"Håpløs samværsordning", eller..?

[mockinbird]

Har en sønn på vel 2 år, ble slutt med faren da jeg var gravid. Han bor langt unna, og har sett sønnen sin 4-5 ganger, et par dager hver gang. Nå var det 7-8 måneder siden han var her sist. Man skulle kanskje tro at han var interessert i å tilbringe så mye tid med sønnen sin som mulig når han var her, men kommer luskende, nettopp stått opp, i 2-tia på dagen.. Da har sønnen (a-menneske) vært oppe sia klokka 7, og det er 5-6 timer til han er klar for kveldsstellet. Han leker fint med sønnen sin, men "tar ikke ansvar", dvs han backer ut når det er snakk om måltider, bleieskift, osv.

Jeg kjenner jeg blir "frustrert", for burde han ikke prøve å gjøre så mye som mulig med sønnen sin når han er her? Er det min feil, burde jeg kreve mer/ oppmuntre han til å komme tidligere, til å prøve å skifte bleie, eller? Er redd for å kreve for mye og, for han er ikke enkel å diskutere med. så er redd det vil føre til at han ikke kommer i det hele tatt, at sønnen mister all kontakt med pappan. Når det er så lenge mellom hver gang, er jo pappan en fremmed hver gang han kommer, så kan ikke bare forlate banen helt heller, man prøver å holde meg i bakgrunnen. Men dette blir kun på hannes premisser, når han vil, hva han vil, så lenge han vil. Det kjennes ikke rett. Synspunkter?

[Gjest Sissi]

Objektivt sett er det klart ikke riktig at samværet kun skal foregå på fars premisser.

Et spørsmål: har dere en fast avtale, eller er det slik at han tar kontakt når han er på deres trakter og forventer da å få samvær med barnet?

Sånn generelt vil jeg si at du ikke har ansvar for å oppdra far. Vil han ikke ta ansvar så er det HANS problem og ikke ditt.

Så da blir kanskje spørsmålet: hvor mye tid/energi skal du bruke på at far ikke er den faren du helst skulle sett han var? I stedenfor å bare ta det for det det er, gi litt f.... i hans prioriteringer og søke å skape en best mulig tilværelse for deg selv og ungen.

Du kan neppe endre faren (men du kan selvsagt bruke masse energi og tid og frustrasjon etc. på å forsøke, og å irritere deg over at han ikke er/blir som du vil )

Jeg forstår veldig godt hvor sårt det oppleves på barnets vegne at faren er såvidt lite interessert. Samtidig - barnet har aldri opplevd noe annet. Ergo er det ikke ungen som blir skuffet over fars "manglende" interesse.

Ut fra det du skriver hadde ihvertfall jeg latt det ligge......

[mockinbird]

Takk for synspunkter, Sissi! Er vel i bunn og grunn enig med deg. Tror ikke gutten "savner" noe, han vet ikke om annet enn at det er meg og han. faren bestemmer selv når han skal komme hit, og hvor lenge han blir. Jeg legger forholdene til rette med å ikke legge noen planer de dagene, slik at han fritt kan komme når han vil da. Det kan jeg leve med. Det som blir frustrasjonen er at han samtidig kan komme med innspill som: "jeg vil ikke betale mer i bidrag for at du nekter meg samvær med min sønn". Det sier han for at han spurte for en tid tilbake om ikke jeg kunne sende sønnen på besøk til han, og jeg mente at det beste for gutten nå når han er så liten, og ikke kjenner faren, er at faren kommer hit, på guttens premisser. Men... Det beste er vel å ikke bruke energi på dette.. Selv om jeg ikke klarer å la være å føle at det blir for lettvint for faren, dette her.

[Far til 2]

Det er klart at faren bør stille opp for gutten langt mer enn han gjør i dag.

Om det er han som har valgt å flytte så langt unna stiller han ikke opp på guttens premisser. Om det derimot er du som har valgt å flytte så langt unna mener jeg det er du som har motarbeidet samværet "på guttens premisser" (ref din beskrivelse).

Avstanden er desverre en sentral årsak til at samværet er så begrenset som det er, og en omsorgsfull forelder ville normalt sett prioritert barnet mer enn seg selv.

