Eksistensielle og plagsomme spørsmål

[AnonymBruker]

Det har gått opp for meg hvor ufattelig usannsynlig det er å eksistere. Jeg eksisterer bare for at alle mine forfedre gjennom tidene har fått barn sammen akkurat på det tidspunktet de har fått barn. De har alle overlevd sykdommer, katastrofer, sult, osv. slik at de kunne leve lenge nok til å få barn. Det er jo helt usannsynlig å eksistere!!

 Det har ført til et evig tankekjør om hvorfor akkurat jeg eksisterer og om jeg ikke er noe mer enn kjemiske reaksjoner i hjernen min. Tenker mye på at jeg kun kommer til å oppleve verden gjennom mine øyne og tenke mine tanker, mens jeg for alle andre kun er en biperson eller statist. Dette fører til at jeg føler meg ekstremt innestengt i meg selv - klaustrofobiaktig følelse. Jeg vet at alle er ekte, men klarer ikke å "wrap my mind around" hvordan 7 milliarder mennesker kan være "meg" for seg selv, men ingen andre. For hvis alle er "ekte", er noen virkelige da? Er jeg-et bare en illusjon? Og hva er jeg da? Eksisterer jeg egentlig da? Jeg finner av og til svar som roer meg, men så begynner jeg igjen. Ofte våkner jeg med en angstaktig følelse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal akseptere at jeg kun vil kjenne mine tanker og se verden gjennom mine øyne. Hvordan vet jeg engang at det jeg ser er det samme som alle andre ser? Hva hvis min oppfatning av blå egentlig er slik alle andre ser f.eks. grønn? 

Men det som kanskje plager meg mest er hvorfor eksisterer akkurat jeg? Vet at 7,7 milliarder mennesker kan stille seg dette spørsmålet, men bare jeg er meg. Har alltid trodd at det har vært en grunn for at jeg finnes som meg - at jeg skulle oppnå noe/bety noe for verden (er ikke stormannsgal altså), men nå forstår jeg at livet mitt kommer til å bli helt normalt. Er helt ok med det, utenom at jeg ikke da forstår hvorfor jeg eksisterer. Jeg skal jo bare dø uansett. Da kommer jeg jo ikke til å huske noe. Så hva er egentlig poenget med å eksistere? Hadde jo ikke visst noe om jeg aldri hadde blitt født.

I tillegg skremmer det meg at jeg kan dø når som helst. Er ikke skremt av døden. For jeg frykter ikke å dø fredelig når jeg er gammel. Men liker ikke å vite at jeg kan dø hvilket minutt som helst.

Jeg har klart meg i nesten 20 år uten engang å (nesten) tenke på disse tingene, men nå føles det ut som jeg må ha svar. 

Føler jeg har et hull i meg som kun kan fylles av religion, men jeg er ingen religiøs person. 

For ordens skyld: Jeg bryr meg egentlig ikke om disse spørsmålene. Har aldri likt filosofi, og har aldri hatt en interesse eller et behov for svar på disse spørsmålene før cirka 2 måneder siden.

Noen som har hatt det slik som har blitt bedre? Eventuelt noen som føler det på samme måte?

Anonymkode: a21bd...1ac

[AnonymBruker]

Du har for mye fritid. Skaff deg en jobb, hobby, begynn å trene, bli frivillig eller noe. 

Anonymkode: aabea...255

[Gjest theTitanic]

Hørtes ut som at du har beveget deg inn i et litt for avansert tankekjør. 

Hvorfor kan du ikke nøye deg med at din eksistens kun er basert på en rekke tilfeldigheter og det har ingen åpenbar grunn. Teknisk sett så kan vi alle dø når som helst, men du går glipp av livet om du skal vente på det.  Ditt mantra bør være: sånn er det bare. 

[SoWhat?]

Kanskje du skal begynne å lese filosofi? Ser du skriver at det aldri har interessert deg, men husk at man aldri er alene om tanker. Det skal mye til, for så unike er ytterst få av oss 🙂 kanskje du vil finne noe du gjenkjenner med de tankene du har. 

En kan undres mye over eksistens og meningen med alt, og der har de religiøse et fortrinn for å si det sånn. Som du er inne på. 

[AnonymBruker]

Kom deg ut i jobb, skaff deg venner, hobbyer og en kjæreste. Ta del i samfunnet og vær sosial. 

Anonymkode: 6da4b...b4d

[AnonymBruker]

De fleste mennesker gjennomgår en slik eksistensiell periode. For noen blir det en krise. For noen blir det et problem som utvikler seg til sykdom.

Alle de tankene og spørsmålene du lister opp har jeg også. Jeg kan til og med av og til stoppe opp og spørre meg selv "er jeg virkelig her jeg er? Er dette virkelig? Er JEG virkelig? Eller er jeg bare et produkt av en annens virkelighet?" Ja. Det blir helt rart. Så rister jeg på hodet og skyver det vekk fram til neste gang. 

