Vanskelig stemorrolle - Det betente temaet

[AnonymBruker]

Med fare for å bli hugd halvt i hjel, skriver jeg innlegget likevel.

Jeg er temmelig lei av mitt stebarn. Barn og barn, jenta er 20 år. Jeg har vært stemoren hennes i 10 år, så vi kjenner hverandre godt. Vi har hatt våre opp- og nedturer, som de fleste andre stemødre. Først at jeg overhodet ikke ble akseptert som fars kjæreste, deretter motvilje mot at jeg flyttet inn, og et j**** spetakkel når jeg ble gravid, for "hun hater unger, vil ikke ha liksomsøsken og skal ikke ha noe med barnet å gjøre". (Har heldigvis gått seg til, men du verden så mange grå hår jeg har fått). Jeg er flink til å bite i meg frustrasjonen da, så hun er nok av den oppfatning at jeg er en blid og kul stemor. Vi har en god tone, spøker og ler, og det er tilsynelatende idyllisk, men innvendig sliter jeg ordentlig.

Hun har i alle fall blitt 20 år, og vi ser ikke fullt så mye til henne lenger, selv om hun bor fast hos oss. Problemet er at hun har noen verdier i livet som jeg ikke klarer å relatere meg til. Hun er bare opptatt av status og ytre staffasje. Det er det eneste som betyr noe for henne. Hun har få venner, fordi hun går med nesa i sky med Gant-genseren knytt rundt skuldrene og Chanel-veska på håndleddet. De få vennene hun har er samme ulla. Hun ser ned på folk, hun baksnakker vanvittig, og hun er en som har bidratt til mobbing av andre. Hun finnes ikke empatisk, og innrømmer det selv. Eier ikke medfølelse eller sympati, og er ekstremt egosentrisk. Hun hater barn, hun hater dyr, hun hater gamle mennesker, og jeg siterer: "Fy f*** jeg kunne aldri jobbet på gamlehjem. Den lukten og altså ÆSJ. Dessuten er jeg ingen omsorgsperson, og jeg skal bli rik, det er det som betyr noe." Jeg overdriver ikke. Som menneske er hun rett og slett en jeg ikke kan forholde meg ordentlig til. Hun er ikke noe godt menneske. Det er vanskelig å føre en samtale med henne, for hun engaserer seg ikke i noe annet enn hva man kan kjøpe for å få litt høyere status. Det er alt hun greier å snakke om, og alt hun bryr seg om. Jeg blir så lei.

Hun har bodd fast hos oss de siste 2 årene fordi hun bare krangler med sin mor. De flyr i tottene på hverandre etter 5 minutter i samme rom, og hun "takler ikke mamma for hun er helt idiot" ifølge henne selv. Så hun valgte å flytte permanent til oss, og har faktisk nesten ikke kontakt med sin mor. Og det er ingenting galt med moren! I tillegg har jenta en tendens til å skaffe seg uvenner, det er mye drama i vennegjengen, og hun har en relativt lang liste med folk hun ikke er på talefot med. Og det ser ikke ut til å gå innpå henne i det hele tatt! Det preller av! Hun bryr seg null og niks! Det sier litt om hva slags menneske jeg har med å gjøre. Siden hun bor hos oss er utfordringen konstant, og jeg får ingen pause fra dette. Nå har hun begynt på et studie her i byen, som varer i 6 år. Jeg har hintet til samboeren min om at hun er så stor at hun kanskje burde få en hybel, men han sier (og han har vel rett) at det er jo tullete når vi bor 5 minutter fra høyskolen. Da kan hun heller spare pengene. Ser den. Men tanken på at hun skal være badegjest her i 6 år til er nesten ikke til å bære. Jeg greide etter noen år å bli glad i henne som mitt stebarn, på tross av alt, men jeg må ærlig innrømme at den følelsen av å være glad i henne har forsvunnet helt. Jeg misliker henne sterkt som menneske. Hat er et sterkt ord, men nå er vi ikke langt unna. Jeg snakker med samboeren om dette og han kjenner til problemet, men som han sier. "Det er datteren min, jeg er glad i henne selv om hun har noen verdier som jeg håper hun vokser av seg. Jeg kan ikke kaste henne ut på et slikt grunnlag." Og han har selvfølgelig rett. Ikke vil jeg at han skal gjøre det heller. Men jeg kjenner jeg skulle ønske at hun skulle gå på skole et annet sted.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette innlegget, for jeg blir vel hakket i hjel for å skrive noe slikt. Jeg tror jeg bare trenger å lufte ut litt frustrasjon til noen. Kanskje at noen skal si at "hun blir snart voksnere", men hun er tross alt 20 år og jeg begynner å lure på om dette bare er den personligheten hun har. Akk ja...

