Drittlei fosterfamilien min!!!

[AnonymBruker]

Fostermoren min har i alle år overkjørt meg og klarer ikke la meg være i fred. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor, men jeg aner virkelig ikke hvorfor hun ikke kan la meg få slippe unna kontakt. Jeg flytta inn til henne og mannen hennes og barna deres da jeg var 15. Jeg har kjent de siden jeg var barn fordi min familie kjenner fosterfamilien. Min egen mamma og pappa drakk seg ihjel kort tid etter jeg flytta fra dem. Ifølge psykologen min kommer jeg alltid til å slite med ptsd pga mamma og pappa. Fostermor snakker alltid om at jeg er del av famillien på samme måte som barna hennes, men jeg er jo ikke det. De stiller opp mer for barna sine og gir de masse, mens meg skal alltid være glad for småtterier. Barna dems og jeg har greit  forhold, men de er så vanlige og kjedelige. De syns jeg bare burde slutte å ha ptsd og være glad for at de er lissomfamilien min, og skjønner ikke at jeg vil egentlig ikke ha noe med de å gjøre. De skjønner ikke at jeg syns det er vondt å se alt de har; ordentlig famillie, med kjærlighet og penger, mens jeg har ingenting. Jeg har ikke dem engang! Jeg bare får være med å se alt jeg ikke har! Jeg har prøvd i 7 år siden jeg ble myndig å slutte å ha med de å gjøre, men fostermor med fosterfar på slep kommer stadig på døra. Vil ikke ha de i livet mitt!! Drittlei dem. Hvorfor kan hun ikke bare la meg være i fred?

Anonymkode: bc787...ddb

[Cinnamondiva]

Sett ned foten og ta en alvorsprat med dem. Si alt det du tenker og føler. Kanskje det finnes noen løsninger også

[AnonymBruker]

Da får du vel være voksen nok til å si det til de da! 

Anonymkode: 5ba3d...ee6

[AnonymBruker]

3 minutter siden, Cinnamondiva said:

Sett ned foten og ta en alvorsprat med dem. Si alt det du tenker og føler. Kanskje det finnes noen løsninger også

Men du skjønner hvorfor jeg ikke vil ha de i livet mitt? Eller er jeg utakknemlig som di sier?

Anonymkode: bc787...ddb

[AnonymBruker]

Film dem med skjult kamera hvordan de mishandler deg.

Anonymkode: 1535c...964

[Pillarguri]

Kan det hende at de rett og slett er glad i deg og prøver å vise det ved å komme på besøk ?

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men du skjønner hvorfor jeg ikke vil ha de i livet mitt? Eller er jeg utakknemlig som di sier?

Anonymkode: bc787...ddb

Du er jo utakknemlig? Du har jo masse, og kan faktisk ikke sutre fordi noen har mer. Er du ikke takknemlig? Er du ikke glad i de i de hele tatt? De har jo ofret ye for å "ta deg inn" og gi deg kjærlighet/omsorg, når foreldrene dine sviktet deg.

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Film dem med skjult kamera hvordan de mishandler deg.

Anonymkode: 1535c...964

De mishandler jo ingen?

 

Ts. Du blir vartfall ikke bedre av å skyve de få som bryr seg om deg, bort. Du må jobbe med deg selv og ta ansvar for egne handlinger. Du er godt over myndig, og kan da forsørge deg selv. å ha folk som vil være en del av livet ditt er mer enn mange har

Anonymkode: 9dce1...627

[Infinity]

Det høres ut som om de er gladere i deg enn det du tror.

Kanskje du skulle gitt dem en sjans ?

[AnonymBruker]

Virker ikke som du har fått hjelp for hvorfor du skyver de unna?  Du er en del av familien. Det er du som ikke vil være det. De inkluderer deg,  men du nekter å ta i mot dette. Hvorfor?  

Er det en grunn til at du vil være alene og ikke ha de som familie?  

