Fosterforeldre vs biologiske foreldre

[AnonymBruker]

Er fosterforeldre mer "perfekte" mennesker/foreldre enn vanlige foreldre? Må man være mer skjerpet/bevisst sin rolle som omsorgsperson eller kan man bare leve sånn som man gjør med sine biologiske barn?( Hvis man tar utgangspunkt i at fosterbarnet er et funksjonsfriskt barn både psykisk og fysisk.) 

Anonymkode: bfe2d...004

[AnonymBruker]

Fosterforeldre må kunne ivareta, ramme inn, trygge og hjelpe barn med stor og vond baggasje. Fosterbarn har alltid særskilte behov og det må fosterforeldre kunne håndtere. 

Anonymkode: abf5c...b38

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fosterforeldre må kunne ivareta, ramme inn, trygge og hjelpe barn med stor og vond baggasje. Fosterbarn har alltid særskilte behov og det må fosterforeldre kunne håndtere. 

Anonymkode: abf5c..

Det skjønner jeg, men jeg lurer på om fosterforeldrene bare kan leve livet sitt som de hadde gjort med sine egne barn, uten å tenke så mye over hvorfor de tar den ene eller andre av avgjørelsen?  Jeg har en venninne som bor i fosterhjem, hun fungerer fint både på skole og sosialt, og hun har ikke noen store problemer med at hun har blitt plassert i fosterhjem. 

Hun er vel det man kaller et løvetannbarn, og det er ikke fosterforeldrene sin fortjeneste. Hun har tatt vare på seg selv de årene hun har bodd der, mens fosterforeldrene er veldig opptatt med sitt liv. Hadde venninnen min hatt psykiske problemer eller problemer på skolen eller sosialt, så hadde hun sklidd helt utafor, fordi fosterforeldrene har ikke vært der noe særlig for henne.

Det var derfor jeg lurte på om fosterforeldre egentlig bare kan slappe av, og bare gjøre akkurat det de hadde gjort uten fosterbarn. 

Anonymkode: bfe2d...004

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det skjønner jeg, men jeg lurer på om fosterforeldrene bare kan leve livet sitt som de hadde gjort med sine egne barn, uten å tenke så mye over hvorfor de tar den ene eller andre av avgjørelsen?  Jeg har en venninne som bor i fosterhjem, hun fungerer fint både på skole og sosialt, og hun har ikke noen store problemer med at hun har blitt plassert i fosterhjem. 

Hun er vel det man kaller et løvetannbarn, og det er ikke fosterforeldrene sin fortjeneste. Hun har tatt vare på seg selv de årene hun har bodd der, mens fosterforeldrene er veldig opptatt med sitt liv. Hadde venninnen min hatt psykiske problemer eller problemer på skolen eller sosialt, så hadde hun sklidd helt utafor, fordi fosterforeldrene har ikke vært der noe særlig for henne.

Det var derfor jeg lurte på om fosterforeldre egentlig bare kan slappe av, og bare gjøre akkurat det de hadde gjort uten fosterbarn. 

Anonymkode: bfe2d...004

Det er nok mange fosterforeldre (og foreldre) som dessverre gjør dette. Altså lever sine egne liv, og ikke involverer seg mer enn de må. Det er nok heller ingen forskjell på fosterforeldre og biologiske der, det vil alltid finnes familier som er slik, i begge leire. Dessverre får man si, skulle jo ønsket at disse ble luket ut som fosterforeldre, og på et eller annet vis at foreldre som var slik ble luket ut til veiledning. 

Mine barns venner har jo foreldre av alle slag, både veldig involverte, tilsynelatende involverte og de som ikke involverer seg særlig. Man merker det også ofte på ungene, veldig kontaktsøkende og vil helst snakke med oss voksne når de er på besøk, da tenker jeg at de får lite samtaler hjemme. Men igjen, det vet man jo ikke. 

Ellers så kan jeg jo innrømme at de årene jeg slet med depresjon, var jeg bare overfladisk involvert og engasjert, om jeg kan forklare det slik. Jeg klarte ikke ta innover meg ting, og slet med det. Jeg kom meg heldigvis ut av det, og håper av hele mitt hjerte at barna mine ikke har tatt for mye skade av de årene. Vi har heldigvis gode samtaler nå, men hvem vet, det kan jo hende de har satt på en slags vegg for sine innerste tanker, fordi de merket at jeg ikke var tilstede. Det kan altså være mange grunner til at foreldre og fosterforeldre ikke viser nok omsorg. 

Anonymkode: 4b537...a81

[AnonymBruker]

Fosterforeldrene til min venninne har brydd seg mer om sine egne barn virker det som. Også er de veldig selvopptatte  med jobb og ferier de drar på  alene. De har ikke brukt så mye penger på henne og hvis hun spør om de kan betale ting som koster litt, sånn som feks den kjolen hun ønsket seg til konfirmasjon, eller at hun skal på en skoletur så sier de ofte at de ikke har penger. De får min 15000 per måned for at hun skal bo der. Deres egne barn bruker de mye mer penger på. 

Ts

Anonymkode: bfe2d...004

[Gjest WhisperingWind]

Ingen er perfekte. Men fosterforeldre, spesielt i forsterket fosterhjem, bør ha en solid og sterk psyke da barna som havner i slike hjem ofte har stor bagasje og traumer som vil gjøre at de vil kunne utagere, lyge, bli voldelig, stjele, bryte alle regler og teste deg til det ytterste. Ikke fordi de er onde eller ønske å skade noen.

