Å skille lag før babyen fyller 1 år- dumt?

[AnonymBruker]

Å få baby kan være koselig, men er mye jobb. For noen parforhold er dette krise. Enkelte forventer mer av denne tiden og går på en smell. Forventninger om kos, hygge, romantikk, den voksende familien, sex, kjærlighetsbarnet og å stå til ytre forventninger om en tid som skal nytes. 

Så blir det ikke sånn. Det er unntak på unntak ofte i 2 år etter fødsel for flere. Våkenetter og et forhold som får kjørt seg fordi husarbeidet står, babyen krever alt og kommunikasjonen uteblir. Den små som må lære alt fra å håndtere følelser, spise og gå på do. Ikke minst å sove.

Hverdagen med barnehage, stress for å rekke jobben, rekke barnehagen... 

Har du lurt på hvorfor foreldre gir opp forholdet når barna er så små? Synes du det er dumt å skille lag i den tiden?

Jeg synes vi har blitt så egoistiske som ikke tåler at det handler om å ta hensyn, være der for den lille og at parforhold er jobb i denne perioden. 

 

Anonymkode: 220eb...7dc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de har gjort noe feil ja. Enten at de ikke har innsett hvor mye jobb det er, at de fikk barn for tidlig eller at en av de er en dust. Men vanskelig å si hva det er fra par til par. Husker jeg sa ifra til min mann at han ikke fikk gå før barna var 3. Tror den beskjeden har vært lur, for vi har også slitt. 

Anonymkode: 3faec...a59

[AnonymBruker]

"Dumt" er et merkelig ord å bruke her, synes jeg.

Anonymkode: 31443...f4b

[AnonymBruker]

Jeg har stort sett aldri hørt om par som går fra hverandre pga for høye forventninger eller for mye jobb første året med barn. 

Men, jeg har derimot hørt haugevis av historier hvor da far ikke har forstått at han nå har familie. Enten får far en psykisk knekk og melder seg ut, eller han skal bort til kompiser/fest hele tiden, mens mor sitter hjemme. I tillegg klager far på manglende sex. Det virker som mange menn her i landet ikke har noen som helst anelse om hvordan man er far! Og så sitter vi andre etterpå og snakker om at folk gir opp for lett. De fleste som kommer i den kategorien her, altså at far tror han er ungkar uten barn, burde gå med en eneste gang, for forholdet vil aldri bedres igjen. Det kan bli bedre, men det vil aldri bli helt bra. Det eneste man kan håpe på er å møte en skikkelig mann på kull nummer to. 

Anonymkode: 3e23a...9dc

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg har stort sett aldri hørt om par som går fra hverandre pga for høye forventninger eller for mye jobb første året med barn. 

Men, jeg har derimot hørt haugevis av historier hvor da far ikke har forstått at han nå har familie. Enten får far en psykisk knekk og melder seg ut, eller han skal bort til kompiser/fest hele tiden, mens mor sitter hjemme. I tillegg klager far på manglende sex. Det virker som mange menn her i landet ikke har noen som helst anelse om hvordan man er far! Og så sitter vi andre etterpå og snakker om at folk gir opp for lett. De fleste som kommer i den kategorien her, altså at far tror han er ungkar uten barn, burde gå med en eneste gang, for forholdet vil aldri bedres igjen. Det kan bli bedre, men det vil aldri bli helt bra. Det eneste man kan håpe på er å møte en skikkelig mann på kull nummer to. 

Anonymkode: 3e23a...9dc

Jeg mener at det du beskriver er for høye forventninger, eller kanskje feil forventninger fra fars side. 

Anonymkode: 3faec...a59

[AnonymBruker]

Jeg tror media har et ansvar om å opplyse hvordan kvinnekroppen forandrer seg etter et svangerskap. Min kropp har totalforandret seg, og selv om jeg spiser mindre og sunnere, trener mer og er mer kroppsfiksert og fokusert - er de babykiloene der fortsatt. Samboeren maser om at jeg skal trene enda mer, klærne fra før graviditeten er fortsatt for små. Man føler seg helt jævelig. Og plutselig under og etter graviditet er kroppen blitt allemannseie, alle prater om en tidligere gravidekropp som at den har mindre verdi og man analyserer kroppene ennå mer enn kropper som ikke har vært utsatt for graviditet enda. 

Jeg føler meg helt bedritent. Baby er 1 år. Vi hadde kolikkbaby i 6 mnd og har fortsatt mange våkenetter. det er ikke rart at folk går fra hverandre. Men vi vet det er unntakstilstand - det bare føles uendelig når man står midt oppi det. Enkelt for andre å uttale seg om at det er egoistisk å gå fra hverandre i babytid etc. Men det virkelig den store manndomsprøven for forholdet, og både mor og far forandrer seg etter baby. 

