SA etter behandling hos klinikk

[AnonymBruker]

Vi hadde vår første behandling hos privatklinikk og lyktes på første forsøk. Tiden frem mot forsøket og selve forsøket gikk veldig greit, og klinikken var utrolig flinke til å følge oss opp, svare på spørsmål og gi oss den tryggheten som vi trengte.

Dessverre endte graviditeten i en SA i uke 7.

For meg var (og er) dette en kjempesorg. Det var utrolig tungt å gå igjennom både fysisk og psykisk. Klinikken var ikke flinke i denne prosessen. Da SA hadde blitt bekreftet sa de ikke så mye på det og begynte istedenfor å snakke om neste forsøk. I mellomtiden var det ingen oppfølging - en stor kontrast til tiden frem mot første forsøk. Da ringte de oss for å høre om vi hadde det bra og om vi følte oss klare. 

Tiden før forsøket hadde vi kontakt med en fast person, men etter SA har jeg vært nødt til å forholde meg til ulike sykepleiere, og jeg må hele tiden fortelle at jeg har hatt SA så de kan forstå hvorfor kroppen min og syklusen min er litt ute å kjøre akkurat nå.

Alt dette har gitt meg en kjip følelse. Hva hadde dere gjort i min situasjon? Byttet klinikk eller bare la det gå og prøve igjen?

Anonymkode: 6e42b...2f7

[Fiiol]

Jeg opplevde det også slik. Ble gravid på første ivf-forsøk, og etter MA var det ingen oppfølging å få noe sted. Hadde en veldig traumatisk abortering, og med påfølgende smerter i ettertid. På en måte skjønner jeg at ikke klinikken skal tenke på å ta ansvar for denne tiden, men det kunne jo vært en idé å fått en liten samtale etterpå, ikke bare få tilsendt en ny stimuleringsplan. Ev. kunne de bare lyttet, lagt frem ny plan muntlig og deretter vist til hvem man kan kontakte hvis man har behov for å bearbeide noe. Hvis det finnes, for jeg fant ikke helt utav det.

Jeg fortsatte samme sted, og spurte om å få en evalueringstime etter forsøk nr. 2 som ikke gikk. Det fikk jeg, og alt har vært veldig bra etterpå. Jeg setter veldig stor pris på dem. Tror man blir litt satt ut, fordi man har møtt så utrolig tett oppfølging både faglig og emosjonelt i denne prosessen, og når det verst tenkelige skjer så står man der på bar bakke, uten noen fagpersoner å spørre. For dem er dette «helt vanlig» men for oss som går igjennom det kan det være et stort sjokk og en sorg uten like, dette var ikke en vanlig hendelse i min verden. 

Jeg hadde heldigvis gode mennesker rundt meg jeg kunne prate med, men det er jo ikke alle som har heller. Som sagt byttet jeg ikke klinikk, jeg forstår at de ikke kan følge alle tett opp etter SA. Det skjer nok ofte. Men, de kunne satt opp en time i ettertid, lyttet, forklart og lagt frem en plan for veien videre. Rammet det hele inn. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har mistet flere ganger, og det eneste som egentlig hjelper, er å bli gravid igjen. Så jeg kan skjønne at de først og fremst fokuserer på neste forsøk, det er jo for å se fremover, og ikke sette seg ned etter dette. Men jeg vet det er tungt, og du har lov til å sørge ❤️ Det er helt forferdelig trist å miste. Men jeg vil kanskje tro de har det som rutine nettopp fordi det kan hjelpe å se frem til neste forsøk? Da jeg har mistet har jeg kun vært opptatt av når jeg kan få eggløsning og prøve igjen, nesten manisk opptatt av det. 

Anonymkode: 5bd46...142

[AnonymBruker]

Takk for svar 😊

Jeg er enig i alt dere sier og tenker at jeg ikke skal droppe klinikken pga en samtale som jeg savner fra dem.

Jeg er bare så overrasket over hvor lite psykisk støtte det var å bli møtt med etter en så traumatisk opplevelse, og det er mange vanskelige følelser som har meldt seg i ettertid.

Anonymkode: 6e42b...2f7