo tabu å si man angrer på å få barn, men er jo noen som tørr å si det heldigvis.

Er jo jo standardmalen å følge da, først mann, så skal barna komme. Vi kvinner blir ofte enda mer barnekåte når vi ser venninner rundt oss spy ut barn, sammenligner oss med hva andre har. Vi må ha det samme, så simple er vi. Ekstremt konforme er kvinnen faktisk, må ha en flokk å høre til. Følge det som gjelder der, ellers føler vi oss utenfor. Dette fant jeg også ut av, etter å ha fått barn så ble livet totalt forandret. Man mister jo seg selv, er barna som er fokuset i mange år fremover. Slitsomt, tar tid. Koster masse penger, tar nattesøvn i flere år. Ekstremt stresset hverdag, må hentes i barnehagen etter jobb. Så hjem å lage mat, andre plilkter i hjem/utenfor som må gjøres. At kvinnen skal jobbe 100% og ha barn samtidig er galskap i mine øyne, sende barn i barnehagen som bare er 1år gammel.

Hadde jeg visst det var så tidkrevende og slitsomt ville jeg aldri gjort det opp igjen, å få barn.

Anonymkode: f3f62...f92

Hilsen mann 

Anonymkode: 7fb25...87d

[AnonymBruker]

Jepp, vi tvilte lenge og fikk barn mest fordi vi var engstelige for at vi kom til å angre på at vi ikke fikk den dagen det ble for sent. Det var et tvers gjennom elendig valg og jeg hater meg selv for det hver eneste dag. Men vi står på og gjør det beste ut av det og ting blir heldigvis bedre, litt etter litt. Og kjærligheten for barnet vokser seg sterkere og sterkere. Men mest av alt er det utrolig synd på henne som må vokse opp med oss som foreldre.

Anonymkode: d0d6c...038

[AnonymBruker]

51 minutter siden, Trøndere1 skrev:

Noen som alltid er glad i oss... det er ikke sikkert. Jeg kjenner noen som absolutt ikke liker sine foreldre  

Men barnet trenger deg ikke alle de 24/7 i 25% av livet. 

Anonymkode: ccdc2...929

[AnonymBruker]

Jeg angrer på at jeg fikk barn. Men jeg gjør det beste ut av det og gjør mitt ytterste for at barnet skal få en god oppvekst og klare seg godt i livet. Barnet begynner å bli ganske stort nå og jeg er hvertfall sikker på at det aldri blir flere.

Anonymkode: 0d9d3...727

[AnonymBruker]

Angrer hver gang han skriker uten grunn midt på natta, men resten av døgnet er jeg utrolig takknemlig for å ha den lille klumpen med kjærlighet i livet mitt 😝😂🥰♥️

Anonymkode: d2043...6b1

[AnonymBruker]

Tiden og kreftene mine gir jeg gjerne. Angrer jeg må det være fordi verden ser ut til å gå til helvete, og jeg skulle ønske de slapp  å oppleve all jævelskapen som er her.

 

Anonymkode: b67d7...228

[AnonymBruker]

Er helge+annenhver ferie mamma, hadde jeg vært fulltidsmamma så hadde jeg nok angret. 

Anonymkode: e5cf9...aca