Føler min autistiske sønn hater meg

[AnonymBruker]

Overskriften høres sikkert veldig dramatisk ut for mange av dere men ofte er det akkurat slik jeg føler det. Jeg har en 3 år gammel sønn med autisme, som jeg er ubeskrivelig glad i, verdens skjønneste lille gutt. Problemet er at jeg føler jeg ikke klarer å noen gang bli "nær" han. Han viser ikke kjærlighet på samme måte som andre barn og ofte lurer jeg på om han i det heletatt er glad i meg uansett hvor forferdelig det høres ut. Han vil bare ha pappaen, og godtar bare hjelp, trøst og kos fra han. Om jeg prøver å ta over ender det som oftest med et superstort tantrom.. Noe som gjør det veldig slitsomt og vanskelig for meg når jeg skal ha han alene. Jeg føler ikke at jeg gjør noe anderledes enn pappaen.. Det er liksom bare feil at det er meg føles det som.. Har opplevd å hente han i barnehagen og da jeg plukket han opp var det første jeg fikk et smekk i ansiktet mens han sa "pappa!" som om han ble kjempeskuffa og sint for at det var jeg som kom og ikke pappa. Jeg kjente det ordentlig stakk i hjertet.. Lurer på om det er noe jeg gjør HELT galt som jeg ikke ser selv, jeg føler meg iallefall som en helt ubrukelig mamma og sitter med masse dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer å lage et normalt mamma-sønn bånd. Han viser ofte og mye frustrasjon da han har veldig lite språk og vanskelig for å komunisere hva han vil eller trenger. Disse episodene er veldig tunge og vanskelig da jeg prøver alt for å forstå han uten hell, han er helt utrøstelig og jeg føler at ingenting jeg gjør hjelper situasjonen, heller at det gjør ting værre.. om han er kjempelei seg og jeg prøver å plukke han opp for å trøste blir han bare sint istedet å vil ikke at jeg skal røre han i det heletatt, han kliper meg kjempehardt i ansiktet i frustrasjon til jeg får skrapesår, lugger håret mitt eller slår etter meg.. alt jeg prøver er å hjelpe, forstå og trøste. Jeg prøver å snakke rolig til han, prøver å få han til å "vise" hva han vil, har prøvd distraksjon som også er umulig. Han kan ha disse episodene leenge når de først oppstår. Samtidig er det veldig vanskelig å få kontakt med han, leke sammen med han, lære han ting, vise han ting osv. Han er som regel inni sin egen lille boble. Den ene interessen hans er lekebilene hans, virker egentlig totalt uinteressert i alt annet. Sitter somregel og leker med bilene for seg selv, viss jeg setter meg ned sammen med han å blander meg i leken er det som om han ikke enser at jeg er der og jeg føler at jeg sitter der og leker å prater med meg selv. Jeg sier navnet hans flere ganger før jeg klarer å få han til å se på meg i 2 sekund, det er om han i det heletatt gjør det. Jeg vet jo at dette med kontakt er en autisme ting men jeg vet bare ikke hvordan jeg skal komme fram til han. Hvordan jeg skal "finne på ting" med han og hvordan jeg kan bygge opp et sterkere bånd mellom oss. Føler nesten at jeg ikke kjenner sønnen min og det at jeg får bedre kontakt med andre barn enn mitt eget knuser hjertet mitt.. Uansett så lurer jeg på hvordan det er hos dere med autisme barn? Og om noen kjenner seg igjen eller har vært igjennom noe av det samme og kanskje har gode råd på de tingene jeg skriver om her

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

Har dere ikke oppfølging av noen? Spør dem. Jeg har dessverre ingen råd, men dere må få avlært volden mot deg før det blir for sent. Han blir bare større. 

God klem til deg

Anonymkode: 1b3f3...f41

[-venter-]

Jeg har selv en treåring med dårlig språk. Hos oss ble det ikke bedre før vi startet med tegn-til-tale. Da løsnet det betraktilig og sinnet ble bedret. 

[AnonymBruker]

Det blir ikke bedre med alderen. Noen autister blir aldri glad i foreldrene sine, det eneste man kan gjøre er å prøve å få barnet til å hate dere minst mulig. Anbefaler at dere aldri kjøper leker som er vanskelig å sette sammen feks bionicle, lego og liknende. Det ble et sant helvette forrige gang sønnen vår fikk noe sånt. Det tok mange måneder før han sluttet å hisse seg opp over at han ikke klarte å sette den sammen på første forsøk. Han tente på gardinene og brant nesten ned huset i et raserianfall.

Anonymkode: f5518...cdf

[AnonymBruker]

Du må finne en annen måte å kommunisere med han på. Hva gjør pappa? Hvordan oppfører pappa seg? 

Anonymkode: 4ece5...6d7

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har dere ikke oppfølging av noen? Spør dem. Jeg har dessverre ingen råd, men dere må få avlært volden mot deg før det blir for sent. Han blir bare større. 

