Hvordan visste du at du ville ha barn?

[Kortholder]

Jeg har vært sammen med forloveden min i syv år, og vi har hele veien snakket om hva vi ser for oss i livet både med tanke på vår relasjon, barn og jobb også videre. Han er nå 28 og jeg er 26 år. Jo eldre vi har blitt, jo mer usikre er vi på om vi ønsker oss barn. 

Jeg føler at de jeg snakker med enten er veldig på den ene eller andre siden. Enten så vet de at de absolutt ikke vil ha barn i det hele tatt, eller så er det helt sikre og det er bare forholdene som stopper dem (De er single eller i en situasjon hvor det ikke funker akkurat nå).  Det er sjeldent jeg møter noen jeg føler jeg kan relatere til som er litt mer ambivalent. 

 

På papiret har vi "alt på stell". Fast jobb begge to, kjøpt treroms leilighet, vært sammen en god stund og er veldig sikre på hverandre og forholdet. Met er den gnagende følelsen av... hva om? Hva om vi angrer på å ikke få barn? Hva om vi bestemmer å få barn, men ser at det gjør livet vår utrolig vanskelig og sliter på forholdet og at vi ikke kan ivareta barnet slik vi ønsker? 

Vi har begge veldig krevende jobber. Han reiser over 130 dager i året til utlandet og jeg jobber mye kveld og helger. Selv om logistikk ikke burde være en faktor, så har det jo litt å si. Jeg sliter med å se for meg hvordan vi skulle klart å få det til å gå opp. Han har sagt han ikke ønsker å reise så mye om vi skulle hatt barn, og det ville betydd at han måtte fullstendig omskolere seg, som igjen får konsekvenser økonomisk og for han personlig selvsagt, for han liker jobben sin godt. 

 

Man er jo selvfølgelig villig til å ofre alle de praktiske tingene hvis man vet man virkelig vil ha barn, men jeg sliter med å være så ambivalent til det. Føler nesten at jeg _må_ ville det veldig sterkt og ha et instinkt som sier at det er det jeg vil, for å gå for det. Det er jo et så enormt valg å ta. Men samtidig vil jeg ikke se tilbake om 20 år og angre. 

 

Tanker?  Erfaringer? 

[Trolltunge]

Jeg visste det ikke før det uventet dukket opp slike blå streker på en tisse - pinne.

Jeg har tre barn laget på prevensjon. Godt det egentlig, for jeg hadde aldri klart å bestemme meg for at nå er det rett tid, nå ønsker jeg meg barn. 

Om man ikke blir fratatt valget slik som meg, så tror jeg man bare må hoppe i det, senest når man er rundt 35 år. Har flere venninner som aldri egentlig ble klare, men som måtte ta valget på grunn av alder, eller vite at de valgte bort barn totalt sett. Det siste ønsket de ikke, så da bare måtte de etterhvert. Gikk jo bra det også. 

[Kortholder]

Just now, Trolltunge said:

Jeg visste det ikke før det uventet dukket opp slike blå streker på en tisse - pinne.

Jeg har tre barn laget på prevensjon. Godt det egentlig, for jeg hadde aldri klart å bestemme meg for at nå er det rett tid, nå ønsker jeg meg barn. 

Om man ikke blir fratatt valget slik som meg, så tror jeg man bare må hoppe i det, senest når man er rundt 35 år. Har flere venninner som aldri egentlig ble klare, men som måtte ta valget på grunn av alder, eller vite at de valgte bort barn totalt sett. Det siste ønsket de ikke, så da bare måtte de etterhvert. Gikk jo bra det også. 

Heheh, ja sånne heldige "uhell" skjer jo. Og det er jo sånn sett bra som du sier at man ikke må ta så stilling til det. 

Jeg er på en rimelig sikker form for prevensjon (eneste som er mer sikkert er å steriliseres), så om jeg skulle blitt gravid måtte det vært veldig bevisst. 

