Hva setter du pris på fra din leder?

[AnonymBruker]

Trenger litt hjelp her! Er ny som leder og har fått personalansvar for åtte stykk. Stor spredning i alder og erfaring. Jobber på kontor. Har tidligere jobbet på samme nivå og kommer godt overens med alle. Hittil har jeg bare vært meg sjøl uten å tenke jeg skal forandre meg, selv om jeg nå har fag- og personalansvaret. Jeg ordner opp umiddelbart hvis noen spør om fri, trenger hjelp, har syke barn eller for mye/lite å gjøre. Men jeg har ingen ledelseserfaring eller -utdannelse og vil gjerne vite hva folk forventer av sin nærmeste leder. Er så nervøs for å gjøre feil ting nå i starten! 

Anonymkode: 9892e...65d

[AnonymBruker]

Være tilstede og se hver ansatt. Gjerne kom med feedback på gode og dårlige oppgaver personalet gjør, men gjør det på en positiv måte. Ta tak i problemer med en gang🙂 Ellers tror jeg du kommer langt med å være kun deg selv, som du sier....masse lykke til🙂

Anonymkode: 88fde...eb3

[AnonymBruker]

Liker å jobbe på egenhånd, så forventer kun svar på spørsmål når jeg trenger det.

Anonymkode: 2de09...a83

[AnonymBruker]

Fokuser på å være en leder. Du er ikke ansatt for å være sekretær for de ansatte.

Det jeg setter aller mest pris på er at ledere er visjonære og evner å se hva som må til for å motivere, både enkeltvis og gruppevis. Og at de evner å sette langsiktige mål.

Husk også fokus på rettferdighet og likebehandling av ansatte. Ingenting er så demotiverende som forskjellsbehandling og spesialbehandling av enkeltansatte.

Anonymkode: 6bd20...7db

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Liker å jobbe på egenhånd, så forventer kun svar på spørsmål når jeg trenger det.

Anonymkode: 2de09...a83

Vet din leder det? Sier du ifra om det blir for mye? Tror jeg kjenner mine medarbeidere godt, og vet hvem som vil ha støtte daglig og hvem som vil sjekke innom en gang i måneden, men kan jo ta feil. 

Anonymkode: 9892e...65d

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fokuser på å være en leder. Du er ikke ansatt for å være sekretær for de ansatte.

Det jeg setter aller mest pris på er at ledere er visjonære og evner å se hva som må til for å motivere, både enkeltvis og gruppevis. Og at de evner å sette langsiktige mål.

Husk også fokus på rettferdighet og likebehandling av ansatte. Ingenting er så demotiverende som forskjellsbehandling og spesialbehandling av enkeltansatte.

Anonymkode: 6bd20...7db

Takk for svar! Likebehandling og motivasjon  mener jeg at jeg klarer, men den første delen svei litt. Kan nok ta på meg litt mange oppgaver for de andre for å «ta støyten» hvis det er travle perioder - nettopp fordi jeg ikke vil bare være leder, og ikke heve meg over resten. Går det ut over visjon/langsiktige mål kanskje? Det skal jeg reflektere litt over! 

 

Anonymkode: 9892e...65d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Vet din leder det? Sier du ifra om det blir for mye? Tror jeg kjenner mine medarbeidere godt, og vet hvem som vil ha støtte daglig og hvem som vil sjekke innom en gang i måneden, men kan jo ta feil. 

Anonymkode: 9892e...65d

Min sjef vet det. Aldri hatt behov for å si fra om det blir for mye, da jobber jeg litt kjappere. Men ville sagt fra ellers.

Anonymkode: 2de09...a83

[AnonymBruker]

Ta avgjørelser, og gjør det uten utsettelser. Sørg for at ting blir gjort, ta tak i ting og purr på andre om nødvendig 

Anonymkode: 8d4a5...e14

[Jensine]

Ikke undervurder effekten av at du er leder når det er forhandlinger og situasjoner der man må inngå kompromiss.  Synes det er en del ledere som innbiller seg at de er kjempeflinke til å overbevise og få folk med på laget - evt, hvis de ikke er så uskyldige - flinke til å manipulere - mens egentlig orker bare ikke den underlegne parten å ta kampen. 