Om det er far som har valgt å bortprioritere barnets behov ved å flytte på denne måten bør du ta en alvorsprat med han og forklare hva han i så tilfelle gjør mot sin sønn.

[Gjest Anonymous]

Hvis samvære består av å være på besøk hjemme hos deg mens du er der så er det vel ikke så rart at han holder lav profil og ikke er så aktiv med bleieskift og sånn? Hva med å la de være alene en stund så han blir nødt til å gjøre alt?

[Gjest Sissi]

Til gjest: overlater du barnet ditt ALENE til en som er helt fremmed for barnet? Syns du det er å vise omsorg? :o

Nytter ikke å komme trekkende med at "jamen, det er jo faren". Når han ikke er der i barnets liv (bortsett fra sporadiske besøk) så er han heller ikke noe annet enn en fremmed. Og personlig ville jeg aldri overlatt en to-åring til en h*n ikke kjenner......

[mockinbird]

Det er klart at faren bør stille opp for gutten langt mer enn han gjør i dag.

Om det er han som har valgt å flytte så langt unna stiller han ikke opp på guttens premisser. Om det derimot er du som har valgt å flytte så langt unna mener jeg det er du som har motarbeidet samværet "på guttens premisser" (ref din beskrivelse).

Avstanden er desverre en sentral årsak til at samværet er så begrenset som det er, og en omsorgsfull forelder ville normalt sett prioritert barnet mer enn seg selv.

Om det er far som har valgt å bortprioritere barnets behov ved å flytte på denne måten bør du ta en alvorsprat med han og forklare hva han i så tilfelle gjør mot sin sønn.

Det var vel slik at han ikke valgte å flytte hit. (Han har aldri bodd her i byen) Jeg hadde hus og jobb, noe han ikke hadde, og da syntes jeg det ble urimelig at det var jeg som skulle flytte fra "alt" til ingenting når forholdet alikevel ikke fungerte. Så velger å si at det er han som har bestemt avstanden.

[Far til 2]

Nå skal vi ikke kaste oss over mor eller far, men isteden forsøke å finne årsaken til det problemet som har oppstått.

Så lenge denne fremedgjøringen har skjedd fordi foreldrene bor langt fra hverandre synes det som om en av dem ikke har vært sitt ansvar bevisst og fokusert på barnets behov for nær kontakt med begge foreldrene.

La oss først finne årsaken til denne begrensede interessen for barnets behov før vi foreslår en løsning som kansje ikke vil fungere.

Bobbo referer til "siden han var her sist". Kansje en løsning kunne være at Bobbo tok iniativ og reiste til faren noen ganger ? Enthvert alternativ som gir sønnen bedre mulighet til å bli kjent med sin far kan være et godt alternativ. Men da må begge foreldrene ta tak i problemet.

[Far til 2]

Det var vel slik at han ikke valgte å flytte hit. (Han har aldri bodd her i byen) Jeg hadde hus og jobb, noe han ikke hadde, og da syntes jeg det ble urimelig at det var jeg som skulle flytte fra "alt" til ingenting når forholdet alikevel ikke fungerte. Så velger å si at det er han som har bestemt avstanden.

Så du bodde altså "midlertidig" nær barnefaren, men mener det er hans skyld at han ikke fulgte etter dere da du tok med deg barnet og flyttet ?

Hvor lang tid tar det å reise mellom barnefaren og deg ?

Er det mulighet for å bo nært barnefaren og likevel studere der du nå er ?

[mockinbird]

Til gjest: overlater du barnet ditt ALENE til en som er helt fremmed for barnet? Syns du det er å vise omsorg? :o

Nytter ikke å komme trekkende med at "jamen, det er jo faren". Når han ikke er der i barnets liv (bortsett fra sporadiske besøk) så er han heller ikke noe annet enn en fremmed. Og personlig ville jeg aldri overlatt en to-åring til en h*n ikke kjenner......

Enig med deg, Sissi.... Kan ikke overlate gutten til en som aldri har hverken matet eller stellet han, knapt nok sett han, om det er aldri så mye faren? Det har jo ikke gutten noe begrep om, for han blir det en fremmed så lenge ordningen er som nå.

