Hva må vi akseptere av den andre forelderen ?

[Far til 2]

Det foregår en diskusjon om samvær og barn på 17.mai om en av foreldrene "ikke stiller opp" slik flertallet forventer.

Jeg setter imidlertid spørsmålstegn ved om det er riktig at barna ikke skal til denne "uegnede" forelderen neste 17.mai.

I mitt tilfelle var det bostedsforelder som valgte å ikke feire 17.mai slik barna ønsket. Hvordan skal jeg håndtere dette på best mulig måte ovenfor barna på et senere tidspunkt ?

Om jeg skal ivareta barnas behov bør jeg rett og slett hente dem 17.mai og være sammen med de på Tivoli eller tilsvarende (utifra de innlegg jeg leser i den andre debatten). For det "å ivareta barnets beste" er vel ikke noe som er forbeholdt bostedsforelder ?

Men dette aksepterer ikke lovverket. Jeg kan som samværsforelder ikke ivareta "barnets beste" ved å ta det med på Tivoli 17.mai om 2 år. Hvorfor skal da bostedsforelder kunne gjøre dette ? Er det til barnets beste, mens samværsforelders avgjørelse om akkurat det samme ikke er til barnets beste ?

Hvor mye skal vi styre over den andre forelderen ? Og hvor mye skal vi styre over barna ? Hva bør vi akseptere som en glipp uten å intervenere ?

[Gjest Pet]

Jeg vil tro at dersom den forelderen som ikke feirer 17-mai lar være å gjøre det fordi han/hun ikke gidder, vil vedkommende være glad for at andre gidder. Finnes det noen som ikke feirer 17-mai av prisipp eller nekter barna sine å feire 17-mai pga en eller annen overbevisning? Jeg har ikke hørt om noen, men det kan vel forekomme. Får ikke barna lov til å feire 17-mai er det vel ikke så mye som kan gjøres. Får de lov kan de vel feire sammen med noen andre i familien som vil eller venner. Er det snakk om store barn så nektes vel ikke disse å gå ut på 17-mai fordi forelderen ikke feirer?

[LilleBille]

Det er ikke mye vi kan gjøre - og vi må (desverre) innse at vår oppfattelse av virkeligheten og våre måter å gjøre ting på ikke alltid er den "riktige".

I utgangspunktet bør jo barna si fra selv - om det er noe de ikke liker/trives med/ønsker anderledes - men barn er jo så loyale - at det skal mye til før de sier fra.

Stort sett må man enten man er samværs- eller bostedsforelder godta det meste - så sant det ikke går på barnas helse og sikkerhet. Og i utgangspunktet må vi jo regne med at de andre også ønsker det beste for barna - selv om det ikke nødvendigvis er på vår måte.

Men men hvis mine barns far - med mer eller mindre vitende og vilje sårer dem - for å fremme sine egne behov - da synes jeg det er min plikt (og rett) som mor å si fra - så sant ikke barna sier det selv.

[Bø]

Jeg vil foreslå at du snakker med din eks foran neste 17. mai, og tilbyr deg å ta med ungene dine ut, dersom hun ikke orker selv. Det vil jeg tro hun blir glad for.

Da jeg var til mekling på familievernskontoret, anbefalte dama på kontoret, at barna burde være hos bostedsforelderen hver 17. mai. Dette var i de tilfeller foreldrene ikke bor i samme nærmiljø. Da snakker man om å sette hensynet til barna først!

Det er vanskelig å si noe generelt om hvor mye man kan blande seg, og det vil alltid bli en vurderingssak fra gang til gang. Når det f.eks. gjelder trafikksikkerhet er jeg urokkelig. Ingen får lov til å kjøre rundt med mine barn uten tilstrekkelig sikring. Skulle barnas far få lyst til å gjøre det, så sier jeg ifra. Det varierer hva som er viktig for den enkelte. Noe må man bare se gjennom fingrene med. Jeg har fokus på de tingene som går på barnas helse og ve og vel.

[Far til 2]

Når det gjelder stor avstand mellom foreldrenes bosted og feiring av 17.mai kan jeg langt på vei være enig med Bø. Barn ønsker naturligvis å få gå i 17.mai tog sammen med de andre i klassen, og jeg synes ikke vi skal frata dem en slik mulighet så lenge dette er aktuelt. Men en slik klausul bør muligens endres fra barnet er f.eks. 12 år.