Jeg føler jeg er en rimelig og fornuftig ansatt som skjønner at jeg har et bisnissforhold til jobben, at det er gi og ta og ikke sosial- eller psykologkontor.  Likevel er det sjelden jeg får respekten ved at sjefen innrømmer situasjonene der det er jeg som gir, han insisterer på å definere alt som vinn-vinn.  Tror det er fort gjort, og gjøres mer og mindre bevisst.  Men ekstremt provoserende.

[Cata]

Rent personlig så har jeg opp gjennom årene likt best de lederne som har latt meg jobbe selvstendig - altså de som ikke prøver seg på å detaljstyre. Det er selvsagt greit at lederen setter kursen og sier fra på en skikkelig måte om noe ikke er greit eller strider mot bedriftens mål, men i utgangspunktet så anser jeg det som om at jeg er ansatt for å gjøre en jobb for bedriften og at jeg da både er rimelig kompetent og ansett for å være det så stadig overvåkning er bare irriterende. Spesielt irriterende er det siden det ikke er så mange innen mitt fagfelt og når en leder med vesentlig mindre peiling på faget enn jeg har prøver seg som "besserwisser" for som kjent har ikke lederen alltid rett, men en leder er alltid en leder.

[AnonymBruker]

Jeg liker lederne som detaljstyre meg, slik jeg får en følelse av det gjør er viktig. Dersom lederen er fraværende følelses det som at arbeidet jeg gjør er lite verdsatt og derav lite viktig for bedriften. Da begynner jeg å kjede meg, og lurer på om jeg finne på noe annet gjøre. Det er fint om sjefen kan finne konkrete oppgaver. Jeg liker ikke åpne oppgaver, det er både kjedelig og vanskelig for min del. De burde være spesifikke som mulig, men dette blir vanskelig da jeg arbeider som utvikler.

Anonymkode: 01719...424

[SPOCA]

Artig, siden jeg faktisk studerer ledelse akkurat for øyeblikket. 

Det jeg setter pris på med min leder er at hun ser meg, hun er flink til å lytte, hun viser meg tillit og gir meg sjanse til å vise meg frem. Da jeg fikk henne som sjef for fem år siden var jeg egentlig litt redd henne. Jeg er av natur en sjenert, stille, introvert og innadvendt type. Hun kan virke litt brå og "hard", men hun er en dyktig leder fordi hun skjønte ganske raskt at hun ikke kan behandle meg som hun f.eks kan behandle de mest røffe gutta i de andre avdelingene. 

Jeg er uenig i at forskjellsbehandling er en uting. Forskjellsbehandling kan være viktig for å nå fram til ulike medarbeidere. Ingen medarbeidere er like, så forskjellsbehandling er ikke nødvendigvis en uting så lenge alle i avdelingen finner at det er legitimt. Problemet oppstår når forskjellsbehandlingen blir urettferdig, f.eks at en alltid får ferie på visse tidspunkter uten at de andre får "tilsvarende kompensert".

I løpet av studiene innser jeg at sjefen min rett og slett driver med "situasjonsbestemt ledelse", nettopp at hun klarer å analysere kompetansen/situasjonen til den enkelte medarbeider og velge lederstil utifra hva som vil gjøre hver enkelt medarbeider mest effektiv (og motivert/tilfreds). Mitt team består av meg og tre menn. Vi er tre veldig forskjellige mennesker, men vi utfyller hverandre godt. Vår leder behandler oss ulikt, men er opptatt av rettferdighet.

Han ene er et petimeter som vil ha klare instrukser. Han vil ikke tenke selv. Med han har sjefen en instruerende lederstil: han blir fortalt hva som skal gjøres, og han gjør dette. Han er god på detaljer, effektiv, "ser ikke vitsen med følelser" (egne ord). Trivsel og indre motivasjon har lite å si for jobben. Han er som en robot på mange måter.