Anonymkode: 39069...1fa

[AnonymBruker]

For en ekstrem ansvarsfraskrivelse fra far! Hvor er oppdragelsen? Hvor er reglene? INGEN får lov å snakke nedsettende om andre i mitt hus. Hvilke standpunkt har far tatt til dette? Har han i det hele tatt forsøkt å oppdra henne? Hvordan reagerer dere når hun kommer med slike utsagn? Jeg hadde gitt klar beskjed, om at slike meninger er det faktisk ikke lov å dele i dette huset, ellers får hun finne seg nytt bosted. 

Hun jobber og tjener egne lommepenger selv regner jeg med? Slike ting må dere jo få på plass. 20-åringen må faktisk oppdras, siden hun tydeligvis ikke har blitt det tidligere. At far sier han håper hun vokser det av seg... Jeg har ikke ord. Barn får verdier og holdninger fra mennesker rundt dem som påvirker dem. Enten er far og mor materialistiske, uempatiske mennesker selv, eller så er de forferdelig dårlige foreldre som ikke har stoppet dette når det startet. 

Anonymkode: 8ec84...efa

[AnonymBruker]

Alle unge voksne har godt av å bo i kollektiv, for å lære seg å gå overens med andre. Dessuten er det morro. Spesielt denne jenta høres ut som hun vil ha veldig godt av å prøve vingene sine selv, og møte den virkelige verden. Da vil hun få slipt av de verste kantene.

Så ikke av hensyn til dere, ikke av hensyn til økonomi, men av hensyn til personlig utvikling, så bør hun flytte ut.

 

Anonymkode: 72234...083

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For en ekstrem ansvarsfraskrivelse fra far! Hvor er oppdragelsen? Hvor er reglene? INGEN får lov å snakke nedsettende om andre i mitt hus. Hvilke standpunkt har far tatt til dette? Har han i det hele tatt forsøkt å oppdra henne? Hvordan reagerer dere når hun kommer med slike utsagn? Jeg hadde gitt klar beskjed, om at slike meninger er det faktisk ikke lov å dele i dette huset, ellers får hun finne seg nytt bosted. 

Hun jobber og tjener egne lommepenger selv regner jeg med? Slike ting må dere jo få på plass. 20-åringen må faktisk oppdras, siden hun tydeligvis ikke har blitt det tidligere. At far sier han håper hun vokser det av seg... Jeg har ikke ord. Barn får verdier og holdninger fra mennesker rundt dem som påvirker dem. Enten er far og mor materialistiske, uempatiske mennesker selv, eller så er de forferdelig dårlige foreldre som ikke har stoppet dette når det startet. 

Anonymkode: 8ec84...efa

 

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle unge voksne har godt av å bo i kollektiv, for å lære seg å gå overens med andre. Dessuten er det morro. Spesielt denne jenta høres ut som hun vil ha veldig godt av å prøve vingene sine selv, og møte den virkelige verden. Da vil hun få slipt av de verste kantene.

Så ikke av hensyn til dere, ikke av hensyn til økonomi, men av hensyn til personlig utvikling, så bør hun flytte ut.

 

Anonymkode: 72234...083

TS her. Jeg er helt enig i begge deres innegg. Standpunktet til far oppi alt dette? Han hadde dårlig samvittighet etter skilsmissen og skjemte bort barna de første årene for å kompensere for sin egen samvittighet, noe jeg mange ganger har påpekt var en generaltabbe! Han har vel skjønt dette de siste årene, og har mange ganger tatt alvorsprater med henne, både når det gjelder holdninger og verdier, men det har prellet av. Å true med å kaste henne ut for hennes holdninger, det kommer han ikke til å gjøre. Han er for (dum)snill til det. Han kjefter på henne innimellom, men alt preller av. Hun forandrer seg ikke. Og nå sier han vel mer eller mindre at han er sliten og møkkalei av å prøve å oppdra henne. Nå er hun voksen, og får bare finne ut av det selv. Han sier at nå er det hennes problem, ikke vårt. Det er jeg ikke enig i, siden hun bor hos oss. Men vi har hatt mange krangler pga henne, og uansett hvor mye vi krangler oss imellom, og hvor mye han kjefter på henne, så endrer ingenting seg. Vi er slitne av dette begge to, og må prøve å fokusere på forholdet vårt, og våre 2 felles små barn, så ikke det går til helsike det også, pga krangler om henne. Men hun bor hos oss, og jeg ødelegges innvendig av henne.

