Datteren min på tre år får ikke fysisk vondt

[AnonymBruker]

Det hender selvfølgelig at når hun ramler på asfalten og skraper opp hender og knær at hun gråter men sjeldent ellers. Hu er ekstremt aktiv og ramler også veldig ofte. Skaller i bordet, kikker på hendene sine mens hu går rett inn i veggen/dørkarmen og skaller hodet skikkelig. Har alltid 1 til 3 kuler i pannen. Vi har alltid ledd litt av det og barnehagen har sagt lattermildt at hu skulle hatt hjelm på. 

Men nå syntes vi at det begynner å bli litt skummelt. Hu er yngst av 5 søsken og ingen har tålt så mye som hu gjør. Er dette helt normalt? 

Skjønner at ingen kan svare helt konkret på det men har dere barn som tåler ekstremt mye? 

Anonymkode: fce30...8df

[absinthia]

Det kan rett og slett hende at hun ikke tar seg tid til å tenke over at hun har vondt, dersom hun har noe annet hun vil gjøre, som hun har tankene på. 

Jeg hadde en som var litt slik: - han kunne finne på å gråte av å få våt sand på fingrene, men ikke å falle ned trappa, fordi han var så opptatt av det han skulle leke med. - Fikk senere adhd- diagnose. 

Endret 16. september 2019 av absinthia

[AnonymBruker]

Det du beskrive er jo ikke umiddelbart noe å bli urolig for - det finnes barn uten smertefølelse, og det er en alvorlig og bekymringsfull lidelse. 

Men dette barnet virker bare ikke å ha det helt store behovet for trøst eller for oppmerksomheten rundt gråt. Vi har alle sett barna som snubler, skraper kneet, reiser seg, ser mamma, så legger seg ned igjen og hylgråter. Og dem som koster grusen ut av skrubbsårene og fortsetter med sitt. Barn er ulike.

Jeg var et sånt barn. Kunne gå og halte i en uke etter å ha falt på et eller annet (som oftest noe farlig) og jeg gikk ubekymret ut fra at det gikk over, at mamma ville lage et uønsket helsikkes styr om jeg sa fra og at hva det nå enn var jeg gjorde der og da var mye viktigere enn masse unødvendig oppstyr. 

Anonymkode: c4021...f70

[AnonymBruker]

Jeg tror barn med mange søsken blir herdet. De er vant med at ting er tøft. Eller så har de rett å slett ikke tid til å tenke over at det var vondt. 

Har en gutt her på 3 år som heller ikke griner om han slår seg. Da skal han slå seg ganske hardt. Han har mange søsken. Er veldig aktiv, Og vil helst opp å løpe igjen så fort som mulig. Har og sett at de eldre sier ofte "opp igjen, det gikk jo bra. Ingen blod" og da er alt greit. Han får kanskje en klem eller high five. Jeg ville jo trøstet mer og da er det klart at ting hadde gjort mer vondt. 

Anonymkode: b69e7...455

[AnonymBruker]

Har en unge som ikke pleier å reagere så veldig på det om hun slår seg, kan gjøre det litt når hun er trøtt eller i dårlig form, men sånn til normalt så tåler hun mye. I vår hverdag har det ikke skapt noe problem, men det er fordi vi er flinke til å følge med og se det litt an, ta en pause om det trengs. 

Men, i barnehagen har det ikke vært problemfritt. De har hatt store problemer med å få med seg når hun faktisk skader seg. De la selv skylden på at hun hadde så høy smerteterskel, ikke etter min mening, og at hun ikke gjør så mye ut av seg til vanlig. Var flere ganger vi måtte dra til legen/legevakta etter barnehagetid, og hva som hadde skjedd hadde vi kun hva barnet sa å gå på, fordi barnehagen rett å slett ikke visste om noe som helst.

Så jeg vil si det er ingenting å uroe seg for i hverdagen, men vær obs og klar på det ovenfor barnehagen, gjør det klart for dem at du forventer at de klarer å ha litt kontroll i løpet av dagen, og gjøre de veldig klar over at barnet har høy smerteterskel så det er ikke nødvendigvis at hun klarer å få med seg selv om hun slår seg så det trenger tilsyn

Anonymkode: fb49c...788

[AnonymBruker]

Når min datter gikk i barnehagen skar hun seg med kniv engang, ene ansatte sa når jeg hentet henne at det var nesten godt å se hun begynte å gråte da hun så og si aldri gjorde det. Hun er i 20 årene nå, helt normal men fortsatt ganske tøff og hardfør. 

Anonymkode: b19f5...e8c

[s0la]

Alle situasjoner er ulik. Det må jeg si først. 

Da jeg var barn gråt jeg sjeldent fordi jeg ikke likte å gråte. Jeg likte ikke oppmerksomheten, trøsten. Så jeg følte smerte, men lot være å gråte og kom over det fort. Stahet 😂

[AnonymBruker]

Jeg har ei datter på 1,5 år som ofte ikke gråter når hun slår seg. Hun er også en aktiv type, som stadig har kuler og skrubbsår. Barnehagen har kommentert at hun er uvanlig "robust". Hvorvidt vårt barn begynner å gråte, virker som det ofte handler om andre ting enn graden av fysisk smerte. F.eks. hender det at hun gråter veldig og trenger trøst hvis hun slår seg når hun er tydelig sliten og utafor, selv om det ikke så så vondt ut for utenforstående. Når hun er aktiv og opptatt med ting, kan hun gjerne slå seg så vi hører det godt og det blir kul, uten å reagere. Jeg syns det ser ut som hun rett og slett ikke har tid til å kjenne etter, og ikke har fokus på at det gjør vondt i disse tilfellene. 

Som nevnt av noen over, så er det noe barnehagen er litt oppmerksomme på. Ikke fordi de anser det som unormalt, men fordi hun kan komme til å skade seg uten å å gi tydelig beskjed. 

Anonymkode: c2d94...705

[Gjest WhisperingWind]

Jeg gråt heller ikke. De få gangene jeg gråt var når jeg ble skikkelig sint. Sinnatårer, men sjeldent når jeg slo meg eller var lei meg.