Mor med negativ holdning til far og skjuler ikke dette til sine barn

[AnonymBruker]

Jeg er ett slikt barn. Hele oppveksten min har vært preget av stikk og kommentarer om min far. Jeg har hatt mye dårlig samvittighet bare for å tilbringe tid sammen med han på grunn av min mor. Jeg kunne føle jeg sviktet henne når jeg hadde det fint hos han. 

Nå er jeg voksen. Eller, jeg er 22 og har flyttet ut og kjenner jeg bare er så lei situasjonen. De har vært fra hverandre siden jeg var 2 år og har sett de siste årene at min mor er ikke helt.. Hun har en litt annerledes personlighet. En personlighet jeg ikke kan se så mye av meg selv i. 

Nå er det at jeg er lei. Veldig lei. Jeg har godt forhold til min far og om jeg skulle valgt bort en forelder så måtte det vært henne fordi hun gjør ting så slitsomt. 

Hun er veldig kjærlig og bærer oss på hendene. Og jeg har ikke lyst å trosse henne med å sette foten ned da jeg er redd hvordan hun vil takle dette. 

Er det noen som har vært i samme situasjon med bitter mor? Føler jeg må leve litt i skjul da jeg forsåvidt later som om min far ikke eksisterer når hun er til istede, og vil ikke at hun skal vite noe om meg når det kommer til han. 

Anonymkode: b47d8...f76

[AnonymBruker]

Jeg var lott som din mør og du skal få noen tips.

Sett deg ned med moren din og si at du er stor nok til å bestemme selv heretter det må hun akseptere.

Si til moren din at du er glad i pappan din, det blir kanskje vondt for henne å høre, men med tiden vil dette gå seg til.

Om dere snakker sammen så ikke vær redd for å nevne faren din. Si dere snakker om en kake, da kan du nevne at den kaka fikk du hos faren din i helga eller hva fet nå dreier seg om. Ikke dikt opp ting, bare vær åpen.

En siste ting du skal vite er at du har lov til å være glad i begge foreldrene dine. Du har også lov å bli glad i steforeldre.

Dette går seg til og du skal ikke ha dårlig samvittighet for å tilbringe tid med faren dim.

 

Anonymkode: 5f8ad...9f6

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg var lott som din mør og du skal få noen tips.

Sett deg ned med moren din og si at du er stor nok til å bestemme selv heretter det må hun akseptere.

Si til moren din at du er glad i pappan din, det blir kanskje vondt for henne å høre, men med tiden vil dette gå seg til.

Om dere snakker sammen så ikke vær redd for å nevne faren din. Si dere snakker om en kake, da kan du nevne at den kaka fikk du hos faren din i helga eller hva fet nå dreier seg om. Ikke dikt opp ting, bare vær åpen.

En siste ting du skal vite er at du har lov til å være glad i begge foreldrene dine. Du har også lov å bli glad i steforeldre.

Dette går seg til og du skal ikke ha dårlig samvittighet for å tilbringe tid med faren dim.

 

Anonymkode: 5f8ad...9f6

Takk for svar. Har du fått samme beskjed? At du tålte det

Anonymkode: b47d8...f76

[snoren]

Jeg har det sånn og, skulle lage istand dåpsfest for min unge og de var så barnslige at pappa ville ikke komme om mamma var der og motsatt. Da sa jeg at de fikk drite i og komme begge to, for vi hadde det like koselig uten dem. Da ble det stille fra dem begge. Voksne kan ikke lære dessverre.

[AnonymBruker]

Har det nokså likt som deg. Er 23 og det har vært slik siden jeg var 5 år. Moren min viser (og sier) tydelig at hun ikke liker min far og over tid har dette vært utrolig vanskelig. Spesielt når jeg var yngre. Jeg er glad i dem begge så det har vært vanskelig å si ordentlig ifra til min mor og har vært redd for å såre henne. Heldigvis har det de senere årene blitt bedre etter jeg tok en ordentlig prat med henne om problemet. Det bedret seg veldig men i spesielle situasjoner dukker det opp igjen. F.eks når jeg hadde avslutningsseremoni på høyskolen dro hun med en gang hun så min far, så hun bare stakk av selv om det selvfølgelig såret meg veldig. 

Det beste tipset jeg kan gi er å prøve å ta en ordentlig prat med din mor. Over hvor mye dette faktisk påvirker deg. Kanskje det bedrer seg.

Føler utrolig med deg og håper det blir bedre ❤️

Anonymkode: b24f3...40e

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har det nokså likt som deg. Er 23 og det har vært slik siden jeg var 5 år. Moren min viser (og sier) tydelig at hun ikke liker min far og over tid har dette vært utrolig vanskelig. Spesielt når jeg var yngre. Jeg er glad i dem begge så det har vært vanskelig å si ordentlig ifra til min mor og har vært redd for å såre henne. Heldigvis har det de senere årene blitt bedre etter jeg tok en ordentlig prat med henne om problemet. Det bedret seg veldig men i spesielle situasjoner dukker det opp igjen. F.eks når jeg hadde avslutningsseremoni på høyskolen dro hun med en gang hun så min far, så hun bare stakk av selv om det selvfølgelig såret meg veldig. 

Det beste tipset jeg kan gi er å prøve å ta en ordentlig prat med din mor. Over hvor mye dette faktisk påvirker deg. Kanskje det bedrer seg.

Føler utrolig med deg og håper det blir bedre ❤️

Anonymkode: b24f3...40e

Takk for svar. Håper virkelig at det går bedre den dagen jeg tar motet til meg og godt det gikk bedre da du gjorde det. 

Anonymkode: b47d8...f76

[AnonymBruker]

16 minutter siden, snoren skrev:

Jeg har det sånn og, skulle lage istand dåpsfest for min unge og de var så barnslige at pappa ville ikke komme om mamma var der og motsatt. Da sa jeg at de fikk drite i og komme begge to, for vi hadde det like koselig uten dem. Da ble det stille fra dem begge. Voksne kan ikke lære dessverre.

Uff ja. Så eiersyk, i manglende bedre beskrivelse, orker jeg ikke å tenke på hvordan ting hadde vært om jeg hadde hatt barn, og ønske virkelig at jeg har fått talt min sak før den dagen kommer. Ingen av oss søsken har fått barn enda, men tenk om hun forsetter med sine barnebarn også. 

Anonymkode: b47d8...f76

[AnonymBruker]

Jeg hadde det slik under oppveksten og, fra begge sider. Det er slitsomt å forholde seg til mellom barken og veden, og være liten og stå mellom to voksne mennesker som ikke liker hverandre. Jeg synes selv det er dårlig og lite modent. Samtidig har det kommet mine barn til gode, jeg har selv vært gjennom et brudd med barnefar p.g.a utroskap og egentlig MANGE ting jeg kunne vært forbannet over. Jeg valgte å legge alt bak meg og strekke en hånd ut tkl min ex, vi samarbeider problemfritt i dag og er gode venner. Det er ikke en gang en maske, vi liker hverandre i dag som venner. Dette tror jeg har gjort bruddet lettere for barna også. 

Anonymkode: d8761...c23

[AnonymBruker]

Det er veldig vanskelig når den ene forelderen bare snakker stygt om den andre. Har vokst opp med det selv. Har dessverre aldri turt å si i fra, så det har istedenfor endt med at jeg har minimalt kontakt med den foreldrene som har snakket stygt. Har ødelagt store deler av barndommen fordi jeg helg etter helg etter helg måtte høre på stygge ting som jeg selv ikke opplevde var en realitet. Sånn mennesker orker jeg ikke forholde meg til.

 

Anonymkode: 5df94...565