Dårlig samvittighet som mamma?

[AnonymBruker]

Advarsel: Innlegget ble mye lenger enn det først var ment til æ være. Mulig jeg må begynne å skrive dagbok som et alternativ.

 

Jeg har en datter på 5år. Hun betyr alt for meg, bokstavelig talt alt. Da jeg ble gravid som 17åring skjønte jeg at livet mitt kom til å bli nokså annerledes, at jeg og mine behov ville komme i andre rekke. Men aldri i min villeste fantasi kunne jeg forestilt meg en slik kjærlighet som jeg har for barnet mitt. Det er ingen andre jeg ville ofret like mye for, ingen andre jeg bekymrer meg like mye for, ei heller ingen andre jeg tenker like mye på.. 

 

Den konstant dårlige samvittigheten jeg kjenner på, selv om jeg innerst inne vet at barnet mitt har det trygt og godt, forutsigbart og at hun vokser opp i kjærlige omgivelser - hvorfor er det slik at man likevel legger seg med «dårlig samvittihet» til tross for at dagen har vært nokså god? 

Ofte når jeg legger meg, så begynner kverna og rulle. Jeg «spoler» tilbake på dagens hendelser som jeg og hun har vært gjennom, og finner som regel småting som jeg selv mener jeg kunne håndtert annerledes, selv om vi har avsluttet dagen med en god historiefortelling og en god klem før soveromsdøra går igjen. Vi foreldre er barnas forbilder - barna speiler seg i oss. Det ligger liksom så mye mer ansvar i å være forelder, enn å sørge for at fysiologiske behov er dekt til enhver tid. Eksempelvis å være oppmerksom på hvordan jeg viser barnet mitt hvilken behandling/holdning jeg har til andre mennesker rundt meg? Hvordan snakker jeg om andre mennesker rundt barnet mitt? Barn fanger opp alt. Jeg har et ansvar å følge henne resten av livet mitt, men det er jo nå hun skal «formes» til hun selv skal ut i den store vide verden. Jeg mener at ved å være bevisst på hvordan en selv fremtrer foran barna, vil være avgjørende for hvordan barna selv vil se på verden.

Jeg har skjønt det, at å bli forelder kommer uten fasit. Likevel er det noe jeg jobber med hver dag, og den dårlige samvittigheten virker til å være iboende hos meg. Vil hun mestre dagens samfunn og alle krav som stilles? Vil hun vokse opp og tenke at hun er god nok som hun er, selv om vennegjengen snakker om alle komplekser dem så gjerne vil forandre på? For ikke å snakke om skoleprestasjoner som hun kommer til å ville måtte bruke timesvis på å bekymre seg over. 

 

Å bli mor som 18åring var i seg selv en stor nok «bekymring» for både meg selv og mange rundt meg, men det er desidert det aller største og aller fineste som har hendt meg. Samtidig er jeg så innmari bekymret, til tross for at det går veldig bra med oss. Nå skal hun snart begynne på skolen selv, ja til og med før jeg er ferdig med egen utdanning. Et så lite menneske, så innmari avhengig av trygge omsorgspersoner.

Anonymkode: ddb37...a43

[AnonymBruker]

Hvorfor så diger tekst?

Anonymkode: c77a1...73d

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvorfor så diger tekst?

Anonymkode: c77a1...73d

Fordi jeg fikk et behov for å uttrykke meg, så da ble det slik.

Anonymkode: ddb37...a43

[Brunello]

Alle foreldre har en iboende bekymring for å gjøre feil og ikke være gode nok foreldre. Denne forsterkes nok når man blir mor når man er så ung som du. Man blir nødvendig vis ikke en bedre forelder av å bli eldre, men livserfaring gir selvtillit og mestringsfølelse.

Endret 29. september 2019 av Brunello
Feilskrift

[AnonymBruker]

Man mister lyst til å lese hele greia av den store skriften din!

Anonymkode: 5906f...819

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man mister lyst til å lese hele greia av den store skriften din!

Anonymkode: 5906f...819

Skriftstørrelse ble ikke justert av meg, men var der i utg.pkt, skulle nok lagt merke til det før publisering😅

Anonymkode: ddb37...a43

[AnonymBruker]

Ble gravid som 19åring og kjenner meg veldig igjen. Vi får trøste oss med at vi gjør så godt vi kan, og det at vi tenker på det viser jo at vi bryr oss 🥰 

Anonymkode: 22be9...ed0

[AnonymBruker]

Dårlig samvittighet tror jeg kommer naturlig som mamma. Man har jo dårlig samvittighet for alt!  