Har jo hatt en del drømmer hvor jeg finner ut at jeg er gravid og kjenner på at forholdene ligger til rette for det, når det jo først har skjedd. Men det er vanskelig som du sier; å hoppe ut i det. 

 

Og jeg vet ikke egentlig om jeg faktisk vil det, jeg tror jeg kan ha det helt fint for barnefri og føler ikke det ville vært et stort savn om det var det vi bestemte oss for, men jeg synes det er vanskelig å bestemme seg. 

[Gjest WhisperingWind]

Jeg har aldri hatt et stort behov for å bli mor. Det var ikke sånn at livet ikke ville være verdt å leve uten et barn. Mannen ønsket barn, men hadde gitt det opp om jeg ikke ønsket det.

Jeg kom til et punkt der jeg kjente at jeg ville ha noe mer å leve for enn kun meg selv. Jeg var lei av å kun tenke på meg selv og egne behov. Følte ikke for å bare være egoist lenger....men jeg hadde heller ikke noe imot det om jeg ikke kunne få barn. Så jeg sluttet på prevensjon og lot sjebnen avgjøre for meg.

Jeg var da 31. Ble gravid innen året og for min del så innså jeg at jeg var skapt for å være mamma.

Jeg elsket babyen min lenge før ban ble født og da han ble lagt på brystet mitt etter fødselen så føltes det som om jeg hadde kjent han hele livet. Det var kjærlighet ved første blikk.

Det falt meg helt naturlig å være mamma og jeg har ikke hatt noen store utfordringer i rollen min som mor. Utfordrende øyeblikk med en sta og viljesterk unge, ja, men ikke med morsrollen i seg selv. Jeg elsker å være mamma og livet fikk en helt ny mening og jeg har blitt et bedre menneske etter at jeg ble mor.

Jeg tror ikke man vet om man er skapt for å bli mor før en faktisk får en unge. Jeg vet om mødre som alltid har ønsket å bli mor og som ikke kunne se for seg et liv uten barn som i ettertid har lurt på om det var rett å få barn. Ikke at de ikke elsker barna sine, men at de ikke ville valgt å få barn om de kunne gått tilbake i tid. Mens andre som har blitt kastet inn i det uten planer om å bli mødre har elsker hvert øyeblikk og aldri angret.

Jeg savner ikke noe av tiden før jeg jeg fikk barn. Jeg savner ikke friheten eller det å ikke kunne være like spontan. For min del så elsker og nyter jeg hvert øyeblikk av å ikke ha meg selv i fokus, men å være med å se et lite menneske formes. Det å se gjennom et barns øyne igjen og finne glede i små enkle ting som jeg hadde glemt. 

Du er enda ung. Men på et punkt må du bare ta et valg. Det er vanskelig å vite hva som er rett for deg. Men om du føler at barn ikke er noe for deg så er det ingenting galt med det. Man kan fint leve et inneholdrikt liv uten barn.

Endret 7. september 2019 av WhisperingWind

[AnonymBruker]

Jeg ville ha barn, men turte liksom ikke innrømme det for meg selv. Samboer var litt i samme båt. Jeg sluttet på p-piller, fordi jeg bare rotet med dem uansett. Ubevisst kanskje? Vi fortsatte å ha sex, og bare latet som at det ikke kom til å skje noe. Så en dag stod jeg med en positiv graviditetstest, og vi tenkte «oj da». 

Alt var av eget ønske, men vi bestemte oss ikke for at «nå skal vi ha barn». Det var alt for skremmende å tenke på. 

Kanskje du skal ta ut spiralen (eller hva det var) og se om du/dere får et høyere ønske om å ha sex akkurat rundt eggeløsning? Vi startet med en app for å vite når det var trygt. Etterhvert ville vi helst ha sex akkurat rett før eggeløsning. Jeg tenker at hvis dere ikke vil ha barn, har dere bare ikke sex de dagene. Så får dere la naturen i dere bestemme hva som er riktig. 

Anonymkode: bdfa3...c18

[Gjest Hundedama]

Har ønsket meg mange barn siden jeg var liten, vokst opp i en stor familie. 