Vi må imidlertid akseptere at vi som foreldre har forskjellige måter å være på og oppdra våre barn på. I noen situasjoner medfører dette at vi som forelder må akseptere dette såfremt det ikke er direkte mishandling eller utsetter dem for fare på noen måte (ref dit innlegg om sikkerhetsbelte).

Men samtidig kan vi ikke sette oss selv som overdommere i enhver sak som har med barna å gjøre.

Jeg er mye strengere en moren når det gjelder innetider om kvelden. Jeg er strengere mht skole.

Mor er imidlertid strengere mht kosthold. Og mor reagerer skarpere (mildt sagt) om det oppstår uenigheter.

Men dette er forhold jeg langt på vei må akseptere. Det er også forhold mor bør akseptere basert på overstående forutsetninger.

Selv om jeg er enig med en annen trådstarter som har et innlegg om at samværsforelder ikke har stilt opp slik flertallet av oss forventer på en 17.mai, mener jeg det er galt av henne å ikke la barna være hos samværsforelder en annen 17.mai.

De fleste av oss ønsker å ivareta barna på best mulig måte. Det tror jeg ikke vi gjør ved å frata dem samvær med samværsforeldre. Jeg tror heller ikke vi ivaretar barnas beste ved å overkjøre samværsforeldre pga uenigheter om manglende aktiviteter på 17.mai. Det samme gleder naturligvis andre veien. Som samværsforelder er det ikke riktig å bryte loven selv om en er uenig med bostedsforelders avgjørelse.

Vi må akseptere uenigheter og forskjellige måter å håndtere hverdag og fest. Om vi setter oss selv på en pidestall som en form for overdommer mener jeg vi kan risikere å gjøre barna en stor urett.

[mockinbird]

Det foregår en diskusjon om samvær og barn på 17.mai om en av foreldrene "ikke stiller opp" slik flertallet forventer.

Jeg setter imidlertid spørsmålstegn ved om det er riktig at barna ikke skal til denne "uegnede" forelderen neste 17.mai.

Det er vel helst snakk om barnas forventninger, og ikke "flertallets", men greit nok....

I mitt tilfelle var det bostedsforelder som valgte å ikke feire 17.mai slik barna ønsket. Hvordan skal jeg håndtere dette på best mulig måte ovenfor barna på et senere tidspunkt ?

Om jeg skal ivareta barnas behov bør jeg rett og slett hente dem 17.mai og være sammen med de på Tivoli eller tilsvarende (utifra de innlegg jeg leser i den andre debatten).

Eller gikk akkurat DET innlegget ut på at mamman, i dette tilfellet samværsforeldren skulle ta barna med på tivoli DAGEN ETTER for å "gjøre godt" for den manglende 17. mai feiringen barna fikk hos samværsforeldren, i dette tilfellet pappan?

For det "å ivareta barnets beste" er vel ikke noe som er forbeholdt bostedsforelder ?

Men dette aksepterer ikke lovverket. Jeg kan som samværsforelder ikke ivareta "barnets beste" ved å ta det med på Tivoli 17.mai om 2 år.

Akkurat det sier ikke lovverket noe om, da. Det lovverket sier, (regner her med at du sikter til bl § 30. , om innhold i foreldreansvaret), er at barna har krav på omsorg og omtanke fra den/de som har foreldreansvar. Juridisk vil dette si at det er den barnet bor fast hos som har ansvar for at barnet skal ha det bra.

Hvorfor skal da bostedsforelder kunne gjøre dette ? Er det til barnets beste' date= mens samværsforelders avgjørelse om akkurat det samme ikke er til barnets beste ?

Dette vil jo bli et skjønnsspørsmål. Her vil elementer som hvor gamle barna er, hvilket forhold foreldrene har, hva saken gjelder, osv. spille inn. Men, hvis barna kommer til deg og er fortvilet over noe bostedsforelder har gjort/ikke gjort, regner jeg med at du ser det på som din plikt å intervenere? Om du da velger å gå til den andre part, evt. til familierådgiver eller advokat, kommer jo an på alvoret/størrelsen på hendelsen.

