Holder menn ut lenger i dårlige forhold?

[Gjest CamillaCollett]

Hører på siste sesong av podcasten til Peder Kjøs, der et par, Therese og Alexander, er i terapi. De er i den klassiske situasjonen: De har en slitsom hverdag med små barn og mye jobb, og har glemt hverandre i strevet. Therese savner nærhet, kommunikasjon og romantikk. Hun føler seg alene. Hun synes situasjonen er så vanskelig at hun er usikker på forholdets framtid. Alexander er dratt med på parterapi. Og her kommer det jeg synes er skikkelig fascinerende: Også han mener at forholdet ikke er bra slik det er nå. Men han lever greit med det, og sier at når omstendighetene har endret seg om noen år, da vil ikke han ha problemer med å skru på kjærestefølelsene igjen. For Therese er det helt umulig, en så lang dvale vil drepe følelsene hun har for godt. 

Jeg tror dette er nokså typisk. Det klassiske skilsmissescenarioet er en kvinne som går fra mannen sin når barna har kommet over småbarnsstadiet. Tilbake står det ofte en forundret mann. Han er enig i at forholdet har vært dårlig, men har tenkt at man holder jo ut likevel. Jeg ser det samme her inne: Det virker som om kvinner har høyere forventninger til et forhold, eller at følelseslivet deres er slik at følelser raskere dør hvis de ikke vedlikeholdes. Menn har ikke det behovet, og reagerer ofte med bitterhet: De var jo en familie, og kvinnen burde ha holdt ut. Det er ingen option å stikke. Denne holdningen er på ett vis ganske standhaftig, men kommer med den ulempen at de tar forholdets varighet så for gitt at de ikke tar konas misnøye så alvorlig som de burde. 

(Jeg vet at jeg generaliserer her nå, altså. Alle kvinner og menn er ikke slik, og det finnes mange andre årsaker til brudd.)

Jeg blir nysgjerrig på disse mennene. Hva slags emosjonelle behov har de egentlig i et forhold? Trenger de mindre? Eller er det pliktfølelse og fokus andre steder (jobb, trening) som gjør at de holder ut?

[marry84]

5 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Hører på siste sesong av podcasten til Peder Kjøs, der et par, Therese og Alexander, er i terapi. De er i den klassiske situasjonen: De har en slitsom hverdag med små barn og mye jobb, og har glemt hverandre i strevet. Therese savner nærhet, kommunikasjon og romantikk. Hun føler seg alene. Hun synes situasjonen er så vanskelig at hun er usikker på forholdets framtid. Alexander er dratt med på parterapi. Og her kommer det jeg synes er skikkelig fascinerende: Også han mener at forholdet ikke er bra slik det er nå. Men han lever greit med det, og sier at når omstendighetene har endret seg om noen år, da vil ikke han ha problemer med å skru på kjærestefølelsene igjen. For Therese er det helt umulig, en så lang dvale vil drepe følelsene hun har for godt. 

Jeg tror dette er nokså typisk. Det klassiske skilsmissescenarioet er en kvinne som går fra mannen sin når barna har kommet over småbarnsstadiet. Tilbake står det ofte en forundret mann. Han er enig i at forholdet har vært dårlig, men har tenkt at man holder jo ut likevel. Jeg ser det samme her inne: Det virker som om kvinner har høyere forventninger til et forhold, eller at følelseslivet deres er slik at følelser raskere dør hvis de ikke vedlikeholdes. Menn har ikke det behovet, og reagerer ofte med bitterhet: De var jo en familie, og kvinnen burde ha holdt ut. Det er ingen option å stikke. Denne holdningen er på ett vis ganske standhaftig, men kommer med den ulempen at de tar forholdets varighet så for gitt at de ikke tar konas misnøye så alvorlig som de burde. 

(Jeg vet at jeg generaliserer her nå, altså. Alle kvinner og menn er ikke slik, og det finnes mange andre årsaker til brudd.)

Jeg blir nysgjerrig på disse mennene. Hva slags emosjonelle behov har de egentlig i et forhold? Trenger de mindre? Eller er det pliktfølelse og fokus andre steder (jobb, trening) som gjør at de holder ut?