Anonymkode: 69ec0...766

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror media har et ansvar om å opplyse hvordan kvinnekroppen forandrer seg etter et svangerskap. Min kropp har totalforandret seg, og selv om jeg spiser mindre og sunnere, trener mer og er mer kroppsfiksert og fokusert - er de babykiloene der fortsatt. Samboeren maser om at jeg skal trene enda mer, klærne fra før graviditeten er fortsatt for små. Man føler seg helt jævelig. Og plutselig under og etter graviditet er kroppen blitt allemannseie, alle prater om en tidligere gravidekropp som at den har mindre verdi og man analyserer kroppene ennå mer enn kropper som ikke har vært utsatt for graviditet enda. 

Jeg føler meg helt bedritent. Baby er 1 år. Vi hadde kolikkbaby i 6 mnd og har fortsatt mange våkenetter. det er ikke rart at folk går fra hverandre. Men vi vet det er unntakstilstand - det bare føles uendelig når man står midt oppi det. Enkelt for andre å uttale seg om at det er egoistisk å gå fra hverandre i babytid etc. Men det virkelig den store manndomsprøven for forholdet, og både mor og far forandrer seg etter baby. 

Anonymkode: 69ec0...766

Å bry seg så mye om kropp kan ikke være normalt... 

Alle ver da at kroppen forandrer seg etter fødsel, sånn er det bare. 

Fokuser heller på barnet du, og vær glad for den kroppen du har! 

Anonymkode: 0836e...48b

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror media har et ansvar om å opplyse hvordan kvinnekroppen forandrer seg etter et svangerskap. Min kropp har totalforandret seg, og selv om jeg spiser mindre og sunnere, trener mer og er mer kroppsfiksert og fokusert - er de babykiloene der fortsatt. Samboeren maser om at jeg skal trene enda mer, klærne fra før graviditeten er fortsatt for små. Man føler seg helt jævelig. Og plutselig under og etter graviditet er kroppen blitt allemannseie, alle prater om en tidligere gravidekropp som at den har mindre verdi og man analyserer kroppene ennå mer enn kropper som ikke har vært utsatt for graviditet enda. 

Jeg føler meg helt bedritent. Baby er 1 år. Vi hadde kolikkbaby i 6 mnd og har fortsatt mange våkenetter. det er ikke rart at folk går fra hverandre. Men vi vet det er unntakstilstand - det bare føles uendelig når man står midt oppi det. Enkelt for andre å uttale seg om at det er egoistisk å gå fra hverandre i babytid etc. Men det virkelig den store manndomsprøven for forholdet, og både mor og far forandrer seg etter baby. 

Anonymkode: 69ec0...766

Hadde aldri akseptert sånne kommentarer og krav fra mannen min. 

Anonymkode: 4c941...cb3

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra barnets far, da barnet var 9 mnd. Han brydde seg mest om barnet han hadde fra før og brukte lite tid på vårt barn. Jeg ble så såret, da jeg tok til meg hans barn med åpne armer. 

Barnet vårt var forsinket i utvikling og det var mange undersøkelser tidelig. Jeg tror ikke han taklet det. 

Så ja jeg gikk.... 

Anonymkode: f3584...9c0

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde aldri akseptert sånne kommentarer og krav fra mannen min. 

Anonymkode: 4c941...cb3

Jeg reagerte på uttalelsene fra mannen din jeg også....

Anonymkode: f3584...9c0

[AnonymBruker]

I utgangspunktet er det dumt ja. For det første året er kaos og man skal venne seg til så utrolig mange ting. Men så er det forskjell på situasjoner som oppstår og. Noen takler ikke overgangen til alt ansvaret, noen får fødselsdepresjoner som kan være heftige, noen mannfolk er bøtte dumme og kommer med uttalelser som nevnt over her osv. Så jeg kan absolutt se grunner for at noen velger å gå fra hverandre. Her slet vi veldig etter førstemann. Jeg hadde dyp fødselsdepresjon og mannen taklet ikke ansvaret. Men fordi vi i bunn og grunn elsket hverandre, så oppsøkte vi hjelp, og jobbet oss gjennom det. Både hver for oss med våre utfordringer, og sammen på familievernkontoret. I dag har vi to barn og et godt forhold, så jeg er jo innmari glad for at vi valgte å jobbe med ting og ikke bare ta den "enkle" løsningen den gangen. 

Anonymkode: 75b9b...ff6

[AnonymBruker]

Hvis man først skal skille seg er det bedre å gjøre det før barnet er to år. Mellom 3-4 er verst for barnet å gjennomleve en skillsmisse,  så da burde man i alle fall holde ut. 

Anonymkode: 1eef0...878

[Sillyline]

Unntakstilstanden varer ofte lenger enn de to første årene også, gjerne om det kommer flere barn inn i bildet. Det er noe av det tøffeste et forhold går igjennom, så det er ikke rart at mange forhold går i vasken her.

Det er også like greit at det skjer mens barnet er så lite, tror jeg. Om man vokser opp med foreldre som bor på hvert sitt sted, er nok det lettere enn om det plutselig skjer senere.

