Datteren min sklir bare mer og mer ifra meg..

[AnonymBruker]

Hun var snill og tilfreds som baby, men har med årene utviklet seg på en svært negativ måte. Hun ble vanskelig, trassig, sint og kjeftete; noe som bare ser ut til å bli verre og verre..

Vi forsøker å være tålmodige og gi henne kjærlighet og varme, men det er som om det preller av henne. Likevel forsøker vi så godt vi kan i håp om at det likevel hjelper henne.

Ute blandt folk når jeg forsøker å snakke til henne, ber hun meg om å slutte å kjefte på henne. Legger jeg en hånd på ryggen hennes så «dytter» jeg ifølge henne. Hjemme sier hun ikke slikt til oss, men ute blant folk begynner hun på dette viset..

Hjemme lytter hun til voksen samtaler, og tenker/antar det verste. Mannen min og jeg eksker hverandre, og viser dette med kyss og klemmer hver dag. Likevel påstår datter at vi krangler. Jeg forteller henne at ofte må jeg og far ta en diskusjonsrunde på ting som må avgjøres, og at vi på den måten greier å bli enige om ting. Men jeg innser nå at det her er best å ta dette når hun ligger å sover. Hun sier jo så mye rart ute at jeg knapt tør å åpne munnen i mitt eget hjem. 

Når hun kommer hjem fra skolen vil hun vite hva jeg pleier å gjøre hjemme mens hun er på skolen. Fikk ut av henne at andre voksne på skolen skal ha spurt henne, da de vet at jeg er hjemmeværende. Jeg må alltid tenke meg om godt før jeg svarer henne, da jeg vet at hun tar dette med ut til andre. Vi bor i en bygd og folk lager fryktelig mange rykter..

Datteren vår kan finne på å gjemme seg for å lytte. Hun har stått opp fra sengen sin på natt, for å gjemme seg bak stuedøren. Hun tror at vi voksne har hemmelige samtaler, noe vi ikke har. Likevel føler jeg meg overvåket slik. Hun har også begynt å kommentere mye ved meg som f.eks utseende og hvordan jeg beveger kroppen min. «Du er rar mamma» sier hun. 

Tanken har slått meg at hun kan ha blitt påvirket av voksne utenfra, men det sårer meg likevel.. Det sårer meg at hun jobber mot meg, og ikke ønsker å være glad i meg for den mammaen som jeg er. Hun har begynt å lyve mye også, og dikter opp usanne historier. Hun ønsker heller ikke å være sammen med oss i huset, og vil helst leke med venner fra morgen til kveld. Hun vil også spise middag og kvelds i andre hjem, til tross for at måltidene her i huset er gode og hyggelige. Avtaler bryter hun også, og kommer ikke hjem slik at hun kommer tidsnok til sengs. Det er en beinhard kamp.. vi belønner og irettesetter, og hun svarer med å rope og fråde. Hun forsøker å slå, sparke og riste i oss.. Det er som om hun ikke respekterer oss.

Jenta er 7 år, og jeg håper at jeg ikke er alene. Tror desverre at hun er den type jente som kommer til å flytte ut tidlig, og kanskje havne i trøbbel.

 

Anonymkode: bb693...daa

[AnonymBruker]

Hun er jevnalderorientert! Bekymringsverdig jevnalderorientert vil jeg si, særlig i så ung alder. Dere må virkelig jobbe med å styrke tilknytningen, og mest sannsynlig bør dere får profesjonell hjelp! Finnes det COS kurs i nærheten av dere? Dette foredraget er en god start:

 

Anonymkode: 3da24...f54

[AnonymBruker]

Dere kan kontakte familiekontoret deres kommune for hjelp og veiledning. Bare å sette igang, det blir bare verre jo lenger en drøyer. 

Anonymkode: 8bac9...1bc

[AnonymBruker]

Hvor mye skjermtid har hun? Mobiltelefon?

Anonymkode: 200f2...d9d

[AnonymBruker]

Her tror jeg dere må søke hjelp utenfra, ts. Dette var voldsomt.

