Angående andre familier som er religiøs.

[AnonymBruker]

Dette er en hypotetisk situasjon. Jeg er ateist, og barnet mitt vet dette fordi han spurte meg om jeg tror på gud. Jeg lyver ikke til barnet mitt, så jeg har da svart at jeg ikke gjør det. Barnet mitt har også spurt meg hvorfor, og jeg har svart han så godt jeg kan. Jeg ville aldri kalt barnet mitt ateist, fordi mitt barn, som alle barn, har rett til å finne ut av slike ting selv. Jeg vil at han skal tenke selv, og hvis han sier at han er ateist så er det hans valg. Jeg ønsker at han skal kunne komme frem til hva han tror på og hva han ikke tror på uten at andre prøver å påvirke han. Jeg syns at undervisning om religion er viktig, fordi jeg vil at han skal forstå verden rundt seg, men jeg ønsker at religionsundervisning skal være så objektiv som mulig. Ikke noe "Dette tror vi på", som jeg opplevde da jeg hadde KRL på barneskolen. 
    Samtidig så har barnet mitt venner fra religiøse familier. Jeg tror det var her spørsmålet "Mamma, tror du på gud?" kom fra. Jeg har ikke noe problem med at han er på besøk der og ser hva de gjør. Men jeg kom til å tenke, hva om barnet mitt hadde fortalt en religiøs voksen at jeg ikke tror på gud, og den personen hadde fortalt barnet mitt at jeg tok feil og forsøkt å fortelle barne mitt om deres religion på en måte som kunne virke overbevisende for et barn? Om det hadde skjedd med dere, hadde barnet deres fått lov til å gå hjem til denne familien i fremtiden? Hvis du hadde mistanke om at foreldrene til den vennen prøvde å overbevise barnet til å tro på deres gud?

Dette er en helt hypotetisk situasjon og jeg mistenker ikke at dette har skjedd. Jeg vet at sønnen min har snakket med andre barn om gud, men jeg har ikke inntrykk over at noen voksne har det. Jeg bare lurer på hva jeg ville gjort i en slik situasjon. Jeg ville aldri nektet min sønn og være med vennene sine, men samtidig så sender man ikke barnet sitt hjem til foreldre hvis man ikke føler seg helt trygg på dem. Hvis jeg trodde at noen brukte den tiden på å "redde" barnet mitt fra helvete for eksempel, så hadde jeg nok heller ønsket at de lekte ute eller hjemme hos meg.

Anonymkode: 0f29c...3c8

[AnonymBruker]

Jeg er enig med deg. Ikke troende, og ønsker at barnet skal finne det ut selv. Lar sønnen min på 6 år bli med besteforeldre i kirken (de er troende). Han lærer veldig mye, og blir nok påvirket en del av å høre «dette er den eneste riktige troen». Tenker at det er en viktig læringsarena å få gå i kirken. Hjemme får han mer enn nok input fra andre religioner og trossyn. Jeg har nok tillit til at sønnen min klarer å navigere gjennom alt dette og at han er oppegående nok at han etterhvert danner seg en egen mening. Hadde han hatt venner/familie som ville hatt han med seg i andre trosamfunn så skulle han gjerne fått dratt dit også. Jeg tror på et samfunn basert på åpenhet og toleranse. Det skaper du ikke ved å nekte et barn å bli med et annet barn hjem.

Anonymkode: 6e43a...97e

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp i en kristen familie og gikk på søndagsskole hvor jeg lærte at kristendommen er det eneste riktige, alt som står i Bibelen er sant osv. Jeg ble likevel ateist. Jeg har tro på at mitt barn også vil klare å tenke selv, selv om han skulle bli utsatt for påvirkning utenfra.

Vi har allerede forklart ham at folk tror forskjellig, at ingen vet helt sikkert hva som er riktig, men at mange er helt overbevist om at det de selv tror er den eneste sannheten. Dermed vil han nok klare å ta det med i vurderingen om noen skulle prøve å overbevise ham.

Men hvis noen hadde begynt å skremme ham med helvete og evige pinsler, så ville jeg nok holdt ham unna. At noen sier "Gud/Allah/Jehova/Odin finnes, og foreldrene dine tar feil" ser jeg ikke på som noe farlig.