Anonymkode: 61bb3...0af

[kahaki]

Som voksen kan man velge selv hvem man vil ha kontakt med. Om du virkelig ikke ønsker kontakt med dem syntes jeg du bær være ærlig med dem (og deg selv) og fortelle at du ikke ønsker å ha (så mye) kontakt. Det kan være tung for dem fordi de er glad i deg, men du på stole på deg selv og dine valg om hvem du vil ha i livet ditt.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Du er jo utakknemlig? Du har jo masse, og kan faktisk ikke sutre fordi noen har mer. Er du ikke takknemlig? Er du ikke glad i de i de hele tatt? De har jo ofret ye for å "ta deg inn" og gi deg kjærlighet/omsorg, når foreldrene dine sviktet deg.

De mishandler jo ingen?

 

Ts. Du blir vartfall ikke bedre av å skyve de få som bryr seg om deg, bort. Du må jobbe med deg selv og ta ansvar for egne handlinger. Du er godt over myndig, og kan da forsørge deg selv. å ha folk som vil være en del av livet ditt er mer enn mange har

Anonymkode: 9dce1...627

Men, jeg er jo tydeligvis ikke som en av deres barn, for da ville de gjort det samme for meg som for sine barn.Og da kan det være det samme. Snakker ikke bare om penger. Men jeg er ikke like viktig for dem. Hvis jeg skal ha en familie skal det være en ordentlig familie, ikke sånn som det her, hvor jeg aldri får glemme at jeg bare er fosterbarnet.

Anonymkode: bc787...ddb

[AnonymBruker]

Jeg forstår TS. Jeg har en venninne som også er oppvokst i fosterfamilie. De sier til henne at hun er barnet deres på lik linje som deres biologiske barn, men viser med deres handlinger at det ikke stemmer. Hun får ikke jule- eller bursdagsgaver som de andre, blir ikke invitert til farsdag o.l, og etter at hun kjøpte seg leilighet for noen år siden har de ikke vært på besøk en eneste gang. Venninnen min er i midten av 20 årene og blir utrolig såret av dette. Jeg er sikker på at de er glade i henne og vil det beste for henne, og de gjorde noe utrolig fint når de tok henne inn når hun ikke kunne bo hjemme. Men jeg forstår godt at hun føler seg utenfor familien.

Hvis du ikke ønsker å forbedre forholdet mellom dere, synes jeg du skal være ærlig å fortelle dem det, og hvorfor. Skriv et brev eller sett deg ned med dem og ha en alvorsprat.

Anonymkode: 4adc9...a98

[AnonymBruker]

Du TS tror jeg sliter med tilknyttingsvansker til de grader. Fosterfamilien din "plager" deg nettopp fordi de IKKE har tilknyttingsproblemer og er blitt knyttet til deg, bryr seg om det og er blitt glad i deg. Det er veldig vanskelig for dem å slippe deg nå, for dem er du en del av familien. For mennesker uten tilknyttibgsproblemer er det umulig å ikke knytte seg til et barn som bodde hos de, og veldig vanskelig å løsrive seg fra det barnet.

Om du er helt sikker på at du, for din egen del, ikke får noe positivt ut av det forholdet, har du ikke annet valg enn å si ifra rett ut. Du kommer nødvendigvis til å såre den, det blir på samme måte som å slå opp med kjæresten du har vært lenge sammen med. Men du er jo også nødt til å tenke hva er best for deg. Men da må du være sikker på at du vet hva som er best for deg. Og du trenger ikke å blande inn eller å tenke på takknemlighet/utakknemlighet, fordi det blir bare støy i den situasjonen.

Om du derimot går fast til psykolog, jeg ville kanskje nevnt dette med tilknyttingsvansker, fordi det er noe som kan hemme deg videre i livet også. Det er viktig at du vet hvordan dette kan ubevisst påvirke ditt verdenssyn og relasjoner til mennesker.

Anonymkode: 94029...779

[Iia]

Høres ut som de er glade i deg og gjør som best de kan, syns jeg. Hvis du trenger en pause fra dem, så kan du jo si det på en pen måte. Men jeg vil ikke anbefale deg å bryte bånd helt. Du kan ha andre behov senere. 

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg forstår TS. Jeg har en venninne som også er oppvokst i fosterfamilie. De sier til henne at hun er barnet deres på lik linje som deres biologiske barn, men viser med deres handlinger at det ikke stemmer. Hun får ikke jule- eller bursdagsgaver som de andre, blir ikke invitert til farsdag o.l, og etter at hun kjøpte seg leilighet for noen år siden har de ikke vært på besøk en eneste gang. Venninnen min er i midten av 20 årene og blir utrolig såret av dette. Jeg er sikker på at de er glade i henne og vil det beste for henne, og de gjorde noe utrolig fint når de tok henne inn når hun ikke kunne bo hjemme. Men jeg forstår godt at hun føler seg utenfor familien.