Anonymkode: d5f30...506

[AnonymBruker]

Kansje dere trenger å være mer sammen? Feks dra i stallen i helgen om hun liker hest. Dere kan gå å se på dyrene og du kan spørre, hvilken liker du best? vis at du vil vite hva hun tenker, liker, føler. Gjør ting sammen. vær nyskjerrig på hvordan hun har det. Når hun sier du dytter meg mamma! så sier du, nei vennen min så klart gjør jeg ikke det. 

Du kan sette deg ned på kne slik at du ser henne i øynene. Si at du hadde aldri villet dytte henne fordi du er glad i henne. husk på hva hun sier hun liker. hold det du lover. vær en emosjonell bauta når hun sier noe som sårer. Da må du være ekstra sterk og vise tilgivelse, og omsorg. Og så klart si unnnskyld selv når du gjør noe feil. hun lærer av ditt eksempel. 

 

Anonymkode: 9d01c...af5

[Gjest Anonymus Notarius]

Ville kontaktet fastlege for henvisning til barnepsykolog. 

[AnonymBruker]

Det her har du bare godt av. 

Anonymkode: 669e2...251

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det her har du bare godt av. 

Anonymkode: 669e2...251

Å hvorfor mener du Ts har godt av dette her? Kjenner du dem? Vet du hva ts har gjort for å fortjene dette?

Anonymkode: c15b7...d32

[AnonymBruker]

Jeg ville konsekvent gitt henne en advarsel om at hvis hun ikke tar seg sammen så blir det husarrest. Når hun har fått det en sel ganger så vil hun skjønne at sånn oppførsel gir konsekvenser for henne. Jeg ville kjørt og hentet henne på skolen disse dagene så hun ikke stikker av å tilfeldigvis har glemt husarresten.

Anonymkode: 7efe5...b9e

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Tanken har slått meg at hun kan ha blitt påvirket av voksne utenfra, men det sårer meg likevel.. Det sårer meg at hun jobber mot meg, og ikke ønsker å være glad i meg for den mammaen som jeg er. Hun har begynt å lyve mye også, og dikter opp usanne historier. Hun ønsker heller ikke å være sammen med oss i huset, og vil helst leke med venner fra morgen til kveld. Hun vil også spise middag og kvelds i andre hjem, til tross for at måltidene her i huset er gode og hyggelige. Avtaler bryter hun også, og kommer ikke hjem slik at hun kommer tidsnok til sengs. Det er en beinhard kamp.. vi belønner og irettesetter, og hun svarer med å rope og fråde. Hun forsøker å slå, sparke og riste i oss.. Det er som om hun ikke respekterer oss.

Her må dere ta tilbake kontrollen. Hvorfor har jenta ansvar for å dra hjem når dere vet at hun tøyer tiden? Hvorfor ikke hente henne når hun er slik? Om dere er redd for at andre foreldre påvirker henne, så må dere jo kommunisere med disse foreldrene, ergo dra dit når dere henter. Virker som dere bare er hjemme mens jenta på 7 år styrer showet og flyr dit hun vil for å spise middag hver dag?? 

Jeg har også en på 7 og jeg henter han hos de han besøker. Hadde jeg hatt en jente om flyr rundt på middag og nekter å dra hjem og foreldrene ikke dukker upp for å hente så hadde jeg blitt bekymret for hjemmet. sorry om jeg er krass men dere må jo komme på banen.

Anonymkode: 9d01c...af5

[AnonymBruker]

Trives hun på skolen? Er lærerne snille med henne? 

Anonymkode: 2f6c0...482

[AnonymBruker]

Kanskje er det et skudd i blinde men sliter du med dårlig selvtillit eller dårlig samvittighet? Barn sanser slikt. Hvis du tror du er lite verd og litt unormal så vil hun plukke opp dette. Ubevisst lure på om det er slik det egentlig er  Forske på det og se hvilke reaksjoner hun får. Signalene dere gir er at det er sånn. Helt sikkert mulig at det snakkes om deg på bygda også. Er man hjemmeværende enten frivillig eller som ufør så vil bygdetrollet raskt spekulere i dette. 