Hun har jobb på kveldstid, og har ca 10.000 kr måneden. Ingen utgifter siden hun bor hos oss. Noe som fører til at hun shopper bort pengene og lever over evne. Kjøper dyre klær, spiser lunsj på restaurant, er på byen 2-3 dager i uken. En livsstil som passer henne ypperig. Planen er at hun skal spare, og hun påstår at hun gjør det. Vi har ikke innsyn i kontoene hennes siden hun er 20 år. Faren sier at "vi må bare stole på at hun sparer litt" men jeg ser på livsstilen hennes og på hva hun shopper, at det gjør hun ikke. Så hun lever livets glade dager gratis hjemme hos oss. Denne krigen har jeg kjempet i mange år, og ser at jeg faktisk ikke har kommet noen vei. Tar jeg opp temaet nå, sukker samboeren min oppgitt at "jeg orker ikke engasjere meg lenger. Hun lysterer ikke, og jeg er utslitt og vil fokusere på andre ting. Hun får styre seg selv og finne ut av det. Jeg er drittlei." Så da er spørsmålet, er det verdt å krangle med samboeren om noe jeg ikke kommer noen vei med? Jeg har begynt å resignere og prøver å fokusere på mine egne barn og på å ivareta forholdet, men det er såpass ille at når jeg hører hun kommer hjem dør jeg litt innvendig. Såpass sterkt misliker jeg henne faktisk nå. Frykter også at hun ikke kommer til å flytte på mange år, for da får hun så mange utgifter at livsstilen må endres. Det orker hun nok ikke. Tanken på minst 6 år til... fy flate...

Anonymkode: 39069...1fa

[AnonymBruker]

Jeg er omtrent i samme situasjon, bare at jeg er stefar. Men stedatter i samme alder, med de samme verdiene. Mitt valg er ganske enkelt; jeg sier hva mine verdier er i min stedatters nærvær, men jeg har aldri og kommer aldri til å være formanende, oppdragende eller på noen annen måte late som jeg er faren hennes. Jeg snakker så klart på tomannshånd med mora (min samboer) om mine meninger, så får mor velge om hun bruker mine betraktninger eller ikke. Når det gjelder økonomien, så har vi halvveis felles økonomi, de store utgiftene på hus, hjem, bil, forsikringer, strøm og den slags deler vi på. Men vil mor gi penger til min stedatter for å dra på shoppingtur til London, så får hun ta det fra sin lomme, det er jeg ikke interessert å bidra til. I motsatt retning, hjelper gjerne til økonomisk når det gjelder stedatters husleie og andre utgifter som jeg synes det er greie å bidra til. Nå er hun ferdig med studier om 2 år, og når den dagen kommer, så forventer jeg at hun tjener egne penger.

Anonymkode: 801bb...aee

[Vera]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

TS her. Jeg er helt enig i begge deres innegg. Standpunktet til far oppi alt dette? Han hadde dårlig samvittighet etter skilsmissen og skjemte bort barna de første årene for å kompensere for sin egen samvittighet, noe jeg mange ganger har påpekt var en generaltabbe! Han har vel skjønt dette de siste årene, og har mange ganger tatt alvorsprater med henne, både når det gjelder holdninger og verdier, men det har prellet av. Å true med å kaste henne ut for hennes holdninger, det kommer han ikke til å gjøre. Han er for (dum)snill til det. Han kjefter på henne innimellom, men alt preller av. Hun forandrer seg ikke. Og nå sier han vel mer eller mindre at han er sliten og møkkalei av å prøve å oppdra henne. Nå er hun voksen, og får bare finne ut av det selv. Han sier at nå er det hennes problem, ikke vårt. Det er jeg ikke enig i, siden hun bor hos oss. Men vi har hatt mange krangler pga henne, og uansett hvor mye vi krangler oss imellom, og hvor mye han kjefter på henne, så endrer ingenting seg. Vi er slitne av dette begge to, og må prøve å fokusere på forholdet vårt, og våre 2 felles små barn, så ikke det går til helsike det også, pga krangler om henne. Men hun bor hos oss, og jeg ødelegges innvendig av henne.