Alt i alt er jeg usikker på om det er den juridiske siden eller den "allmenne" siden du stiller deg kritisk til... Juridisk er det den med foreldreansvar som holdes ansvarlig på godt og vondt, så kan man jo sette spørsmålstegn ved om det er rett. (f.eks i saker hvor den andre driver omsorgssvikt, eller det faktum at samværsrettforelder ikke kan "stille krav" til hvordan bostedsforelder skal ta seg av barnet, der har barnevernet mer de skal ha sagt.) Men det er et generellt spørsmål du stiller, som er vanskelig å gi noe entydig svar på, da ulike faktorer vil spille inn og påvirke hva som er rett å gjøre i forskjellige situasjoner.

Angående hvor mye vi kan/skal styre over barna står det jo en del om i barneloven og dens forskrifter, da.

Når det er sagt, må jeg få si at noen ganger ser man seg kanskje blind på egne måter å oppdra barn på. Jeg hadde nok satt pris på å få en konstruktiv samtale med samværsforeldren hvis han så noe særdeles kritikkverdig med min måte å håndtere barnet vårt på. For alt i alt er jo DET det esensielle her - å finne den beste løsningen for barna!

Det loven sier, jmfr. bvl, er at det er bostedsforelder som er part i sak hvis barnet lever under kritikkverdige forhold. Det vil jo også si at det er den med foreldreansvar (bostedsforeldren) som har ansvar hvis samværsforeldren bedriver ulike former for omssorgssvikt. Er DET rett, da?

[Far til 2]

Det er vel helst snakk om barnas forventninger, og ikke "flertallets", men greit nok....

Det er vi voksne som gir barna forventninger.

Og de forventningene jeg referer til er de forventningene flertallet av oss voksne har til hvordan 17.mai skal feires.

Eller gikk akkurat DET innlegget ut på at mamman, i dette tilfellet samværsforeldren skulle ta barna med på tivoli DAGEN ETTER for å "gjøre godt" for den manglende 17. mai feiringen barna fikk hos samværsforeldren, i dette tilfellet pappan?

Den forstod jeg ikke. Hvis jeg (som samværsforelder) henter barna utenom avtale dagen etter 17.mai, vil jeg ant bli politianmeldt for å forsøke å ivareta det jeg kansje tror er barnas forventninger til Tivoli eller annet gøy.

Jeg kan med andre ord ikke ivareta barnas "forventvinger" om jeg er uenig med bostedsforelder. Hvorfor skal da bostedsforelder kunne ta seg til rette og ikke la barna være hos samværsforelder en annen 17.mai ?

Akkurat det sier ikke lovverket noe om, da. Det lovverket sier, (regner her med at du sikter til bl § 30. , om innhold i foreldreansvaret), er at barna har krav på omsorg og omtanke fra den/de som har foreldreansvar. Juridisk vil dette si at det er den barnet bor fast hos som har ansvar for at barnet skal ha det bra.

Joda. Loven sier en hel masse om situasjoner der samværsforeldre "tar seg til rette" for å ivareta det behovet de mener barna har.

Det er rett og slett ulovlig for samværsforelder å hente barna for å ta dem med på Tivoli, selv om samværsforelder mener dette er riktig.

Når det gjelder dette med foreldreansvar så gjelder dette begge foreldrene. Jeg vet det finnes tilfeller der mor nekter far foreldreansvar, men har problemer med å se at dette under normale omstendigheter er "barnets beste". Om en mor nekter far foreldreansvar sier hun også at denne faren ikke er istand til "å gi barna den omsorg og omtanke det har behov for". En mor som sender barn til en slik far bør kansje få revurdert egen evne som bostedsforelder.

Det loven sier, jmfr. bvl, er at det er bostedsforelder som er part i sak hvis barnet lever under kritikkverdige forhold. Det vil jo også si at det er den med foreldreansvar (bostedsforeldren) som har ansvar hvis samværsforeldren bedriver ulike former for omssorgssvikt. Er DET rett, da?

