Jeg savner mamma hver dag

[AnonymBruker]

Hun er ikke død eller noe, hun bare bor noen timer unna og vi sees ikke så ofte. Jeg sliter veldig med ensomhet. Jeg bor alene og er ufør pga alvorlig sykdom og det kan gå flere dager uten at jeg er sosial. Da savner jeg spesielt å snakke med mamma, når jeg er syk. Får lyst til å ringe henne hver dag, men hun blir ofte bare irritert/har ikke tid/vil slappe av etter en lang dag på jobben osv. Har skjønt at jeg er til bry til tider...

Er det noen her som vært i lignende situasjon? Føler meg barnslig som har det slik men det at jeg er syk og lever isolert gjør nok saken verre også.. hun har et helt annet liv enn meg, hun er frisk, jobber og har fortsatt søsknene mine boene hos seg og jeg er dødssjalu på de som kan klemme henne, snakke med henne og få trøst når de vil. Når jeg ringer så har spesielt ofte behov for trøst pga sykdommen min. Det er ikke aktuelt å besøke henne oftere pga hun er gift med en mann som jeg ikke går overens med, dessverre.

Dette innlegget ble litt langt, men for å oppsummere så lurer jeg på hvordan jeg kan slutte å savne/være avhengig av mamma så mye.. det gjør ekstra vondt når hun ikke tar tlf eller sier rett ut at hun ikke gidder å snakke med meg fordi jeg vil snakke for lenge. Føler også at det er mange avgjørelser jeg ikke tør å ta alene og må ha råd av henne. Skammer meg litt over å ikke være mer selvstendig. Og lei av å være til bry. Er 23 år. Hvordan vokser jeg av meg dette? 

Anonymkode: 53fd6...f30

[AnonymBruker]

Stor klem til deg 💗💗💗💗

Anonymkode: a5c09...119

[Maestro]

Klem til deg ♥️

 

Jeg er 26, å er avhengig av foreldrene mine. Er selv psykisk syk, å sover hos foreldrene mine i dårlige perioder. Så det er ikke noe skam, å ville ha kontakt med foreldrene sine. 😊

[Fjellgeita27]

Stor klem til deg❣️ 

Har du prøvd og fortelle henne at dette er vondt for deg eller hva du føler? Vil kanskje anbefale å snakke med en psykolog som kan hjelpe deg med hvordan du skal takle det du sliter med! 😊

[AnonymBruker]

Hva snakker dere om? Blir det mye «tung» snakk om sykdom, ensomhet og lignende? Da blir det slitsomt å snakke ofte og lenge, selv for mødre. Eller snakker dere om mye lystbetont, som positive ting dere gjør og sånt? 

Uansett så er dere i to forskjellige livssituasjoner. Hun i full jobb og med hjemmeboende barn, du arbeidsledig og ofte helt alene. Du har jo masse tid til å snakke, det vil jo ikke hun ha. Hun har mye annet som må gjøres og følges opp.

Tips er psykolog/miljøterapeut, hobby som opptar deg og som ikke krever ting av deg som du ikke klarer pga sykdom (nå vet jeg ikke hva du kan klare, men f.eks strikking, fotografering, maling, svømming osv.) og kanskje en katt eller noe så du ha mer selskap?

Anonymkode: b7afb...c6f

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Sporty92 skrev:

Stor klem til deg❣️ 

Har du prøvd og fortelle henne at dette er vondt for deg eller hva du føler? Vil kanskje anbefale å snakke med en psykolog som kan hjelpe deg med hvordan du skal takle det du sliter med! 😊

Takk ❤️ Vi har snakket om det, men det blir fort glemt og det at hun har dette travle livet med mann, to barn, hus og jobb blir dratt frem. Da føler jeg meg egentlig bare veldig tilsidesatt for de ekte "barna" har hun fått med mannen sin (ja, de er halvsøsknene mine forresten) og de er viktigere... har følt det slik helt siden halvsøsteren min kom. Har snakket med psykolog av og på siden jeg var 12, det funker ikke for meg.

 

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hva snakker dere om? Blir det mye «tung» snakk om sykdom, ensomhet og lignende? Da blir det slitsomt å snakke ofte og lenge, selv for mødre. Eller snakker dere om mye lystbetont, som positive ting dere gjør og sånt? 