[Kortholder]

2 minutter siden, WhisperingWind said:

Jeg har aldri hatt et stort behov for å bli mor. Det var ikke sånn at livet ikke ville være verdt å leve uten et barn. Mannen ønsket barn, men hadde gitt det opp om jeg ikke ønsket det.

Jeg kom til et punkt der jeg kjente at jeg ville ha noe mer å leve for enn kun meg selv. Jeg var lei av å kun tenke på meg selv og egne behov. Følte ikke for å bare være egoist lenger....men jeg hadde heller ikke noe imot det om jeg ikke kunne få barn. Så jeg sluttet på prevensjon og lot sjebnen avgjøre for meg.

Jeg var da 31. Ble gravid innen året og for min del så innså jeg født da at jeg var skapt for å være mamma.

Jeg elsket babyen min lenge før ban ble født og da han ble lagt på brystet mitt etter fødselen så føltes det som om jeg hadde kjent han hele livet. Det var kjærlighet ved første blikk.

Det falt meg helt naturlig å være mamma og jeg har ikke hatt noen store utfordringer i rollen min som mor. Utfordrende øyeblikk med en sta og viljesterk unge, ja, men ikke med morsrollen i seg selv. Jeg elsker å være mamma og livet fikk en helt ny mening og jeg har blitt et berre menneske etter at jeg ble mor.

Jeg tror ikke man vet om man er skapt for å bli mor før en faktisk får en unge. Jeg vet om mødre som alltid har ønsket å bli mor og som ikke kunne se for seg et lit uten barn som i ettertid har lurt på om det var rett å få barn. Ikke at de ikke elsker barna sine, men at de ikke ville valgt å få barn om de kunne gått tilbake i tid. Mens andre som har blitt kastet inn i det uten planer om å bli mødre har elsker hvert øyeblikk og aldri angret.

Jeg savner ikke noe av tiden før jeg jeg fikk barn. Jeg savner ikke friheten eller det å ikke kunne være like spontan. For min del så elsker og nyter jeg hvert øyeblikk av å ikke ha meg selv i fokus, men å være med å se et lite menneske formes. Det å se gjennom et barns øyne igjen og finne glede i små enkle ting som jeg hadde glemt. 

Du er enda ung. Men på et punkt må du bare ta et valg. Det er vanskelig å vite hva som er rett for deg. Men om du føler at barn ikke er noe for deg så er det ingenting galt med det. Man kan fint leve et inneholdrikt liv uten barn.

Takk for at du deler.

 

Ja, jeg føler absolutt ikke at jeg har noe hastverk med å finne ut av det. Men synes det er vanskelig å finne perspektiv slik som du beskriver blant min omgangskrets. Det er betryggende å høre at det har gått så bra for deg da!

[Trolltunge]

1 minutt siden, Kortholder skrev:

Heheh, ja sånne heldige "uhell" skjer jo. Og det er jo sånn sett bra som du sier at man ikke må ta så stilling til det. 

Jeg er på en rimelig sikker form for prevensjon (eneste som er mer sikkert er å steriliseres), så om jeg skulle blitt gravid måtte det vært veldig bevisst. 

Har jo hatt en del drømmer hvor jeg finner ut at jeg er gravid og kjenner på at forholdene ligger til rette for det, når det jo først har skjedd. Men det er vanskelig som du sier; å hoppe ut i det. 

 

Og jeg vet ikke egentlig om jeg faktisk vil det, jeg tror jeg kan ha det helt fint for barnefri og føler ikke det ville vært et stort savn om det var det vi bestemte oss for, men jeg synes det er vanskelig å bestemme seg. 

Jeg synes at du har god tid ennå. Ikke stress med det noen år til. Man skal ikke få barn fordi det liksom er det rette. Mange lever fint uten barn, og 26 år gammel er ikke på grensen til å være for gammel. Kanskje får du lyst på barn om noen år, hvem vet? 

Jeg fikk tvillinger på hormonspiral, som skal være dobbel sikring, så sikkert og sikkert... Eneste som er helt sikkert er å avstå fra sex egentlig. 