[mockinbird]

Så du bodde altså "midlertidig" nær barnefaren, men mener det er hans skyld at han ikke fulgte etter dere da du tok med deg barnet og flyttet ?

Hvor lang tid tar det å reise mellom barnefaren og deg ?

Er det mulighet for å bo nært barnefaren og likevel studere der du nå er ?

Det tar noen timer å reise. Jeg har jobb, studier, barnehageplass i en barnehage gutten stortrives i, og hus. Jeg har aldri bodd midlertidig nær barnefaren, han bodde midlertidig her. Til det ble slutt. Helt sia da har han vært uten jobb, og dermed ikke hatt annet enn venner som bandt han til der han bor nå. Og hvis jeg er vanskelig som ikke flytter fra alt her og nærmere barnefaren, når han i snart to år har valgt å bo så langt unna uten å ha noe som holdt han igjen untatt venner, vel... So be it. Da får jeg heller karakteriseres som vanskelig. Men det var vel ikke egentlig det jeg først ba om synspunkter på? Det jeg lurte på var om jeg burde gå med på måten det nå er på, eller om jeg burde kunne stille mere krav til faren? (at han kommer ned oftere, tar mer ansvar når han er her, osv) Eller om jeg bare burde la han styre det etter egne ønsker?

[millemei]

Så du bodde altså "midlertidig" nær barnefaren, men mener det er hans skyld at han ikke fulgte etter dere da du tok med deg barnet og flyttet ?

Hvor lang tid tar det å reise mellom barnefaren og deg ?

Er det mulighet for å bo nært barnefaren og likevel studere der du nå er ?

Bobbo bor der hun alltid har gjort og har skapt et fint hjem og miljø for barnet. Hvorfor skal hun da flytte for å lette tilværelsen til en far som ikke viser noen interesse bortsett fra når det passer ham selv? :klø:

Jeg synes du bobbo høres veldig fornuftig ut. Ikke alle mødre som tenker på barnets ve og vel og legger sjelen i å føye far slik du gjør. Du tenker på at barnet ditt trenger en far, og vil at de skal ha mest mulig kontakt. problemet er at denne faren ikke engasjerer seg så mye som du skulle ønske. Slik har i alle fall jeg forstått det. Du kan alltids prøve å snakke med ham om hvordan du føler det, men du vet best selv om hvorvidt det lar seg gjøre eller ikke.

I midlertid synes jeg du er snill som legger alt til rette for at far får være med barnet når han en dag finner det for godt å stikke innom. Jeg er enig i at så lenge barnet er så lite vil det bli vanskelig å sende barnet avgårde alene til far. SPesielt siden det går måneder mellom hvert besøk. Når barnet blir eldre og skjønner mer om hva det går i, blir dette enklere og barnet kan være med å bestemme hvorvidt h*n vil på overnattingsbesøk hjemme hos far.

[Gjest Embla s]

Det jeg lurte på var om jeg burde gå med på måten det nå er på' date=' eller om jeg burde kunne stille mere krav til faren? (at han kommer ned oftere, tar mer ansvar når han er her, osv) Eller om jeg bare burde la han styre det etter egne ønsker?[/quote']

Du kan jo vanskelig forandre en annen person?

Men hvis du ønsker det beste for barnet ditt, kan du gjøre ditt for å få best mulig forhold til pappan. Du kan sende bilder, ringe ofte (la barnet "snakke" med ham i telefon), og du kan som andre her sier, ta med barnet på besøk til far. Du kan også oppfordre far til å komme oftere, be ham til dere osv. Når det gjelder dette med bleieskift, så sier du at han ikke kjenner barnet. Han er vel ikke så veldig vant til å skifte bleier da? Så om han ikke gjør akkurat det, gjør vel ikke det all verden (du sier jo også at du aldri lar de to være alene sammen...).

[Far til 2]

Jeg skal ikke være for skråsikker på at det er vikarierende argumentasjon i denne saken, men det kan synes som om jeg har noe problemer med å akseptere argumentasjonen uten å sette spørsmål.