Jeg er en følsom, egentlig stille og sjenert - engasjert også. Veldig. Glad i jobben. Trivsel er viktig for meg. Ikke en som liker oppmerksomhet. Sjefen har har hatt en coachende lederstil tidligere, da jeg var ny og usikker - dvs svært styrende og svært støttende, nå er hun mer deltakende - svært støttende, men lite styrende. Jeg styrer det meste selv, siden kompetansen min nå er høy. Hun er fremdeles svært støttende, og har ført til at den stille og sjenerte som begynte på jobben for fem år siden har vokst enormt, blomstret opp og fått delta i mange viktige prosjekter.

Han ene er omgjengelig, kommer overens med alle og generelt en flink fyr. Han styrer det meste selv, og inntrykket er at det er en blanding mellom delegerende og deltakende lederstil som benyttes - trenger ikke instrukser, og trenger egentlig ikke så mye støtte heller fordi alle støtter hverandre. Han fjerde er en fyr som har lang erfaring, men fordi han har så lang erfaring har han en tendens til å kjede seg lett og "seiler gjennom jobben". Her er sjefen instruerende - han trenger klare instrukser slik at han ikke faller av og kjeder seg.

Jeg liker å kunne jobbe selvstendig og vokser mye på ansvar. Sjefen har derfor gitt meg ekstra ansvar. Han ene som er svært omgjengelig har fått en ledende rolle i teamet fordi han passer godt til det. Derimot vil han ene ikke ha ansvar i det hele tatt, han vil bare gjennomføre de oppgaver han er ansatt til å gjøre. 

Med andre ord: det kan være lurt å analysere hva som er medarbeidernes styrker og svakheter, hva somer riktig og viktig for hver medarbeider for å skape et godt motiverende arbeidsmiljø, som igjen skaper effektivitet. Det handler også om å skape seg legitimitet og tillit. En leder som nyter stor tillit får utrettet mer. Teamet vårt, til tross for fire ganske ulike personer, er et av de mest effektive på jobben. Vi når alltid våre mål, som er klare og målbare, og vi er den avdelingen som er mest stabil - ingen oppsigelser på mange år, minst sykefravær i hele bedriften. Det er ikke uten grunn.

Endret 21. september 2019 av SPOCA

[AnonymBruker]

Gi ros når det er fortjent, ta tak i utfordringer, vær nøytral, ikke la deg dra inn i interne intriger. Se gjerne personen an, slik som SPOCA over her sier.

Anonymkode: 13e9a...74b

[AnonymBruker]

1 time siden, Cata skrev:

Spesielt irriterende er det siden det ikke er så mange innen mitt fagfelt og når en leder med vesentlig mindre peiling på faget enn jeg har prøver seg som "besserwisser" for som kjent har ikke lederen alltid rett, men en leder er alltid en leder.

Det skjønner jeg er irriterende! Synes det er en større utfordring å kunne nok om alles fagfelt til at de får en god sparringspartner i meg, enn å innrømme at det er de som er ekspertene. Det varierer jo fra bransje til bransje (og person) hvor mye en leder kan om sine ansattes ulike oppgaver/fagfelt. Takk for svar! 

Anonymkode: 9892e...65d

[AnonymBruker]

Som du ser av svarene så er jo folk forskjellige, og jeg tror jo raskere du gjør deg kjent med de ansatte og hvor ulike de er, desto bedre. Noen vil detaljstyres og andre ikke. Noen foretrekker en litt distant og profesjonell sjef, andre skal ha en hobbyspsykolog. Nå sier jeg ikke at du skal tillate deg å være det, og det er viktig at du setter foten ned, men husk at noen ansatte rett og slett er typen til å klage litt og skravle litt, og at ikke alt trenger å tas like alvorlig - de må bare føle seg hørt.

