Min eneste venninne har sagt at jeg må begrense meg (si og spørre mindre), ønsker gjerne råd til hva gjør videre. Savner noen å snakke med

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som har sagt rett ut til meg at "hun er veldig glad i meg", men helst ønsker at jeg skal begrense meg, si mindre, ta sjeldnere kontakt og spørre mindre. Hun er den eneste vennen jeg har. Jeg har selvfølgelig respektert dette og vi har hatt kontakt to ganger de siste tre ukene. Jeg sliter en del sosialt og har liten omgangskrets av bekjente. Av ulike grunner er det dessverre ingen det er naturlig å utvikle vennskap med (mest fordi de ikke er interessert).

Vi møttes da vi var 16 år og vi er begge nå i midten av 20-årene. Jeg er veldig klar over at jeg kan oppleves som slitsom, usikker og til tider belastende å ha kontakt med og spesielt da som venn. For 1-2 år siden kunne jeg lett skrive meldinger hver dag og flere ganger om dagen om virkelig ALT mulig. Forventet å møtes oftere enn jeg tror hun ønsket, og tok ofte ikke hint. Hun har ikke sagt dette til meg, men jeg har innsett det selv etterhvert og har jobbet med det. (Og det at hun sier at hun ønsker mindre kontakt nå gjør meg veldig usikker med tanke på at hun aldri har sagt noe tidligere når det attpåtil var ganske ille fra min side). Har det siste året bare tatt kontakt når jeg har noe jeg virkelig ønsker å snakke om og som jeg tenker at hun er interessert i å høre om. 

Jeg er jo veldig klar over at jeg må jobbe med meg selv og etterhvert legge større innsats i å få nye venner. Forhåpentligvis noen som ønsker et samme type vennskap som meg og har de samme behovene for å snakke osv. Men akkurat nå sliter jeg mest med det at jeg ikke kan ta kontakt (like mye). Jeg bruker å skrive ned det jeg egentlig ønsker å si til henne uten å sende det, men jeg savner virkelig å få respons og at noen bryr seg om hverdagen min og er interessert i det jeg sier. Jeg prøver virkelig å få nye venner, er imøtekommende, åpen for samtale, inviterer på diverse, har flere hobbyer og studerer, men det fungerer dessverre ikke for min del. Ikke vet jeg hvorfor heller, det virker som vi kommer godt overens, men så er ikke folk interessert i noe annet enn en kort og upersonlig hverdagslig samtale og jeg har inntrykk av at ingen ønsker vennskap, men bare er hyggelige og vil at man helst bare er på hils. 

Noen som har noen gode råd/har vært i samme situasjon? Hva kan jeg gjøre videre nå? Har prøvd forskjellige hjelpetelefoner og sider der man kan snakke med noen, men føler at det bare gjør det verre egentlig. 

Anonymkode: ffdf4...3fb

[AnonymBruker]

Hva med en terapeut eller psykolog? 

Du har nok slitt henne ut og derfor setter hun begrensninger nå. Og lytter du ikke, mister du nok henne. Det høres litt ut som du ikke helt klarer å skille mellom en venn og en terapeut...

Anonymkode: 11de4...2e9

[AnonymBruker]

13 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har en venninne som har sagt rett ut til meg at "hun er veldig glad i meg", men helst ønsker at jeg skal begrense meg, si mindre, ta sjeldnere kontakt og spørre mindre. Hun er den eneste vennen jeg har. Jeg har selvfølgelig respektert dette og vi har hatt kontakt to ganger de siste tre ukene. Jeg sliter en del sosialt og har liten omgangskrets av bekjente. Av ulike grunner er det dessverre ingen det er naturlig å utvikle vennskap med (mest fordi de ikke er interessert).

Vi møttes da vi var 16 år og vi er begge nå i midten av 20-årene. Jeg er veldig klar over at jeg kan oppleves som slitsom, usikker og til tider belastende å ha kontakt med og spesielt da som venn. For 1-2 år siden kunne jeg lett skrive meldinger hver dag og flere ganger om dagen om virkelig ALT mulig. Forventet å møtes oftere enn jeg tror hun ønsket, og tok ofte ikke hint. Hun har ikke sagt dette til meg, men jeg har innsett det selv etterhvert og har jobbet med det. (Og det at hun sier at hun ønsker mindre kontakt nå gjør meg veldig usikker med tanke på at hun aldri har sagt noe tidligere når det attpåtil var ganske ille fra min side). Har det siste året bare tatt kontakt når jeg har noe jeg virkelig ønsker å snakke om og som jeg tenker at hun er interessert i å høre om. 

