Hvordan får man seg egentlig venner?

[AnonymBruker]

(Det er ikke nødvendig å lese teksten for å svare, jeg blir glad for alle råd!).

 

Ja, jeg er en ung voksen, og jeg har fremdeles ikke klart å finne ut av dette.

Jeg har egentlig slitt litt med vennskap og de dype sosiale relasjonene hele livet. I barndommen ble jeg også mye utestengt og mobbet, og klarte aldri å forstå hvordan jeg kunne «få en fot inn» i det sosiale miljøet på skolen. Jeg følte meg helt ustøtt og en enorm avmakt mot de som oppførte seg dårlig mot meg. 

I voksen alder føler jeg selv at jeg går over ens med de fleste, men kun på et overfladisk nivå. Jeg har alltid folk å snakke med i jobbsammenheng, eller på fest, men jeg sitter som regel igjen alene hver ettermiddag og i helgene, og har ingen å ringe om det er noe.

Jeg føler at mange av forsøkene mine på å være sosial blir avvist, men jeg er usikker på om dette betyr at de avviser hele meg som person eller kun det ene forsøket. Jeg blir usikker og tenker at jeg bør trekke meg unna personen og heller vente til vedkommende kommer til meg for å ikke plage dem. De kommer imidlertid aldri.

Hvis jeg prøver å invitere bekjente til å finne på ting, så hender det seg at de sier ja, men jeg blir aldri invitert av dem, og det blir som regel bare med den ene gangen. Ofte så blir invitasjonene mine avvist fordi de jeg spør allerede har planer (eller er det kanskje en fin måte å si at de ikke vil henge med meg?). De gangene jeg blir invitert på sosiale ting, så er det som regel fester med veldig stor gjesteliste, eller jobbting, aldri mindre samlinger eller bare meg og den andre.

Hele livet har jeg prøvd å ransake egen adferd for å finne ut hvorfor akkurat jeg mislykkes med det sosiale. Jeg klarer ikke å finne ut hva det er, men jeg tror det må være ett eller annet som er «feil» med adferden min, uten at jeg klarer å se det (det er vel typisk for folk som ikke får det helt til sosialt). Trodde en stund at jeg måtte være autist siden jeg alltid blir så utenfor, men snakket med en psykolog som mente at det ikke var mulig. Jeg tenker vel innerst inne at jeg er kronisk plagsom på en eller annen måte. 

Jeg har lest på nettet at venner er noe man liksom bare blir av seg selv etter hvert som man tilbringer tid sammen. Men jeg ser f.eks at kollegaer av meg på jobben blir venner med hverandre og begynner å treffes utenfor jobb, mens jeg ikke føler at jeg får til noen slik relasjon med noen. Når vet man at man er venner? Når kjenner man noen godt nok til å invitere dem til å finne på noe?

Ofte så føler jeg egentlig at jo mer tid jeg tilbringer med noen, jo mer lei blir de av meg. Og jo hardere jeg prøver å være en som de vil tilbringe tid med, jo verre blir det. Jeg har også skjønt at jeg egentlig tar avvisning ganske «tungt» og trekker meg fillstendig unna folk ved første tegn på at de ikke trives med meg/eller er kritiske til meg. Det skjer også dersom noen finner ut noe negativt om meg, eller jeg viser en side som jeg ikke er så stolt av. Da tenker jeg «søren, nå har jeg ødelagt dette sosiale forholdet også, på tide å finne en ny omgangskrets». Er dette normalt? 

Så det letteste for meg er egentlig å være litt avvisende selv, og ikke søke så mye kontakt eller prate så mye. Da vil de ikke kunne bli slitt ut eller «brukt opp». Men denne strategien er jo ganske tveegget, som dere sikkert forstår. Man får ikke venner av å ikke søke kontakt, men man blir i det minste ikke utstøtt/unngått og et irritasjonsmoment for folk heller...

Beklager at dette ble litt langt, men jeg har jo ingen venner jeg kan spørre, så alt sammen kom ut på en gang her.