Det synes som om du blander begrepene med "foreldreansvar" og "daglig omsorg". Det er klart at alle foreldre med foreldreansvar er part i saken. I realiteten er også foreldre uten foreldreansvar part i saken selv om myndighetene gjør sitt beste for å marginalisere denne gruppe foreldre.

Og igjen er det snakk om øynene som ser. For meg ser det ut som at manglende Tivoli (eller tilsvarende) ikke kan betegnes som omsorgssvikt. Det lever faktisk en del foreldre rundt om i dette rike landet som ikke har økonomi til å sende barna på Tivoli (det gjelder både bostedsforeldre og samværsforeldre). Som utenforstående kan vi ikke stå på avstand å peke på disse foreldrene med en fornedrende mine og si de bedriver omsorgssvikt.

Mange av disse foreldrene er villig til å gjøre sitt ytterste for å ivareta sine barn på best mulig måte. I svært mange tilfeller vil disse foreldrene gå lenger enn såkalte rike foreldre når det kommer til omsorgsrollen.

I det tilfellet som diskuteres er det ikke snakk om at barna lever under kritikkverdige forhold (hverken hos bostedsforelder eller samværsforelder) slik jeg forstår innlegget. Derimot er det snakk om en samværsforelder som ikke stiller opp for barna slik de fleste av oss forventer mht 17.mai som barnas festdag.

Hvor mye skal vi styre over den andre forelderen ? Og hvor mye skal vi styre over barna ? Hva bør vi akseptere som en glipp uten å intervenere ?

Dette vil jo bli et skjønnsspørsmål. Her vil elementer som hvor gamle barna er, hvilket forhold foreldrene har, hva saken gjelder, osv. spille inn. Men, hvis barna kommer til deg og er fortvilet over noe bostedsforelder har gjort/ikke gjort, regner jeg med at du ser det på som din plikt å intervenere? Om du da velger å gå til den andre part, evt. til familierådgiver eller advokat, kommer jo an på alvoret/størrelsen på hendelsen.

[Gjest *Fiona*]

Og jeg stusser på, hvordan ethvert stort eller lite tilfelle av mer eller mindre viktig innhold, om det er en stor sak eller bare en situasjonsbetinget utblåsning, hvordan du, Far til 2, får det til å utløse kilometre med akkurat det samme; nemlig den fasiten du selv mener å sitte med. Jeg fatter det ikke.

I dette tilfellet ei som lufter frustrasjonen i et tilfelle der BARNA er skuffet, hvor du vrir det til å handle om at det er de voksne som har gitt barna disse forventningene og derfor en diskusjon om hva foreldre synes er viktig og hvor viktig en samværsforelder er ift bostedforelder...

Snakk om å gripe etter halmstrå. Snakk om å tro det snør et visst sted.

Dette var et øyeblikks frustrasjon over en far som SKUFFET UNGENE, uavhengig av hvordan opprinnelsen til skuffelsen oppstod. Og det var en tanke om hvordan hun kunne løse det problemet neste år. Å få det til å bli en stor sak om at alle bostedsforeldre (mødre) trenerer samværforeldre (fedre) er å blåse ting fullstendig ut av proporsjoner.

Men det er jo også din eneste funksjon her inne, så slik sett har du oppnådd det du går inn for.

Hvorfor skal da bostedsforelder kunne ta seg til rette og ikke la barna være hos samværsforelder en annen 17.mai ?

Fordi barna (barna, husker du? de som liksom skal bety noe her?) ønsker det.

[Gjest Marianna Panna]

Er virkelig dette noe å lage en stor sak ut av?

Jeg mener om man som forelder syns det er pes å lage 17. mai for barna eller gå på tivoli eller lage jul eller you name it, hva er da problemet med at den forelderen som ønsker å gjøre dette har barna på disse dagene?

Det er vel det beste for alle parter det? Jeg tror nok at om man spør barna så vil de være hos den forelderen som ønsker å gjøre noe ut av disse dagene, så kan de være sammen med den andre forelderen på hverdager?

Jeg har et tantebarn som er sammen med moren sin på alle disse store dagene og det syns både far og barn er til det beste. Far har ingen problemer med å se at hans måte å feire disse dagene på er litt utenom det vanlige og at jenta hans da har det hyggeligere hos mor.

