Flere enn meg som har det slik? Ingen nære venner.

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en vennegjeng. Vi var 8stk. Vi begynte på ulike skoler på videregående så vennegjengen ble noe splittet, men vi møttes jevnlig. F.eks på shopping, venninnekvelder, fester, kino, kafe osv. Var også en del sammen da vi studerte (studerte ulike ting), men ble jo litt mindre da pga oppgaver og eksamener. Begynte så å i jobb og fikk samboer. Tiden gikk jo mye til jobb og å være sammen med kjæresten. Noe jeg tenker er naturlig. Når vennene mine har hatt kjærester så har også mer av tiden deres gått med til forholdet. Og man får jo mer en rutinepreget hverdag, kanskje er sliten etter jobb osv. 

Men jeg føler at mine venner har glemt meg litt. Alle er ikke sammen hele tiden, men de er f.eks 2-3stk som pleier å være mer sammen. Kanskje de finner på noe de har planlagt eller gjør noe spontant (f.eks en tur, kafe osv). Det virker ikke som noen ser på meg som "nær" nok lengre. Jeg blir alltid invitert hvis det er noe "større" som skjer. F.eks en fest, bursdagsfeiring osv. Det er også hverandre de tar kontakt med for å prate ut om problemer, få råd, snakke om den nye daten osv. 

Jeg forstår ikke helt hvorfor det har blitt slik. Jeg var flink til å ta initiativ før og det var faktisk jeg som spurte oftest tidligere. Jeg kan jo gjerne ta mer initiativ nå, men jeg synes det er litt rart at jeg som den "enslige" vennen som ikke virker prioritert i noen gjenger skal gjøre dette. Er det ikke naturlig at de som er flere og avtaler ting også inviterer meg? Det virker ikke som de enser at dette skjer. Når vi er sammen kan de fint begynne å prate om sist de var sammen og da var jo ikke jeg der. 

Jeg føler på en måte at jeg sklir vekk fra de. Ingen prioriterer meg og jeg føler jeg ikke lenger kan prate fortrolig med de. F.eks om jeg har problemer med samboer, har lyst å fortelle noe gøy og nytt som skjer i livet osv. 

Andre som har det slik?

Anonymkode: 465b7...ce3

[AnonymBruker]

Jeg har det også slik.. 

Anonymkode: e810c...91f

[AnonymBruker]

Svært få har nære venner, så slapp av.

Anonymkode: b955f...89e

[AnonymBruker]

Har det slik selv. 

Anonymkode: fb0e6...271

[AnonymBruker]

Mine foreldre flyttet flere ganger, så vi barna som er godt voksne nå da, har ingen barndomsvenner, og jeg har ikke vært flink på å skaffe meg venner og også beholde venner som ung voksen/voksen

Anonymkode: c0424...f90

[AnonymBruker]

Samme her... ingen IRL jeg kan åpne meg til. Kun online. Jeg er +50 og venne e har forduftet.. de som er igjen er d mest om å opprettholde en lykkelig fasade føler jeg😊

Men klarer meg godt uten og da.

Anonymkode: 982f9...9a9

[Duftavsommerregn]

Det er jo veldig ofte slik at vennene forsvinner når livet skrider frem. De utdanner seg og flytter. Man får barn på forskjellige stadier i livet og glir fra hverandre. For er det noe som tar store deler av livet ditt er det jobben og din nære familie. Får du 2 barn og partner så tar dette all fritid i 20 år minst. Jobben tar resten, hvor i alle dager skal man ta tiden fra til å dyrke mange venner? Det er noe "disney" aktig over forestillingen at man skal kunne ha masse venner samtidig som det jeg beskriver over. Det er ikke tid til alt dette. Derfor er det veldig få som har nære venner, og ordtaket som sier at " en venn er som en liten øy i et hav av bekjentskaper" er så "spot on" som det kan få blitt. Jeg har det også slik, har mange "venner" med de fleste på arbeidsplassen. Men når man tenker seg litt om er det faktisk mer bekjentskaper en venner. Men sosialt har vi da mye moro sammen fordi om. Den beste vennen jeg har hatt i hele mitt liv har vært min kone, også det tok slutt. Men det var verdt hvert sekund alle de årene det varte.