Hun har jobb på kveldstid, og har ca 10.000 kr måneden. Ingen utgifter siden hun bor hos oss. Noe som fører til at hun shopper bort pengene og lever over evne. Kjøper dyre klær, spiser lunsj på restaurant, er på byen 2-3 dager i uken. En livsstil som passer henne ypperig. Planen er at hun skal spare, og hun påstår at hun gjør det. Vi har ikke innsyn i kontoene hennes siden hun er 20 år. Faren sier at "vi må bare stole på at hun sparer litt" men jeg ser på livsstilen hennes og på hva hun shopper, at det gjør hun ikke. Så hun lever livets glade dager gratis hjemme hos oss. Denne krigen har jeg kjempet i mange år, og ser at jeg faktisk ikke har kommet noen vei. Tar jeg opp temaet nå, sukker samboeren min oppgitt at "jeg orker ikke engasjere meg lenger. Hun lysterer ikke, og jeg er utslitt og vil fokusere på andre ting. Hun får styre seg selv og finne ut av det. Jeg er drittlei." Så da er spørsmålet, er det verdt å krangle med samboeren om noe jeg ikke kommer noen vei med? Jeg har begynt å resignere og prøver å fokusere på mine egne barn og på å ivareta forholdet, men det er såpass ille at når jeg hører hun kommer hjem dør jeg litt innvendig. Såpass sterkt misliker jeg henne faktisk nå. Frykter også at hun ikke kommer til å flytte på mange år, for da får hun så mange utgifter at livsstilen må endres. Det orker hun nok ikke. Tanken på minst 6 år til... fy flate...

Anonymkode: 39069...1fa

Først av alt, du høres ut som en veldig god bonusmor, som tar ansvar, reflekterer, og ønsker å holde familien samlet. Du skal ikke be om unnskyldning for å ha et ønske om å oppdra barna deres. Å oppdra et barn er å vise kjærlighet! Å sette grenser, gi konsekvenser, korrigere og fremelske gode sider er ingenting annet enn å vise kjærlighet til barnet sitt - fordi man ønsker at barnet skal klare seg godt når det skal ut i verden, man ønsker at barna skal være empatiske og gode medmennesker, for deres egen del. 

Jeg skjønner godt at du reagerer her, og jeg er enig med dem som sier at dette er ansvarsfraskrivelse fra fars side. Jeg ville nok også ha jobbet for å få mor mer inn i bildet igjen - jeg ville aldri ha godtatt at datteren fikk fraskrive moren på det viset hun har gjort. Det sier igjen litt om hennes empatiske sider - så lenge mor fungerer som en god mor. Dette vitner om en bruk og kast mentalitet - av mennesker! I livet funker det ikke slik at man kan kaste bort mennesker når de ikke gjør akkurat slik man har lyst at de skal gjøre. Her må far ta ansvar, som ikke har tatt mor i forsvar, og prøvd å mekle mellom dem. 

Du sier barna - betyr det at far har flere barn fra et annet samliv? Hvordan er i så fall disse barna?

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt, du får ikke pes fra meg. Jeg har lest mange stemorstråder og jeg merker meg de som lar sin frustrasjon og negative følelser gå ut over små barn. På meg virker det ikke til at problemet ligger hos deg, og vi snakker ikke om et lite barn.

Tenåringer og unge voksne kan i noen tilfeller være helt ufordragelige. De er selvsentrerte og vanskelige å forholde seg til. Du beskriver en slik diva.
Enten man er mor eller stemor så er det utrolig slitsomt å leve med. De aller fleste vil vokse dette av seg, dessverre er det noen som aldri gjør det.
Det finnes faktisk mennesker som synes de er mye bedre enn alle andre, fortjener mye bedre og lager et h... hvis de ikke får det som de vil.
Det er vanskelig å oppdra så gamle barn, nesten umulig, likevel må hun jo respektere deg og de andre i huset og følge deres regler.

