Utfordrende tenåring...

[AnonymBruker]

Har ei jente på 13 år. Hun har alltid hatt en utfordrende personlighet. Fra hun var liten. For eks. lyving, stjeling, manipulering, raserianfall etc. Bortsett fra dette er hun normal. Har venner og er flink på skolen.

Men, nå syns jeg hun blir mer og mer utfordrende. Hun er sur 90% av tida. Svarer surt og frekt på omtrent alt. Er blid når hun vil ha noe fra oss. Har hatt raserianfall over bagateller der hun kaller oss opp. Den ene episoden skjedde foran en venninne og hennes mor. Blir det ikke akkurat som hun vil så klikker hun på denne måten. 

Hvordan ville dere håndtert dette, og ville konsekvenser ville dere gitt for sånn oppførsel? Føler ikke at noe av det vi gjør hjelper.

Anonymkode: 28abb...884

[AnonymBruker]

Psykolog er vel neste steg? Samtale med fastlege? Er åpenbart noe som plager henne, det må dere finne ut av

Anonymkode: 4669b...617

[AnonymBruker]

Jeg hadde gitt henne husarrest og tatt fra henne all mulighet til å kommunisere med venner på some og mobil.

Hun kommer til å bli enda mer sur, men en dag så lærer selv hun hvis det ikke dulles mer med henne.

Vær konsekvente på husarresten og inndragelse av mobil og some. 1 dag holder ikke, men advar om 1 uke husarrest og opponerer hun likevel så gjennomfør den uka. Det er ikke traumatisk å få husarrest og bli fratatt mobil og nett, det er en konsekvent av dårlig og begredelig oppførsel.

Anonymkode: 58e19...906

[AnonymBruker]

Det er jo et rop om hjelp. Sinne er en sekundærfølelse som følge av en primærfølelse som ikke blir sett..

Det handler ofte som mestringsfølelse og selvbilde. Ingen som har det godt med seg selv handler slik som jenta deres. 

Sender dere henne til psykolog så vil hun føle at det er enda en ting hun ikke får til.

Sett klare og tydelige grenser, men da er det veldig viktig å inkludere ellers. 

Hedvig Montgomery har skrevet noen veldig bra bøker om hvordan lære å være foreldre. Hvor viktig balansering av alt er.

Det er dere foreldre som trenger veiledning og hjelp. 

Anonymkode: 4503d...f59

[AnonymBruker]

Å oppføre seg som en frustrert tenåring er ikke sykelig! Hvorfor skulle denne jenta sendes til psykolog på bakgrunn av det ts skriver? Og alle foreldre som virket så overrasket over at tenåringer er sure og lite samarveidsvillige- hvordan var dere selv? Jeg var en "grusom" tenåring, og minner meg selv på dette når mine to skaper uro i familien. Om du selv var en engel som godtok alt foreldrene dine sa og gjorde uten motstand, så har du sikkert venner eller andre familiemedlemmer som kan fortelle om sine erfaringer som opprørsk/frustrert ungdom. 

Min eldste var på sitt "verste" da hun var 12-13 år. Da var det mye smelling med dører og opphetede diskusjoner. Jeg tror lite på straff, og har gjort alt jeg kan for å holde kommunikasjonen i gang. Være nær og tett på, stille spørsmål og vise interesse. Akseptere hennes følelser, og lytte uten å dømme. Svelge en del kameler. Velge sine kamper med omhu, men da ikke gi seg. 

Mine foreldre straffet meg med å sende meg på rommet og å fortelle meg hvor grusom jeg var. Hjalp lite, og førte bare til at jeg ikke fortalte dem noe, og levde et ensomt liv i familien. Det tok nesten tyve år før forholdet til dem noenlunde ble normalisert.

Anonymkode: 8a3e0...ac3

[Gjest WhisperingWind]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har ei jente på 13 år. Hun har alltid hatt en utfordrende personlighet. Fra hun var liten. For eks. lyving, stjeling, manipulering, raserianfall etc. Bortsett fra dette er hun normal. Har venner og er flink på skolen.

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Å oppføre seg som en frustrert tenåring er ikke sykelig! Hvorfor skulle denne jenta sendes til psykolog på bakgrunn av det ts skriver? Og alle foreldre som virket så overrasket over at tenåringer er sure og lite samarveidsvillige- hvordan var dere selv? Jeg var en "grusom" tenåring, og minner meg selv på dette når mine to skaper uro i familien. Om du selv var en engel som godtok alt foreldrene dine sa og gjorde uten motstand, så har du sikkert venner eller andre familiemedlemmer som kan fortelle om sine erfaringer som opprørsk/frustrert ungdom. 

Min eldste var på sitt "verste" da hun var 12-13 år. Da var det mye smelling med dører og opphetede diskusjoner. Jeg tror lite på straff, og har gjort alt jeg kan for å holde kommunikasjonen i gang. Være nær og tett på, stille spørsmål og vise interesse. Akseptere hennes følelser, og lytte uten å dømme. Svelge en del kameler. Velge sine kamper med omhu, men da ikke gi seg. 

Mine foreldre straffet meg med å sende meg på rommet og å fortelle meg hvor grusom jeg var. Hjalp lite, og førte bare til at jeg ikke fortalte dem noe, og levde et ensomt liv i familien. Det tok nesten tyve år før forholdet til dem noenlunde ble normalisert.

Anonymkode: 8a3e0...ac3

Å stjele, lyve, manipulere og få ekstreme raserianfall fra veldig ung alder er faktisk ikke normalt. 

Det er tydelig at barnet har noe inni seg som hun trenger å få ut. Synes absolutt at en psykolog kan være rett vei å gå. Om dette eskalerer mer og mer så vil hun jo få store problemer både på skolen, med venner og annet i livet om hun løser all motstand med raserianfall. Det funker ikke ute i den virkelige verden.

[SoWhat?]

Alltid hatt en utfordrende personlighet? Når hun lyver, stjeler og får raseriutbrudd, så er det noe som plager henne. Hva har dere gjort til nå? 

Rart hvordan noen kommer med forslag til "konsekvenser", som i mange tilfeller er straff, når ungen helt tydelig sliter med noe. Da hjelper ikke akkurat straff. Hun bør få noen å snakke med, og dere foreldre må gå i dere selv.