Jeg liker meg selv kun når jeg sitter mutters alene.

[AnonymBruker]

Ang. sosiale relasjoner.

Jeg liker kun meg selv når jeg er alene eller med mine nærmeste. Det er få mennesker som ser meg for meg, og det får meg til å undre over hvem jeg da faktisk egentlig er. Skal jeg være fornøyd med et menneske når dette mennesket ikke eksponeres for verden? Som er fornøyd med det mennesket jeg klarer å være når jeg sitter mutters alene eller blant de få. 

Jeg har begynt å unngå sosiale settinger ettersom jeg aldri føler jeg får frem det menneske jeg innerst inne er og vil stå for blant andre mennesker. På en side misliker jeg fort meg selv blant andre ettersom jeg glemmer hvem jeg er, men det verste er egentlig at andre stempler meg og nesten "påminner" meg om at jeg ikke er det mennesket jeg selv tror jeg er. En følelse av at jeg ikke får lov til å være den jeg tror jeg er, og jeg liker kun den jeg tror jeg er. Flere ganger når jeg har beskrevet meg selv av ulike grunner, har spesielt et menneske alltid fortalt meg at jeg ikke er slik. Denne personen har jeg senere unngått, men nå virker det som at andre mennesker gjør det samme. 

Og jeg vil nevne at jeg ikke er personen til å være høy på meg selv eller noe i den duren. Jeg er jordnær og ydmyk. 

Eksempel: For øyeblikket jobber jeg som servitør. Kjæresten min jobbet der tidligere, før jeg fikk jobben, og har derfor et godt forhold til de ansatte. Han hadde fortalt de ansatte om meg for en stund tilbake og jeg har fått høre fra kokkene at han har snakket veeeldig godt om meg og har vært veldig søt. Så begynte jeg i samme jobben noen måneder etter at han sa opp, og da trodde den ene servitøren at han hadde snakket om ei annen jente og at jeg var hans nye kjæreste. Hun fikk helt sjokk, og fikk ikke hans ord om meg til å stemme med den personen jeg var rundt henne. De kunne ikke skjønne at han hadde snakket om meg. 

Altså har jeg opplevd noen som har ønsket meg å være en annen personen enn det jeg er, men aller mest, og da også i senere tid, at jeg ikke klarer å være meg selv blant andre. Jeg føler konstellasjonen av det mennesket jeg er, gjør at andre ikke forstår meg. Kjæresten min mener jeg er for søt og for snill, noe som gjør at jeg kan fremstå usikker og litt vimsete. Dessuten virker det som at enkelte ikke lar meg være smart, ikke lar meg være reflektert, men jeg har alltid hørt det motsatte av lærere og mine nærmeste. Dessuten eksponeres jeg veldig av mennesker som skal være "sjefete" på jobben, og jeg blir lett tråkket på.

Finnes det måter jeg kan jobbe med meg selv på? Jeg skulle gjerne dratt på kurs eller liknende, for dette er jeg lei av. Altså er jeg lei av å være et menneske jeg ikke liker blant andre, når jeg innerst inne egentlig er ganske fornøyd med meg selv.

Jeg setter sårt pris på tips, synspunkt eller egne erfaringer. 

 

J24

Anonymkode: adac1...0cc

[AnonymBruker]

* Jeg mener at jeg for øyeblikket eksponeres for sjefete og ekstroverte mennesker, også mennesker som ikke er flink til å ta vare på nye (jeg er ganske ny i miljøet). 

 

TS

Anonymkode: adac1...0cc

[AnonymBruker]

Hvis du liker deg selv når du er alene er du heldig. Jeg liker meg ikke selv da engang.

Anonymkode: c2c78...b7c

[AnonymBruker]

Jeg har det helt likt Ts! Sammen med andre då føler jeg bare et press på å være noe annet! 

Anonymkode: 359c7...3f0

[AnonymBruker]

Jeg kjenner igjen det du sier. Var veldig sånn før. Det ble så slitsomt, fikk meg kjæreste som lærte meg å tenke annerledes. Kom ut av mitt eget hode og vendte meg mer ut mot å se andre mennesker istedet for å analysere meg selv hele tiden. Veldig deilig å ha det sånn som nå. Jeg bare fungerer på en helt annen måte.

Ikke plasser skylden på omgivelsene når du ikke ha det bra. Prøv å fokusere på de rundt deg og se hva slags mennesker de er istedet for det store selvfokuset

Anonymkode: c2b2f...038

[AnonymBruker]

Så vær mutters alene hele livet da. Hva er problemet?

Anonymkode: e51c6...6a7

[AnonymBruker]

Du fokuserer bare så altfor, alfor mye på hva andre synes om deg. Hvis du liker den du selv er, så gjør det og gi faen i hva andre synes eller hvem de trooor du er. Man treffe mennesker i ulike settinger der man inntar én av mange roller og man viser bare en liten del av personligheten sin. Samboeren din ser mer av din personlighet en det noen på jobb gjør fordi han ser deg i mange flere situasjoner en det de gjør, men selv han kjenner ikke deg så godt som det du gjør. Men det er ikke så viktig. Du trenger ikke at "verden skal se hvem du egentlig er". Det er bare interessant for deg.

Anonymkode: 9c571...b24

[AnonymBruker]

Kvifor er folk så sjølvopptatte? (Ikkje i negativ kontekst). Prøver ikkje å væra frekk ❤️ Eg bare forstår det ikkje. Eg har aldri tid til å reflektere over korleis eg er eller sjå meg utenfrå? Enten er eg på jobb, sover eller surfer internett. 

Fint at du liker kven du er åleina. Det er ein styrke! 

Anonymkode: 435db...b80