Anonymkode: 25770...580

[AnonymBruker]

Her går barna på kristen privatskole, jeg selv tror på Gud, men tror kristendommen er en veldig forenklet versjon av hva vi står overfor. Mannen er ateist. Vi har tatt samtalen med begge barna siden de har om Gud i større grad på skolen enn mange andre har, blant annet en andakt hver dag. Og vi har sagt det så enkelt som at noen tror på den kristne Guden, noen tror på Allah, noen tror på Krishna og andre tror ikke at Gud finnes i det hele tatt. Og at alle må få ha sin tro, og at vi må respektere hverandre.For ingen kan bevise at Gud finnes eller ikke, så alt går på hva man føler selv er riktig. Jeg ser antydninger nå til at eldstemann i hvert fall er i ferd med å bli kristen, og synes det er fint da det er et valg han selv har tatt etter flere år på skolen.  Så skulle noen si noe, så vet de i hvert fall hvor vi står. 

Anonymkode: 558a8...7a1

[Wit]

Jeg tror ikke på Gud, og det gjør heller ikke mannen min. Vi har ikke prøvd å påvirke datteren vår til hva hun skal tro på (eller ikke tro på), og hun har hatt nære venner som tilhører Pinsevennene og er katolikker. Dette har allikevel aldri vært noe problem. Jeg stoler på at hun selv klarer å ta sine valg ut fra egne meninger. Nå er hun 16 år og er heller ikke kristen. Et valg hun har valgt å ta selv.

MEN, hun har fulgt faget KRLE på skolen og lært om kristendommen og andre religioner. Dette syns jeg er viktig siden alle bør kunne utvise toleranse overfor andre som tror og mener andre ting. I tillegg må de ha kunnskap for å kunne ta egne valg. Hun har også vært på alle julegudstjenestene på skolen. Jeg tror ikke de skader, men heller øker forståelsen.

Jeg tror heller ikke at andre voksne kunne klart å påvirke henne i noen særlig stor grad bare fordi hun var på besøk og de snakket om at Gud er viktig. Hun er oppdratt til at vi har lov å ha egne meninger om hva vi velger å tro på, og at ingen nødvendigvis sitter med den hele totale kunnskapen om alt. Vi skal ha respekt for at andre velger å tro på andre ting enn oss selv.

[Maleficenta]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Her går barna på kristen privatskole, jeg selv tror på Gud, men tror kristendommen er en veldig forenklet versjon av hva vi står overfor. Mannen er ateist. Vi har tatt samtalen med begge barna siden de har om Gud i større grad på skolen enn mange andre har, blant annet en andakt hver dag. Og vi har sagt det så enkelt som at noen tror på den kristne Guden, noen tror på Allah, noen tror på Krishna og andre tror ikke at Gud finnes i det hele tatt. Og at alle må få ha sin tro, og at vi må respektere hverandre.For ingen kan bevise at Gud finnes eller ikke, så alt går på hva man føler selv er riktig. Jeg ser antydninger nå til at eldstemann i hvert fall er i ferd med å bli kristen, og synes det er fint da det er et valg han selv har tatt etter flere år på skolen.  Så skulle noen si noe, så vet de i hvert fall hvor vi står. 

Anonymkode: 558a8...7a1

Er det nå et reelt valg når de faktisk går på en kristen skole? 

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Men jeg kom til å tenke, hva om barnet mitt hadde fortalt en religiøs voksen at jeg ikke tror på gud, og den personen hadde fortalt barnet mitt at jeg tok feil og forsøkt å fortelle barne mitt om deres religion på en måte som kunne virke overbevisende for et barn? Om det hadde skjedd med dere, hadde barnet deres fått lov til å gå hjem til denne familien i fremtiden? Hvis du hadde mistanke om at foreldrene til den vennen prøvde å overbevise barnet til å tro på deres gud?

 

Anonymkode: 0f29c...3c8

Selvsagt hadde jeg det. For at barna skal kunne gjøre seg opp en mening må de jo høre ulike meninger. Det samme gjelder andre veien, om et barn fra en religiøs familie vil omgås familier som er ateister og gir uttrykk for det, må de jo få lov til det. Å kun omgås folk som tenker akkurat det samme som en selv er for det første nesten umulig, og for det andre slett ikke ønskelig.

Anonymkode: 6ee0d...dbd

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Maleficenta skrev:

Er det nå et reelt valg når de faktisk går på en kristen skole? 

