jeg føler meg bare levende når det skjer forandringer og dramatiske ting.

[AnonymBruker]

Jeg elsker å høre om andres tragedier. Ikke lidelser , død og sykdom selvølgelig, men jeg elsker når det blir drama! Jeg er aldri den som legger opp til drama. 
Jeg er livredd for å stagnere og bli værende ett sted. Så jeg har likt å bytte jobb og ser ofte etter nytt.

Jeg kjeder meg når jeg ikke er forelsket. Om det så er ulykkelig forelsket. jeg tør aldri å ta initiativ til vedkommende. jeg har egentlig veldig lave tanker om meg selv. 

Jeg trenger alltid store forandringer! Og jeg liker å leve over sosiale meida. for da ser ingen hvor ensom og derpiemrt jeg egentlig føler meg. 

Jeg vil helst ikke ha en norsk kjæreste, da jeg vil ha en grunn til å lære et nytt språk, bli kjent med andre kulturer og kunne ta fly til kjæresten. 

Mine reiser er utlandet. Kjedeligste jeg vet skogturer og fjellturer. 

Jeg får problemer i forhold til mine nærmeste av dette, da hele slekten min på morsiden jeg vokste opp med befinner seg i hjembyen vår og her har slekten min bodd i generasjoner så jeg har jo røtter der. De flyttet tilbake etter studiene og stiftet familie. Vi har fint forhold, men jeg føler enkelte er skeptiske til livet mitt og ber meg roe ned og satse på noe tryggere. at jeg ber om å få ødelagt livet mitt. 

Hvordan vite hvem som har rett da? 

Anonymkode: f1639...8f0