Går begge veier.

Forskning viser at menn tar mest initiativ, slår opp når de er kjærester. 

Mens kvinner tar initiativ mest når de er gift

Er farlig å gifte seg for menn fortiden, enten stikker de av med barna dine her i norge, eller i usa kan de ta alle pengene dine og huset ditt selv om du ikke har tjent en krone og stikke

Det er noe som heter i gode og onde dager også. Kvinner gir alt for lett opp i ekteskap, mens menn gir alt for lett opp i forhold. Er best for begge kjønn å være single egentlig

[Epictetus]

Bra innlegg.

For å svare for min egen del; 

Du er inne på svaret. Mye pliktfølelse. Men også det at jeg ikke mener mine følelser er viktige nok til å redusere mine barns sjanser for et lykkelig liv. Livet er så mye mer enn rosa stjerner og gnister. Solid økonomi, og barn som spiser frokost med mamma og pappa hver dag, løftene som ble gitt om gode OG onde dager, og vissheten om at når jeg er 80 vil jeg heller sitte der med tiår med fellesskap med en kvinne, enn minner om 10 forelsker, og 10 brudd, og barn som har doblet sin sjanse for skilsmisse i egne forhold, vanskeligere skolegang og økt sjanse for psykiske problemer.

[Gjest Familytree]

Er best for begge å være single for en tid

[AnonymBruker]

Min erfaring fra bekjente er at menn holder ut lenger med håpløse forhold, eller blir sammen med psykisk syke/ustabile kvinner som er pene. Og blir værende. Forstår meg ikke på det. 

Hadde aldri valgt et samliv med en mann som var ustabil, truet med selvmord, eller drev med selvskading. Livet er for kort. 

Anonymkode: 7f762...bec

[Gjest Familytree]

Mannen er involvert i familien og ønsket om å holde det sammen. Kvinnen tenker på det emosjonelle, kan ikke være sammen med dem som ikke gjør henne lykkelig. Så bestemmer hun seg for å slutte mens mannen vil fortsette, tåle. Det er ofte slik at kvinner bestemmer seg for å avslutte noen før de snakker med ham og ikke lar rom for samtale. Jeg generaliserer også, men jeg ser det på den måten. Kvinnen er følsom og kognitiv, mannen er konseptuell og praktisk.

 

[Gjest CamillaCollett]

4 minutter siden, Epictetus skrev:

Bra innlegg.

For å svare for min egen del; 

Du er inne på svaret. Mye pliktfølelse. Men også det at jeg ikke mener mine følelser er viktige nok til å redusere mine barns sjanser for et lykkelig liv. Livet er så mye mer enn rosa stjerner og gnister. Solid økonomi, og barn som spiser frokost med mamma og pappa hver dag, løftene som ble gitt om gode OG onde dager, og vissheten om at når jeg er 80 vil jeg heller sitte der med tiår med fellesskap med en kvinne, enn minner om 10 forelsker, og 10 brudd, og barn som har doblet sin sjanse for skilsmisse i egne forhold, vanskeligere skolegang og økt sjanse for psykiske problemer.

Så fint med svar fra en mann.

Jeg tror også at menn ser langt mer bort fra følelsene sine enn det kvinner gjør. Og jeg skjønner argumentasjonen din godt. Men: Er det gitt at barna dine ville fått et mindre lykkelig liv på sikt? Og du lever jo også bare én gang, synes du ikke det er viktig hvordan du har det? 

Og, titusenkronersspørmålet: Hvis menn er så opptatt av å bevare forholdet, hvorfor tar de ikke faresignalene mer på alvor? (Igjen er det generalisering. Men jeg har hørt MANGE ganger om menn som ikke ønsker terapi og som ikke er med på å løse problemene kona har.)

[Gjest Familytree]

6 minutter siden, CamillaCollett skrev:

Hvis menn er så opptatt av å bevare forholdet, hvorfor tar de ikke faresignalene mer på alvor? (Igjen er det generalisering. Men jeg har hørt MANGE ganger om menn som ikke ønsker terapi og som ikke er med på å løse problemene kona har.)

