Større bolig vs beliggenhet

[Gjest Albbas]

Vi er i et skikkelig dilemma. 

Boligen vi eier er for liten. Vi kan bygge om og få litt mer plass, men det blir aldri drømmeboligen. Blant annet vil vi aldri få stor hage, kjeller/loftsstue eller vaskerom. Men beliggenheten er fantastisk, og vi elsker området. Det er sentralt i forhold til alt (turområder, skole, barnehage, jobb). Det er veldig barnevennlig, og for barnas del er derfor ikke hage et savn, fordi barna leker på feltets grøntområder. Det er bilfritt og rolig. Men når barna blir større har vi heller ikke noen loftsstue å "by" på. 

Skal vi ha alt dette må vi flytte lenger unna. Jeg har egentlig alltid drømt om en større bolig. Da kan vi få en ekstra stue hvor barna kan være med venner når de blir "ungdommer". Vi kan få litt større hage. Men vi må også bruke mer tid på reise til og fra jobb, og vi ender mest sannsynlig ikke opp på et felt hvor det bare er å stikke nesa ut for å finne en treåring som vil være med å leke. Vi kommer lenger unna andre vi kjenner, og må begynne på nytt i ny kommune. Men med tiden finner vi oss vel til rette. 

Dere som har bodd og levd litt, hvor viktig er disse ulike tingene? Jeg får inntrykk av at de som bor i større hus med ungdommer mener at ekstra stue er et "must", men jeg ser jo at folk med tenåringer også bor her vi bor, og de klarer seg jo tydeligvis greit? Blir vi boende her kommer jeg kanskje alltid til å savne et større hos, men samtidig er det så deilig å bare bo en kort busstur (eller lengre spasertur) fra sentrum. 

Blir større hus viktigere eller mindre viktig etter hvert som barna vokser til? 

[AnonymBruker]

Vi er i akkurat samme dilemma! Og jeg merker at nå som barna er 8 og 10 føler jeg behovet blir større og større. 

Jeg vet jo at x antall familier med barn har "klart seg" her i åresvis. Men jeg som er oppvokst med større plass tenker at plassmangel kommer til å by på utfordringer senere, i forhold til besøk. Husker også fra barndommen at vi sjeldent kunne være hos "Anne" fordi hun bodde litt trangt. 

Anonymkode: 4bc95...588

[AnonymBruker]

Etter å ha bodd tre år et stykke unna alt i et hus, har vi kjøpt rekkehus nærmere sentrum. Rekkehuset har heldigvis kjellerstue, så jeg håper at det blir bra nok. For jeg mistrives noe voldsomt med å bo så langt unna. For meg har beliggenhet alt å si, men det er jo forskjell på folk så vanskelig å si om dere kommer til å oppleve det samme. 

Anonymkode: 08561...037

[AnonymBruker]

Jeg bor i rekkehus med tenåringer, og bodd her i en del år. Og vi trives godt, her har barna fått hvert sitt store soverom, jeg har det lille. Så de har jo ofte venner på besøk. Og de fleste vennene bor jo i nærheten. Når barna var mindre, så elsket jeg å bo sånn. For da hadde de alltid lekekamerater her, og de var ute på lekeplassen eller fotballbanen, på vinteren har vi en fin akebakke her. Så det var alltid noen å leke med. Og så på de klassekameratene som bodde lenger unna, så var de mindre sosiale. For de var avhengige av foreldre som kjører. Nå som de er tenåringer, så hadde det vært fint å bo i større hus. Men her jeg bor så er eneboliger dyrt. Og skal jeg ha større plass, som jeg har råd til, så kommer vi til å bo så langt unna. At da vil de aldri få vært sosiale med venner. Så vi blir her. 

Anonymkode: 22749...5bc

[Gjest Albbas]

Det er ikke sånn at vi kommer til å bo usentralt hvis vi flytter, men det blir til nabobyen (som er mindre). Så det blir jo ikke sånn at vi bor langt unna alt, men spesielt vi voksne vil merke det med at vi må bruke mer tid til og fra jobb. Jeg bruker i dag 10-15 minutter til jobb, det øker fort til 40 minutter hvis vi flytter, kanskje mer. Barnehagen nå er rett utenfor huset nesten, det kan vi ikke forvente om vi flytter. Turområde mister vi i nærheten. Og ikke minst muligheten til å treffe haugevis av barn rett utenfor døra. 

Men skal vi flytte bør vi jo begynne prosessen nå før eldste begynner på skole... 

Det er ikke sånn at vi har knøttlite hus nå heller altså, vi har veldig stort kjøkken, og bygger oss antakeligvis vinterhage hvis vi blir her. Stua vurderer vi også å bygge ut, med mulighet for dør slik at en del kan "stenges av". Men det er fortsatt ikke den samme friheten som en loftstue eller kjellerstue vil gi ungdommene. 

Det er veldig vanskelig å bestemme seg. Tanken på å flytte får det til å knyte seg i magen. Alt fungerer så fint nå, med jobb, barnehage, uteliv for barna. Men om 5 år er det for sent å ombestemme seg (med mindre vi skal bytte skole), så vi må jo tenke litt fremover også. 

Norske luksusproblemer altså...

Endret 3. september 2019 av Albbas

[AnonymBruker]

Jeg anbefaler dere å bli om dere trives. 

Jeg flyttet til større og mer usentral bolig før barna begynte på skolen. Det er altså stor bolig de er vant til, det de husker å ha vokst opp med, men på grunn av ulike faktorer flyttet vi til mindre og mer sentral bolig da de skulle begynne på ungdomsskolen. 