Jeg er jo veldig klar over at jeg må jobbe med meg selv og etterhvert legge større innsats i å få nye venner. Forhåpentligvis noen som ønsker et samme type vennskap som meg og har de samme behovene for å snakke osv. Men akkurat nå sliter jeg mest med det at jeg ikke kan ta kontakt (like mye). Jeg bruker å skrive ned det jeg egentlig ønsker å si til henne uten å sende det, men jeg savner virkelig å få respons og at noen bryr seg om hverdagen min og er interessert i det jeg sier. Jeg prøver virkelig å få nye venner, er imøtekommende, åpen for samtale, inviterer på diverse, har flere hobbyer og studerer, men det fungerer dessverre ikke for min del. Ikke vet jeg hvorfor heller, det virker som vi kommer godt overens, men så er ikke folk interessert i noe annet enn en kort og upersonlig hverdagslig samtale og jeg har inntrykk av at ingen ønsker vennskap, men bare er hyggelige og vil at man helst bare er på hils. 

Noen som har noen gode råd/har vært i samme situasjon? Hva kan jeg gjøre videre nå? Har prøvd forskjellige hjelpetelefoner og sider der man kan snakke med noen, men føler at det bare gjør det verre egentlig. 

Anonymkode: ffdf4...3fb

Jeg lurer på om det jeg har uthevet kan ha noe med saken å gjøre - spør du ofte henne hvordan hun har det og lytter til hennes tanker og følelser også, eller er det hovedvekt på deg og ditt? Beklager om jeg leser for mye inn i det her, det var bare en tanke jeg fikk.

Anonymkode: 94544...a63

[AnonymBruker]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om det jeg har uthevet kan ha noe med saken å gjøre - spør du ofte henne hvordan hun har det og lytter til hennes tanker og følelser også, eller er det hovedvekt på deg og ditt? Beklager om jeg leser for mye inn i det her, det var bare en tanke jeg fikk.

Anonymkode: 94544...a63

Enkelte spør om andre kun for å vri samtalen over på seg selv etter kort tid. Det høres veldig ut som om hun meter etter vennskap for å kunne ha noen å "tømme seg til". 

Jeg sitter i venninnas sted nå med egen venn. Og det blir utrolig slitsomt i lengden... 

Anonymkode: 11de4...2e9

[AnonymBruker]

55 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva med en terapeut eller psykolog? 

Du har nok slitt henne ut og derfor setter hun begrensninger nå. Og lytter du ikke, mister du nok henne. Det høres litt ut som du ikke helt klarer å skille mellom en venn og en terapeut...

Anonymkode: 11de4...2e9

Jeg har gått til psykolog tidligere og prøver å være veldig bevisst på å ikke bruke min venninne som behandler. Men jeg kan nok ofte dele for mye og burde nok heller holdt mye av det jeg deler for meg selv, men så er jeg en slik person som finner det veldig naturlig å dele det meste som skjer i livet mitt. Men jeg ser veldig godt at det kan oppleves som for negativt og belastende i de periodene av livet man har det vanskelig eller møter utfordringer. Jeg tenker at i og med at hun er ganske motsatt av meg på dette punktet og dermed veldig sjeldent deler de negative delene av livet sitt med andre. Så kan nok det at jeg kommer med mine problemer til henne oppleves mye tyngre i og med at hun vil få mine problemer på toppen av sine egne. Det er ikke det at jeg forventer at hun skal ha en løsning eller hjelpe meg aktivt med det forskjellige jeg måtte gå igjennom, men jeg ønsker ofte å fortelle henne hva som skjer og hvordan jeg har det (uavhengig av om det er + eller -) slik at hun vet om det og vet "hvor hun har meg". Jeg har vurdert å gå til psykolog igjen, men føler også at det blir litt feil å ta opp tid med slike problemer når det er andre som sliter mye mer og har mye større behov for disse timene hos psykolog enn det jeg har. Jeg har vurdert å gå privat, men det blir alt for dyrt dessverre. 