Jeg foretrekker en ærlig sjef, som er vennlig men ganske åpen. Ting som kan frustrere meg i hverdagen er "grums" og misnøye, og følelsen av hemmelighold og at ting foregår i kulissene som man ikke får med seg. Tar mye heller en sjef som kan levere en konkret og ubehagelig beskjed - da vet jeg i det minste hva som foregår.

Anonymkode: 7c116...9fc

[AnonymBruker]

1 time siden, SPOCA skrev:

 

I løpet av studiene innser jeg at sjefen min rett og slett driver med "situasjonsbestemt ledelse", nettopp at hun klarer å analysere kompetansen/situasjonen til den enkelte medarbeider og velge lederstil utifra hva som vil gjøre hver enkelt medarbeider mest effektiv (og motivert/tilfreds).

 

Så gøy å ha en så flink leder! Høres jo ut som om teamet ditt passer godt inn i denne modellen. Jeg har ulik tone med alle i mitt team og det er nok ganske naturlig, de er veldig ulike og trenger ulik støtte. Det synes jo i kommentarene over her også, og kaster kanskje dårlig lys over mitt første spørsmål. Haha! Å vite hva en anonym setter pris på av sin leder er jo ikke særlig relevant uten å kjenne dem. Jaja, jeg kan hvertfall innrømme feil 🙈

For min egen del, så tror jeg at jeg må «se» kollegene mine litt på nytt, jeg kjenner dem fra  før og har dannet meg et bilde av dem. Nå som jeg skal være deres leder må jeg kanksje analysere dette bildet litt nøyere, så jeg treffer riktig. Skal lese mer om situasjonsbestemt ledelse, det gir god mening. Takk for langt og detaljert svar. 

Anonymkode: 9892e...65d

[Cata]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det skjønner jeg er irriterende! Synes det er en større utfordring å kunne nok om alles fagfelt til at de får en god sparringspartner i meg, enn å innrømme at det er de som er ekspertene. Det varierer jo fra bransje til bransje (og person) hvor mye en leder kan om sine ansattes ulike oppgaver/fagfelt. Takk for svar! 

Anonymkode: 9892e...65d

Det hører med til historien at en av de beste lederne jeg har hatt noen gang heller ikke hadde mitt fagfelt som sitt, men han lærte seg nok om det til at han kunne komme med innspill og være sparringspartner. Ikke undervurder verdien av "dumme" spørsmål. Det å forklare en prosess eller problemstilling for en som bare delvis kan det er verdifullt i seg selv, -dels fordi man opplyser den andre og dels fordi man må tenke ekstra godt gjennom forklaringen selv og kan derved komme på noe man ikke har tenkt på før. 

(Og før noen trekker arrogansekortet her så stiller jeg selv også dumme spørsmål innenfor andres fagområder, dels fordi jeg vil lære og dels ford jeg innimellom tror jeg faktisk kan bidra med noe, men jeg oppviser også såpass med respekt for fagkompetanse at hvis vedkommende er av en helt annen formening så går jeg ut fra at hans svar er bedre enn mitt spørsmål.) 

[AnonymBruker]

Være til å stole på, vite hvilken informasjon man deler med andre og ikke. 

Gi gode tilbakemeldinger, helst mest positive. 

Være positiv og fleksibel. De ansatte strekker seg langt for å glede deg, hvis du er litt rund i kantene og gjør ditt beste for å imøtekomme ansattes ønsker.

Anonymkode: 66980...0be

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Likebehandling og motivasjon  mener jeg at jeg klarer, men den første delen svei litt. Kan nok ta på meg litt mange oppgaver for de andre for å «ta støyten» hvis det er travle perioder - nettopp fordi jeg ikke vil bare være leder, og ikke heve meg over resten. Går det ut over visjon/langsiktige mål kanskje? Det skal jeg reflektere litt over! 

 

Anonymkode: 9892e...65d

Din oppgave er jo å være leder. Ikke kompis. 

Jeg avskyr ledere som er redd for å være upopulære og opptatt av å være venner med alle. De blir aldri gode ledere. 

Anonymkode: 83f6c...ea9