Menn observerer ofte familien og ser ikke det enkelte individ. Dette skjer fordi vi setter prioriteringer når vi skal starte familie og få barn. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre, og jeg sier ikke at kona ikke er en prioritet, men at mannen ufrivillig beveger seg bort fra seg selv og resten som person, observerer alt som om det var familien. 

[Epictetus]

15 minutter siden, CamillaCollett said:

Så fint med svar fra en mann.

Jeg tror også at menn ser langt mer bort fra følelsene sine enn det kvinner gjør. Og jeg skjønner argumentasjonen din godt. Men: Er det gitt at barna dine ville fått et mindre lykkelig liv på sikt? Og du lever jo også bare én gang, synes du ikke det er viktig hvordan du har det? 

Og, titusenkronersspørmålet: Hvis menn er så opptatt av å bevare forholdet, hvorfor tar de ikke faresignalene mer på alvor? (Igjen er det generalisering. Men jeg har hørt MANGE ganger om menn som ikke ønsker terapi og som ikke er med på å løse problemene kona har.)

På mobil, og det første spørsmålet trenger mange ord for å svare.

Det andre spørsmålet: fordi mange menn suger på å se signaler. Meg selv inkludert. Og (mange) kvinner er dårlige på klar tale, men forventer at menn skal se behovet selv.

[A.M.]

Veldig spennende tema, @CamillaCollett. 

Jeg har sett akkurat dette flere ganger. Og det som forundrer meg er at oppegående menn forstår at på jobb kan man ikke la det skure og gå i åresvis, og prioritere egne interesser, for så å gjøre litt innsats og bli en mønsteransatt på et «senere tidspunkt». Men ekteskapet tenker de på som noe som ikke trenger vedlikehold. Mange behandler ektefellen sin mye mer lemfeldig enn de noengang ville behandlet en kollega, men det slår dem ikke at det kan drepe følelser. 

Hvis man fortsetter jobbsammenligningen, siden jobb ofte er et sted hvor menn legger mye innsats så vil jo ingen akseptere at en i teamet er sur, gretten, taus, og lat. Eller, hvis man sammenligner med trening: ingen tror at hvis man setter treningen på pause i fem-seks og ligger på sofaen med potetgull, år så vil man raskt kunne skru på formen igjen. Men mange tror det med forhold. 

 

[AnonymBruker]

Oh boy. Dette tema har jeg både tenkt mye på, og diskutert. 

Jeg hadde akkurat denne diskusjonen med mannen jeg har datet en stund. Han var også gift tidligere. Vi har snakket litt om ekteskapet hans, og hvor ulike de var og hvor mye som ikke fungerte. Jeg har alltid hatt inntrykket av at skilmissen var en felles beslutning (mest fordi han selv også var så misfornøyd) men har etterhvert forstått at det var hun som dro.

Dette fremprovoserte noen tanker hos meg som jeg har hatt en stund: det fremstilles ofte som om kvinner er de som "gir opp" ekteskapet, ofte fordi de har urealistiske forventninger til romantikk, mens det i realiteten er to misfornøyde parter, med en kvinne som er den som ikke orker mer og tar støyten.

Det ble en diskusjon, og han mente selv at mange kvinner krever mye. At mange menn, som ham, var stort sett fornøyde hvis familien fungerte, og heller trakk seg tilbake og så en film mens hun gikk og var sur. At de emosjonelt kunne trekke seg unna drama og fungere greit i hverdagen.

Jeg ga meg ikke helt på dette; han har selv vedkjent at de tidvis kranglet hver eneste dag, ikke bare om ting som var startet fra hennes side, men beslutninger hun ville ta som han var uenig i. De kunne knapt bli enige om hva de skulle spise til middag. De sluttet både å ha sex og sove på samme rom. Ekteskapet var ikke "så som så", det fungerte ikke i det hele tatt.

Og hva med alle disse misfornøyde mennene som vender seg ut av ekteskapet, enten er utro eller begynner å flørte med andre, "gir opp" innad, kan ikke det sees som en indirekte vending mot skilsmisse? Min hypotese er rett og slett at mange menn - ikke alle - ikke vil være drittsekken som bryter opp familien, men lar skuta kjøre i den retning, kanskje t.o.m. med litt egen hjelp, til hun til slutt tar steget. Det trenger ikke være bevisst, det kan like godt være ubevisst.

