Lei av familien :(

[AnonymBruker]

Jeg ble ilag med en mann som hadde barn fra for sju år siden, da jeg var 42. Barna var da tre, fem og fjorten. Selv hadde jeg, etter eget ønske, ikke barn. Mannen hadde 50/50 ordning, og alt gikk egentlig fint de to første årene. Da fant mor seg en ny mann. Han fikk etter kort tid jobb på den andre kanten av landet, og mor ville flytte med. Barna ville hun ikke ha på flyttelasset, så etter det har barna besøkt henne når det har vært skoleferier. De gangene, og den tiden, det har passet mor. Mors nye mann tjener godt og mor er hjemmeværende. Hun betaler ikke bidrag, og det har vært mye drama. Som et eksempel kan nevnes at hun for eksempel ser hun ikke skal ha dem en jul, for så og ombestemme seg et par dager før. Barna vil selvfølgelig gjerne se mamma, så far betaler mye mer for billettene enn han hadde trengt. Et annet eksempel er når de skulle til henne på sommerferie, men hun avlyste. Da gikk vår ferie fløyten.

De siste to årene har jeg i grunnen følt at jeg eksisterer kun for andre. Det eldste barnet er student nå og har flyttet i nærheten av mor. Mor har ikke tid til henne (i følge studenten) og er kun opptatt av sin attpåklatt med nymannen, så stedatter ringer og tekster både far og meg til alle døgnets tider. Hun trenger det ene og trenger det andre konstant. 
De to minste blir opprørte etter hver samtale med mor. De blir lovet ting som ikke holdes, og føler at nybarnet er langt viktigere enn dem. Det er aldri stille og rolig i huset, for det er hele tiden noen som vil noe. De slipper også unna med mye rart fordi far synes synd på dem. For eksempel så kan man ikke si ordentlig ifra til dem når de ikke rydder etter seg og sånn. Han mener at de trenger en trygg havn, og jeg mener at det gir man dem selv om man forventer visse ting av dem.

Og så er det far selv! Han blir sliten og lei seg. Blakk blir han også. Og han synes ikke det er rett at jeg kan reise på for eksempel utenlandsturer når ikke han og barna kan bli med. Av og til kan de ikke på grunn av skole eller hans jobb, av og til fordi han ikke har penger. Så jeg må drive å forsvare hva jeg vil bruke penger på. 

Jeg kjenner at jeg er drittlei hele tilværelsen! Men jeg vet ikke hvordan jeg kan få noen endring. Jeg føler ikke at jeg skal gi opp riktig ennå, men samtidig føles livet så trått og tungt. Jeg er ikke spesielt begeistret for unger engang og nå virker det som at de er en heltidsjobb.

Råd?

Anonymkode: d403e...0f2

[AnonymBruker]

Flytt ut, men ikke nødvendigvis gjøre det slutt med mannen. Bli sær-boer og gjør som du vil så kan dere møtes og ha fin tid sammen i stedet for å ha hans barn i fokus hele tiden!

Anonymkode: ac60e...d60

[AnonymBruker]

Særboer er tingen 👍🏼

Anonymkode: 88197...a53

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Flytt ut, men ikke nødvendigvis gjøre det slutt med mannen. Bli sær-boer og gjør som du vil så kan dere møtes og ha fin tid sammen i stedet for å ha hans barn i fokus hele tiden!

Anonymkode: ac60e...d60

Jeg har foreslått det et par ganger det siste halvåret. Han sier det er helt uaktuelt at vi skal være sammen om vi ikke bor ilag. På spørsmål om hvorfor han tenker slik, så er han mer vag, men mener noe slikt som at vi ikke er en ordentlig familie da. Personlig tror jeg nok det også handler om at han ikke vil være alene om ansvaret og utgiftene.

Anonymkode: d403e...0f2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har foreslått det et par ganger det siste halvåret. Han sier det er helt uaktuelt at vi skal være sammen om vi ikke bor ilag. På spørsmål om hvorfor han tenker slik, så er han mer vag, men mener noe slikt som at vi ikke er en ordentlig familie da. Personlig tror jeg nok det også handler om at han ikke vil være alene om ansvaret og utgiftene.