Men dette er et barn som har gått igjennom store psykiske, og noen ganger voldelige, påkjenninger og som har blitt sviktet av de menneskene som skulle være klippen deres.

Mamma og pappa som skal være den trygge havn, de menneskene man skal kunne regne med uansett hva som skjer, de som skal elske deg ubetinget; de har sviktet deg. 

Disse barna har et enormt behov for å bli elsket, sett og hørt og de ønsker å tilhøre en kjærlig familie som verdsetter dem og tar vare på dem. Men å bryte igjennom muren etter å ha bli sviktet av de viktigste menneskene i livene deres vil koste. For disse barna vil teste deg. Målet er å se om dere er der når krigen er over. Om dere virkelig bryr dere. Og vil kunne elske dem ubetinget. 

Det er her mye går galt på veien. Fosterforeldrene går seg vill, bli rådløs og aner ikke hvordan de skal takle situasjonen. Ting går til helvete med biologiske barn og ekteskap ryker nesten. Fosterbarnet går inn igjen i systemet og blir enda mer ødelagt fordi det enda en gang føler seg uelsket og det blir et enda større helvete med en evt ny fosterfamilie for barnet føler seg verdiløs og tror ikke det er verdt å bli elsket. Så det vil teste igjen og denne gangen enda verre fordi de forventer at fosterfamilien ikke vil være der når tillitskrigen er over.

Så ja, på en måte bør fosterforeldre være hakket mer superforeldre. 

De bør ha en sterk psyke, være avbalansert, rolig, holde hodet kaldt, klare å se verden gjennom et barns øyne, ha klare regler og være konsekvent, følge opp barnet. Og selv når barnet står og skriker at det hater deg skal du klare å ikke la deg påvirke og beholde roen og fremdeles stå som en stødig klippe og være klar for å gi barnet en klem når stormen er over. Du må vite hvordan du skal prate med barnet uten å virke innvanderende. Hvordan gi konsekvenser uten kjefting og masing.

Din viktigste  jobb vil være å vite at du virkelig vil kunne elske et barn som ikke ditt og kjempe for det selv om barnet gir uttrykk for at det hater deg. Og at du klarer å få barnet til å reelt føle seg elsket og verdsatt og som en del av familien. 

[AnonymBruker]

Jeg kjenner fire par som er fosterforeldre. Tre av parene har voksne barn som har flyttet ut. Det ene paret gjør som de har gjort med egne barn. Gir god omsorg, men kanskje ikke så mye mer. De ble fosterforeldre da barnet var veldig lite, og brukte nok mer tid de første årene. Barnet klarer seg godt.

De tre andre parene bruker mye tid og krefter på fosterbarna. Gir mye omsorg, har tydelige rammer m.m. De lever nøysomt, er ikke gniene med pengene, men overforbruker heller ikke. I to av parene er den ene forelderen (delvis) frikjøpt for å kunne følge opp fosterbarna, men de bruker mye mer tid, spesielt kvelder (og netter). Det ene paret har hatt flere (traumatiserte og krevende) fosterbarn gjennom tjue år, og de har nær kontakt med fosterbarna som nå har flyttet ut. Jeg er svært imponert over det de gjør. Tror ikke jeg hadde orket.

Anonymkode: 2c8da...058

[Danseren01]

Jeg mener at ingen er perfekte. Min biologiske forelde forlot meg i Kina utenfor en politistasjon da jeg bare var 20 dager gamle, og jeg har ikke peiling på hvem de er, hvordan de ser ut osv. Siden jeg ikke vet hvem de er, vet jeg ikke grunnen til at de forlot meg. I Kina var det veldig strengt med ettbarnspolitikk. Jeg tenker at mine biologiske foreldre hadde en grunn. Det må ikke være en veldig god grunn, og det kan være alt fra at de allerede hadde et barn og fikk meg med et uhell til at de ville ha en gutt (som er ganske vanlig i Kina). 

Uansett hva det var har jeg kommet til Norge til en flott familie. Ja, selvfølgelig er det små ting som er problematisk, men vi klarer alltid å løse det. Mine "fosterforeldre" har alltid vært åpne med adopsjon, så det er ikke det vi har hatt problemer. Vi har vel egentlig bare problemer med helt vanlige familiegreier. 

Og grunnen til at jeg skriver "fosterforeldre" er fordi jeg liker ikke å kalle dem det. De er foreldrene min, og sånn er det. Mine biologiske foreldre forlot meg, og jeg har fått en ny familie med nye foreldre. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner fire par som er fosterforeldre. Tre av parene har voksne barn som har flyttet ut. Det ene paret gjør som de har gjort med egne barn. Gir god omsorg, men kanskje ikke så mye mer. De ble fosterforeldre da barnet var veldig lite, og brukte nok mer tid de første årene. Barnet klarer seg godt.

De tre andre parene bruker mye tid og krefter på fosterbarna. Gir mye omsorg, har tydelige rammer m.m. De lever nøysomt, er ikke gniene med pengene, men overforbruker heller ikke. I to av parene er den ene forelderen (delvis) frikjøpt for å kunne følge opp fosterbarna, men de bruker mye mer tid, spesielt kvelder (og netter). Det ene paret har hatt flere (traumatiserte og krevende) fosterbarn gjennom tjue år, og de har nær kontakt med fosterbarna som nå har flyttet ut. Jeg er svært imponert over det de gjør. Tror ikke jeg hadde orket.

Anonymkode: 2c8da...058

Min venninne har ikke sånne problemer som du lister opp her, hun er normal uten dårlig psyke. 

Ts. 

Anonymkode: bfe2d...004

[snoren]

De fleste gjør det bare for penger