Først sier Bobbo at faren aldri har bodd i samme by. Deretter sier hun at han har bodd der.

Hva er riktig ?

Det var vel slik at han ikke valgte å flytte hit. (Han har aldri bodd her i byen)...

Jeg har aldri bodd midlertidig nær barnefaren' date=' han bodde midlertidig her. Til det ble slutt. Helt sia da har han vært uten jobb,...[/quote']

At en person som ikke er i arbeid har dårlig råd og dermed begrensede ressurser for å reise har jeg forståelse for. Men jeg har også forståelse for at Bobbo i en student situasjon heller ikke har så veldig flust med penger.

8 mnd siden sist han var på besøk er uten tvil lang tid. Altfor lang tid. Men kansje Bobbo kunne svelge en kamel eller to og ta barnet med til faren ? Det vil sikkert glede barnet å få mer tid sammen med en person som er glad i det selv om oppfølgingen er begrenset pga lange avstander å arbeidsledighet.

[Far til 2]

Du kan jo vanskelig forandre en annen person?

Men hvis du ønsker det beste for barnet ditt, kan du gjøre ditt for å få best mulig forhold til pappan. Du kan sende bilder, ringe ofte (la barnet "snakke" med ham i telefon), og du kan som andre her sier, ta med barnet på besøk til far. Du kan også oppfordre far til å komme oftere, be ham til dere osv. Når det gjelder dette med bleieskift, så sier du at han ikke kjenner barnet. Han er vel ikke så veldig vant til å skifte bleier da? Så om han ikke gjør akkurat det, gjør vel ikke det all verden (du sier jo også at du aldri lar de to være alene sammen...).

Jeg synes Embla her har veldig gode forslag.

La barnet "prate" med pappa'n i telefonen. Send bilder og "tegninger" som gir far litt mer følelse av å være far, selv om avstanden er lang.

Det kommer en dag da barnet vil begynne å spørre et pappa'n sin. Da er det godt at du kan vise at du har forsøkt å få til "et barn-far forhold" i lang tid. Å motarbeidet det vil kunne gi katastrofale følger.

Andre her inne har hørt disse eksemplene til det kjedsommelige, men jeg kjenner 2 tilfeller der barnet ihhv 9 og 12 år hadde tilnærmet 0 kontakt med faren. Idag har begge et kjempegodt forhold til han, og alle gleder seg over det. 8 mnd er ikke lang tid til sammenlining.

[Gjest Anonymous]

Sånn generelt vil jeg si at du ikke har ansvar for å oppdra far. Vil han ikke ta ansvar så er det HANS problem og ikke ditt.  

Så da blir kanskje spørsmålet: hvor mye tid/energi skal du bruke på at far ikke er den faren du helst skulle sett han var? I stedenfor å bare ta det for det det er, gi litt f.... i hans prioriteringer og søke å skape en best mulig tilværelse for deg selv og ungen.  

Du kan neppe endre faren (men du kan selvsagt bruke masse energi og tid og frustrasjon etc. på å forsøke, og å irritere deg over at han ikke er/blir som du vil )

Jeg forstår veldig godt hvor sårt det oppleves på barnets vegne at faren er såvidt lite interessert. Samtidig - barnet har aldri opplevd noe annet. Ergo er det ikke ungen som blir skuffet over fars "manglende" interesse.  

Ut fra det du skriver hadde ihvertfall jeg latt det ligge......

Helt enig med Sissi her. "Alltid" er det bostedsforelder som skal sørge for at samværsforelder er sitt ansvars bevisst. Snakker da om de tilfellene hvor samværsforelder ikke følger opp eget barn på jevnlig basis. Mange av oss strekker oss lenger enn langt. For langt for man bruker energi og krefter på det som kunne vært brukt på langt flere positive områder.

[Gjest gjesta]

Det var jeg som var gjesten over.