Jeg ser likevel at far har rett angående bosituasjonen, men han er blind for oppførselen hans. De mest vellykkede stemor og barn forholdene jeg har sett er når far er veldig mye på banen. 
Der en stemor ofte er bundet av rollen som stemor, må far trå til og ta ansvar. 

Anonymkode: 5fc52...8cf

[AnonymBruker]

Det er dere voksne som har skapt monsteret. Hvor var far når hun skulle lære at mobbing var feil? Hun hater nok moren sin fordi hun prøver å oppdra henne. Hun er hos dere for der slipper hun unna. 

Anonymkode: b57a3...673

[AnonymBruker]

Har dere vært i samtale med de hun mobber? Har skolen tatt tak i det? Har man brydd seg i det hele tatt om mobbeofferet?

Anonymkode: b57a3...673

[AnonymBruker]

Du er sammen med hennes far. Du har valgt å få barn med ham. Du vet hvilken oppdragelse han forfekter, du vet hvilke verdier han klarer å videreføre. Du legger all skyld på henne, og unnskylder ham. Du får null sympati fra meg. Jeg hadde vært rasende sint på ham.

Anonymkode: 50dcd...392

[regine]

Verken du eller far kan oppdra ei på 20. Når far har valgt bort oppdragelse tidligere, så endrer ikke noe seg nå. Det dere imidlertid kan gjøre er å kreve at hun betaler for å bo hos dere. Alle voksne må betale for å bo og spise, og det skulle bare mangle om det ikke gjaldt henne og. 

Når situasjonen er som du beskriver ville jeg krevd en ordentlig husleie. hun tjener etter hva du sier ganske godt,og bør, som alle voksne, betale for hus og mat. Det kan få henne til å revurdere hvor attraktivt det er å bli boende på "pikeværelset" og at hun da heller velger å flytte ut. For meg er det uansett komplett uforståelig at man ønsker å bo hjemme når man har blitt såpass gammel.

[AnonymBruker]

TS her. Takker for tilbakemeldinger. Jeg føler jeg må nevne: Han har 2 jenter til med samme mor, de er 17 og 15 år gamle, bor 50/50 med oss og med mor, og har helt andre verdier i livet. De er empatiske, hyggelige, omsorgsfulle jenter, som jeg også naturlig nok har en mye bedre relasjon til. Jeg er veldig glad i disse jentene. Så det blir feil å si at dette bare er oppdragelse, for disse 3 jentene har fått den samme oppdragelsen, men er utrolig ulike.

Når det gjelder forholdet til mor, så har vi definitivt prøvd å mekle. Vi snakker bare godt om moren, og oppfordrer 20-åringen til å gjenoppta kontakten. Hun himler bare med øynene. Du som påpeker at hun har en bruk-og-kast mentalitet på mennesker, har helt rett. Det gjelder både familiemedlemmer, venninner og gutter. Og hun har tilsynelatende ingen empati eller sympati med dem hun sårer, alt preller av.

Og ja, vi har selvfølgelig fulgt opp både konflikter og mobbesituasjoner. Men det ser ut til at alt preller av. Hun bryr seg rett og slett ikke om at hun sårer andre mennesker. Det er faktisk veldig skremmende...

Anonymkode: 39069...1fa

[AnonymBruker]

10 minutter siden, regine skrev:

Verken du eller far kan oppdra ei på 20. Når far har valgt bort oppdragelse tidligere, så endrer ikke noe seg nå. Det dere imidlertid kan gjøre er å kreve at hun betaler for å bo hos dere. Alle voksne må betale for å bo og spise, og det skulle bare mangle om det ikke gjaldt henne og. 

Når situasjonen er som du beskriver ville jeg krevd en ordentlig husleie. hun tjener etter hva du sier ganske godt,og bør, som alle voksne, betale for hus og mat. Det kan få henne til å revurdere hvor attraktivt det er å bli boende på "pikeværelset" og at hun da heller velger å flytte ut. For meg er det uansett komplett uforståelig at man ønsker å bo hjemme når man har blitt såpass gammel.