[Far til 2]

Og jeg stusser på, hvordan ethvert stort eller lite tilfelle av mer eller mindre viktig innhold, om det er en stor sak eller bare en situasjonsbetinget utblåsning, hvordan du, Far til 2, får det til å utløse kilometre med akkurat det samme; nemlig den fasiten du selv mener å sitte med. Jeg fatter det ikke.

Jammen det er jo akkurat det jeg sier i et svar til deg i den andre tråden som relaterer seg til barnas feiring på 17.mai.

Der sier jeg bl.a.:

Jeg har forståelse for trådstarters reaksjon, men ser at det også kan være skrevet på et frustrert tidspunkt da hun nettopp har sett skuffelsen til barna i øynene deres. Kansje kombinert med konflikter pga et forholdsvis ferskt samlivsbrudd. Da er det fort gjort å overreagere.

I dette tilfellet ei som lufter frustrasjonen i et tilfelle der BARNA er skuffet, hvor du vrir det til å handle om at det er de voksne som har gitt barna disse forventningene og derfor en diskusjon om hva foreldre synes er viktig og hvor viktig en samværsforelder er ift bostedforelder...

Snakk om å gripe etter halmstrå. Snakk om å tro det snør et visst sted.

Dette var et øyeblikks frustrasjon over en far som SKUFFET UNGENE, uavhengig av hvordan opprinnelsen til skuffelsen oppstod. Og det var en tanke om hvordan hun kunne løse det problemet neste år. Å få det til å bli en stor sak om at alle bostedsforeldre (mødre) trenerer samværforeldre (fedre) er å blåse ting fullstendig ut av proporsjoner.  

Men det er jo også din eneste funksjon her inne, så slik sett har du oppnådd det du går inn for.

Dette faller vel på sin egen urimlighet når du ser svaret jeg skrev til deg i den andre tråden i dag tidlig kl. 09.17.

Det jeg tok tak i var hennes overreaksjon på problemet. Men også "heiagjengen" som antyder at mors reaksjon er riktig setter jeg spørsmålstegn ved. Er det virkelig slik at det skal reageres så kraftig på slike feil som gjøres fra tid til annen av BEGGE foreldrene ?

Jeg har som sagt stor forståelse for at det kan være skrevet i et øyeblikks frustrasjon. Jeg har imidlertid ikke forståelse for konsekvensene. Sånn sett mener jeg det ikke er jeg som tar det ut av sine proposisjoner når det antydes helt urimelige tiltak (sett fra min side).

Fordi barna (barna, husker du? de som liksom skal bety noe her?) ønsker det.

Nå har ikke jeg gått tilbake å sett hvilken sammenheng jeg skrev det jeg skrev, men du mener tydligvis likevel at det er riktig å reagere med å frata barn og far samvær pga slike hendelser ? Eller mente du det var en "overreaksjon" slik du antyder i innlegget over ?

Nå er jeg faktisk litt usikker på hva du mener.

[mockinbird]

Når barna i dette tilfellet er ti og tolv år gamle, er de gammel nok til å ha skapt egne forventninger for hvordan 17. mai skal feires.

Fordi som samværsforelder er det netopp det du har rettighet/plikt til: Samvær innenfor gitte grenser til barna. Og fordi bostedsforelder i dette tilfellet her, og ikke absolutt alle tilfellene i hele verden) , så hvor skuffet barna var etter at samværsforeldrene ikke hadde feiret 17.mai etter barnas ønsker.

Da har man, etter mitt hode, oppført seg på en slik måte at man har et særdeles dårlig forhold til bostedsforelder.. Hvis bostedsforelder og samværsforelder har så dårlig samarbeidsevne at ikke mværsforelderen kan komme og ta barna med på tivoli, etter avtale utenom den fastsatte samværsdagen, er det i mine øyne noe galt fatt. Og et slikt dårlig forhold kan ikke være skapt av kun bostedsforelder... Da er bostedsforelder i såfall i en slik mental tilstand at man kan diskutere om hun/han er egnet til å være omsorgsperson.