Hva som er vitsen og meningen med livet det vet ikke jeg i hvert fall. Vet ikke hva som er meningen med døden heller. Eller hele universet for den saks skyld. Hvorfor ble det liv i det hele og store? 

Anonymkode: 7d3ae...f4e

[AnonymBruker]

10 timer siden, theTitanic skrev:

Hørtes ut som at du har beveget deg inn i et litt for avansert tankekjør. 

Hvorfor kan du ikke nøye deg med at din eksistens kun er basert på en rekke tilfeldigheter og det har ingen åpenbar grunn. Teknisk sett så kan vi alle dø når som helst, men du går glipp av livet om du skal vente på det.  Ditt mantra bør være: sånn er det bare. 

Ts her.

Vanskelig å si hvorfor det ikke er nok. Av og til kommer jeg frem til det når jeg tenker og synes det er godt nok. Men våkner dagen etter og prosessen starter igjen. 

Før brydde jeg meg ikke. Da tenkte jeg at sånn er det bare og gikk videre med dagen min.

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Alle de tankene og spørsmålene du lister opp har jeg også. Jeg kan til og med av og til stoppe opp og spørre meg selv "er jeg virkelig her jeg er? Er dette virkelig? Er JEG virkelig? Eller er jeg bare et produkt av en annens virkelighet?" Ja. Det blir helt rart. Så rister jeg på hodet og skyver det vekk fram til neste gang. 

Anonymkode: 7d3ae...f4e

Hvordan klarer du å bare skyve de bort? Jeg har ikke sjans.

Anonymkode: a21bd...1ac

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her.

Vanskelig å si hvorfor det ikke er nok. Av og til kommer jeg frem til det når jeg tenker og synes det er godt nok. Men våkner dagen etter og prosessen starter igjen. 

Før brydde jeg meg ikke. Da tenkte jeg at sånn er det bare og gikk videre med dagen min.

Hvordan klarer du å bare skyve de bort? Jeg har ikke sjans.

Anonymkode: a21bd...1ac

Å skyve bort tanker og bekymringer er omtrent den sterkeste forsvarsmekanismen jeg har. Det gjorde blant annet at jeg overlevde å være i et voldelig forhold i ti år. 

Anonymkode: 7d3ae...f4e

[Wagner]

Eksistensielle og plagsomme spørsmål

Jeg vil råde deg til å melde deg inn i et mindfullness kurs. Dette er kurs som vil lære deg teknikker som gjør deg rustet til å dytte uvelkomne tanker i bakgrunnen slik at de er og blir bakgrunnsstøy som du ikke trenger forholde deg til.

Jeg bodde en gang i tiden ved siden av en togstasjon, de første månedene var det et helvete for støyen fra togene plaget meg dypt. Men etter 1 år så la jeg ikke lenger merke til lydene fra toget for hjernen hadde lært at dette ikke var noe viktig som jeg trengte forholde meg til. Det var blitt bakgrunnsstøy som ikke fikk noe fokus. 

Prinsippene i mindfullness er det samme. Man lærer hjernen til å flytte støyende tanker i bakgrunnen, etterhvert vil du ikke lenger registrere de.

 

[deedee_]

Begynn å mediter. La tankene bare være tanker, kjenn på tankene, og så la dem flyte forbi. Finnes mange gode apper som kan hjelpe deg å komme igang, Headspace er veldig bra. 

[Devilheart]

Godt å se det finnes andre som deler like tanker, som de fleste ikke tenker på eller bryr seg om engang. Jeg er ikke noe religiøs person, men ikke helt ateist heller (tror ikke på noe guddommelig, men kan ikke motbevise det heller). Har lenge lurt på hvor dette "jeg"-et og bevisstheten kommer fra. Utrolig er et ord jeg egentlig unngår å bruke, men i dette tilfellet er det utrolig at sannsynligheten for å danne en kjemisk sammensetning som danner "meg" faktisk inntraff for 35 år siden. Og hvorfor akkurat da liksom? Sånne filosofiske tankeganger kan være interessante.

Livet er et stort mysterium. Og som andre sier er det en unik gave vi har fått, og derfor også bør leve til det fulleste.

[AnonymBruker]

Ts jeg kjenner meg igjen. 

Ikke begynn å les om at vi bare lever i en data simulasjon eller om mandala effekten. Da går det rett utfor 😂😂

 

Kan føler det samme, var verre da jeg var yngre. Nå er jeg liksom okkupert av å overleve i hamster-hjulet... 

 

nå kan jeg ha en gnagende følelse av å sitte fast i denne kroppen, på denne kloden, og det er en virkelig klaustrofobisk følelse som jeg må fortrenge 

Anonymkode: 257c1...43f

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 43471...064

[exictence]

Når du bare har tenkt på det i 2 mnd, så opphører det det vel også ganske snart. I hvert fall så intenst. Man lever i øyeblikket, det er det som er vitsen. 