Anonymkode: d403e...0f2

Da tenker jeg at du skal følge magefølelsen, å gjøre det DU vil!!

Anonymkode: ac60e...d60

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har foreslått det et par ganger det siste halvåret. Han sier det er helt uaktuelt at vi skal være sammen om vi ikke bor ilag. På spørsmål om hvorfor han tenker slik, så er han mer vag, men mener noe slikt som at vi ikke er en ordentlig familie da. Personlig tror jeg nok det også handler om at han ikke vil være alene om ansvaret og utgiftene.

Anonymkode: d403e...0f2

Med det svaret der så hadde jeg flyttet tvert.

Anonymkode: 88197...a53

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da tenker jeg at du skal følge magefølelsen, å gjøre det DU vil!!

Anonymkode: ac60e...d60

Problemet er at jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg er bare så utrolig sliten. Føler jeg er på sparebluss hele tiden. Men egentlig er det jo alle andres konflikt som tærer på meg.
Han er en god mann, men han føler nok også på slitenhet og oppgitthet. Så alt går bare rundt fra dag til dag.

Kanskje det beste ville være og skaffe meg en leilighet, så får det gå som det går etter det.

Anonymkode: d403e...0f2

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har foreslått det et par ganger det siste halvåret. Han sier det er helt uaktuelt at vi skal være sammen om vi ikke bor ilag. På spørsmål om hvorfor han tenker slik, så er han mer vag, men mener noe slikt som at vi ikke er en ordentlig familie da. Personlig tror jeg nok det også handler om at han ikke vil være alene om ansvaret og utgiftene.

Anonymkode: d403e...0f2

Der har du prototypen på en konfliktsky mann. Det hadde jeg ikke orket. 

Han får rydde opp ift mor. Både økonomisk og oppførsel og samvær. Dersom mannen hadde gjort det kunne jeg blitt hos ham. 

Akkurat nå utnytter han deg som inntektspotensial og dagmamma bare fordi han ikke gidder/tør å rydde opp ift mor. Ikke kjærlighet til deg akkurat...

Anonymkode: 9224e...a23

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Der har du prototypen på en konfliktsky mann. Det hadde jeg ikke orket. 

Han får rydde opp ift mor. Både økonomisk og oppførsel og samvær. Dersom mannen hadde gjort det kunne jeg blitt hos ham. 

Akkurat nå utnytter han deg som inntektspotensial og dagmamma bare fordi han ikke gidder/tør å rydde opp ift mor. Ikke kjærlighet til deg akkurat...

Anonymkode: 9224e...a23

Er vel akkurat det der jeg har følt litt på de siste to årene. Han skyver barna foran seg. For eksempel da jeg sa at mor fikk innfinne seg med at barna ble her i jula når hun ikke kunne bestemme seg før 21. desember og flybillettene var svindyre, så var det jo synd på dem hvis de ikke fikk sett mor. Jeg kan til en viss grad forstå hva han mener, men han lærer jo samtidig mor at alt er greit.

Samtidig føler jeg at jeg har sagt det jeg kan si i forhold til mor uten at det hjelper. Unntatt å true med å flytte.

Anonymkode: d403e...0f2

[AnonymBruker]

tenker at dere skal ta noen timer til en parterapaut. Få noen til å hjelpe dere med deres samliv og de kravene som stilles dere i hverdagen. hjelp til å se løsninger og veien videre. Barna er nok sikkert uffatelig glad i deg og ville nok fått en sorg nummer 2 hvis du forlot dem (omså bare for særboer), du er den som fungerer som deres "mamma" i hverdagen, og du og din partner trenger å finne den gyldne middelvei for at det skal fungere for alle parter. Å hun biologiske moren... et spark bak og krav om bidrag fra nav... 

Anonymkode: bfde8...e39

[Kaisada]

Du må få deg et fristed, en hobby eller aktivitet som bare er din. Noe som gir deg energi og tid med deg selv uten at det skal stilles krav til produktivitet og ansvar for andre.