Det kommer aldri til å skje. Faren går aldri med på det. Han har ikke hjerte til å hverken kreve penger fra henne, eller oppfordre henne til å flytte så lenge hun er student.
Han har sluttet å gi henne lommepenger med begrunnelse i at hun tjener penger selv, noe hun synes er HELT hårreisende, forskjellsbehandling og uhørt. Hører daglig fra henne hvor mye lettere de yngre jentene slipper unna, hvor mye mer de får, osv. Da renner det ofte over for faren, som gir henne en heftig leksjon, men det bare preller av, som alt annet.

Når det gjelder hvor attraktivt det er for henne å bo hjemme, så har hun kjelleren for seg selv, med soverom, eget bad og oppholdsrom der. Så hun føler nok ingen trang til å flytte...

Anonymkode: 39069...1fa

[regine]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kommer aldri til å skje. Faren går aldri med på det. Han har ikke hjerte til å hverken kreve penger fra henne, eller oppfordre henne til å flytte så lenge hun er student.
Han har sluttet å gi henne lommepenger med begrunnelse i at hun tjener penger selv, noe hun synes er HELT hårreisende, forskjellsbehandling og uhørt. Hører daglig fra henne hvor mye lettere de yngre jentene slipper unna, hvor mye mer de får, osv. Da renner det ofte over for faren, som gir henne en heftig leksjon, men det bare preller av, som alt annet.

Når det gjelder hvor attraktivt det er for henne å bo hjemme, så har hun kjelleren for seg selv, med soverom, eget bad og oppholdsrom der. Så hun føler nok ingen trang til å flytte...

Anonymkode: 39069...1fa

Ok - fakta her er at FAR syr enorme puter under armene på den unge damen, og dermed muliggjør hennes fortsatte oppførsel og at hun fortsatt bor hos dere. Selvsagt flytter hun ikke så mye tilrettelagt som hun har det. Jeg skjønner også at dere/far har ekstremt god råd, som kan ha henne boende i noe som høres ut som en utleieenhet, som familien kunne tjent litt ekstra penger på. 

Utfordringen her er selvsagt at far ikke vil ta tak i problemet, du ser at det er et problem, men får ikke gjort noe med det. Så da kommer dette itl å fortsette, så lenge den unge damen selv finner det opportunt å bo hjemme og får ALT tilrettelagt for å kunne gjøre det. 

Jeg tror at dette kommer til å tære så mye på deg at ditt og fars forhold risikerer å ryke. Fordi han også ser at egentlig bør hun flytte ut og egentlig bør det stilles krav, men han vil ikke/tør ikke - lar seg heller tråkke på av ei på 20! Det stilles ingen krav til henne (antar at noen andre også vasker både hennes klær og hennes boenhet) og hvorfor i allverden skal hun endre noe da? HUN har det jo som plommen i egget, og i følge far skal hun fortsatt få lov til det. 

Du burde kanskje tenke litt over hvilke signaler dette sender til de yngre barna og 17-åringen må jo snart også få lov å bo gratis på hybel hjemme som storesøster får lov til. Ellers er det jo en grov forskjellsbehandling av barna! 

[AnonymBruker]

Jeg hadde faktisk vurdert å stille hardt mot hardt til far her. Enten flytter hun, eller flytter jeg. Jenta ville nok kvalifisert for en diagnose i psykiatrien, som ikke er den mest attraktive. Hun bruker mennesker og snurrer nok de fleste rundt lillefingeren såfremt hun kan tjene på det.

Når det gjelder penger, så har hun nok også fått støtte fra Lånekassen, så hun har nærmere 20K utbetalt hver måned (inkl jobb). Jeg betviler sterkt at veldig mye av dette går til sparing. Om far ønsker å hjelpe sin datter (og beholde sin ektefelle) kan han heller hjelpe henne inn på boligmarkedet. Jenta trenger å bli voksen og hun har tydelig midler til å klare seg selv.

Jeg ser med gru på hvilken utdanning hun tar, når man er klar over hvilke utdanninger som er 6-årige studieløp...

Anonymkode: 18095...eca

[AnonymBruker]

Hun har sannsynligvis en personlighetsforstyrrelse. Far skulle nok satt grenser for henne tidligere og ikke latt henne styre på som hun gjør og kastet henne ut. Men faktum er at hun ville hatt den samme ufordragelige personligheten uansett. 