 

[exictence]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det har gått opp for meg hvor ufattelig usannsynlig det er å eksistere.

Nei da, det er veldig sannsynlig at du eksisterer. Nettopp på grunn av at du ble født.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg eksisterer bare for at alle mine forfedre gjennom tidene har fått barn sammen akkurat på det tidspunktet de har fått barn. De har alle overlevd sykdommer, katastrofer, sult, osv. slik at de kunne leve lenge nok til å få barn.

Ja, er det ikke fint?

Det er da ikke usannsynlig å leve? Du mener kanskje noe annet ord?

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 hvorfor akkurat jeg eksisterer og om jeg ikke er noe mer enn kjemiske reaksjoner i hjernen min.

Ja, vi er jo det, men er ikke det fint?

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Tenker mye på at jeg kun kommer til å oppleve verden gjennom mine øyne og tenke mine tanker, mens jeg for alle andre kun er en biperson eller statist.

Synes dette også er veldig fint. Jeg "betyr" ikke så mye for andre, men det handler om hvordan jeg selv vil leve livet mitt. Andre bryr seg egentlig ikke.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Dette fører til at jeg føler meg ekstremt innestengt i meg selv - klaustrofobiaktig følelse. Jeg vet at alle er ekte, men klarer ikke å "wrap my mind around" hvordan 7 milliarder mennesker kan være "meg" for seg selv, men ingen andre. For hvis alle er "ekte", er noen virkelige da? Er jeg-et bare en illusjon? Og hva er jeg da? Eksisterer jeg egentlig da? Jeg finner av og til svar som roer meg, men så begynner jeg igjen. Ofte våkner jeg med en angstaktig følelse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal akseptere at jeg kun vil kjenne mine tanker og se verden gjennom mine øyne. Hvordan vet jeg engang at det jeg ser er det samme som alle andre ser? Hva hvis min oppfatning av blå egentlig er slik alle andre ser f.eks. grønn? 

Det kan være hver enkelt ser verden på forskjellig måte. Det er vel ok. Vi må lære å vise andre respekt og forståelse for hvordan DE ser verden. Fint å vite at vi faktisk er helt forskjellige.

Hvorfor fører dette til at du føler deg innestengt i deg selv? Er ikke det en god følelse at du er DEG for deg selv? Jeg synes det er deilig å vite.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men det som kanskje plager meg mest er hvorfor eksisterer akkurat jeg? Vet at 7,7 milliarder mennesker kan stille seg dette spørsmålet, men bare jeg er meg. Har alltid trodd at det har vært en grunn for at jeg finnes som meg - at jeg skulle oppnå noe/bety noe for verden (er ikke stormannsgal altså), men nå forstår jeg at livet mitt kommer til å bli helt normalt. Er helt ok med det, utenom at jeg ikke da forstår hvorfor jeg eksisterer.

Du eksisterer for at du skal få kjenne at du lever. Nyte, være, elske, beundre, ha gode og mindre gode følelser, kunne lære, vokse mentalt og fysisk, oppleve......................

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg skal jo bare dø uansett. 

Man dør 1 gang, man lever alle andre dager. 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Da kommer jeg jo ikke til å huske noe. Så hva er egentlig poenget med å eksistere? Hadde jo ikke visst noe om jeg aldri hadde blitt født.

Nei, det er vel bare godt at man ikke skal huske på alt mulig i fortiden. Poenget er å leve her og nå. Nyte de små og store ting, se det vakre, glede seg.

 

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

For ordens skyld: Jeg bryr meg egentlig ikke om disse spørsmålene. Har aldri likt filosofi, og har aldri hatt en interesse eller et behov for svar på disse spørsmålene før cirka 2 måneder siden.

Da slår du deg nok til ro angående dette.

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Noen som har hatt det slik som har blitt bedre? Eventuelt noen som føler det på samme måte?

Anonymkode: a21bd...1ac

Vil tro det er vanlige spørsmål som mange filosoferer over mer eller mindre en periode i livet. De samme spørsmål som filosofer stilte seg tusener av år tilbake. 

Føler det er ganske avslappende å tenke på at man eksisterer for seg selv.

[AnonymBruker]

Mitt store spørsmål (i mitt liv) er: Er der ikke noe mer? Lever jeg kun for dette?

Om andre ser grønn som min blå, eller det at jeg er helt gjennomsnittlig, det er ikke så farlig. Men jeg skjønner ikke hvorfor det finnes andre som syns livet er helt fantastisk. Hvordan får de søvn, mat, jobb og husvask til å bli fantastisk? Hobbyer, ja visst, men det gjør ikke livet veldig mye mer verdt å leve. Om jeg er død eller levende er ett fett, liksom. Eller, jeg syns det er meningsløst å kunne bli så gammel som mange blir. 

