Hund som er aggressiv mot baby

[RonjaR]

Har to hunder på ca 8 og 10 år, der den yngste har slitt med utrygghet/redsel helt siden jeg fikk han som valp, uten at det er funnet noe fysisk grunn til dette. Det gir seg utslag i redsel for "skumle" ting ute, aggressivitet mot fremmede hunder og mye(!) bjeffing på folk som kommer på besøk eller går forbi. Det gir oss i familien en litt slitsom hverdag med å alltid ligge på forskudd ift besøk, og å leve med mye bjeffing i tide og utide. Har likevel aldri visst aggressivitet mot mennesker og når han er blant familien så er han en veldig leken og kjærlig hund med masse personlighet, og også en fantastisk turkompis. Hundene bor inne og har levd i "sus og dus", men er i hundegård når vi ikke er hjemme.

Jeg var derfor veldig spent når vi fikk vår første baby, men det gikk over all forventning. Hunden var interessert, men veldig mild og tilsynelatende ikke særlig sjalu. Men nylig endret det hele seg på et sekund. Baby er blitt ganske stor og reiste seg opp etter et bord, det var nok første gang hunden så baby gjøre dette. Hunden lå og så på baby som stod i noen minutter og ut av ingenting føk han bort og glefset etter ansiktet/halsen til baby mens han bjeffet sint. Jeg satt like ved, men klarte ikke å lese situasjonen, så ingen signal på at dette kom til å skje. 

Hunden ble selvsagt umiddelbart skilt fra baby og har siden bare vært ilag ved to anledninger etterpå for å se om han fortsatt reagerer, eller om det var en engangshendelse, og han knurrer/gjør utslag når baby reiser seg. Noe i relasjonen mellom de er knust, jeg mistenker at han blir utrygg av at han beveger seg rundt i "høyden". 

Kjenner at jeg ikke kommer til å kunne stole på hunden igjen, vil aldri kunne tilgi meg selv om det resulterer i et bitt nå når jeg er tydelig advart. 

Dilemmaet blir da; skal hunden bo i hundegård på dagtid/til leggetid, selv om han ikke trives spesielt godt der (selv med innlagt varme/lys i inneavdelingen), eller bør vi avlive? Avliving føles veldig tungt, og han er liksom også mitt barn, vi har hatt mange år sammen bare jeg og hundene. 

Omplassering er ikke aktuelt da han har så veldig mange nykker/frykter ift fremmede, da tror jeg avliving er bedre for han. Han ville trengt lang tilvenningstid for å kunne blitt håndtert av nye eiere, og er vel egentlig ikke akkurat et kupp med alle sine restriksjoner.

Endret 3. september 2019 av RonjaR

[AnonymBruker]

Avliv. Bikkja er farlig og neste gang kan det gå mye verre.

Anonymkode: 6fcd8...f9b

[AnonymBruker]

Avliv.

Anonymkode: bbf6a...7b4

[AnonymBruker]

Huff, dette er vanskelig..men når hunden har vært emosjonell skadet siden han var valp, så er det ikke noe du kan gjøre siden han ikke har blitt bedre.

Har du mulighet for å omplassere hunden? Prøv dette i første omgang, og vær ærlig! 

Anonymkode: fc0f9...373

[Jerry Lee]

Avlive ungen.  Hunden var der først!     Ja, et spark til alle som mener å avlive en hund alltid er det riktige.

[AnonymBruker]

Avliv. 

Anonymkode: de5cb...019

[kisskissbangbang]

Bra du ikke posta på kjæledyrforumet, da hadde du blitt skutt av å i det hele tatt tenke tanken på å kvitte deg med hunden. 

Jeg hadde tatt en skikkelig vurdering på hvor mye jeg hadde hatt å tilby hunden når den ikke kunne vært inne med familien. Er et liv i hundegården hele dagen godt nok, hvor mye tur kunne jeg gått for å kompensere, hvordan ville den takle å være adskilt fra den andre hunden (som fortsatt får være inne?) ... 