Anonymkode: 1000e...3a5

[AnonymBruker]

14 minutter siden, regine skrev:

Ok - fakta her er at FAR syr enorme puter under armene på den unge damen, og dermed muliggjør hennes fortsatte oppførsel og at hun fortsatt bor hos dere. Selvsagt flytter hun ikke så mye tilrettelagt som hun har det. Jeg skjønner også at dere/far har ekstremt god råd, som kan ha henne boende i noe som høres ut som en utleieenhet, som familien kunne tjent litt ekstra penger på. 

Utfordringen her er selvsagt at far ikke vil ta tak i problemet, du ser at det er et problem, men får ikke gjort noe med det. Så da kommer dette itl å fortsette, så lenge den unge damen selv finner det opportunt å bo hjemme og får ALT tilrettelagt for å kunne gjøre det. 

Jeg tror at dette kommer til å tære så mye på deg at ditt og fars forhold risikerer å ryke. Fordi han også ser at egentlig bør hun flytte ut og egentlig bør det stilles krav, men han vil ikke/tør ikke - lar seg heller tråkke på av ei på 20! Det stilles ingen krav til henne (antar at noen andre også vasker både hennes klær og hennes boenhet) og hvorfor i allverden skal hun endre noe da? HUN har det jo som plommen i egget, og i følge far skal hun fortsatt få lov til det. 

Du burde kanskje tenke litt over hvilke signaler dette sender til de yngre barna og 17-åringen må jo snart også få lov å bo gratis på hybel hjemme som storesøster får lov til. Ellers er det jo en grov forskjellsbehandling av barna! 

Jeg er fullstendig klar over det, og jeg er helt enig med deg. Prøver jeg å tvinge far til å ta tak i dette, så sukker han bare oppgitt, sier at han er lei av å prøve å oppdra en voksen jente, og at dette får hun bare finne ut av selv.

Hun løfter ikke en finger. Det er jeg som vasker klærne hennes, da de ligger i skittentøyet sammen med alle andre klær.
Kjelleren hunne ikke vært leid ut til andre, den har ikke kjøkken og har åpen trapp opp til oss. Vi vasker ikke der, det får hun gjøre selv. Det er med andre ord skittent der, da hun vasker en gang i halvåret...

Og jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere det... jeg kan ikke ta krigen alene, for jeg er ikke moren hennes.

 

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg hadde faktisk vurdert å stille hardt mot hardt til far her. Enten flytter hun, eller flytter jeg. Jenta ville nok kvalifisert for en diagnose i psykiatrien, som ikke er den mest attraktive. Hun bruker mennesker og snurrer nok de fleste rundt lillefingeren såfremt hun kan tjene på det.

Når det gjelder penger, så har hun nok også fått støtte fra Lånekassen, så hun har nærmere 20K utbetalt hver måned (inkl jobb). Jeg betviler sterkt at veldig mye av dette går til sparing. Om far ønsker å hjelpe sin datter (og beholde sin ektefelle) kan han heller hjelpe henne inn på boligmarkedet. Jenta trenger å bli voksen og hun har tydelig midler til å klare seg selv.

Jeg ser med gru på hvilken utdanning hun tar, når man er klar over hvilke utdanninger som er 6-årige studieløp...

Anonymkode: 18095...eca

Vi har 2 felles barn som er ganske små, så det er ikke aktuelt. Og vi har det bra, samboeren og jeg. Det er denne datteren jeg ikke takler. Uten felles barn, hadde jeg nok likevel blitt i forholdet, men hatt egen leilighet. Men vi har som sagt 2 felles barn.

Dessuten.. å fortelle en jente at stemoren har sagt: "Enten flytter hun, eller så flytter jeg"... legger ikke akkurat til rette for et OK forhold videre. Hun er tross alt halvsøster til mine barn, og datteren til samboeren min, så hun vil alltid være i livet mitt, enten jeg liker det eller ei. Da ville nok dette være en uklok ting å gjøre.

 

 

Anonymkode: 39069...1fa

[Anwa]

Dere kan ta kampen nå, sette krav, eller så kan hun potensielt lene seg mot dere i årevis fremover.

Dere gjør henne og dere selv en massiv bjørnetjeneste ved å la dette fortsette.

Tiltross for at dere/faren ikke er oppdrager lenger teknisk,  så er dere faktisk det når dere lar henne bo bekymringsfritt hjemme i sitt lille støvete kjellerslott. 

