Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, impulsiv og borderline type

[AnonymBruker]

Jeg satt og tenkte litt på dette med emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og hvordan noen beskriver denne gruppen personer som helt jævlig individer som ødelegger alt og alle rundt seg. Jeg har også lest beskrivelser av disse personene her på KG og ting de gjorde som jeg som også har diagnosen overhodet ikke kjenner meg igjen i. Og kommentarer om at dette er mennesker man må løpe vekk fra for de ødelegger deg. 

Jeg lurer på om de som sier dette er klar over at det er to typer emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Det skilles nemlig mellom den impulsive typen og borderline type. Disse to er ganske ulike. 

Det kan dere lese om i linken her: 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Emosjonelt_ustabil_personlighetsforstyrrelse

Selv har jeg type borderline. Da jeg ble utredet hadde jeg kun ett punkt fra den impulsive (har handlet en del uten å tenke på konsekvenser, men det har ikke vært snakk om ødeleggende ting rettet mot andre. Bare veldig impulsive og farlige selvmordsforsøk). Fra punktene på borderline hadde jeg 4 av 5. Den jeg ikke hadde var trusler om selvskading eller selvmord. 

Altså er ikke jeg en person som ødelegger eller mishandler de rundt meg, og det er det mange med EUPF som ikke gjør.

Den impulsive typen kan som det skrives i artikkelen minne om antisosial PF fordi de kan bryte de rundt seg rimelig ned med sine eksplosive reaksjoner, handlinger og ustabilitet. Det er virkelig det motsatte av hvordan jeg er. 

Jeg har tenkt en del på dette fordi jeg blir lei meg når det skrives så mye stygt og negativt om folk med denne diagnosen. Jeg blir lei meg fordi jeg føler jeg blir beskrevet som et monster som mishandler, når det i realiteten er jeg som har blitt mishandlet i mine relasjoner. Derfor har jeg mange ganger poengtert at vi med diagnosen er ulike og ikke alle er fæle mot de rundt seg. Nå innså jeg jo det at jeg tror de som beskriver disse som oppfører seg uakseptabelt mot andre, beskriver et menneske som har den impulsive typen. Så er det jo slik at to stk med den impulsive typen er jo forskjellige de også, og det er neppe slik at alle med den impulsive er direkte dårlig mot andre de heller. Men jeg synes det er viktig å poengtere at det er faktisk to undertyper av emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg oppfyller ikke kriteriene til den impulsive typen. Langt i fra. Kun borderline, og det kriteriet med trusler om selvskading for å få det som jeg vil/unngå å bli forlatt eller hva som er årsaken bak, det har ikke jeg. Jeg har problemer med selvtillit, tomhetsfølelse, frykt for å bli avvist og forlatt og selvskading og suicidalitet fordi jeg får det så vondt at jeg greier ikke håndtere det. Jeg tar det kun ut på meg selv og jeg gjør det når jeg er alene. Forteller ikke de rundt meg om det heller. Kun behandlere. Og det er nok mange med diagnosen som er som meg. Har blitt veldig mye bedre nå i senere tid med behandling. 

Vi er ikke alle en gjeng med ustabile og farlige monstre. Både den impulsive og borderline typen er individer som sliter veldig, men det er ingen regel at EUPF = mennesker man bør holde seg unna for sitt eget beste. 

Skulle ønske det var mer bevissthet rundt denne diagnosen framfor så mye hat og dømming. I min behandling har det aldri vært et tema rundt hvordan jeg må lære meg å behandle andre mennesker bedre, for jeg er den som er så snill at jeg blir overkjørt og mishandlet. Fokuset har vært hvordan behandle meg selv bedre, hvordan stå i følelser og håndtere alt jeg sliter med. For min egen del. Det er bare så vondt av og til å lese all dritten som slenges her på forumet som om det er en sannhet som gjelder alle med diagnosen.