Jeg hadde i alle fall aldri stolt på den sammen med barnet mitt (eller andre barn) igjen. 

[AnonymBruker]

Vi hadde 2 hunder når vi hadde baby, det først året hadde vi grinn dom skilte stua så de aldri var i stua. Men så endret den eldste hunden seg. Den var aldri aggressiv men misfornøyd med bosituasjonen. Den bjeffet mye og ville ikke være i samme rom som oss.

Vi omplasserte den, noe som var tungt, til noen uten barn som kunne gi den masse oppmerksomhet. Men jeg personlig hadde aldri omplassert en bikkje som uprovosert blir aggressiv mot babyer/barn. Hadde det vært provosert eks baby dro i pelsen hadde det vært noe annet. Men eksemplet ditt gjør meg veldig bekymret. 

Ja du kan omplassere bikkja til familier uten barn, men plutselig kan de få besøk. Dessverre ville jeg derfor gått for avlivning.

Anonymkode: 291df...08a

[AnonymBruker]

Veldig vanskelig situasjon. Jeg har hatt mange kjæledyr, aldri hund, men alltid hatt som prinsipp at de skal ha det bra når de lever. Og avlivet i det livkvaliteten tydelig har vært negativt påvirket. Jeg syns ikke det høres ut som om denne hunden har det særlig bra rett og slett. Ikke fordi dere gjør noe galt, men fordi endle hunder jo pga feilavl dessverre har det vanskelig psykisk. Så jeg hadde enten funnet noen som var villige til å adoptere hunden og gi den de rammene den trenger for å ha det godt, ellers ville jeg nok faktisk latt den slippe. Syns mange hundeeire drar det litt for langt i å akseptere vanskelig oppførsel fra hunder, fordi hunden selv ikke nødvendigvis har det særlig godt om den går rundt og er redd mye av dagen feks. Aggressive hunder er vel gjerne redde og utrygge. Ikke godt å ha det sånn når man er hund. Og ingen har skyld i det nødvendigvis, det har bare blitt sånn pga avlingen. Ansvar for at dyret skal ha det bra har man derimot, og da også ansvaret for å si at nok er nok når den tiden er inne. De skal ikke være med oss for enhver pris - de skal være med oss så lenge de har det bra  

Men er så vanskelig å ta de avgjørelsene, er mye lettere å si hva man syns til andre. Så full respekt for at dette er en veldig vanskelig situasjon.

Anonymkode: 5b825...c66

[RonjaR]

Takk for svar folkens! 

Ironisk nok har jeg selv også alltid tenkt at folk avliver for lett og at det er urettferdig å kvitte seg med hunden når en plutselig får baby, men...så står du der selv da. Med en baby du ikke tør å sette ned på gulvet når hunden er inne. Eventuelt som nå, ser at hunden sitter og er lei seg i hundegården og jeg kunne ønske han kunne være inne med oss. Skjønner veldig godt om han nå føler seg tilsidesatt for det er han, men jeg skulle virkelig ønske vi ikke hadde komt i denne situasjonen. 

Begge hundene er ute på dagtid nå etter dette, de er liksom litt en enhet. 

De har det vel forholdsvis greit ute med 23 kvm hundegård med luke inn til garasjen der de har et eget rom med lys og ovn. Men de er jo ikke en del av familielivet som de ville vært inne. Går en lengre tur per dag, men forholdsvis mange timer igjen likevel. Tror nok livskvaliteten deres synker betraktelig ift hva de er vant til. 

[RonjaR]

TS: Ser at flere foreslår omplassering, og i prinsippet er jeg absolutt enig i at det er den beste løsningen, men usikker i dette tilfellet. Han er som sagt veldig redd fremmede, og betrakter de som fremmede i lang tid. Noen kan ha vært på besøk her 10 ganger det siste året og han kjenner de fortsatt ikke igjen. Han er veldig knyttet til meg og eg tror det ville vært et enormt svik for han, det å forlate han hos noen fremmede. De bør heller ikke ha sosial omgang med andre mennesker, ha katt eller andre dyr (er jakthund), og spesielt ikke små barn. Tror de fleste ville hatt en enklere hund enn han. 