[mockinbird]

Bobbo bor der hun alltid har gjort og har skapt et fint hjem og miljø for barnet. Hvorfor skal hun da flytte for å lette tilværelsen til en far som ikke viser noen interesse bortsett fra når det passer ham selv? :klø:

Jeg synes du bobbo høres veldig fornuftig ut. Ikke alle mødre som tenker på barnets ve og vel og legger sjelen i å føye far slik du gjør. Du tenker på at barnet ditt trenger en far, og vil at de skal ha mest mulig kontakt. problemet er at denne faren ikke engasjerer seg så mye som du skulle ønske. Slik har i alle fall jeg forstått det. Du kan alltids prøve å snakke med ham om hvordan du føler det, men du vet best selv om hvorvidt det lar seg gjøre eller ikke.

I midlertid synes jeg du er snill som legger alt til rette for at far får være med barnet når han en dag finner det for godt å stikke innom. Jeg er enig i at så lenge barnet er så lite vil det bli vanskelig å sende barnet avgårde alene til far. SPesielt siden det går måneder mellom hvert besøk. Når barnet blir eldre og skjønner mer om hva det går i, blir dette enklere og barnet kan være med å bestemme hvorvidt h*n vil på overnattingsbesøk hjemme hos far.

Takk, takk! Er litt godt å få støtte.

[mockinbird]

Du kan jo vanskelig forandre en annen person?  

Men hvis du ønsker det beste for barnet ditt, kan du gjøre ditt for å få best mulig forhold til pappan. Du kan sende bilder, ringe ofte (la barnet "snakke" med ham i telefon), og du kan som andre her sier, ta med barnet på besøk til far. Du kan også oppfordre far til å komme oftere, be ham til dere osv.  Når det gjelder dette med bleieskift, så sier du at han ikke kjenner barnet. Han er vel ikke så veldig vant til å skifte bleier da? Så om han ikke gjør akkurat det, gjør vel ikke det all verden (du sier jo også at du aldri lar de to være alene sammen...).

At han aldri er alene med han, kommer av at gutten ikke kjenner faren. Merker også at faren ikke klarer å "lese" gutten og hans ønsker, det blir for kort tid han er her. Men å ringe, sende bilder... Joda, der har jeg nok noe å gjøre. :oops: Var flink til det i begynnelsen, men så dabbet det av. At han ikke skifter bleier, er en sak. Men at han avogtil kan sende signaler om at han synes han ser gutten for sjeldent, men så når han er her sover bort halve dagen, reagerer jeg mere på. Er DET å vide interesse for sønnen?

[mockinbird]

Jeg skal ikke være for skråsikker på at det er vikarierende argumentasjon i denne saken, men det kan synes som om jeg har noe problemer med å akseptere argumentasjonen uten å sette spørsmål.

Først sier Bobbo at faren aldri har bodd i samme by. Deretter sier hun at han har bodd der.

Hva er riktig ?

At en person som ikke er i arbeid har dårlig råd og dermed begrensede ressurser for å reise har jeg forståelse for. Men jeg har også forståelse for at Bobbo i en student situasjon heller ikke har så veldig flust med penger.

8 mnd siden sist han var på besøk er uten tvil lang tid. Altfor lang tid. Men kansje Bobbo kunne svelge en kamel eller to og ta barnet med til faren ? Det vil sikkert glede barnet å få mer tid sammen med en person som er glad i det selv om oppfølgingen er begrenset pga lange avstander å arbeidsledighet.

Bare for å klargjøre: Han har aldri bodd fast her i byen. Han bodde her midlertidig, hos meg, mens han var på utkikk etter jobb. Da det skar seg mellom oss, flyttet han til hjembygda. Han var da klar over at jeg var gravid, og jeg gjorde det klart for han at jeg ikke ville flytte til hjembygda hannes. At jeg ikke har tatt med sønnen og besøkt ikke bare faren, men også resten av familien på far-siden, har ingenting med kameler å gjøre.

Det er kun praktiske årsaker til: Jeg har rett og slett ikke mulighet til å betale flybiletten, det ville isåfall gått utover alt mulig annet, inkludert utstyr til gutten. Og å kjøre 9-10 timer i bil med en to-åring har ikke frista, iallefall ikke i vinter. Det jeg derimot HAR gjort, er å gjøre det klart både for barnefaren OG resten av familien, at de er velkomne til å besøke gutten her når som helst. Så får heller vi ta turen nedover til dem så snart økonomien løsner.