God klem til deg

Anonymkode: 1b3f3...f41

Jo autisme teamet og PPT er i bildet. Men jeg føler egentlig at de tingene de sier ikke funker.. PPT har vi hatt med å gjøre en god stund nå. Autisme teamet har ikke vært innblandet så veldig lenge, så håper de kan gi oss litt mer hjelp en det vi har fått hittil. Skriver innlegg her fordi jeg lurer på om noen her allerede har vært igjennom eller går gjennom noe av det samme og kan fortelle sin historie

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

Har dere hørt om positiv atferdsstøtte? Eller anvender dere dette? Hvis ikke vil jeg anbefale å oppsøke terapeuter som jobber med dette og kan hjelpe 😊

Anonymkode: 13803...4e5

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må finne en annen måte å kommunisere med han på. Hva gjør pappa? Hvordan oppfører pappa seg? 

Anonymkode: 4ece5...6d7

Er der jeg nå har begynt å føle at det ikke fins, for jeg har prøvd og prøvd og prøvd.. Pappa gjør akkurat de samme tingene som jeg prøver. F.eks når han gråter, plukke han opp å trøste, snakke rolig til han osv. Er bare det at når pappa gjør det så godtar han det, vell det hender jo at pappaen ikke får roet han også men jeg får liksom ikke lov å prøve engang, noen ganger peker han på pappaen når jeg prøver å hjelpe. Det er liksom sånn "nei vil ha pappa"

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har dere hørt om positiv atferdsstøtte? Eller anvender dere dette? Hvis ikke vil jeg anbefale å oppsøke terapeuter som jobber med dette og kan hjelpe 😊

Anonymkode: 13803...4e5

Nei har ikke hørt om det, takk for tipset!

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Er der jeg nå har begynt å føle at det ikke fins, for jeg har prøvd og prøvd og prøvd.. Pappa gjør akkurat de samme tingene som jeg prøver. F.eks når han gråter, plukke han opp å trøste, snakke rolig til han osv. Er bare det at når pappa gjør det så godtar han det, vell det hender jo at pappaen ikke får roet han også men jeg får liksom ikke lov å prøve engang, noen ganger peker han på pappaen når jeg prøver å hjelpe. Det er liksom sånn "nei vil ha pappa"

Anonymkode: 4054b...fc1

Da er det kanskje følelsen av pappa han liker. Ulike personligheter gir ulik energi. Han liker hvordan faren er. Det er ikke nok å gjøre som pappa gjør, du må gi en tilstedeværelse som pappa gjør. 

Anonymkode: 4ece5...6d7

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir ikke bedre med alderen. Noen autister blir aldri glad i foreldrene sine, det eneste man kan gjøre er å prøve å få barnet til å hate dere minst mulig. Anbefaler at dere aldri kjøper leker som er vanskelig å sette sammen feks bionicle, lego og liknende. Det ble et sant helvette forrige gang sønnen vår fikk noe sånt. Det tok mange måneder før han sluttet å hisse seg opp over at han ikke klarte å sette den sammen på første forsøk. Han tente på gardinene og brant nesten ned huset i et raserianfall.

Anonymkode: f5518...cdf

Hvor gammel er han nå? og lå han høyt oppe på spekteret?

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei har ikke hørt om det, takk for tipset!

Anonymkode: 4054b...fc1

Fungerer aller best ved tidlig innsats, så sønnen din er rett i målgruppen 😊 send meg gjerne en pm dersom du vil vite mer. 

Anonymkode: 13803...4e5

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Da er det kanskje følelsen av pappa han liker. Ulike personligheter gir ulik energi. Han liker hvordan faren er. Det er ikke nok å gjøre som pappa gjør, du må gi en tilstedeværelse som pappa gjør. 

Anonymkode: 4ece5...6d7

Det kan godt hende, jeg vet iallefall at pappaen er en mye roligere person enn det jeg er generelt, sånn viss man sammenligner personlighetene våre. Jeg prater mere og har litt mer oppspilt personlighet, er litt mere fart i meg mens pappa er veldig rolig og stille og tar alt heeelt med ro. Kanskje han finner pappaen mer "komfortabel". Har tenkt på dette før. Har prøvd å være mer som han, i nærheten av sønnen vår iallefall. Men det er veldig vanskelig å prøve å være noe jeg ikke er, som ikke kommer naturlig for meg

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fungerer aller best ved tidlig innsats, så sønnen din er rett i målgruppen 😊 send meg gjerne en pm dersom du vil vite mer. 

Anonymkode: 13803...4e5

Ja er vell alltid best å få hjelp tidligst mulig 😊 skal lese meg litt opp på dette, takk igjen 🙂

Anonymkode: 4054b...fc1

[AnonymBruker]

Kan dere be om samspillsobservasjon fra autisme-teamet? Jeg tenker at det er noe dere gjør forskjellig (det er umulig å gjøre alt identisk), men at forskjellen kan være så liten at den må sees av en uavhengig observatør for å oppdages...