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer på om det jeg har uthevet kan ha noe med saken å gjøre - spør du ofte henne hvordan hun har det og lytter til hennes tanker og følelser også, eller er det hovedvekt på deg og ditt? Beklager om jeg leser for mye inn i det her, det var bare en tanke jeg fikk.

Anonymkode: 94544...a63

Ja, jeg spør henne om hvordan det går med henne, men hun svarer alltid veldig kort og utdyper aldri heller (hun svarer nærmest avvisende dersom jeg stiller oppfølgingsspørsmål). Som nevnt i avsnittet over er hun en innesluttet person som deler veldig lite av privatlivet sitt, spesielt det som er negativt. Nå bor vi på hver vår kant av landet så det er veldig sjeldent vi treffes, men vi har (før dette) hatt kontakt på meldinger og snapchat. De gangene jeg har tatt kontakt med henne er det ofte for å sende noe jeg tenker hun kunne være interessert i (som en konsert, artikkel) eller for å dele noe som har skjedd i livet mitt som jeg tenker hun hadde ønsket å vite (som at jeg kom inn på skole, har vert på date osv). Det har også hendt at jeg har skrevet til henne fordi jeg har hatt ulike problemstillinger og ting jeg har opplevd som vanskelig (men det er forholdsvis sjeldent nå og virkelig ikke like ille som tidligere år). Jeg legger nok hovedvekt på meg selv, men det har, slik jeg ser det, ikke så mye å gjøre at jeg er veldig interessert i å snakke om meg. Men mer det at dersom jeg prøver å holde samtalen til henne så går den ikke videre. Jeg føler også at hun deler mer fra eget liv de gangene jeg snakker om noe jeg har opplevd eller tenker. 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enkelte spør om andre kun for å vri samtalen over på seg selv etter kort tid. Det høres veldig ut som om hun meter etter vennskap for å kunne ha noen å "tømme seg til". 

Jeg sitter i venninnas sted nå med egen venn. Og det blir utrolig slitsomt i lengden... 

Anonymkode: 11de4...2e9

Har skrevet litt om det du nevner over her, men jeg tenker du faktisk kan ha rett og at dette kan gjelde meg (i noen tilfeller). Det er ikke slik at det at det er helt bevisst fra min side, sånn egentlig. Kanskje mer det at hun er den eneste jeg har og dermed er det hun som jeg snakker om alt med. Hadde jeg hatt flere venner kunne man på en måte fordelt det litt utover og hun hadde sluppet den følelsen at hun må være der for meg fordi hun er den eneste venninnen min og at jeg ikke har noen andre å gå til dersom hun velger å avslutte vennskapet. Ettersom hun har kjent meg såpass lenge vet hun jo også hvor mye jeg sliter med å få venner og at jeg ville fått det vanskelig alene.

Anonymkode: ffdf4...3fb

[AnonymBruker]

At du sliter med å få deg venner er ikke overraskende. Selv om du prøver å være bevisst på det, så sklir du nok for mye over i å bruke henne som terapeut. Det virker som om du leter etter venner på feil grunnlag, og der er nok grunnen til at de ikke er interessert i så dype vennskap med deg. Det er begrenset hvor mye man orker av andres problemer. 

Du høres som en kopi av min venn, med samme mønster. Som gjør at hun og sitter uten nære venner. Fordi folk orker ikke i lengden. Man ønsker å være venn med folk, ikke psykologen. 

Beste er nok å få skikkelig hjelp til dette. Av noen som kan hjelpe deg. Fram til det trur jeg du kommer til å være i samme mønster. Min venn har ikke kommet ut av det på de 12 årene jeg har kjent henne. Og jeg er nå siste venn igjen som har holdt ut... 

Skriv dagbok i stede. Mail med noen på Mental Helse. Finn et forum som evt har slikt "tema". Start en dagbok her på KG. Men om du vil beholde henne som venn nå, ville jeg kuttet ut dette pratet om problemer fullstendig så sant hun ikke spør konkret om ting. 