Ja, du har rett, utifra det jeg har skrevet kan det tolkes som om jeg blander kortene. Har man delt foreldreansvar, har begge part i sak. Det jeg her tenkte på var hvis kun bostedsforelder har foreldreansvar. Foreldre uten foreldreansvar er juridisk sett, ikke part i sak. Jmf bvl, er det ikke automatikk i at den uten foreldreansvar får omsorg for barn hvis den med foreldreansvar mister omsorgsrett. Dette da den ikke er som part å regne i sak, og får dermed ikke tilsyn i saken.

Har aldri ment at å ikke ta barna med på tivoli er å betegne som omsorgssvikt. Ikke misforstå "med vilje".

Det var det trådstarter startet med, ja. Så har vi andre dratt inn andre momenter etterhvert. Spørsmålet var vel fra starten av om hvorvidt det var rett å da ta seg av feiringa den dagen selv heretter. Som mange har poengtert, er vel barna så gamle at de selv vil komme med egne ønsker neste 17. mai, og de vil vel etter erfaringa fra denne gangen neppe være hos samværsforelder en gang til.

Dette vil jo bli et skjønnsspørsmål. Her vil elementer som hvor gamle barna er, hvilket forhold foreldrene har, hva saken gjelder, osv. spille inn. Men, hvis barna kommer til deg og er fortvilet over noe bostedsforelder har gjort/ikke gjort, regner jeg med at du ser det på som din plikt å intervenere? Om du da velger å gå til den andre part, evt. til familierådgiver eller advokat, kommer jo an på alvoret/størrelsen på hendelsen.

Nettopp.

Og jeg mener det å nekte barna å være hos samværsforelder 17.mai i årene fremover pga en slik hendelse er "å skyte spurv med kanoner". Vi kan gjerne ha vår formening om ting som ble håndtert galt, men kan ikke la dette få konsekvenser for flere år fremover.

Tror ikke det var snakk om å nekte barn som høylytt protesterende absolutt ville til samværsforelder det. Tror heller det var snakk om å spare barna fra å bli skuffet en gang til.

Alt i alt er jeg usikker på om det er den juridiske siden eller den "allmenne" siden du stiller deg kritisk til... Juridisk er det den med foreldreansvar som holdes ansvarlig på godt og vondt, så kan man jo sette spørsmålstegn ved om det er rett. (f.eks i saker hvor den andre driver omsorgssvikt, eller det faktum at samværsrettforelder ikke kan "stille krav" til hvordan bostedsforelder skal ta seg av barnet, der har barnevernet mer de skal ha sagt.) Men det er et generellt spørsmål du stiller, som er vanskelig å gi noe entydig svar på, da ulike faktorer vil spille inn og påvirke hva som er rett å gjøre i forskjellige situasjoner.

Angående hvor mye vi kan/skal styre over barna står det jo en del om i barneloven og dens forskrifter, da.  

Når det er sagt, må jeg få si at noen ganger ser man seg kanskje blind på egne måter å oppdra barn på. Jeg hadde nok satt pris på å få en konstruktiv samtale med samværsforeldren hvis han så noe særdeles kritikkverdig med min måte å håndtere barnet vårt på. For alt i alt er jo DET det esensielle her - å finne den beste løsningen for barna!

Igjen blander du "foreldreansvar" med barnets bostedsadresse. Alle fedre som har vært gift får automatisk foreldreansvar. Nå innføres dette også ovenfor alle fedre som har vært samboende med mor på fødselstidspunktet.

jeg gjorde nok den feilen det er lett å gjøre: å se på sin egen situasjon. Såklart har begge ansvar/plikter/rettigheter hvis det er snakk om delt foreldreansvar.

Forøvrig er jeg helt enig med deg i at målet må være å finne den beste løsningen for barnet. Men jeg kan ikke se at "den beste løsningen" altid vil være den løsningen bostedsforelder (i hovedsak) definerer. Det finnes også andre oppegående menesker selv om ikke alle er enig i at ex'en er "oppegående" når konfliktene raser som værst.

Nå er det jo ingen som har fastslått at "den beste løsningen" alltid vil være i tråd med bostedsforelder definisjoner heller, da. Tråden din her startet med hva man skulle akseptere av "den andre", ikke av bostedsforelder? Så må man jo heller tolerere at man har forskjellige synspunkter på en del ting, så lenge det ikke går utover ivaretakelsen av barnas beste.