Uansett så er dere i to forskjellige livssituasjoner. Hun i full jobb og med hjemmeboende barn, du arbeidsledig og ofte helt alene. Du har jo masse tid til å snakke, det vil jo ikke hun ha. Hun har mye annet som må gjøres og følges opp.

Tips er psykolog/miljøterapeut, hobby som opptar deg og som ikke krever ting av deg som du ikke klarer pga sykdom (nå vet jeg ikke hva du kan klare, men f.eks strikking, fotografering, maling, svømming osv.) og kanskje en katt eller noe så du ha mer selskap?

Anonymkode: b7afb...c6f

Jeg vil gjerne snakke om vanlige ting også, vi har ganske lik humor og interesser så hun er venninne også. Men ja, jeg skjønner at det ikke alltid er tid eller ork til det. 

Sykdommen er fysisk og jeg er ofte på sykehus så jeg kan ikke melde meg på kurs osv (prøvd før), men skal absolutt prøve å dyrke interessen min for maling og matlaging. Takk for råd:) 

 

Anonymkode: 53fd6...f30

[AnonymBruker]

Fikk så vondt av deg nå. Jeg savner mammaen min også, men hun er død så er ikke mye jeg kan gjøre. Jeg er også kronisk syk og på vei til ufør, er ikke mye eldre enn deg. Kan jeg spørre hvor du bor? Kanskje vi kan ta en kopp kaffe. Føler med deg. Stor klem 💓

Anonymkode: d1929...e5d

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fikk så vondt av deg nå. Jeg savner mammaen min også, men hun er død så er ikke mye jeg kan gjøre. Jeg er også kronisk syk og på vei til ufør, er ikke mye eldre enn deg. Kan jeg spørre hvor du bor? Kanskje vi kan ta en kopp kaffe. Føler med deg. Stor klem 💓

Anonymkode: d1929...e5d

Åh uff, det kan jeg ikke forestille meg engang..❤️ Bor i Trondheim, om du bor i nærheten så er jeg gjerne med på kaffe altså☺️ -ts

 

Anonymkode: 53fd6...f30

[Gjest Familytree]

Den beste løsningen er å se etter venner eller mennesker du kan bruke tid på og forbedre isolasjonsproblemet ditt.
Hvis dette ikke er mulig, må du møte denne ensomheten fra et annet perspektiv som gjør at du føler deg mindre isolert fra verden.
Som svar på spørsmålet ditt: Jeg har dager hvor jeg føler meg alene i mitt univers på 25 kvadratmeter. Jobben min hindrer meg i å bli hjemme, men hvis jeg kunne gjøre det, er jeg sikker på at jeg ville gjort det. Jeg opprettholder også en fysisk aktivitet.
På den annen side er situasjonen med moren din at du ikke ønsker å besøke henne av personlige grunner som du bør løse fordi dette kommer til å distansere deg mer fra familien.

Endret 15. september 2019 av Familytree

[Fjellgeita27]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk ❤️ Vi har snakket om det, men det blir fort glemt og det at hun har dette travle livet med mann, to barn, hus og jobb blir dratt frem. Da føler jeg meg egentlig bare veldig tilsidesatt for de ekte "barna" har hun fått med mannen sin (ja, de er halvsøsknene mine forresten) og de er viktigere... har følt det slik helt siden halvsøsteren min kom. Har snakket med psykolog av og på siden jeg var 12, det funker ikke for meg.

Får så vondt av at du skal ha det sånn og at det virker som dine halvsøsken er viktigere! 

Nei, det er ikke alle det funker for! 

Om du vil kan du skrive til meg på PM  

[AnonymBruker]

Er det mulig for deg å være sosial på annet vis? Har du prøvd f.eks. å chatte? Når man er i den situasjonen at det er vanskelig å komme seg ut og være sosial på vanlig måte er det veldig fint å kunne bli kjent med andre og få være litt sosial på egne premisser også. Anbefaler deg å prøve.  Kanskje det også vil gjøre deg mindre avhengig av din mor.  

Anonymkode: 7c393...e25