Anonymkode: 0316d...348

[AnonymBruker]

Hovedproblemet her er dine følelser, ikke dine tanker. Det er mange som tenker på slike ting, men de plages ikke av det fordi de har det bra i livet og med seg selv. Slike ting tar ikke emosjonell plass, selv om man tenker mye på det. Så du har noe stress i lviet ditt som går utover disse tankene. 

Det finnes ingen mening med livet, ingen moral eller verdier. Alt vi mener er feil eller galt er menneskemeninger. Men det betyr ikke at vi ikke kan bestemme hva vi vil mene er rett eller galt. Det betyr ikke at vi kke kan leve livene våre slik vi føler for. Det spiller rett og slett ingen rolle at der ikke er noe mening og at eksistensen vår er tilfeldig. Selv om det er sånn, så er du fortsatt den samme personen som har de samme ønskene du hadde igår da du trodde på mening med livet. Så det spiller ingen rolle at det er "svaret". For det endrer ingenting

Anonymkode: 5e062...109

[exictence]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mitt store spørsmål (i mitt liv) er: Er der ikke noe mer? Lever jeg kun for dette?

. Men jeg skjønner ikke hvorfor det finnes andre som syns livet er helt fantastisk. Hvordan får de søvn, mat, jobb og husvask til å bli fantastisk?

Jeg sliter med å få husvask til å bli fantastisk. Men nyter jo følelsen av å ha det rent etterpå.

Å se at livet er fantastisk, er slett ikke alltid like lett. Men med å trene på å virkelig nyte og se det vakre i små ting, f.eks en blomst i naturen, soloppgang, trær, smilet til venner, familie, barn, kan man selv glede andre og kjenne selv på at man blir glad, kan det bli lettere og lettere. Mange ting i livet kan være fantastisk verdifull om man bare virkelig kan nyte det. 

Akkurat som livet går opp og ned, vil man også føle at det går opp og ned denne "evnen" til å glede seg. Men de fleste har kjent på hva glede er. Det er bare at å mange ganger kjenner man "mørket". Ja vel, men faktisk kan gleden bli enda større. Og det er verdt det, selv en liten stund av lykke. Så vet du det!

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Om jeg er død eller levende er ett fett, liksom. Eller, jeg syns det er meningsløst å kunne bli så gammel som mange blir. 

Anonymkode: 0316d...348

Nei da, gammel er noe av det fineste å bli, dersom man er frisk og ikke har smerter. Med alderen evner man mer og mer å sette pris på små ting, se hvilken kunst det faktisk er alle disse tingene rundt oss.

[AnonymBruker]

3 timer siden, exictence skrev:

Jeg sliter med å få husvask til å bli fantastisk. Men nyter jo følelsen av å ha det rent etterpå.

Å se at livet er fantastisk, er slett ikke alltid like lett. Men med å trene på å virkelig nyte og se det vakre i små ting, f.eks en blomst i naturen, soloppgang, trær, smilet til venner, familie, barn, kan man selv glede andre og kjenne selv på at man blir glad, kan det bli lettere og lettere. Mange ting i livet kan være fantastisk verdifull om man bare virkelig kan nyte det. 

Akkurat som livet går opp og ned, vil man også føle at det går opp og ned denne "evnen" til å glede seg. Men de fleste har kjent på hva glede er. Det er bare at å mange ganger kjenner man "mørket". Ja vel, men faktisk kan gleden bli enda større. Og det er verdt det, selv en liten stund av lykke. Så vet du det!

Nei da, gammel er noe av det fineste å bli, dersom man er frisk og ikke har smerter. Med alderen evner man mer og mer å sette pris på små ting, se hvilken kunst det faktisk er alle disse tingene rundt oss.

Jeg har ingen problemer med å se det vakre i små øyeblikk, eller nyte små stunder. Og jeg setter pris på mye. Men...det er kanskje det at jeg ikke får brukt meg. Jeg har mange gode kvaliteter, men jeg er ikke "god nok" for samfunnet, i form av at jeg ikke er en stabil arbeidstaker pga helsa f.eks. 

Anonymkode: 0316d...348

[exictence]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen problemer med å se det vakre i små øyeblikk, eller nyte små stunder. Og jeg setter pris på mye. Men...det er kanskje det at jeg ikke får brukt meg. Jeg har mange gode kvaliteter, men jeg er ikke "god nok" for samfunnet, i form av at jeg ikke er en stabil arbeidstaker pga helsa f.eks. 

Anonymkode: 0316d...348

Du tror du ikke er god nok for samfunnet. Det er du. Alle er opptatt med seg, Vit at du er god nok for samfunnet, og du er det.

 

Du er ikke Ts, eller?