[Gjest Marianna Panna]

Jammen det er jo akkurat det jeg sier i et svar til deg i den andre tråden som relaterer seg til barnas feiring på 17.mai.

Der sier jeg bl.a.:

Dette faller vel på sin egen urimlighet når du ser svaret jeg skrev til deg i den andre tråden i dag tidlig kl. 09.17.

Det jeg tok tak i var hennes overreaksjon på problemet. Men også "heiagjengen" som antyder at mors reaksjon er riktig setter jeg spørsmålstegn ved. Er det virkelig slik at det skal reageres så kraftig på slike feil som gjøres fra tid til annen av BEGGE foreldrene ?

Jeg har som sagt stor forståelse for at det kan være skrevet i et øyeblikks frustrasjon. Jeg har imidlertid ikke forståelse for konsekvensene. Sånn sett mener jeg det ikke er jeg som tar det ut av sine proposisjoner når det antydes helt urimelige tiltak (sett fra min side).

Nå har ikke jeg gått tilbake å sett hvilken sammenheng jeg skrev det jeg skrev, men du mener tydligvis likevel at det er riktig å reagere med å frata barn og far samvær pga slike hendelser ? Eller mente du det var en "overreaksjon" slik du antyder i innlegget over ?

Nå er jeg faktisk litt usikker på hva du mener.

Du fokuserer veldig på at samværsforelder blir fratatt retten til å være sammen med barna på 17. mai...men som i tilfellet jeg beskrev over så finnes det faktisk de som innser selv at det riktige kanskje er at barnet er sammen med den forelderen som innfrir forventingene på slike dager.

Ja, det høres litt voldsomt ut å si at barna ikke skal få lov til å være hos faren noen gang mer på 17. mai, men det er slettes ikke sikkert at faren i dette tilfellet syns det er en så dum ide.

Det handler om å samarbeide og gjøre det beste for barna. Og i slike situasjoner som denne så mener jeg det er best for barnet å være sammen med den forelderen som feirer 17. mai såfremt barna ønsker å ha en tradisjonell 17. mai-feiring.

[Gjest Pet]

Nå har ikke jeg gått tilbake å sett hvilken sammenheng jeg skrev det jeg skrev, men du mener tydligvis likevel at det er riktig å reagere med å frata barn og far samvær pga slike hendelser ? Eller mente du det var en "overreaksjon" slik du antyder i innlegget over ?

Nå er jeg faktisk litt usikker på hva du mener.

Nå stilles ikke dette spørsmålet til meg, men jeg tviler på at disse barna føler at de blir fratatt noe hvis de neste år slipper å reise til en far som ikke gidder å finne på noe sammen med dem på 17. mai... Det var jo barna som ble skuffet!

[mockinbird]

Nå stilles ikke dette spørsmålet til meg, men jeg tviler på at disse barna føler at de blir fratatt noe hvis de neste år slipper å reise til en far som ikke gidder å finne på noe sammen med dem på 17. mai... Det var jo barna som ble skuffet!

ja, ikke sant?

[Gjest fjest]

Jeg var sikkert delvis på kant med en del her hva 17.mai-feiring angår, men dog; jeg skjønner ikke helt hvor stort problem dette kan være.

Hadde jeg hatt barn og ikke bodd sammen med den andre foreldren ville vi etter all sannsynlighet klart å bli enige om at den som vil feire 17.mai eller tilsvarende etter barnas ønske/på deres premisser, vil være den som har barna denne dagen. Dersom min hypotetiske eks vil sitte i sofaen og drikke øl eller karsk denne dagen, og jeg vil leke med ungene, tror jeg heller ikke han vil tvinge seg til samvær, eller nekte MEG det. Evt omvendt, om JEG skulle sittet i sofaen.