Ja det er det. Vi har aldri hatt noen kristne markeringer av noe slag her hjemme, annet enn en julekrybbe i jula. Vi har og snakket med barna helt siden de gikk i barnehagen om religion da de gikk i steinerbarnehage som markerte en del kristne høytider vi ikke er vant til. Pluss at flere av barna der var muslimer. Så ved bursdager osv har vi hatt samtaler rundt religioner og mat feks. Ingen prakker på kristendommen på skolen heller. De har en verditime hver morgen hvor de har en ti minutters andakt hvor gud kanskje nevnes en eller to ganger, også snakker de om ting som å glede andre, ha omsorg for andre, vise kjærlighet for andre osv. Så de fokuserer mer på at barna skal bli gode mennesker enn at de skal bli kristne. Veldig verdifulle timer, da vi merker det påvirker barna positivt.

Anonymkode: 558a8...7a1

[Maleficenta]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja det er det. Vi har aldri hatt noen kristne markeringer av noe slag her hjemme, annet enn en julekrybbe i jula. Vi har og snakket med barna helt siden de gikk i barnehagen om religion da de gikk i steinerbarnehage som markerte en del kristne høytider vi ikke er vant til. Pluss at flere av barna der var muslimer. Så ved bursdager osv har vi hatt samtaler rundt religioner og mat feks. Ingen prakker på kristendommen på skolen heller. De har en verditime hver morgen hvor de har en ti minutters andakt hvor gud kanskje nevnes en eller to ganger, også snakker de om ting som å glede andre, ha omsorg for andre, vise kjærlighet for andre osv. Så de fokuserer mer på at barna skal bli gode mennesker enn at de skal bli kristne. Veldig verdifulle timer, da vi merker det påvirker barna positivt.

Anonymkode: 558a8...7a1

Hjemme nei men en kristen skole vil jo fokusere på nettopp det. Om enn ikke bevisst så blir det ubevisst pakket på de. Vedder på at de har morgendamling med et eller annet religiøst tema eller noe lignende

[AnonymBruker]

Vi er religiøse og tror på Gud. Det synes i hverdagen i form av bønn, bekledning og matvaner.. Når barnet mitt blir så stor at hun får venner og drar på besøk osv, og vi får besøk av hennes venner, så kunne det aldri falt meg inn og sagt noe som kunne påvirke den vennen den ene eller den andre veien. 

Anonymkode: 1396a...15b

[AnonymBruker]

Er selv ateist og kommer ifra en muslimsk familie. Mannen min er ifra en kristen familie og er også ateist. 

Selv om familien min er regløse så har det ikke påvirket meg på hva jeg tror på.

Store broren min er født muslim men tror på kristendommen. 

Venninnen min er ifra en kristen familie men tror på Hinduismen. 

La barne ditt velge selv på hva han vil tro på det finner han ut etter hvert. 

Anonymkode: 4ae61...1ac

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er selv ateist og kommer ifra en muslimsk familie. Mannen min er ifra en kristen familie og er også ateist. 

Selv om familien min er regløse så har det ikke påvirket meg på hva jeg tror på.

Store broren min er født muslim men tror på kristendommen. 

Venninnen min er ifra en kristen familie men tror på Hinduismen. 

La barne ditt velge selv på hva han vil tro på det finner han ut etter hvert. 

Anonymkode: 4ae61...1ac

Dette. Jeg er agnostiker fra muslimsk familie, barnet mitt har norsk ateist som far. Jeg velger å la det bli opptil henne hva hun har lyst til å tro på som voksen.

Anonymkode: bf27c...b11

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette er en hypotetisk situasjon. Jeg er ateist, og barnet mitt vet dette fordi han spurte meg om jeg tror på gud. Jeg lyver ikke til barnet mitt, så jeg har da svart at jeg ikke gjør det. Barnet mitt har også spurt meg hvorfor, og jeg har svart han så godt jeg kan. Jeg ville aldri kalt barnet mitt ateist, fordi mitt barn, som alle barn, har rett til å finne ut av slike ting selv. Jeg vil at han skal tenke selv, og hvis han sier at han er ateist så er det hans valg. Jeg ønsker at han skal kunne komme frem til hva han tror på og hva han ikke tror på uten at andre prøver å påvirke han. Jeg syns at undervisning om religion er viktig, fordi jeg vil at han skal forstå verden rundt seg, men jeg ønsker at religionsundervisning skal være så objektiv som mulig. Ikke noe "Dette tror vi på", som jeg opplevde da jeg hadde KRL på barneskolen. 
    Samtidig så har barnet mitt venner fra religiøse familier. Jeg tror det var her spørsmålet "Mamma, tror du på gud?" kom fra. Jeg har ikke noe problem med at han er på besøk der og ser hva de gjør. Men jeg kom til å tenke, hva om barnet mitt hadde fortalt en religiøs voksen at jeg ikke tror på gud, og den personen hadde fortalt barnet mitt at jeg tok feil og forsøkt å fortelle barne mitt om deres religion på en måte som kunne virke overbevisende for et barn? Om det hadde skjedd med dere, hadde barnet deres fått lov til å gå hjem til denne familien i fremtiden? Hvis du hadde mistanke om at foreldrene til den vennen prøvde å overbevise barnet til å tro på deres gud?