Er det noen som opplever noe liknende, eller kan fortelle meg hva som er problemet mitt, eller hvordan man faktisk får seg venner? 

 

 

Anonymkode: bf7ae...612

[AnonymBruker]

Leit å høre at du ikke har noen venner. Du virker som om du har selvinnsikt og ellers er en normal hyggelig dame. Det kan nok tenkes at du har satt opp et usynlig skjold ubevisst som kolleger og andre oppfatter som at du ikke ønsker så mye kontakt utenom i jobbsammenheng. 

Anonymkode: 50ea9...1bc

[AnonymBruker]

Dette var som å lese om meg selv... 

Kjipt å høre at du har det sånn, unner ingen det.. ❤️

Anonymkode: 4a67b...a7e

[lalela]

Sånt med venner er ofte vanskelig. Men jeg tenker at det kan være at du ødelegger for deg selv ved å ikke gi deg sjansen. Ofte må man være den som tar initiativ fordi andre også syns det er ubehagelig. Det er lett å føle at alle andre får det til, men det er nok ikke sant. Mitt beste tips er å fortsette å prøve. Og så må du ikke tenke så negative tanker om deg selv, for du er bra nok uansett! 

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Dette var som å lese om meg selv... 

Kjipt å høre at du har det sånn, unner ingen det.. ❤️

Anonymkode: 4a67b...a7e

Huff, i like måte. Hva skal vi gjøre? 😢

Anonymkode: bf7ae...612

[AnonymBruker]

19 timer siden, AnonymBruker skrev:

Leit å høre at du ikke har noen venner. Du virker som om du har selvinnsikt og ellers er en normal hyggelig dame. Det kan nok tenkes at du har satt opp et usynlig skjold ubevisst som kolleger og andre oppfatter som at du ikke ønsker så mye kontakt utenom i jobbsammenheng. 

Anonymkode: 50ea9...1bc

Tusen takk!

Kanskje jeg har ett slags skjold ja, men vet ikke helt hvordan jeg skal endre oppførselen min for ikke å ha det...

Anonymkode: bf7ae...612

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg så igjen i dette. Har ikke noen råd, men vet hvor frustrerende dette er. Følte det med et usynlig skjold passet ganske bra. Jeg har faktisk begynt å gå til psykolog for blant annet dette da det går såpass ut over livskvaliteten min.

Lykke til ❤

Anonymkode: 55e41...b1a

[AnonymBruker]

Her har jeg masse erfaring pga jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse, noe som nettopp defineres av blant annet å føle at folk kjeder seg i mitt selskap og egentlig ikke vil være med meg, at jeg plager dem osv. I mitt tilfelle er det lavt selvbilde og frykt for avvisning som er problemet. Jeg var som deg på skolen og fikk aldri "en fot innenfor". Jeg var så utrolig usikker og "unnskyld for at jeg er til"- holdning. Jeg kjenner meg også a ekstremt igjen i denne: søren, nå har jeg ødelagt dette sosiale forholdet også, på tide å finne en ny omgangskrets» 😅

I det siste har jeg dog klart å være overraskende sosial, og jeg tror hemmeligheten har vært at jeg plutselig gir litt blaffen i om de folkene jeg aktivt sosialisere med liker meg eller ikke. Jeg prøver å tenke at jeg må bare være meg selv og slappe helt av i sosiale settinger, for det nytter ihvertfall ikke å fake en persona for å blidgjøre andre, det blir alt for slitsomt og meningsløst i lengden. Du må ta på deg "jeg er stolt av meg selv" - hatten og hoppe i det. Prøv å alltid heller unnskylde alle hendelser hvor du tror det kan ha noe med deg å gjøre med at det sikkert er andre årsaker til at feks folk takker nei til invitasjoner osv. Ikke ta for gitt at folk misliker deg før det evt blir helt åpenbart, og da må man huske at det er helt naturlig at ikke alle liker alle, og gå på jakt etter nye venner med åpent sinn. 

