Begynt på stor avdeling, blitt veldig liten...

[Tari]

Sønnen vår på 2,5 år har nettopp begynt på stor avdeling. Han har gått der i ca. 2 uker nå og har blitt til en liten baby igjen. Noe av det skyldes nok at han er mer sliten, men han er blitt skikkelig mamma-pappa-gutt og vil ha smokk hele tiden..

Andre som har lignende erfaringer?

[Gjest forstår han]

Syns ikke det er det minste rart jeg, at han regarer slik. Han er fortsatt liten, og nå ser han jo det selv også i forhold til de andre og langt større barna på avdelingen sin. De mestrer jo så mye mer enn hva han kan, og med bleie på rumpa og smokk i munnen sin så finner han nok en slags trøst i det å være "baby".

[Tari]

Syns ikke det er det minste rart jeg' date=' at han regarer slik. Han er fortsatt liten, og nå ser han jo det selv også i forhold til de andre og langt større barna på avdelingen sin. De mestrer jo så mye mer enn hva han kan, og med bleie på rumpa og smokk i munnen sin så finner han nok en slags trøst i det å være "baby".[/quote']

Jeg syns heller ikke det er rart at han reagerer på den måten, jeg var bare ikke forberedt på det..Han har alltid prøvd å være stor...

Noen som har gode råd om hvordan vi skal håndtere dette? Skal vil bare kose med han (han vil at vi skal sove sammen med han om natten..) og la han bruke smokk litt oftere til det går seg til eller er det noe annet vi bør gjøre? Jeg regner jo med at det går over?

[Gjest Amona]

Vel, dere bør vel ikke la han få være baby i ett og alt liksom, at han får sove med dere, drikke fra tåeflaske osv. Men at han får ha smokk litt mer enn vanlig er syns jeg er helt i orden. La han få lov til å være litt liten og klengete en periode, ikke fall for fristelsen å si: "du som nå er stor gutt og går på storbarnsavdelingen" f.eks. om han føler det litt sårt.

[Tari]

Tåteflaske har han ikke brukt siden han var 1 år så den er grei. Ang. smokkbruk så hadde vi nettopp begynt med litt avvenning før han begynte på stor avdeling så det var jo egentlig litt dumt, tror bare han får fortsette litt til.

Sovingen sammen med oss er det vanskeligste for han er så ulykkelig når han skal legge seg og sier "sove sammen med mamma". Tror vi får se det an litt, han har stort sett aldri villet sove sammen med oss før, og de få gangene han har gjort det så har det vært et par netter også har ikke det vært noe stas lenger.

Vi sier aldri at han er stor gutt som har begynt på storavdeling, stakkars. Da føler han seg vel enda verre tenker jeg.

Det er jammen meg litt rart å ha en "baby" igjen

[Gjest Violetta]

Jeg tror dette vil gå over av seg selv etter en stund. Han har jo mistet litt av tryggheten på småbarnsavdelingen, og den søker han nå hjemme.'

Dere kan jo ta det opp med barnehagen og spørre om de ser tegn til at han er utrygg i situasjoner det går an å gjøre noe med.