Jeg har spesielt dårlig samvittighet hvis jeg ikke har fått brukt tid nok med barna eller et av barna. Hvis jeg føler at barna ikke har fått nok oppmerksomhet. Eller hvis det har vært en dårlig dag med for mye kjefting og negativ oppmerksomhet i stede for kos og lek. Men hver kveld når jeg legger meg og har slike tanker, så tar jeg meg sammen og tenker at jeg skal heller prøve å få til en bedre dag i morgen! For det som har vært får man ikke gjort noe med.

Nå er mitt eldste barn 10 år (ble mamma da jeg var 19 år). Det viktigste jeg har lært er at det finnes ikke perfekte foreldre som gjør alt rett, men vi er BRA NOK. Av og til går ting skeis, men det ordner vi opp i og bare det syns jeg er en viktig ting å lære ungene. Jeg har trygge, omsorgsfulle, positive, og generelt glade barn og da har jeg gjort en god nok jobb. Når jeg ser hvordan min eldste behandler andre mennesker, hvilket verdenssyn han har og hvor mye kjærlighet det finnes mellom søsknene her i huset så føler jeg absolutt at jeg har gjort en god nok "jobb" som mamma. Hvordan de vil klare seg i livet kan ikke jeg bestemme for dem, men som foreldre har vi gitt dem det beste grunnlaget vi kunne ut fra våre forutsetninger. Ellers vil de alltid få støtte hjemmefra. Noe mer enn det kan vi ikke gjøre  

Anonymkode: 4decb...29e

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dårlig samvittighet tror jeg kommer naturlig som mamma. Man har jo dårlig samvittighet for alt!  

Jeg har spesielt dårlig samvittighet hvis jeg ikke har fått brukt tid nok med barna eller et av barna. Hvis jeg føler at barna ikke har fått nok oppmerksomhet. Eller hvis det har vært en dårlig dag med for mye kjefting og negativ oppmerksomhet i stede for kos og lek. Men hver kveld når jeg legger meg og har slike tanker, så tar jeg meg sammen og tenker at jeg skal heller prøve å få til en bedre dag i morgen! For det som har vært får man ikke gjort noe med.

Nå er mitt eldste barn 10 år (ble mamma da jeg var 19 år). Det viktigste jeg har lært er at det finnes ikke perfekte foreldre som gjør alt rett, men vi er BRA NOK. Av og til går ting skeis, men det ordner vi opp i og bare det syns jeg er en viktig ting å lære ungene. Jeg har trygge, omsorgsfulle, positive, og generelt glade barn og da har jeg gjort en god nok jobb. Når jeg ser hvordan min eldste behandler andre mennesker, hvilket verdenssyn han har og hvor mye kjærlighet det finnes mellom søsknene her i huset så føler jeg absolutt at jeg har gjort en god nok "jobb" som mamma. Hvordan de vil klare seg i livet kan ikke jeg bestemme for dem, men som foreldre har vi gitt dem det beste grunnlaget vi kunne ut fra våre forutsetninger. Ellers vil de alltid få støtte hjemmefra. Noe mer enn det kan vi ikke gjøre  

Anonymkode: 4decb...29e

Det har du helt rett i. Trengte å lese dette fra noen andre👏🏻

Anonymkode: ddb37...a43

[ss82]

Dårlig samvittighet tror jeg veldig mange mødre har, uansett alder. Kjenner meg igjen i det du skriver, selv om jeg var over 30 da jeg fikk mitt første barn. Foreldrerollen er en jobb man aldri kam legge fra seg, og som man alltid kan bli bedre på. Jeg tenker at det er flott at du er reflektert rundt hvordan du oppfører deg med datteren din og hvordan det påvirker henne. Det gjør deg til en bra mamma! Samtidig må vi huske på at barn trenger ikke perfekte foreldre, og de tåler at vi gjør feil noen ganger. Og selv om vi påvirker dem, er mye av personligheten vår styrt av gener og andre ting vi opplever i livet. Så lenge man er «bra nok» som en skrev over her, har man gjort det man kan for å gi barnet en god start på livet.