[Diamant20]

Har du mulighet til å dele stua så hundene er i den ene delen og baby i den andre?

[AnonymBruker]

Jeg har også hund og baby, og om jeg var i din situasjon så tror jeg at jeg hadde blitt nødt til å avlive 😕 Har en hund som alltid har vært nummer én i livet mitt, har spøket om at samboer lett hadde blitt ofret dersom jeg måtte velge. Han er fullstendig avhengig av meg, og hadde mistrivdes voldsomt noe annet sted. Jeg skjønner deg, det hadde faktisk vært bedre om hunden da slapp å leve. Det er så trist, jeg blir helt ute av meg bare av tanken, så jeg skjønner du sitter i en vanskelig situasjon ☹

Men som andre sier, hunden er kanskje ikke heller trygg å ha for andre heller, det vil mest sannsynlig være barn rundt ham i løpet av livet hans.

Anonymkode: 3d911...dec

[AnonymBruker]

Jeg hadde avlivd. Det høres trist ut for hunden å være adskilt fra dere i hundegården.

Hadde baby provosert hunden hadde svaret mitt vært annerledes,  men i ditt tilfelle så hadde jeg ikke sett noen annen løsning.

Anonymkode: 892a5...650

[AnonymBruker]

2 timer siden, Jerry Lee skrev:

Avlive ungen.  Hunden var der først!     Ja, et spark til alle som mener å avlive en hund alltid er det riktige.

Du kan da ikke mene at et hundeliv er like mye verdt som et menneskeliv når man først skal velge? Synes du det er riktig at barnet skal risikere livet om ikke ende opp med alvorlige skader kun fordi man ikke vil avlive bikkja?

Anonymkode: 73219...49b

[Jerry Lee]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du kan da ikke mene at et hundeliv er like mye verdt som et menneskeliv når man først skal velge? Synes du det er riktig at barnet skal risikere livet om ikke ende opp med alvorlige skader kun fordi man ikke vil avlive bikkja?

Anonymkode: 73219...49b

Det er andre muligheter enn avlivning, vet du.  Det er dere som brøler AVLIV!  med én gang jeg har så mye i mot.

[AnonymBruker]

Omplasser. Går ikke det bør hunden dessverre avlives, men gjør et grundig forsøk på å finne en ny familie til hunden først. Det skylder du h*n. 

Babyen og hunden må ikke under noen omstendighet være sammen. Babyens sikkerhet kommer alltid først.

Anonymkode: a26cd...820

[AnonymBruker]

Noe av grunnen til at jeg har valgt å ikke få barn er hunden min. Det høres sikkert sykt ut for mange som ikke har kjent på det båndet man kan få med en hund, og at hund bare er en hund. Men for meg tok jeg på meg ansvaret hele levetiden hans da jeg plukket han opp 8 uker gammel, og bare tanken på å avlive når den tid kommer (14 år nå) knuser meg. Har derfor aldri forstått at noen som har levd så mange år med en hund kan finne på å avlive sin tilsynelatende friske venn så "enkelt" fordi det blir utfordringer, eller råde andre på nettet med "En død hund lider ikke" "Avliv" "Barnas sikkerhet er viktigere" etc etc. Men i denne saken stiller det seg kanskje litt annerledes.

Forstår absolutt frykten for at det skal skje noe og frustrasjonen over hva man kan gjøre, men det må vel finnes andre alternativer? Er det ingen i familien din som har god kontakt med hunden som den er trygg med som kan passe den en stund? Hunden høres ikke veldig stabil ut, og tenker at mentalt friske hunder alltid viser tegn på forhånd. Uprovosert atferd er farlig fra en hund, og i mange tilfeller har de det ikke bra dersom de er så ødelagt i psyken. Er du sikker på at den ikke har smerter etc? Ville i alle fall prøvd alt! Om du ikke kan tilgi deg selv om barnet blir bitt, kan du tilgi deg selv for å avlive hunden du tidligere betegnet som "barnet" ditt før du fikk barn?