Endret 2. september 2019 av Duftavsommerregn

[AnonymBruker]

Jeg er på den andre siden av det. Vi er 3 stykker i gjengen på 9 som finner på ting oftere enn andre, og det er ikke alltid vi spør om flere vil bli med. Det er rett og slett fordi de fleste gangene vi spør får vi nei fordi de skal finne på noe med kjærestene sine. Vi tre er single, og da har det egentlig blitt mer naturlig for oss å finne på noe uten de andre. Nå som vi er i midten av 20-årene lever vi veldig forskjellige liv også. Flere av de andre stresser med bryllup og barn, og vi gidder rett og slett ikke høre om p-pilleslutt osv hver helg. 

Anonymkode: 88420...b16

[AnonymBruker]

Har ingen nære venner jeg heller. Veldig lite kontakt med familie og singel... Jeg har dager hvor jeg bare har lyst å gi opp 😢 Er stort sett alene når jeg ikke er på jobb. Alene i ferier, bursdager og høytider... Blitt vant til det nå... 

Anonymkode: e069b...683

[AnonymBruker]

Jeg har ingen nære venner, men jeg hadde det ikke da jeg vokste opp heller. Mobbing og mishandling hjemme, så ingen nær familie. 

Jeg tenker at det går bra, jeg skal alltids klare meg. Kan ikke stole på noen, uansett. 

Håper du finner noen om det er det du ønsker. 

Anonymkode: 5f4b2...2d8

[AnonymBruker]

På 2.9.2019 den 19.25, AnonymBruker skrev:

Jeg er på den andre siden av det. Vi er 3 stykker i gjengen på 9 som finner på ting oftere enn andre, og det er ikke alltid vi spør om flere vil bli med. Det er rett og slett fordi de fleste gangene vi spør får vi nei fordi de skal finne på noe med kjærestene sine. Vi tre er single, og da har det egentlig blitt mer naturlig for oss å finne på noe uten de andre. Nå som vi er i midten av 20-årene lever vi veldig forskjellige liv også. Flere av de andre stresser med bryllup og barn, og vi gidder rett og slett ikke høre om p-pilleslutt osv hver helg. 

Anonymkode: 88420...b16

TS her

Jeg forstår jo tankegangen. Men hvis det hadde vært meg hadde jeg satt veldig pris på å bli spurt. Da vet jeg de tenker på meg. Mulig jeg ikke kan. Vil jo prioritere venner og vet jeg ofte hadde hatt muligheten de gangene de har snakket om hva de fant på. Ellers hadde jeg kanskje også satt pris på at vennene er ærlige. Forstår f.eks om single venner vil være sammen alene også, f.eks ute på byen for å jakte på menn osv. Men hvis jeg hadde vist det er det / annet jeg ikke synes er så gøy, så hadde jeg forstått hvorfor jeg ikke ble invitert. Og ellers har jeg inntrykk av at vi har det kjekt sammen og liker samtaleemnene vi prater om. Om noen er lei av noe jeg/andre tar opp så er det jo lov å si det. Kan ikke si jeg prater mye om ting som kanskje er uinteressant for de. De spør meg ofte ut f.eks om jeg tar opp noe, det ville de vel ikke gjort dersom de ikke var interessert? 

Hadde bare vært fint å hatt 1-2 nære venner jeg kunne truffet jevnlig, skrevet meldinger med, ringt og som det føles naturlig å ta kontakt med igjen dersom det plutselig er en periode i livet hvor man ikke får hatt så mye kontakt. 

Anonymkode: 465b7...ce3

[AnonymBruker]

Jeg oppdaget det akkurat idag, faktisk.. At alle vennene mine er borte. Vet det til dels er min egen feil, fikk kjæreste og flyttet. Ikke så langt unna, men nok til at det er litt tiltak for å skulle treffes. Men legger også litt skyld på andre, som aldri spør meg om jeg vil treffes.. De regner vel med at jeg er opptatt eller noe, men det har alltid vært meg som dro lasset for å opprettholde vennskap. Heldigvis ikke så dårlig selvtillit at jeg tror det hele har så mye med meg som person å gjøre, men veldig kjipt å plutselig ikke ha noen å gjøre ting sammen med.. 😔

Anonymkode: b1e23...6ca

[SM30]

https://www.nrk.no/sorlandet/xl/ensomheten-du-ikke-ser-1.14577262

Passer vel greit med alle disse?