Dette er en helt hypotetisk situasjon og jeg mistenker ikke at dette har skjedd. Jeg vet at sønnen min har snakket med andre barn om gud, men jeg har ikke inntrykk over at noen voksne har det. Jeg bare lurer på hva jeg ville gjort i en slik situasjon. Jeg ville aldri nektet min sønn og være med vennene sine, men samtidig så sender man ikke barnet sitt hjem til foreldre hvis man ikke føler seg helt trygg på dem. Hvis jeg trodde at noen brukte den tiden på å "redde" barnet mitt fra helvete for eksempel, så hadde jeg nok heller ønsket at de lekte ute eller hjemme hos meg.

Anonymkode: 0f29c...3c8

Rent generelt prøver jeg å lære barna mine å hanskes med at folk mener forskjellige ting, er på ulike måter osv, mer enn jeg "jevner veien" for dem. Jeg tror det er både lurere og enklere. Altså, jeg ville selvfølgelig ta tak i det hvis en lærer/barnehageansatt type julte dem opp, eller noen oppførte seg fullstendig uakseptabelt mot dem. Men det er sjelden barn møter på det i dette ordnede samfunnet:-)  Det de garantert møter på er derimot barnehageansatte/lærere/venner/slektninger/naboer/utenforstående som kommer til å si ting jeg ikke liker eller er enig i, eller ønsker at barna mine skal høre. De kommer til å møte folk som er så strenge at ungene mine blir redde, eller folk som er for ettergivende. Og en rekke andre ting. I ditt tilfelle ville det vært misjonering av en religion, i mitt tilfelle ville det vært det motsatte 🙂

Når ungene mine forteller om den type hendelser/kommentarer så snakker vi om det, at folk er forskjellige og mener forskjellige ting. At de tror på ulike ting. At selv om noen er strenge så man blir litt redd, så er ikke det å være redd farlig i seg selv. Eller at selv om man IKKE er redd fordi man ikke får kjeft så får man ikke lov til å …

Det kan jo hende jeg ville tenkt annerledes hvis barnet mitt ble forsøkt hjernevasket av noe jeg mente var veldig destruktivt, men generelt når jeg møter noe jeg i utgangspunktet reagerer litt på, så forsøker jeg å gjøre det på måten over. Så må man selvsagt se an situasjonen 🙂

Anonymkode: 7e3d0...5dd

[AnonymBruker]

Jeg ønsker jo ikke å jevne vegen for han, men om andre voksne forteller han at det jeg tror er feil, så syns jeg det er å gå over streken. Man kan jo selvfølgelig si "I denne familien tror vi på Gud", men hvis noen sier at det jeg tror er feil og at de som ikke tror kommer til helvete eller noe, så hadde jeg nok unngått den familien. Men barnet deres hadde selvfølgelig vært velkommen i hjemmet mitt. 

Anonymkode: 0f29c...3c8

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ønsker jo ikke å jevne vegen for han, men om andre voksne forteller han at det jeg tror er feil, så syns jeg det er å gå over streken. Man kan jo selvfølgelig si "I denne familien tror vi på Gud", men hvis noen sier at det jeg tror er feil og at de som ikke tror kommer til helvete eller noe, så hadde jeg nok unngått den familien. Men barnet deres hadde selvfølgelig vært velkommen i hjemmet mitt. 

Anonymkode: 0f29c...3c8

Det er å gå over streken ja. Å høre fra andre at det mammaen tror er feil, det er ikke greit. I vår familie er de fleste muslimer, men noen er også ateister. Da synes vi det er greit å ha det "likestilt". Her tror vi på Gud, men onkel og tante tror ikke på Gud. 

Spør barnet hva som er riktig, kan man bare si "det du selv føler er riktig". 

Anonymkode: 1396a...15b