Det var mye på grunn av barnas behov vi flyttet, men vant til større plass har det vært mye klaging. 

Et familiemedlem tok et helt annet valg. De bodde i 70m2 leilighet, og trivdes så godt at selv to barn ikke fikk dem til å flytte. De gjorde det beste ut av det de hadde å disponere, og barna har aldri klaget. De var vant til å bo slik. Nå er barna store, og har flyttet ut, og foreldre bor ennå i leiligheten. 

Jeg har spurt deres barn rett ut om de syntes det var vanskelig å vokse opp i såpass begrenset plass, men de hadde egentlig tenkt lite over det. Det var slik det var, og det var viktigere for dem å bo der de hadde sine venner enn det å ha større plass. Da de ble større og ønsket besøk av mange venner avtalte de det bare på forhånd, slik at foreldrene fant på noe, og de hadde hele leiligheten disponibelt. 

Det økonomiske ved foreldrenes valg er nærmest udiskutabelt. Det koster å selge og kjøpe. Å bo samme sted hele voksenlivet førte til at de tidlig ble gjeldfri, og de sparte såpass at da barna ble store kunne de bidra med egenkapital til begge. De har også hatt og har stor økonomisk frihet til å reise og oppleve. Nå når barna har flyttet ut har de to rikelig med plass. 

Mine barn er vant til større, og klager på plass, selv om vi har nesten dobbelt så mye plass som den familien levde på. 

Jeg føler nesten at jeg har skapt et behov hos barna, ved å gjøre dem vant til stor plass, mer enn at dette nødvendigvis er et stort behov i utgangspunktet. Klart at loftstue /kjellerstue er praktisk, men et egentlig BEHOV er det ikke. Det er mulig å løse ting på mindre plass, som valget til mitt familiemedlem tydelig viser. 

 

 

Anonymkode: 3c1eb...756

[Gjest Albbas]

23 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg anbefaler dere å bli om dere trives. 

Jeg flyttet til større og mer usentral bolig før barna begynte på skolen. Det er altså stor bolig de er vant til, det de husker å ha vokst opp med, men på grunn av ulike faktorer flyttet vi til mindre og mer sentral bolig da de skulle begynne på ungdomsskolen. 

Det var mye på grunn av barnas behov vi flyttet, men vant til større plass har det vært mye klaging. 

Et familiemedlem tok et helt annet valg. De bodde i 70m2 leilighet, og trivdes så godt at selv to barn ikke fikk dem til å flytte. De gjorde det beste ut av det de hadde å disponere, og barna har aldri klaget. De var vant til å bo slik. Nå er barna store, og har flyttet ut, og foreldre bor ennå i leiligheten. 

Jeg har spurt deres barn rett ut om de syntes det var vanskelig å vokse opp i såpass begrenset plass, men de hadde egentlig tenkt lite over det. Det var slik det var, og det var viktigere for dem å bo der de hadde sine venner enn det å ha større plass. Da de ble større og ønsket besøk av mange venner avtalte de det bare på forhånd, slik at foreldrene fant på noe, og de hadde hele leiligheten disponibelt. 

Det økonomiske ved foreldrenes valg er nærmest udiskutabelt. Det koster å selge og kjøpe. Å bo samme sted hele voksenlivet førte til at de tidlig ble gjeldfri, og de sparte såpass at da barna ble store kunne de bidra med egenkapital til begge. De har også hatt og har stor økonomisk frihet til å reise og oppleve. Nå når barna har flyttet ut har de to rikelig med plass. 

Mine barn er vant til større, og klager på plass, selv om vi har nesten dobbelt så mye plass som den familien levde på. 

Jeg føler nesten at jeg har skapt et behov hos barna, ved å gjøre dem vant til stor plass, mer enn at dette nødvendigvis er et stort behov i utgangspunktet. Klart at loftstue /kjellerstue er praktisk, men et egentlig BEHOV er det ikke. Det er mulig å løse ting på mindre plass, som valget til mitt familiemedlem tydelig viser. 

 

 

Anonymkode: 3c1eb...756

Takk for veldig nyttig og tankevekkende innspill. Det med økonomi har vi også tenkt på, at vi har ganske romslig økonomi nå som vi har en ganske rimelig bolig. 

[AnonymBruker]

Vi har akkurat flyttet utenfor byen for å få større plass (rekkehus med 4 soverom og kjellerstue). Nå bruker vi 40 minutt til jobben (gå til og fra perrong + tog), før brukte vi 30 minutt (lik tid enten vi gikk eller tok kollektiv i rushen), så selv om vi bor lenger unna så bruker vi ikke så mye lengre tid til/fra jobb. For oss ble det viktig å bo nært andre familier med barn etterhvert som storesøster ble større og jeg ble gravid igjen. Det ble litt tiltak å oppsøke arrangementer og barnevennlige steder midt i byen. Her kan hun løpe rett ut i bilfri gate og leke med andre barn. Det er dyrere, men vi har kommet frem til at vi har råd.

det jeg savner mest, er å ha dagligvarebutikker i nærheten. Før hadde vi 6-7 ulike dagligvarebutikker innen 10 minutter gange. I tillegg hadde vi mange kafeer, restauranter og take away-muligheter. Det har vi ikke lenger. Men samtidig – det sparer oss for penger (og kalorier..!) som nå heller går til huset 😅 mindre spontanshopping av cola og sjokolade, mer ukehandling og fornuftig pengebruk.

Anonymkode: 5583a...017