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt nære venner, eller venner i det hele tatt egentlig. Kun bekjente, kollegaer osv.

Anonymkode: 7f249...5f4

[AnonymBruker]

Venner stikker av og det sjeldent noen orker samme trynet hele tiden. 

Anonymkode: d418f...e63

[SM30]

kan dere ikke ta denne myers briggs testen og se hva dere ender opp som?

https://www.16personalities.com/no/gratis-personlighetstest

[Andy2029]

8 minutter siden, SM30 skrev:

kan dere ikke ta denne myers briggs testen og se hva dere ender opp som?

https://www.16personalities.com/no/gratis-personlighetstest

Meg; en forkjemper. 🤔😊

[SM30]

Just now, Andy2029 said:

Meg; en forkjemper. 🤔😊

Forkjemper? Hvilken bokstavkombinasjon?

[Andy2029]

8 minutter siden, SM30 skrev:

Forkjemper? Hvilken bokstavkombinasjon?

ENFP-A / ENFP-T... Visstnok.. 

[Trolltunge]

Tror det er ganske mange som går i fella å tenke at det er helt naturlig å prioritere kun jobb og kjæreste en tid, og tar det som selvfølgelig at venner står på vent. Det gjør ikke folk. Prioriterer du dem bort er det noe de føler på også, det sårer, og forventninger til deg som venn daler. De var ikke viktig for deg over lengre periode, så da er ikke du lenger viktig for dem. De ble så lei av å ikke være prioritert at man har utelukket seg selv. Man er ikke lenger en de kan regne med, og derfor regner de deg ikke lenger med. 

Har kjent flere slike kvinner, som regelrett forsvinner når de får kjæreste, og som forventer at alt skal være det samme når de har behov for det. Sorry, vennskap fungerer ikke slik. 

Jeg mistet en periode av livet de fleste av mine gode venner, men av helt annen årsak. Jeg sto i en veldig tøff situasjon, og det var tydelig at mange ikke taklet å forholde seg til det, selv om jeg ikke hang med hodet eller gråt på skulderen deres når vi var sammen. Har fått snakket ut med en del i etterkant, og de innrømmer at det å vite, og ikke vite hvordan de skulle støtte meg, gjorde at de ble feige og vek unna istedenfor. 

Skuffelsen ved dette gjorde at jeg kuttet dem ut tilbake, og fant meg heller nye venner etterhvert. 

Nå har jeg og mine gamle venner på sett og vis ryddet opp, tilgitt, men helt glemt at de forsvant da jeg trengte dem som mest er det jo ikke, og jeg stoler ikke på dem som tidligere. 

Jeg har en innstilling at dersom jeg blir invitert med på noe så blir jeg med. Jeg må være syk eller det må være absolutt umulig dersom jeg ikke stiller. Er det fest og jeg skal noe tidlig dagen etter kommer jeg likevel, og går heller litt tidlig. 

Denne innstillingen har jeg fordi jeg selv vet hvor utrolig mye det betyr at folk prioriterer vennskapet, ikke tar det for gitt, og lar humla suse. Likevel forvente at venner like trofast er der. Vennskap, som alle relasjoner, krever pleie og at man bidrar til å opprettholde vennskapet. Ingen vennskap er gitt, for alltid, uten eget bidrag til å ivareta det. 

Dette med at venner alltid kan regne med meg, og at jeg er villig til å strekke meg for å være med, samt aldri uteblir på dårlige unnskyldninger, det verdsettes virkelig. De som stadig uteblir på heller dårlige unnskyldninger, og som prioriterer alt annet, de sårer folk. Skuffelsen ved slikt er tung, spesielt dersom det var et nært vennskap. 

En av mine barndomsveninner inviteres nå sjelden med på noe. Selv hennes tidligere bestevenninne er så lei av å bli prioritert ned for alt mulig at hun ikke orker å invitere henne med lenger. Selv om hun stålsetter seg for skuffelsen ved å ikke bli prioritert blir hun så lei seg at det er lettere å takle det å ikke invitere, og dermed slippe føle på et håp om å bli prioritert, og så sorgen når det ikke skjer. 

Vennskap må pleies og ivaretas. Feiler man på det, så ender man opp med at andre velger deg bort.