Besteforeldre som snakker for mye men gir lite...

[Gjest Anonymous]

Svigerforeldrene mine begynner å irritere meg nå. De snakker og snakker om å gjøre ting med barna eller gjøre innkjøp for barna som det ikke blir noe av til slutt allikevel. De snakker ikke til barna om det heldigvis! Men jeg begynner å glede meg og til slutt finner de til vanlig ut at det er best å spare pengene til noe annet. Først sankket de for eksempel om at de skulle skaffe en katt, svigermor sa at de helt sikkert skulle ha det, for de trengte en til å fange mus og skremme rottene i hagen. Siden barna våre elsker dyr gikk jeg og gledet meg til at de kunne nyte en katt hos farmor og farfar, men så ombestemte de seg etter løfter i et par måneder, greit nok... Men så snakket de om at de skulle kjøpe husker og trampoline, det skulle de også helt sikkert gjøre... jeg gledet meg men noen husker eller trampoline her det ikke blitt. Nå har de forsnakket seg om å ta barna med på en ferie i en uke... Jeg har lyst til å glede meg, men det blir vel ikke noe av til slutt allikevel :-(

Hva er vitsen med å snakke om sånt, når det bare blir en nedtur og skuffelse for meg som foreldre?

Jeg blir så sint

[Gjest Madam Felle]

Jeg ville ikke brydd meg så mye om det, så lenge de ikke sier noe til barna. Mye verre om de sier slikt til barna, for så å ikke gjøre noe med det.

Alle har vi drømmer og slikt vi ønsker å prøve å realisere, men det er ikke alltid det går så bra som vi vil. Derfor ville jeg ikke brydd meg om det, men ventet til det ble en realitet.

[Gjest *Fiona*]

Enig, det spiller ikke SÅ stor rolle hvis ikke barna blir skuffet. Men prøv å skuffe ungen, da blir JEG i det kranglete hjørnet i hvert fall...

Selv opplever jeg noe som er minst like frustrerende; de legger planer og gjennomfører dem 90% før de trekker seg eller snur opp ned på hele greia... vokst opp med det selv, og dritt lei av det. Så jeg har gitt beskjed om at enten gjennomfører de, eller så holder de kjeft, når det gjelder slike ting, når det har med poden å gjøre.

Heldigvis fikk de se med egne øyne skuffelsen til poden en gang, og siden det har de faktisk skjerpet seg, det har faktisk fått den virkningen at de gjennomfører bare for å gjennomføre uansett - de er så svake for ham.

For øvrig er sånne folk generelt noe av det verste jeg vet, du vet, sånne som alltid har en masse gode ideer og vidløftige planer og lover i hytt g pine, og som aldri gjennomfører en dritt... Jeg mener, voksne folk VET som regel hvilke rammer man har for å gjennomføre ting, hvilken sannsynlighet man har for å klare å fullføre... lurt å ha en smule realisme inne i bildet.

Har du sagt det til dem? Jeg tror ikke jeg ville sagt noe med mindre det går utover poden, og hvis det gjør det, for eksempel at de feiger ut med hensyn til den ferien, la dem forklare SELV!

[Gjest Embla s]

Noen trenger litt tid på å realisere ting! Og ærlig talt, hvis noen i familien snakker om å skaffe seg katt, men velger å ikke gjøre det allikevel - du kan ikke bli skuffet og fornærmet over det?! Det er da tross alt DE som skal påta seg dette ansvaret.. Meg bekjent er det vanlig å lufte tanker og ideer om ting man lurer på å gjøre/kjøpe. Noe realiseres, annet realiseres ikke. Hvis du skal slite hver gang de funderer på å anskaffe seg noe, tror jeg du har et problem! (og en ting er at barn blir skuffet, men du som voksen må da kunne takle dette! Kjøp trampoline, huske og katt selv da vel!)

[Gjest Anonymous]

Er litt enig med Embla.

Ville blitt svært fortvilet hvis familien min gikk rundt og gleder seg/ skuffet seg over hvorvidt jeg realiserer eller ikke noen av mine planer. Man er da ikke ansvarlig for at andre mennesker gleder seg over tanken på noe en selv har lyst til å gjøre?

[Gjest ii Fiona]

Kommer an på hvordan de legger det frem - det er forskjell på å lufte ideer og å oppføre seg som om det skjer. Men helt enig i at det er forskjell på barn og voksne her; en voksen må takle det, men barn burde strengt tatt slippe.

Det finnes jo faktisk dem som bygger luftslott over en lav sko og aldri gjennomfører - og det er noe helt annet enn å "lufte en idé". Enig i at man selvsagt snakker om mye rart, uten at det alltid ligger i kortene hvorvidt det skal skje eller ikke.

Men trådstarter nevner jo for eksempel her at de har lovet poden ferie... synes jo det da er litt viktig å faktisk gjennomføre det de nå engang velger å love bort.

[Gjest Anonymous]

Ja, jeg vet jo jeg skal liksom takle det, men jeg er vel litt som et barn innerst, gleder meg for barna, så når det ikke skjer blir jeg litt skuffet. Jeg blir ikke fornærmet og sur av det, skjønner at de vil og vil men får ikke til, det bare irriterer litt og når jeg hører om planene deres nå til dags blir jeg automatisk skeptisk og irritert over at det i det heletatt har blitt nevnt, men sånn er svigermor etter et par glass vin, snakker høyt og gleder seg selv til å utføre de ting hun snakker om for så å trekke seg ut i siste liten...

Jeg tror ikke jeg kommer til å si noe til de, men snart kommer jeg til å synbart reagere med skepsis når de kommer med forslag.

[Gjest Sissi]

Såfremt man ikke LOVER et barn at sånn og sånn skal skje, og ikke følger det opp, da ser jeg ikke helt problemet.....

Selvsagt - når barn loves noe skal det holdes. Og jeg har blitt mektig et par (?) ganger når ungen kommer hjem og forteller hva pappa har lovt at de skal gjøre.... Og så skjer det INGENTING. Og jeg ser at ungen blir skuffet. En sånn greier er ikke bra. :evil:

Samtidig: Jeg kan også sitte og fable både høyt og inngående om at jeg skal gjøre slik eller reise dit eller..... uten at det når det kommer til stykket faktisk blir noe av :oops: Besteveninna og jeg er eksperter på det En del av planene blir selvsagt noe av - men det må da være lov å "drømme/fabulere" uten at en skal bli hengt etterpå fordi en likevel ikke fikk gjennomført det.... Særlig planer formulert etter litt vin er kjekke.....