Etter en tid kommer sannheten frem, og han sier: ja, det er bedre at kvinnen ber om skilsmisse. For hvis mannen gjør det blir det et helvete. Et emosjonelt helvete for en kvinne å bli "forlatt", og et praktisk helvete i form av det hun setter i stand - økonomien og barnefordeling. Alt blir hundre ganger verre når mannen drar. Er det hennes beslutning, har hun fortsatt noe stolthet og kontroll, og han kan "møte henne på midten" med økonomi og barnefordeling. 

Det er vel et ærlig svar. Terskelen for å egenhending be om skilsmisse er for mange menn helt vanvittig høy, tilnærmet ikke-eksisterende. Jeg gir faktisk honnør til de som faktisk tør når ekteskapet ikke fungerer.

Anonymkode: 0187a...b2c

[AnonymBruker]

For meg, som ser det litt fra utsiden tror jeg også mange menn lettere holder ut småbarnsperioden, fordi kvinner tar hovedtyngden av alt som er barnerelatert, og derfor ikke opplever det som like slitsomt. Har ei venninne som brøt ut pga hun i praksis var alene med barna, og når jeg ser hvor lite som skal til for å glede henne, skjønner jeg jo hvor ubrukelig mannen må ha vært. Hadde han bare tatt 10% arbeidsoppgavene hadde de nok fortsatt vært sammen. Hun nærmest gråter av glede når jeg kommer innom og lager en enkel middag, så hun kan ta leksene med barna samtidig, og de tjener en halvtime ekstra med fri leketid før leggetid. 

Anonymkode: ea705...83e

[AnonymBruker]

Menn er langt mer tilbøyelig til å gå inn i forhold med damer de mangler de store følesene for i utgangspunktet og de tenker mer praktisk i forhold til valg av partner. De velger typisk kvinner som gjør livet deres mer behagelig, men som de gjerne ikke har en dritt til felles med utover et par barn til å lime ting sammen. De velger f.eks kvinner som er passe behagelig å se på, ikke for ambisiøse, omsorgsfulle og ca ordentlig. Selv om alle føelser forsvinner: har de fremdeles den praktisk delen i forholdet som gir grunner til å bli. Hun gjør stadig livet mer behagelig. Kvinner på sin side velger som i mye høyere grad menn ut i fra følelser og har lite å hente i et forhold der den delen er forsvunnet.

Anonymkode: fb811...acb

[AnonymBruker]

1 time siden, CamillaCollett skrev:

Og, titusenkronersspørmålet: Hvis menn er så opptatt av å bevare forholdet, hvorfor tar de ikke faresignalene mer på alvor? (Igjen er det generalisering. Men jeg har hørt MANGE ganger om menn som ikke ønsker terapi og som ikke er med på å løse problemene kona har.)

Catch 22.

Hvis menn hadde tenkt likt som kvinner, tatt hint og sett behovet for terapi på samme måte som kvinner...så ville de jo ikke skilt seg fra kvinner i væremåte...og dermed ville de heller ikke vært mer opptatt av å bevare forholdet enn hva kvinner er.

Hele forskjellen i innstilling, betinger jo at det finnes andre, mer grunnleggende, ulikheter mellom kjønnene.

Anonymkode: 4e991...5fb

[AnonymBruker]

Man kan også dra det lengre og hevde at både 1) det å sende ut små hint om at noe er galt, og 2) det å oppfatte terapi som noe positivt, er egenskaper som vitner om dårlig utholdenhet i et forhold, siden begge disse tingene preger de som ønsker å gå. 

Det er tross alt ikke alle kvinner som har disse egenskapene heller. Og noen menn har de.

Kanskje man like gjerne burde undersøke hvordan de som holder ut i et ekteskap, fungerer, hva som preger deres holdning innen kommunikasjon, slik at man kan lære av de?