Sier ikke at dere gjør noe feil, men at dere ubevisst støtter opp under hennes tro om at dere er mindreverdige. Nå er hun forvirret og prøver å ta kontroll. Og hun får sikkert masse oppmerksomhet når hun snakker om dere ute. Dere blir lei dere og får kanskje unnvikende oppførsel for å begrense skaden.  Hun bør ikke få friheten til å være hos andre hele tiden. Og dere kan forvente respekt. Barnepsykolog er nok lurt. 

Anonymkode: 8e943...206

[Gjest Sweet Ingrid]

Hei, det du beskriver gjelder mange av jentene som bor her i nabolaget også, inkl vår åtteåring. De har vokst opp i et nytt nabolag med barn på alle kanter, og har på en måte vokst opp i en stor ungeflokk. Nå ser jeg at mange av barna ikke har den respekten og kontakten med familien sin som de burde ha. 

Jeg hadde de samme tankene som deg, men det siste året har jeg tatt noen grep som har hjulpet:

- faste, ganske strenge regler hjemme (gir forutsigbarhet og trygghet, og forankring). Hun skal feks alltid hjem til middag, middag er familietid.

- mor-datter-tid - vi to finner på ting sammen uten søsken med. I tillegg prioriterer vi familietid uten at venner alltid skal være med.

- jeg tar meg tid til en lang prat ved sengekanten om kvelden

- jeg koser og klemmer henne mye mer enn før, og sier at jeg er glad i henne hver dag

- jeg aksepterer at hun er annerledes enn meg, anerkjenner det og syns det er kult (hun har en lillesøster som er veldig lik meg)

 

Jeg tror at mye av det som har vært skyldtes meg og nabolaget. Jeg har derfor gjort noen endringer for å få bedre kontakt med henne, og vi har et mye bedre forhold i dag enn for et år siden. Er det noen tips her du kan prøve?

Endret 2. september 2019 av Sweet Ingrid

[Alvario]

Nei, dette er ikke normalt i det hele tatt. Ikke hennes oppførsel og heller ikke hvordan det ikke er konsekvenser når hun ikke kommer hjem, oppfører seg dårlig m.m.

Vær så snill å ta kontakt med helsestasjonen, evnt barnevernet for å få kurs og oppfølging.

Endret 2. september 2019 av Mariell77

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å hvorfor mener du Ts har godt av dette her? Kjenner du dem? Vet du hva ts har gjort for å fortjene dette?

Anonymkode: c15b7...d32

Nå har hun en gyllen mulighet til å lære. 

Anonymkode: 669e2...251

[Bygdedyret]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hun er jevnalderorientert! Bekymringsverdig jevnalderorientert vil jeg si, særlig i så ung alder. Dere må virkelig jobbe med å styrke tilknytningen, og mest sannsynlig bør dere får profesjonell hjelp! Finnes det COS kurs i nærheten av dere? Dette foredraget er en god start:

 

Anonymkode: 3da24...f54

Hva er jevnalderorientert?? 

[AnonymBruker]

Har du ikke laget en tråde her inne om denne jenta før? 

Anonymkode: a071d...571

[AnonymBruker]

Jeg var nokså lik som det du beskriver når jeg var liten. Jeg tok ut alt hjemme og hos kjente fordi på skolen i klassetimene var jeg beskjeden. Uansett foreldrene mine kjeftet, gråt, prøvde å prate rolig etc men i den alderen funka det ikke særlig bra. Broren min var en helt motsatt type, han stakkar ble mer utsatt for mine fysiske angrep. Trøsten er selv om ikke noe hjalp der og da så gikk denne oppførselen over i løpet av noen år, så i tenårene var jeg rolig, pliktoppfyllende og snill. Som voksen er jeg helt normal hvis man kan si det, og har et godt forhold til mine foreldre. Er mest flau over oppførselen min som ung. Eneste "feilen" jeg husker de gjorde var å ikke være konsekvente mtp sanksjonene jeg fikk, dermed oppførte jeg meg på samme måte neste gang.

Anonymkode: 7aab3...81c

[Antoinette]

Det TS beskiver her er en jente som trenger profesjonell hjelp av en barnepsykolog. Ikke fra random folk på et forum.