Anonymkode: 11de4...2e9

[Gjest Familytree]

Det er vanskelig å knytte vennskap som vil vare etter 20 år. De fleste av vennskapene våre blir generert før / i puberteten, og de varer. De andre er eventuelle og kjedelige, med dette mener jeg at du ikke er problemet. Men du tar gode skritt ved å diversifisere felt. Du gjør aktiviteter med forskjellige mennesker på din alder, og det er sunt. Jeg vil si gi denne gangen. Du har kanskje gitt mye interesse for en viss person, og som tok deg bort fra sosialisering med andre, det vil si at din evne til å generere samtaler er dårlig nå, men over tid vil du forbedre deg og møte mennesker som vil være interessert i deg på forskjellige måter. Ikke senk armene!😊

[AnonymBruker]

Men gjør dere noe annet som venner annet enn at du tømmer dine problemer på henne? Det høres ærlig talt litt stusselig ut og lite lystbetont. 

Anonymkode: 66afc...d43

[AnonymBruker]

41 minutter siden, Augustotejerina said:

Det er vanskelig å knytte vennskap som vil vare etter 20 år. De fleste av vennskapene våre blir generert før / i puberteten, og de varer.

Dette er vel så feil som man kan få det.

Anonymkode: 3ceaa...54c

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men gjør dere noe annet som venner annet enn at du tømmer dine problemer på henne? Det høres ærlig talt litt stusselig ut og lite lystbetont. 

Anonymkode: 66afc...d43

Som sagt så er det sjeldent vi møtes da vi bor langt fra hverandre. Men ja, vi gjør en del forskjellig sammen når vi først møtes. Alt fra å på tur, kino, vinkveld, baking, kafé, fest. Vi snakker også om mye forskjellig, som ulike saker i media, ny musikk og bøker, ulike ting som har skjedd på skole/jobb osv.

Anonymkode: ffdf4...3fb

[Gjest Familytree]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er vel så feil som man kan få det.

Anonymkode: 3ceaa...54c

https://www.google.com/amp/s/amp.theatlantic.com/amp/article/411466/

https://hellogiggles.com/lifestyle/make-friendship-last-lifetime/

Vel, Det er din mening, og jeg respekterer den. Vi kan forske og gi eksempler for å oppdage hvem som har rett. Jeg tror at nøkkelen til vennskap er tid😊 Og du?

[livetleiav]

Just now, Augustotejerina said:

https://www.google.com/amp/s/amp.theatlantic.com/amp/article/411466/

https://hellogiggles.com/lifestyle/make-friendship-last-lifetime/

Vel, Det er din mening, og jeg respekterer den. Vi kan forske og gi eksempler for å oppdage hvem som har rett. Jeg tror at nøkkelen til vennskap er tid😊 Og du?

Har du noen litt mer seriøse kilder?

[Gjest Familytree]

14 minutter siden, livetleiav skrev:

Har du noen litt mer seriøse kilder?

Jepp😊 

https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC6441127/

Endret 5. september 2019 av Familytree

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Som sagt så er det sjeldent vi møtes da vi bor langt fra hverandre. Men ja, vi gjør en del forskjellig sammen når vi først møtes. Alt fra å på tur, kino, vinkveld, baking, kafé, fest. Vi snakker også om mye forskjellig, som ulike saker i media, ny musikk og bøker, ulike ting som har skjedd på skole/jobb osv.

Anonymkode: ffdf4...3fb

Da holder du deg til de temaene. Og ikke bare tar kontakt med henne når det er noe du bare føler hun må vite om, som det virker litt som i hovedinnlegget ditt. Vær vennen hennes nå, ikke pasienten... 

Anonymkode: 11de4...2e9

[AnonymBruker]

Tar du kun kontakt når DU har noe på hjertet? Tar du aldri kontakt fordi du lurer på hva hvordan det går med HENNE? Snakker dere av og til om hennes liv, eller er det kun deg, deg og deg? Ut fra innlegget virker det som du er veldig selvsentrert, gjerne ubevisst. Prøv å tenke litt gjennom dette

Anonymkode: f7ba4...530

[AnonymBruker]

1 time siden, Augustotejerina skrev:

https://www.google.com/amp/s/amp.theatlantic.com/amp/article/411466/

https://hellogiggles.com/lifestyle/make-friendship-last-lifetime/

Vel, Det er din mening, og jeg respekterer den. Vi kan forske og gi eksempler for å oppdage hvem som har rett. Jeg tror at nøkkelen til vennskap er tid😊 Og du?