Anonymkode: cf3e0...c4a

[AnonymBruker]

6 hours ago, RonjaR said:

Har to hunder på ca 8 og 10 år, der den yngste har slitt med utrygghet/redsel helt siden jeg fikk han som valp, uten at det er funnet noe fysisk grunn til dette. Det gir seg utslag i redsel for "skumle" ting ute, aggressivitet mot fremmede hunder og mye(!) bjeffing på folk som kommer på besøk eller går forbi. Det gir oss i familien en litt slitsom hverdag med å alltid ligge på forskudd ift besøk, og å leve med mye bjeffing i tide og utide. Har likevel aldri visst aggressivitet mot mennesker og når han er blant familien så er han en veldig leken og kjærlig hund med masse personlighet, og også en fantastisk turkompis. Hundene bor inne og har levd i "sus og dus", men er i hundegård når vi ikke er hjemme.

Jeg var derfor veldig spent når vi fikk vår første baby, men det gikk over all forventning. Hunden var interessert, men veldig mild og tilsynelatende ikke særlig sjalu. Men nylig endret det hele seg på et sekund. Baby er blitt ganske stor og reiste seg opp etter et bord, det var nok første gang hunden så baby gjøre dette. Hunden lå og så på baby som stod i noen minutter og ut av ingenting føk han bort og glefset etter ansiktet/halsen til baby mens han bjeffet sint. Jeg satt like ved, men klarte ikke å lese situasjonen, så ingen signal på at dette kom til å skje. 

Hunden ble selvsagt umiddelbart skilt fra baby og har siden bare vært ilag ved to anledninger etterpå for å se om han fortsatt reagerer, eller om det var en engangshendelse, og han knurrer/gjør utslag når baby reiser seg. Noe i relasjonen mellom de er knust, jeg mistenker at han blir utrygg av at han beveger seg rundt i "høyden". 

Kjenner at jeg ikke kommer til å kunne stole på hunden igjen, vil aldri kunne tilgi meg selv om det resulterer i et bitt nå når jeg er tydelig advart. 

Dilemmaet blir da; skal hunden bo i hundegård på dagtid/til leggetid, selv om han ikke trives spesielt godt der (selv med innlagt varme/lys i inneavdelingen), eller bør vi avlive? Avliving føles veldig tungt, og han er liksom også mitt barn, vi har hatt mange år sammen bare jeg og hundene. 

Omplassering er ikke aktuelt da han har så veldig mange nykker/frykter ift fremmede, da tror jeg avliving er bedre for han. Han ville trengt lang tilvenningstid for å kunne blitt håndtert av nye eiere, og er vel egentlig ikke akkurat et kupp med alle sine restriksjoner.

Avliv! Dette er ikke trygt. Du sier det selv, det kom ut av det blå og uten forvarsel. Hunden knurret ikke. Viste ingen dempende signaler, men gikk etter en baby som om det var et byttedyr han kunne rive i filler. Om det var frykt eller jaktinnstinkt som ble trigget kan vi ikke si noe om, men det spiller liten rolle. Du setter ungen din i livsfare ved å overhode ha denne hunden. Sår i; dette går ikke Ts. 

Anonymkode: d20b0...806

[AnonymBruker]

Elsker barnet mitt over alt! Ved det første glefs, ville hunden vært ute på dagen!! Hunden kan forsvare seg, det kan ikke en baby. Utfallet blir derfor katastrofalt for babyen om hunden angriper igjen.

fireldre har et klart mandat; å beskytte barnet sitt. Å beholde en aggressiv hund (som man vet er sjalu og har tendens til å «overvåke» babyen), er på grensen til uforsvarlig omsorg.

jeg forstår bare ikke dere hundeeiere. Hunden har vist at han kan angripe og er aggressiv (uansett grunn). Hva i alle verden gjør han fortsatt i huset deres? 

Anonymkode: e35b7...561