Jeg var faktisk livredd for å bli en av dem som blir gravid tross sterilisering også. (Gjorde det etter tvillingene, for da var det jammen meg nok overraskelser på det feltet for resten av livet.) Følte at var det en som ville bli gravid okke som, så var det meg.  Har heldigvis ikke skjedd, for jeg fikk altså tre barn på "sikker" prevensjon (første på piller). 

Men siden jeg forsynte meg godt av de promiller med usikkerhet prevensjon innebærer kan det jo være at andre kvinner lever tryggere på prevensjon? Mitt lille bidrag for at andre kvinner får bedre valgfrihet?

❤️

[Gjest WhisperingWind]

4 minutter siden, Kortholder skrev:

Takk for at du deler.

 

Ja, jeg føler absolutt ikke at jeg har noe hastverk med å finne ut av det. Men synes det er vanskelig å finne perspektiv slik som du beskriver blant min omgangskrets. Det er betryggende å høre at det har gått så bra for deg da!

Som sagt så er du enda ung. Jeg var ikke klar for fem flate øre da jeg var på din alder😊

Lev livet og nyt friheten nå mens du er ung. Jeg tror det var fordelen med å vente til jeg passerte 30. Jeg hadde levd litt fra meg. Reist, festet, vært egoistisk og ikke trengt å tenke på andre enn meg selv og hva jeg ville. 

 

Endret 7. september 2019 av WhisperingWind

[Kortholder]

1 minutt siden, Trolltunge said:

Jeg synes at du har god tid ennå. Ikke stress med det noen år til. Man skal ikke få barn fordi det liksom er det rette. Mange lever fint uten barn, og 26 år gammel er ikke på grensen til å være for gammel. Kanskje får du lyst på barn om noen år, hvem vet? 

Jeg fikk tvillinger på hormonspiral, som skal være dobbel sikring, så sikkert og sikkert... Eneste som er helt sikkert er å avstå fra sex egentlig. 

Jeg var faktisk livredd for å bli en av dem som blir gravid tross sterilisering også. (Gjorde det etter tvillingene, for da var det jammen meg nok overraskelser på det feltet for resten av livet.) Følte at var det en som ville bli gravid okke som, så var det meg.  Har heldigvis ikke skjedd, for jeg fikk altså tre barn på "sikker" prevensjon (første på piller). 

Men siden jeg forsynte meg godt av de promiller med usikkerhet prevensjon innebærer kan det jo være at andre kvinner lever tryggere på prevensjon? Mitt lille bidrag for at andre kvinner får bedre valgfrihet?

❤️

Oi, ja jeg er på p-stav da. Men spiral skal jo visstnok være veldig sikkert, men vi er jo alle forskjellig og det endte jo godt for deg virker det som

 

Stresser absolutt ikke med det, føler jeg i alle fall! Vi skal gifte oss om ca to år og det er alltid en samtale som kommer litt i rykk og napp. Jeg liker bare å ta meg god tid til å ta inn perspektiver og gi med selv muligheten til å "fordøye" ting litt over tid. 

 

[Gjest Huttetuen]

 

Kan bare snakke for meg selv, i en alder av 31 år så vil jeg gjerne begynne å tenke på å etablere meg osv.

Men folk er jo selvsagt forskjellige

[AnonymBruker]

3 timer siden, Kortholder skrev:

Man er jo selvfølgelig villig til å ofre alle de praktiske tingene hvis man vet man virkelig vil ha barn, men jeg sliter med å være så ambivalent til det. Føler nesten at jeg _må_ ville det veldig sterkt og ha et instinkt som sier at det er det jeg vil, for å gå for det. Det er jo et så enormt valg å ta. Men samtidig vil jeg ikke se tilbake om 20 år og angre

Du er bare 26 år, du trenger ikke tenker på dette nå. Kjenner mange som fikk barn etter fylte 30 år. Bruk tiden på dere to nå, reis, opplev ting sammen. Det å få barn er noe man bør ha tenkt igjennom i mange år, det er ikke som å kjøpe seg hus. Barn har du hele livet og det er et liv. Det viktigste er at du er tro mot deg selv den dagen du tar valget. Ikke la andres press eller andres forventninger ta valget for deg, dette er ditt liv. Men forstår det er vanskelig. 