1. Hun må betale husleie og bidra til husholdningen, 4000 kr pr. mnd er vel minimum og veldig generøst.

2. Det er helt uakseptabelt at hun ikke vasker sitt eget værelse og sine egne klær. Det får hun pent gjøre selv, og det er også et vanlig krav at man holder boligen sin i orden når man leier.

Enten godtar hun det, eller så flytter hun ut og MÅ gjøre det/leve med konsekvensene av å ikke gjøre det selv. For dere, og for henne er dette en win-win situasjon.

Endret 27. august 2019 av Anwa

[Vera]

Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan denne jenta var før samlivsbruddet. Hvor gammel var hun? Hvordan taklet hun bruddet? Hvordan var bruddet? Jeg er nysgjerrig på om personligheten hennes er et resultat av usikkerhet, og skjold mot avvisning. Det er lettere å avvise enn å ta risken med å bli avvist selv. Det er heller ikke til å stikke under en stol at barn er utspekulerte og smarte - når en av forelderen så tydelig viser tegn på dårlig samvittighet og konfliktskyhet er det HELT normalt å utnytte denne stillingen. Det er heller ikke unormalt at skilsmissebarn iherdig prøver å sette foreldrene opp mot hverandre, til egen fordel, for å sanke goder (feks «mamma forstår meg ikke, hun forstår ikke hvor vanskelig jeg har det, det er bare du som forstår meg pappa» fordi hun vet at far som lider av dårlig samvittighet fra før kommer til å gi etter så det suser - når faktum egentlig bare er at mor prøver å oppdra jenta ved å stille krav og gi konsekvenser ved uønsket oppførsel..helt normalt i slike skilsmissesettinger). 

Jeg ser at flere prøver å diagnotisere jenta..kutt ut! Det er kun en psykiater som kan diagnotisere et menneske. Vi kjenner svært få detaljer i denne saken. 

Jenta var den eldste ved skilsmissen, og følgelig den som fikk med seg mest av hva som skjedde og hvordan tingene skjedde. Man skal ikke kimse av traumene et barn gjennomgår som følge av en skilsmisse, men det er svært lite oppmerksomhet rundt dette emnet. I mine øyne burde alle barn som gjennomgår et brudd mellom foreldre få hjelp av fagfolk til å bearbeide traumet. Uavhengig av om foreldre skilles som venner og samarbeider godt - er det selvfølgelig traumatisk og få livet sitt snudd opp ned. 

Jeg mener ikke å si at ingen burde skille seg, det er mange som lever i forhold som burde vært stoppet for lenge siden..men det er for lite fokus på barnet i slike situasjoner, og senvirkninger som følge av bruddet. Det er også mulig at jeg er helt ute på viddene ifht denne saken - jeg vet for lite om forhistorie osv..men jeg leser jenta som ei svært usikker jente som egentlig ikke vet hvem hun er, og hvordan hun skal te seg. Det eneste hun har funnet ut er at hun får makt ved å ta makt fra andre mennesker. Hun har feks tatt i fra deg alt av makt Ts, hun har klatret forbi deg, og vet at hun har større makt enn deg ifht feks faren. Det at du vasker klærne hennes feks - slutt med det! Hun beregnes som voksen og skal behandles som en voksen. Hun bor under ditt tak - selvsagt skal hun rette seg etter dine regler, uavhengig av om du er hennes biologiske mor eller ikke. Man retter seg etter regler når man lever sammen med andre mennesker. Ikke vær redd for å ta tilbake makten din - kan hende det egentlig er det hun savner - at en voksen tør å stille krav til henne. Og forvent kjefting og smelling i starten, men ikke ta deg nær av det..du skal tross alt lære en halvgammel hund å sitte 😛

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville tipset far om å kreve husleie av jenta. Og uten å si til jenta, ville jeg spart pengene for henne. Ikke i hennes navn, men det kan kanskje både lære henne hvor stor sum som kan bygges opp av å spare litt hver måned, og det kan komme dere til gode den dagen hun sier tvert at hun ikke har penger til depositum/eller andre ting so gjør at hun ikke kan flytte ut. 

Joda, det har du. Se her er leiepengene dine. Det er nok til depositum og ny sofa, så du kan flytte og vi kan hjelpe deg og nå ser du hvor mye du er i stand til å spare! 

Anonymkode: 28a77...917