Hvis du ikke ønsker å forbedre forholdet mellom dere, synes jeg du skal være ærlig å fortelle dem det, og hvorfor. Skriv et brev eller sett deg ned med dem og ha en alvorsprat.

Anonymkode: 4adc9...a98

Det her er det jeg mener. Jeg er jo ikke ordentlig del av familien i det hele tatt.

Anonymkode: bc787...ddb

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det her er det jeg mener. Jeg er jo ikke ordentlig del av familien i det hele tatt.

Anonymkode: bc787...ddb

Det er ikke så lett å være fosterforeldre, heller. Det kan kanskje hende du sender noen mixene signaler og. 

Anonymkode: 327da...eca

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Det er ikke så lett å være fosterforeldre, heller. Det kan kanskje hende du sender noen mixene signaler og. 

Anonymkode: 327da...eca

Hæ?

Anonymkode: bc787...ddb

[AnonymBruker]

49 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fostermoren min har i alle år overkjørt meg og klarer ikke la meg være i fred. Jeg har prøvd å skjønne hvorfor, men jeg aner virkelig ikke hvorfor hun ikke kan la meg få slippe unna kontakt. Jeg flytta inn til henne og mannen hennes og barna deres da jeg var 15. Jeg har kjent de siden jeg var barn fordi min familie kjenner fosterfamilien. Min egen mamma og pappa drakk seg ihjel kort tid etter jeg flytta fra dem. Ifølge psykologen min kommer jeg alltid til å slite med ptsd pga mamma og pappa. Fostermor snakker alltid om at jeg er del av famillien på samme måte som barna hennes, men jeg er jo ikke det. De stiller opp mer for barna sine og gir de masse, mens meg skal alltid være glad for småtterier. Barna dems og jeg har greit  forhold, men de er så vanlige og kjedelige. De syns jeg bare burde slutte å ha ptsd og være glad for at de er lissomfamilien min, og skjønner ikke at jeg vil egentlig ikke ha noe med de å gjøre. De skjønner ikke at jeg syns det er vondt å se alt de har; ordentlig famillie, med kjærlighet og penger, mens jeg har ingenting. Jeg har ikke dem engang! Jeg bare får være med å se alt jeg ikke har! Jeg har prøvd i 7 år siden jeg ble myndig å slutte å ha med de å gjøre, men fostermor med fosterfar på slep kommer stadig på døra. Vil ikke ha de i livet mitt!! Drittlei dem. Hvorfor kan hun ikke bare la meg være i fred?

Anonymkode: bc787...ddb

Kjiipt å måtte si det, men kanskje rett og slett fordi hun/de bryr seg??!? Hva hvis...?

Anonymkode: 0c65a...900

[AnonymBruker]

Har du noen form for familie om du kutter dem ut?

Anonymkode: eff19...15d

[Vera]

Jeg syns du er urettferdig, og utakknemlig, MEN, samtidig skjønner jeg hva du sier. Det er klart det må være helt jævlig vondt å føle at man står på utsiden av alt det man ønsker å ha. Samtidig har disse menneskene prøvd å skape det du savner for deg - en familie. De har ikke klart å understreke godt nok at du er et fullverdig medlem av familien. 

Du sier at de gjør forskjell - gjør de det, eller føler du at de gjør det? Hvordan er din forestilling om familie? 

Jeg vet at mine barn også sier ting som «Men hun har fått mer enn meg» «Men han fikk lov til det!», og i 99% av tilfellene stemmer det IKKE. Vi prøver å gjøre det så rettferdig som mulig, men når det er ulike aldersgrupper i familien, er det sjelden man kan gjøre 100% likt i alle tilfeller, men summen blir lik til slutt. Om en får sykkel når han er 12 år, er det lite vits å kjøpe samme sykkel til den som er 7 år..men når han som er 7 år blir 12 år får han samme sykkel..skjønner du? Det blir likt til slutt. Er det her du føler ting blir urettferdig? 

Hvordan har oppmerksomheten vært oppover årene?