Man skal ikke holde sammen for enhver pris, men man bør være villig til å jobbe mye for å få det til. Man kommer til å føle at man gir mer enn man tar, det er helt vanlig. Men er begge partene villig til å jobbe med det, er det et veldig godt utgangspunkt 😊

[OnFire]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tenker at de har gjort noe feil ja. Enten at de ikke har innsett hvor mye jobb det er, at de fikk barn for tidlig eller at en av de er en dust. Men vanskelig å si hva det er fra par til par. Husker jeg sa ifra til min mann at han ikke fikk gå før barna var 3. Tror den beskjeden har vært lur, for vi har også slitt. 

Anonymkode: 3faec...a59

Du kan jo ikke si at han ikke får gå før barnet er 3. For det første må du ikke finne på å plante en tanke om å kanskje gjøre det slutt i hodet hans, og for det andre kan du heller ikke bestemme dette. Bare det at du prøver å sette slike regler er negativt. 

[Trish]

Mine foreldre skilte seg da jeg var ganske liten. Slik jeg ser det er det bedre å gå fra hverandre tidlig slik at ungen ser skilte foreldre som en naturlig del av livet og ikke et sjokk med påfølgende følelser og problemer senere 

[AnonymBruker]

Med mindre den ene foreldren melder seg helt ut og viser seg å være et rævhol, tenker jeg det ikke er videre smart å gå fra hverandre før man får sovet skikkelig over en periode. 

Anonymkode: cacd4...5db

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det kommer helt an på hver enkelt situasjon. Hvor alvorlige problemene faktisk er, og hvordan forholdet har vært før barnet kom. Hadde hatt mer tålmodighet om det var nyoppståtte problemer. 

Jeg gikk fra samboeren min da ungen var to måneder gammel. Det "reddet" permisjonstiden min (som ble kjempekoselig så fort det bare var oss to), og sannsynligvis relasjonen til barnefar. Har vært mye å tilgi uansett, men hadde vært enda verre om jeg "lot han" ødelegge den fantastiske babytiden helt. I tillegg fikk han et bedre forhold til ungen når han hadde fast samvær hvor han måtte ta ansvar de timene det gjaldt, da vi bodde sammen var det lettere å kaste alt ansvar over på meg. 

Men i mitt tilfelle var det snakk om et forhold som hadde vært litt ustabilt i noen år, ble uplanlagt gravid ca samtidig som egentlig brudd. Bestemte oss for å prøve igjen, et stykke underveis i graviditeten fant jeg ut om masse tidligere utroskap... Og for å toppe det hele så fikk jeg null hjelp med noe forberedelser, og så godt som null hjelp med nyfødt, selv om jeg var i litt dårlig form en liten stund. 

Alt går for øvrig fint nå, samarbeider veldig fint og ungen savner jo ikke at foreldrene bor sammen. Men brudd var helt klart det beste! 

Anonymkode: 77c37...321

[AnonymBruker]

Små barn tilpasser seg lettere og fortere enn større barn. Det viktigste er foreldresamarbeidet under og etter en skilsmisse/brudd. 

Anonymkode: 4986a...719

[AnonymBruker]

Vil legge til at jeg er ganske privat av meg, så det er få som vet noe særlig om hvor galt ting har vært (og ingen vet alt). Sikkert mange som mente vi ga opp for raskt, det har i hvert fall blitt kommemtert litt, tøyset litt med og sånt. 

Anonymkode: 77c37...321

[AnonymBruker]

11 hours ago, AnonymBruker said:

Jeg tror media har et ansvar om å opplyse hvordan kvinnekroppen forandrer seg etter et svangerskap. Min kropp har totalforandret seg, og selv om jeg spiser mindre og sunnere, trener mer og er mer kroppsfiksert og fokusert - er de babykiloene der fortsatt. Samboeren maser om at jeg skal trene enda mer, klærne fra før graviditeten er fortsatt for små. Man føler seg helt jævelig. Og plutselig under og etter graviditet er kroppen blitt allemannseie, alle prater om en tidligere gravidekropp som at den har mindre verdi og man analyserer kroppene ennå mer enn kropper som ikke har vært utsatt for graviditet enda. 

Jeg føler meg helt bedritent. Baby er 1 år. Vi hadde kolikkbaby i 6 mnd og har fortsatt mange våkenetter. det er ikke rart at folk går fra hverandre. Men vi vet det er unntakstilstand - det bare føles uendelig når man står midt oppi det. Enkelt for andre å uttale seg om at det er egoistisk å gå fra hverandre i babytid etc. Men det virkelig den store manndomsprøven for forholdet, og både mor og far forandrer seg etter baby. 

Anonymkode: 69ec0...766

Høres ut som dere har et unaturlig fokus på kropp. Det er ingen nyhet at babykino kan bli i årevis og at kroppen endres 

Anonymkode: 3faec...a59