Anonymkode: 4e991...5fb

[AnonymBruker]

22 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Menn er langt mer tilbøyelig til å gå inn i forhold med damer de mangler de store følesene for i utgangspunktet og de tenker mer praktisk i forhold til valg av partner. De velger typisk kvinner som gjør livet deres mer behagelig, men som de gjerne ikke har en dritt til felles med utover et par barn til å lime ting sammen. De velger f.eks kvinner som er passe behagelig å se på, ikke for ambisiøse, omsorgsfulle og ca ordentlig. Selv om alle føelser forsvinner: har de fremdeles den praktisk delen i forholdet som gir grunner til å bli. Hun gjør stadig livet mer behagelig. Kvinner på sin side velger som i mye høyere grad menn ut i fra følelser og har lite å hente i et forhold der den delen er forsvunnet.

Anonymkode: fb811...acb

Snakk for deg selv, vi er mange kvinner også som bruker hodet når vi inngår forhold.

Anonymkode: 4e991...5fb

[Gjest CamillaCollett]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man kan også dra det lengre og hevde at både 1) det å sende ut små hint om at noe er galt, og 2) det å oppfatte terapi som noe positivt, er egenskaper som vitner om dårlig utholdenhet i et forhold, siden begge disse tingene preger de som ønsker å gå. 

Det er tross alt ikke alle kvinner som har disse egenskapene heller. Og noen menn har de.

Kanskje man like gjerne burde undersøke hvordan de som holder ut i et ekteskap, fungerer, hva som preger deres holdning innen kommunikasjon, slik at man kan lære av de?

Anonymkode: 4e991...5fb

Hinting er jeg enig i at er en uting. Å be om parterapi, derimot, forstår jeg ikke at er galt. Mener du at det er en fordekt måte å føre forholdet mot slutten på, og ikke en måte å forbedre det?

Jeg er veldig interessert i det siste. Skjønt jeg er mer interessert i "de som faktisk får et kjærlighetsforhold til å fungere" enn "de som holder ut i et ekteskap". Alle kan holde ut, men det er ikke gitt at det er sunt, hvis det innebærer å fortrenge egne behov.

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Snakk for deg selv, vi er mange kvinner også som bruker hodet når vi inngår forhold.

Anonymkode: 4e991...5fb

Tror vi har en litt ulik oppfatning av hva som er å bruke hodet når man går inn i forhold.

Anonymkode: fb811...acb

[AnonymBruker]

Det som er interessant er at skilsmisseraten for lesbiske er langt høyere enn for heterofile og homofile par 🤔 Det tilsier jo at kvinner er mer tilbøyelige til å skille lag heller enn at det er pga menns egenskaper. 

Anonymkode: 6ebc8...47c

[Elaine Marley]

Jeg har også vært i et slikt forhold og vet jeg ikke om mine tilnærminger til problemene alltid var like gode, men at han skjønte at det var ting vi burde ta tak i var ganske klart. Det var ikke hinting der akkurat.

Noe som var merkelig var at han bagatelliserte tingene jeg tok opp da han trodde at forholdet var trygt og da ble han bare sint om jeg for eksempel tok opp at jeg ønsket mer tid sammen. Da var det nei til alle forslag og alt var kjedelig og ble møtt med negativitet. Så når jeg tilslutt ble lei og tok opp at jeg ønsket å gjøre det slutt så "innså" han plutselig problemene, men da var det jo for sent for min del. For fra min side opplevde jeg at jeg hadde jobbet med forholdet og gjort alt jeg opplevde at jeg kunne gjøre for å få det til å fungere. Noe han plutselig da hadde begynt å tenke på og det forklarer kanskje hvorfor bruddet ble mye tøffere for han enn for meg siden jeg var på et helt annet sted enn det han var.

Jeg er ikke enig i at man skal være sammen for enhver pris og jeg tror ikke at barn nødvendigvis har det så mye bedre sammen med foreldre som ikke er lykkelige sammen. Nå kommer det litt an på da og klarer man å være venner så kan det nok gå, men er det verdt det? Jeg har ikke barn så har kanskje ikke de samme tankene eller forståelsen som folk med barn har.

Jeg tror på å jobbe med forhold og få dem til å fungere, men jeg tror ikke at man skal være sammen for enhver pris heller.