Anonymkode: 2a7ac...25c

[AnonymBruker]

Jeg var 5 år da jeg for første gang sa jeg ville ha baby som voksen. Helt fra jeg var 18 prøvde jeg å bli gravid. Ble gravid ganske fort, men mistet 2 ganger. Førstemann kom da jeg var 23.

Eksen var enig med meg hele veien 😊

Anonymkode: 2a6b6...f17

[Kortholder]

4 hours ago, AnonymBruker said:

Du er bare 26 år, du trenger ikke tenker på dette nå. Kjenner mange som fikk barn etter fylte 30 år. Bruk tiden på dere to nå, reis, opplev ting sammen. Det å få barn er noe man bør ha tenkt igjennom i mange år, det er ikke som å kjøpe seg hus. Barn har du hele livet og det er et liv. Det viktigste er at du er tro mot deg selv den dagen du tar valget. Ikke la andres press eller andres forventninger ta valget for deg, dette er ditt liv. Men forstår det er vanskelig. 

Anonymkode: 2a7ac...25c

Aboslutt, men tenker samtidig at det er en avgjørelse som jeg ikke vil begynne å tenke på når jeg fks først fyller 34 år. Det er greit å gi seg tid til å vurdere det ordentlig. 

[youcancallmejune]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ville ha barn, men turte liksom ikke innrømme det for meg selv. Samboer var litt i samme båt. Jeg sluttet på p-piller, fordi jeg bare rotet med dem uansett. Ubevisst kanskje? Vi fortsatte å ha sex, og bare latet som at det ikke kom til å skje noe. Så en dag stod jeg med en positiv graviditetstest, og vi tenkte «oj da». 

Alt var av eget ønske, men vi bestemte oss ikke for at «nå skal vi ha barn». Det var alt for skremmende å tenke på. 

Kanskje du skal ta ut spiralen (eller hva det var) og se om du/dere får et høyere ønske om å ha sex akkurat rundt eggeløsning? Vi startet med en app for å vite når det var trygt. Etterhvert ville vi helst ha sex akkurat rett før eggeløsning. Jeg tenker at hvis dere ikke vil ha barn, har dere bare ikke sex de dagene. Så får dere la naturen i dere bestemme hva som er riktig. 

Anonymkode: bdfa3...c18

Det var omtrent sånn med meg også, men jeg var først veldig sikker på at jeg ikke ville ha barn da. Så begynte brødrene mine å få og så satt jeg der og holdt babyer og kjente følelser jeg aldri før hadde hatt, men det tok en stund før jeg turte innrømme for meg selv at jeg ville ha barn likevel. Vi ble også enige om å droppe prevensjon og se hva som skjedde, for vi visste jo ikke om vi kunne få barn engang. 

[AnonymBruker]

I begynnelsen av 20-årene tenkte jeg at jeg kanskje aldri ville ha barn. Kunne bare ikke se det for meg.

Da jeg nådde midten av 20-årene fikk jeg vite at noen nær meg i familien hadde prøvd å få barn i veldig mange år, og ikke kunne få. Det satte i gang en del tankeprosesser hos meg. Hva om jeg ikke kunne få barn? Ville jeg synes det var en sorg eller helt OK? I mellomtiden hadde jeg også fått meg en samboer som jeg anså som supert pappamateriale og som du beskriver TS «alt på stell».

Det tok et par år til, men plutselig var barn noe jeg kjente jeg veldig gjerne ville oppleve og ha i livet mitt. For meg har det å få barn vært å oppleve stor kjærlighet. Både med mannen min, vi har en sterkere og annen tilknytning enn før. Og selvsagt med ungene - å være mor er en av de sterkeste relasjonene man kan ha. (Som med all kjærlighet her i verden finnes det ingen garantier for at man mestrer/at det varer/at det er konfliktløst etc. Men for meg har det vært verd å satse på det!)