Hadde noe annet vært tilfelle ville jeg virkelig blitt overrasket over at jeg noensinne hadde funnet den andre foreldren attraktiv nok til å få barn med vedkommende. (og omvendt)

Hvor mye loven kan gjøre med slike ting, så lenge det ikke er snakk om virkelig omsorgssvikt (at foreldren sitter i sofaen og drikker øl, ungen sitter med bæsjebleie og foreldren etter hvert slår/glemmer å gi ungen mat osv) , det skjønner jeg ikke. Lovverket trenger vel ikke blande seg inn i en hvert bagatell heller..?

Litt fornuft får man forvente av folk, og litt slingringsmonn må det være før loven griper inn. Herregud - ellers måtte man jo hatt sin egen barnevernsansatt boende hjemme hos seg...

[Bø]

Grunnen til at barn feirer jul/ påske/ 17. mai med foreldrene annenhvert år, er jo nettopp fordi disse dagene er spesielle, og markeres spesielt. Dersom man IKKE ønsker å markere disse dagene på en spesiell måte, kan det umulig være et problem å ikke ha samvær med barna disse dagene.

Ingen ville krisemaksimert på samme måte om vi snakket om 4. mars, eller 18. november. 17. mai har egne samværsordninger, FORDI DET ER EN SPESIELL DAG. Er det ikke det, så må det være likegyldig for den uinteresserte forelder, hvorvidt han/ hun har samvær med barna akkurat den dagen.

[Gjest gjest1]

Og jeg stusser på, hvordan ethvert stort eller lite tilfelle av mer eller mindre viktig innhold, om det er en stor sak eller bare en situasjonsbetinget utblåsning, hvordan du, Far til 2, får det til å utløse kilometre med akkurat det samme; nemlig den fasiten du selv mener å sitte med. Jeg fatter det ikke.

I dette tilfellet ei som lufter frustrasjonen i et tilfelle der BARNA er skuffet, hvor du vrir det til å handle om at det er de voksne som har gitt barna disse forventningene og derfor en diskusjon om hva foreldre synes er viktig og hvor viktig en samværsforelder er ift bostedforelder...

Snakk om å gripe etter halmstrå. Snakk om å tro det snør et visst sted.

Dette var et øyeblikks frustrasjon over en far som SKUFFET UNGENE, uavhengig av hvordan opprinnelsen til skuffelsen oppstod. Og det var en tanke om hvordan hun kunne løse det problemet neste år. Å få det til å bli en stor sak om at alle bostedsforeldre (mødre) trenerer samværforeldre (fedre) er å blåse ting fullstendig ut av proporsjoner.

Men det er jo også din eneste funksjon her inne, så slik sett har du oppnådd det du går inn for.

Fordi barna (barna, husker du? de som liksom skal bety noe her?) ønsker det.

←

Endret 25. august 2006 av baremeg

[:-) anna]

Jeg skjønte ikke helt problemstillingen, men jeg svarer jammen likevel.

Jeg tror at det i de fleste tilfeller vil være mulig å løse ved at den som ønsker å være sammen med barna på 17. mai, får det. Da min stesønn var yngre "delte vi ham" også flere år med hell. Han var altså sammen med den ene halve dagen og den andre halve dagen. Eller han var hos oss, men var sammen med med moren og besteforeldrene på den siden til 17. mai lunsj i noen timer etter barnetoget. Men så bodde vi ca 150 m fra hverandre da.

Hverken min mann eller jeg drikker, dermed har vi hatt gleden av å feire de fleste nyttårs-aftener og de fleste 17.mai-kvelder sammen med ham. Det har rett og slett vært morsomst for ham å være hos oss, ettersom vil stort sett gjør noe "barnevennlig" mens moren gjerne var invitert på en fest hun hadde lyst til å være med på. Det har vi vært kjempeglade for.

Jeg synes dessuten mange er urettferdige med far til to. Han har da like mye rett til å ha en mening som andre her inne. At han står fast på sine meninger er da vel ikke noe negativt.

[Gjest Gjest]

Om faren til ungene vil ta dem emd på 17.mai, så er han hjertligst velkommen til det.

[Gjest Gjest]

Jeg synes dessuten mange er urettferdige med far til to. Han har da like mye rett til å ha en mening som andre her inne. At han står fast på sine meninger er da vel ikke noe negativt.

←

Det er ikke det debattanten kritiseres for, men for feilinformasjon og for særdeles lettvint omgang med sannheten.