Det jeg også har hørt mye fra andre er at det faktisk er vanskelig for de fleste å få seg ordentlige "venner" i voksen alder. Det er nok vanligst med bekjentskaper, med mindre man gir veldig stor innsats. For oss introverte som liker oss godt alene også så handler det sikkert mye om flaks om vi møter andre introverte "ute på gata". 

Til sist vil jeg bare si at du virker utrolig reflektert og klok i det du skriver her, så basert på det tenker jeg at du ihvertfall ikke er kjemperar og ser ingen grunn til at du skal bli mislikt. 

Ønsker deg masse lykke til på veien til vennskap 😊 noen tips hvis du vil lete etter nye er hey vina-appen eller søk på Hey girl + din hjemby på Facebook grupper. 

Anonymkode: b415e...b6b

[AnonymBruker]

Man må gi av seg selv og tørre å åpne seg og være personlig. Men det er ikke lett å få venner i voksen alder. Jeg har fått noen venner etter jeg ble voksen, men de 3 har jeg møtt gjennom barna - så vi hadde automatisk noe til felles å snakke om først å så etterhvert som vi ble mer personlige ble vi gode venner.

Anonymkode: d3069...1ac

[Kasier]

Har dessverre ingen råd, men kan si at å lese dette var som å lese noe jeg selv har skrevet ❤️ Jeg har pratet litt med mannen min om dette, og han lurer også på om problemet er at jeg "ikke slipper folk innpå meg" pga alt jeg har opplevd i barndommen som gikk på typisk "jentemobbing" med utestengelse, baksnakking osv. Men når man er over 40 år, så hjelper det dessverre lite å finne ut sånn cirka hva som kan være årsaken, da det er så å si umulig å få seg venner i så voksen alder.

Sender deg en god klem og håper at det ordner seg for deg 

[AnonymBruker]

Kanskje du bare ikke har funnet de/den rette vennen med samme interesser enda. Hvis du ikke gir opp finner du dem! Eventuelt kan du finne flere egne interesser.

Anonymkode: 6c6ba...746

[AnonymBruker]

Det er ikke umulig å få venner i voksen alder, men det er vanskelig. Og det tror jeg egentlig det er for mange. Jeg har slitt en god del med det, men føler det har løsnet mer de senere år. Nå er jeg godt voksen da, men alle vennene jeg har i dag har jeg fått i voksen alder. Så det er mulig. Du må være tålmodig og utholdende, og prøve og feile endel. Viktig å finne noen som du passer godt med, og har endel til felles med. Det er også viktig å vise interesse og ta sin de av initiativene, men ikke overdrive og være "masete". Akkurat det er en balansegang. Også er det om å gjøre å finne noen du virkelig liker, og så finne ut om de liker deg. Noen ganger blir det en "åpning" med noen som du merker at du liker og virker som den liker deg. Da kan det være noe å bygge på, og man prøver å bygge opp et vennskap gradvis. Det tar gjerne tid, men du merker ganske fort om det er gjensidig interesse eller ikke. Er det ikke det, så gå videre og prøv på neste mulighet. En vanskelig greie er jo at vi som ofte har slitt med venner som regel har dårlig selvtillit, og det er ofte en hindring for oss. Så prøv å bedre selvtilliten gradvis, med å gjøre ting du liker og er god til, og øve deg i å bli kjent med andre mer og mer. Hver gang du lykkes litt, så hjelper det litt på selvtilliten. Ellers tror jeg det er viktig å være seg selv (en klisje, jeg vet, men sant likevel) og prøve å slappe  av endel. Da virker man mer imøtekommende, tror jeg. Det kan og være en ide å snakke med en terapeut/psykolog, for det kan hjelpe til å finne ut om det er noe man må jobbe mer med eller være mer oppmerksom på. Kanskje det har noe med fortiden å gjøre, for hvis man er blitt mobbet skaper det ofte en følelse av å være dårligere enn andre, selv om det ikke er sant. Lykke til  Håper det går bedre etterhvert. Du høres ut som en hyggelig og oppegående jente, synes jeg

Anonymkode: 4e058...033