Når alt dette er sagt tror jeg man kan leve fint uten barn. Det er ikke for alle. Men for meg hjalp det å tenke gjennom at det ikke nødvendigvis var et valg jeg hadde, for å finne ut om jeg ønsket det eller ikke. 

Folk sier du har god tid TS, og du er ung ennå. Men jeg synes du gjør lurt i å tenke gjennom dette nå. Hvis man begynner å prøve 35-årsalderen kan man være uheldig og få dårlig tid, dersom man trenger hjelp av noe slag. 

Lykke til!

Anonymkode: 6abd6...3fb

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært sikker på at jeg ønsker barn. Helt fra jeg var lita har drømmen vært å en gang stifte familie. 

Så traff jeg han som i dag er mannen min da jeg var 16, og når jeg  var rundt 20, ble jeg enda mer sikker på at han her vil jeg ha barn med. 

Da jeg var 23 ble jeg gravid. Vi hadde da hatt 6 fantastiske år sammen, med mye reising, giftemål, kjøp av leilighet og planer om husbygging.  Det var absolutt riktig valg for oss

Anonymkode: 58b85...f23

[Teyla]

Vær så snill folkens, ikke dra "du har enda god tid"! Den beskjeden har jeg fått siden jeg var 24. Nå er jeg 32 og vet fortsatt ikke hva eller når.. Og nå begynner jeg å få dårlig tid 😅 

Jeg har litt utfordringer, men de som kan stoppe meg sier at vi bare skal kjøre på. Så det er kun mine egne følelser og samvittighet som stopper.. For hva om, hvis? 

Jeg har alltid ønsket meg barn. Da jeg var lita, og vennene mine lekte prinsesser, lekte jeg at jeg hentet i barnehagen og laget middag liksom 😂 Men så skjedde livet, og jeg ble usikker. Vi har det jo godt alene. Forholdet er rikt og meningsfylt. Trenger vi noe mer? Men hva om vi angrer når det er for sent? 

Kan bli gal av mine egne tanker, så det er veldig godt å lese ulike perfektiver her! Jeg går rundt og håper på et "uhell" så jeg kan slippe å ta valget selv. At naturen bare kan bestemme hadde vært det beste! 

[AnonymBruker]

1 time siden, Teyla skrev:

Vær så snill folkens, ikke dra "du har enda god tid"! Den beskjeden har jeg fått siden jeg var 24. Nå er jeg 32 og vet fortsatt ikke hva eller når.. Og nå begynner jeg å få dårlig tid 😅 

Jeg har litt utfordringer, men de som kan stoppe meg sier at vi bare skal kjøre på. Så det er kun mine egne følelser og samvittighet som stopper.. For hva om, hvis? 

Jeg har alltid ønsket meg barn. Da jeg var lita, og vennene mine lekte prinsesser, lekte jeg at jeg hentet i barnehagen og laget middag liksom 😂 Men så skjedde livet, og jeg ble usikker. Vi har det jo godt alene. Forholdet er rikt og meningsfylt. Trenger vi noe mer? Men hva om vi angrer når det er for sent? 

Kan bli gal av mine egne tanker, så det er veldig godt å lese ulike perfektiver her! Jeg går rundt og håper på et "uhell" så jeg kan slippe å ta valget selv. At naturen bare kan bestemme hadde vært det beste! 

Hvis du går rundt og håper på dette er det vel egentlig svar nok?  

Anonymkode: 6abd6...3fb

[AnonymBruker]

Jeg tenkte «hva om» helt til ca. to måneder etter fødsel. Nå er jeg helt sikker på at jeg elsker å være mamma, men jeg var usikker hele veien. Fikk stikk av panikk jevnlig gjennom svangerskapet. Vi fikk barn da vi var 29, og hadde det egentlig kjempefint som barnløse frem til da. 

Anonymkode: c2d13...f27