Har du vokst fra vennene dine?

[AnonymBruker]

Min samboer har mange venner. De har veldig god kontakt. De er sammen i helger, reiser på turer sammen, hytteturer osv. Som regel blir kjærester/samboer inkludert også uten noe problem. Jeg trives veldig godt med vennene hans og deres partnere. De er mer "meg" hvis jeg kan si det slik. 

Men min samboer maser ofte på meg hvorfor jeg ikke er mer med mine egne venner. Han synes det er viktig å oppretteholde vennskapene. Det er jeg jo enig i, men jeg føler egentlig at jeg har falt litt fra mine venner. Vi er mer ulike som personer og har ulike interesser. Dette er noe jeg har funnet ut i voksen alder. Jeg synes heller ikke de er så flink å inkludere meg. Noen er ofte sammen uten å spørre f.eks meg. Jeg synes det da virker som de ikke har så lyst å være med meg. Før var jeg den som tok mest initiativ. Har blitt spurt noen ganger om å finne på noe da. Har kunnet noen ganger, noen ganger har jeg ikke hatt lyst og andre ganger har jeg jobbet. Grunnen til at jeg ikke alltid har hatt lyst er hvis de har inkludert andre venner av seg også. Ok for min del, men jeg har ikke så lyst da. Det er snakk om venners venner som er av den rølpete/harry typen. Jeg kommer ikke overens med de og synes rett og slett det ikke er et snev av å ha det kjekt når de er med. 

Ellers er jeg også redd for at noen av de mer frampå vennene mine vil buse ut med ting de ikke burde fortelle om. Spesielt om min samboer er med (han lurer på hvorfor vi ikke kan være sammen alle av og til). Jeg liker ikke å snakke om fortiden min. Min samboer vet det jeg synes han trenger å vite, men ikke mer. Noen av mine venner synes det er gøy å fortelle om fortiden til andre i vennegjengen og drar opp gamle historier som jeg ikke synes passer seg. Hvertfall ikke om partnere er tilstede. Det kan feks handle om tidligere sexpartnere og andre ting de tydelig "hinter" om slik at andre skal fange oppmerksomheten rundt dette og ville høre mer. For min del veldig lite voksen måte å være på. 

Jeg er egentlig litt lei mine venner. Skulle ønske jeg hadde et par nære venner som jeg kunne vært med og delt ting med som jeg f.eks vil prate med venner om i stedet for samboeren min. Min samboer lurer også på hvorfor jeg ikke er så mye med mine venner lengre og jeg tror han stusser litt over dette. Han er redd forholdet har ødelagt for meg og mine venner. Det har jo ikke det egentlig, for jeg tror jeg ville vokst fra de uansett på dette tidspunktet. Jeg setter stor pris på samboers venner, ,men jeg skjønner jo også viktigheten av å ha egne venner. Jeg tror heller ikke samboeren min vil forstå at vi har vokst fra hverandre for han har veldig fokus på hvor viktig det er å ta vare på man har. 

Vet ikke helt hvor jeg vil med dette, men kanskje noen har råd eller lignende erfaringer å komme med   

Anonymkode: 16443...eb1

[AnonymBruker]

Gode vennskap er verdt å opprettholde.

Dårlige vennskap gravlegger man.

Vennskap basert på at man var venner som barn/ungdom er for meg i dag bekjente. Jeg hilser på de og tar en prat, men er på en annen plass i  livet enn de nå, både i forhold til familie, men også i forhold til hvem man er i dag. Min samboer lurer på det samme som din, jeg er ærlig på at mange tidligere venner betrakter jeg som bekjente i dag, da jeg føler at jeg ikke har mye til felles med de. Og så er det noen som jeg har mistet litt grunnet manglende tid. Med 2 unger, så har jeg helt ærlig ikke overskudd til å opprettholde vennskapene, noen av de ønsker jeg kontakt med, men føler ikke at jeg har energien til det akkurat nå. Er helt åpen for at de vennene er godt videre i livet den dagen jeg tar kontakt med de igjen. Slik er det bare tenker jeg.

Egen familie, storfamilien og jobben tar all min tid. Er sikkert en prioriteringssak, og jeg prioriterer de nevnte tingene.

Anonymkode: 7ae6c...702

[AnonymBruker]

Er det egentlig noe problem at venners venner er litt harry og rølpete da? Så lenge de ikke oppfører seg ufint/dårlig, så trenger man jo ikke snakke like mye med alle når man "henger" sammen. Fokuser på at du skal treffe de du først og fremst har mest til felles med, og så kan du bare smalltalke litt med deres venner igjen uten at det blir så mye ut av det. 

Anonymkode: 1addd...526

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd at mange vennskap har fadet ut ettersom folk har fått seg partnere, og dessverre virker det som om mange damer ditcher venner når de får seg mann og barn. Tilsvarende virker det som mange menn ditcher venninner når de får et seriøst forhold. Dessverre. Men hvorfor skal damer gi opp så mye, mens mennene skal fortsette med gutteturer og vennekvelder i det uendelige? Tenker at det er naturlig å vokse fra noen venner, men hvis du har vokst fra alle er det muligens hos deg problemet ligger? Ja, for det er viktig å beholde noen egne venner i tilfelle samboeren din for eksempel skulle dø eller gå fra deg. Dessuten kan du fort bli litt for avhengig av samboeren din sosialt, og det kan i verste fall oppleves som en byrde for ham.

Anonymkode: 51215...a1c

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det egentlig noe problem at venners venner er litt harry og rølpete da? Så lenge de ikke oppfører seg ufint/dårlig, så trenger man jo ikke snakke like mye med alle når man "henger" sammen. Fokuser på at du skal treffe de du først og fremst har mest til felles med, og så kan du bare smalltalke litt med deres venner igjen uten at det blir så mye ut av det. 

Anonymkode: 1addd...526

'Det er bare det at de tar mye plass. Kan være veldig direkte (noe jeg hater) og vi får ikke den fine tonen som vi har om vi er uten de. 

Anonymkode: 16443...eb1

[Gjest O.G.]

OK TS, så du har ditchet dine egne venner til fordel for damene til typens kamerater...

Hvordan tror du vennskapene med dem blir når det er forbi mellom deg og han da?