Alle mine nåværende venner er fra ca 23 år pluss. 

Anonymkode: f7ba4...530

[AnonymBruker]

Jeg tenker, Ts, at du nok speiler andre ut fra deg selv. Og det er ikke uvanlig, altså. 

Men la oss ta et eksempel: du går ut fra at din venn ikke deler de negative tingene i livet med deg fordi hun er innesluttet. Men trolig har det ikke noe som helst med innesluttet eller ikke å gjøre: vi velger selv hvor mye plass vi lar de negative tingene (som skjer med oss alle; fe døyr, døyr frendar etc - elendighet er en helt naturlig del av et godt liv) ta i livet. Du har valgt å la dem ta mye plass (eller har ikke lært hjemme hvordan du komprimerer dem). Din venninne velger trolig å la dem ta liten plass. Dette siste er den eneste konstrulåktive måten å leve på. La vonde ting være vonde. Uten å ense dem så mye.

Der må fokuset ditt ligge. Du må lære deg å dyrke de gode tingene og ignorere de dårlige. Og folk vil oppleve det som mer behagelig å omgås deg. For ingen liker en sytepetter. Særlig om en faktisk har gjort hjemmeleksa si og marginalisert det ikke-gode i eget liv.

Anonymkode: 98911...cb4

[AnonymBruker]

Jeg kjenner ikke deg, men det virker som du tar mye plass i dette vennskapet. Har venninnen din andre venner? Kanskje hun trenger tid sammen med andre også? Eller trenger tid med kjæresten eller alenetid? Jeg har mange venninner, men i en hektisk hverdag orker jeg ikke kontakt med de hver uke. Og blir noen veldig intense, føler jeg meg oppspist og da trekker jeg meg unna en periode. Et vennskap skal være likestilt, hvis den ene vare øser ut kan det bli slitsomt i lengden. Tungt. En må gi og ta. Når du møter nye folk prøv å vær litt ydmyk, vis interesse for den andre, og ikke bus ut med alt om deg og ditt. 

Jeg har en fjern venninne jeg snakker med en gang i året ca. Da prater hun gjerne i to timer om alt som skjer i hennes liv. Jeg kunne tatt meg en dusj mens tlf låg på bordet, hun hadde ikke merka det engang. Hun er fin og snill, men jeg har ikke energi til det lengre. Det er bare plass til henne og ikke meg 

Anonymkode: 0299d...9b8

[Gjest Familytree]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle mine nåværende venner er fra ca 23 år pluss. 

Anonymkode: f7ba4...530

Jeg forstår deg, det mener jeg ikke. Jeg sier at et varig vennskap kan begynne i barndommen og vil fortsette til voksen alder. I motsetning til et vennskap som begynte i voksen alder. Selv om sistnevnte er sterkere eller sunnere, føler vi mer tilhørighet til vennskap fra barn og ungdom. Selvfølgelig kan dette endre seg etter hver enkelt. Jeg håper jeg har forklart meg bedre😊

[AnonymBruker]

Tenker at det største problemet nok er tid. Jeg har ikke veldig mange venner men selv jeg synes det kan bli vanskelig å få tiden til å strekke til med kjæreste, jobb, fritidsinteresser, familie og i tilegg å holde kontakten med venner. Jeg ville opplevd det som litt mye om jeg fikk meldinger og snaps av 1 venn HVER dag fordi jeg ville blitt stresset over å ikke rekke å svare. Det ville ikke vært fordi jeg ikke likte vennen min eller hatt noe med hva de skrev å gjøre! 

Jeg synes du skal forsøke å få andre venner  Og ikke tenk at man skal hoppe RETT inn i et dypt vennskap der man deler masse...vennskap starter gjerne litt mer overfladisk ved at man gjør ting sammen, studerer eller jobber sammen, går ut og på fest og sånn. Kanskje du også kan forsøke å finne noen venner via nettet, noen som ser etter liknende relasjoner som deg? Har du kjæreste eller er på utkikk etter kjæreste? I et kjæresteforhold er det jo gjerne rom for litt dypere relasjon (Men såklart, selv med en dyp relasjon skal det ikke være enveis og bare snakk om problemer, men det skal jo også være lov å dele følelser osv med nære venner og kjæreste)

Anonymkode: d48db...a6c