Ofte brukes dessuten begrepet borderline uansett hvilken type, men det heter altså ikke lenger borderline. Det heter vel enda det i det amerikanske diagnosesystemet, men riktig betegnelse er EUPF borderline eller impulsiv type. Dermed får de med borderline lett et dårlig rykte, fordi begrepet borderline brukes der det egentlig skal brukes impulsiv type.  

Anonymkode: 44020...776

[AnonymBruker]

Vil bare legge til at jeg ønsker faktisk ikke å bli assosiert med den impulsive typen. Derfor skulle jeg ønske det var to helt adskilte diagnoser framfor to undergrupper av samme diagnose. Jeg skjønner hvorfor det er slik fordi begge går ut på å ikke håndtere følelser på en hensiktsmessig måte, men de to typene er veldig forskjellig og kommer til uttrykk veldig forskjellig. Ringvirkningene av det er også veldig forskjellig. 

Dette er ikke for å snakke ned om den impulsive typen, men fordi jeg ikke vil assosieres med en væremåte som jeg selv synes er fryktelig dårlig. Akkurat som at jeg ikke vil assosieres med en med feks dyssosial/antisosial personlighetsforstyrrelse. Begge går under PF, men det er stor forskjell og ja. Som en som har blitt utsatt for en psykopat så er det noe jeg vil holde meg langt unna. 

Anonymkode: 44020...776

[AnonymBruker]

Hvorfor er dette så viktig for deg lurer jeg på. De aller fleste med en diagnose er jo mye mer enn selve diagnosen sin. Selv har jeg en fysisk sykdom som synes ganske godt utenpå, men jeg vil jo helst at folk skal se meg. 

Anonymkode: 0c1fd...a92

[Silva Pluvialis]

Skjønner godt at du blir lei deg  Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Det er uvitenhet som skaper fordømmelsen du ser. Men du er deg, og ikke den andre sier du er. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor er dette så viktig for deg lurer jeg på. De aller fleste med en diagnose er jo mye mer enn selve diagnosen sin. Selv har jeg en fysisk sykdom som synes ganske godt utenpå, men jeg vil jo helst at folk skal se meg. 

Anonymkode: 0c1fd...a92

Ja jeg vil jo også at folk skal se meg, men dette er en diagnose som blir sett fryktelig ned på, dømt og satt i bås. Jeg har mange ganger lest folk skrive helt grusomme ting om folk med diagnosen som om alle er helt like. Jeg ønsker det skal være mer kunnskap om denne diagnosen. Så slipper jeg å føle jeg må lyve hvis jeg en gang i framtiden skulle være så heldig at jeg får meg en kjæreste. For jeg føler meg som et mindreverdig menneske på grunn av diagnosen. Det gjorde jeg ikke da jeg først fikk den (eller jo, men av andre grunner enn diagnosen), men etter å ha hatt den i to år har jeg lest mye på nett og møtt litt av hvert i helsevesenet Så skammer jeg meg over min diagnose. 

 

8 timer siden, Hubbie skrev:

Skjønner godt at du blir lei deg  Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør. Det er uvitenhet som skaper fordømmelsen du ser. Men du er deg, og ikke den andre sier du er. 

Ja kanskje er det uvitenhet, men hva kan man gjøre for å få et mer opplyst samfunn da? Det er vondt å bli dømt eller føle man må skjule noe for å ikke bli sett ned på. Jeg har jo fått denne skjevutviklingen i min personlige fungering blant annet fordi jeg har blitt mobbet og mishandlet grovt. Da er det i grunn ganske vondt å lese andre sette alle med min diagnose i bås og påstå det er farlige mennesker. Jeg er ikke farlig. Jeg er den som ble utsatt for farlige mennesker. Å bli assosiert med mennesker som ødelegger andre er det siste jeg vil. 

Eller for den saks skyld. Bli beskrevet som oppmerksomhetssyk, manipulerende og patetisk. For det er jeg heller ikke. 

Jeg tror nemlig de fleste med den diagnosen er ca som meg. Så kommer alle ytterpunktene...

Anonymkode: 44020...776