Anonymkode: 610bd...f9f

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

Det kan godt hende, jeg vet iallefall at pappaen er en mye roligere person enn det jeg er generelt, sånn viss man sammenligner personlighetene våre. Jeg prater mere og har litt mer oppspilt personlighet, er litt mere fart i meg mens pappa er veldig rolig og stille og tar alt heeelt med ro. Kanskje han finner pappaen mer "komfortabel". Har tenkt på dette før. Har prøvd å være mer som han, i nærheten av sønnen vår iallefall. Men det er veldig vanskelig å prøve å være noe jeg ikke er, som ikke kommer naturlig for meg

Anonymkode: 4054b...fc1

Noen blir bestevenner, andre ikke. Noen ganger er man bare veldig ulike. Du kan fortsette være deg og gi kjærlighet, men du kan ikke forvente eller kreve noe. Det er dessverre slik det er. Om du ikke klarer være rolig i atmosfæren, så merkes dette av din sønn. Han trenger noen som er rolig. 

Anonymkode: 4ece5...6d7

[Gjest WhisperingWind]

36 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det blir ikke bedre med alderen. Noen autister blir aldri glad i foreldrene sine, det eneste man kan gjøre er å prøve å få barnet til å hate dere minst mulig. Anbefaler at dere aldri kjøper leker som er vanskelig å sette sammen feks bionicle, lego og liknende. Det ble et sant helvette forrige gang sønnen vår fikk noe sånt. Det tok mange måneder før han sluttet å hisse seg opp over at han ikke klarte å sette den sammen på første forsøk. Han tente på gardinene og brant nesten ned huset i et raserianfall.

Anonymkode: f5518...cdf

For en tullete ting å si. 

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kan godt hende, jeg vet iallefall at pappaen er en mye roligere person enn det jeg er generelt, sånn viss man sammenligner personlighetene våre. Jeg prater mere og har litt mer oppspilt personlighet, er litt mere fart i meg mens pappa er veldig rolig og stille og tar alt heeelt med ro. Kanskje han finner pappaen mer "komfortabel". Har tenkt på dette før. Har prøvd å være mer som han, i nærheten av sønnen vår iallefall. Men det er veldig vanskelig å prøve å være noe jeg ikke er, som ikke kommer naturlig for meg

Anonymkode: 4054b...fc1

Jeg tror mye av svaret ligger her.

Et barn med autsime trenger en person som forholder seg kald og rolig. En som er konsekvent, holder hodet kaldt, som ikke lar seg påvirke emosjonelt av meltdowns og utbrudd. Fokuset bør være på positiv forsterkning der barnet føler på mestring. Og for at barnet skal utvikle en relasjon til deg så trenger det en voksen som ikke lar seg påvirke av «at han kan virke som om han hater deg». For et lite barn kan ikke hate noen. Men om barnet føler at du sliter med å forstå det, ikke klarer å lese signalene og hva barnet vil så er det naturlig at det vil bli frustrert og utagere.

Bor du i Oslo? Mht til hva de kan tilby av veiledning.

[AnonymBruker]

https://caluna.no/siste/etter-14-ar-tor-ninka-a-prate-om-autisme-igjen/

Anonymkode: 46fad...e0b

[AnonymBruker]

Først og fremst syns jeg at du skal gi deg selv en god klem! Du bryr deg om sønnen din og vil det beste for ham, ergo er du en super mamma 🥰

Jeg har dessverre ingen erfaring med autistiske barn, men våre "normale" barn kan også ha perioder der de foretrekker en av oss foreldrene foran den andre. Men vi lar dem ikke bestemme/herse med oss. Har pappa begynt leggingen, hjelper det ikke å kreve mamma, for pappa gjennomfører likevel. Det er viktig at du og mannen teamer opp, og støtter hverandre i dette. Selv om han er autist har han ikke lov til å herse med dere, og absolutt ikke være voldelig med deg. Kanskje du/dere godtar mer dårlig oppførsel enn hva som er greit pga autismen? 

Når det kommer til kommunikasjon så er tegn til tale et supertips! Kjøp f.eks boka "babytegn". Det er mye lettere å kommunisere via tegn enn via tale for små barn. 

En god relasjon til sønnen din må styrkes, men du kan ikke kreve kjærlighet fra han dessverre. Da blir alt verre. Bruk tid sammen, gjør ting du vet han liker. Les han, se hva han setter pris på. Liker han lekebiler, så liker han kanskje store biler også? Ta han med på bilmesse😊 se Biler filmene osv

Lykke til og vær stolt av den gode mammaen du er

Anonymkode: e2f1d...ae8

[Gjest WhisperingWind]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

https://caluna.no/siste/etter-14-ar-tor-ninka-a-prate-om-autisme-igjen/

Anonymkode: 46fad...e0b

Dette er så pisspreik at jeg spyr. Om dette var fakta hadde ikke autisme eksistert.