Fortvilt søster

[AnonymBruker]

Jeg har et problem. Problemet er at bruker ekstremt mye tid, krefter og følelser på å tenke på den nærmeste familien. Jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter, men håper dere kan reflektere sammen med meg, for jeg graver meg ned, og det begynner å bli for tungt å bære alene.

Her kommer det:

Jeg og min mann har to flotte barn (skolealder) sammen. Vi har fulltidsjobber, våre egne interesser, og barna har aktiviteter og venner. Vi bor i en av Norges største byer og har det godt. Vi har også mange venner rundt oss som vi finner på mye med. Vi bor i samme by som våre foreldre. Min bror og hans kone bor også i samme by som oss. De har også to barn. Kona til min bror er i jobb, men ikke min bror på grunn av psykiske problemer. Deres barn er i barnehagealder og skolealder. Deres eldste har Downs syndrom, mens den minste er funksjonsfrisk. De har ikke så mange venner, og møter dem sjeldent. Barna er heller ikke med på noen aktiviteter utenom barnehage og skoletid. Mine foreldre er relativt unge, men sliter med mange helseplager som innebærer store smerter, uforutsigbare dager og dårlig nattesøvn.

Her er sakens kjerne. Min bror og hans familie har nesten DAGLIG kontakt med besteforeldrene, som innebærer mange timeslange besøk, mange besøk til de hvor besteforeldrene må sitte barnevakt, samt. henting i barnehage/skole, hjelp til middag osv. De er sammen så mye at våre barn begynner å reagere på det.

På bakgrunn av dette kvier vi oss i det hele tatt for å dra på et lite besøk til besteforeldrene til våre barn, fordi vi vet hvor mye min bror bruker dem, og vi vet de er utslitte og ønsker ro. Mine foreldre har prøvd å ta det opp med dem, men da ble det ufred, og jeg fikk høre hvor teite de var som ble slitne av samvær med barna deres. Jeg har også snakket med mine foreldre om det, men de ønsker ikke å sette grenser. Jeg har ikke vinklet det dit at vi ikke tar kontakt på grunn av dette, fordi jeg vet det hadde såret dem veldig mye. Jeg vet mine foreldre strekker seg veldig langt, på grunn av min brors psykiske helse. Jeg tenker likevel at det ikke er greit å "bruke opp" sine foreldre på denne måten, da det er min bror og hans kone som selv har valgt å sette til livs disse barna, som jeg jo er veldig glade i (må ikke misforstås). Jeg synes det er utrolig trist at mine barn reagerer på at deres søskenbarn har daglig kontakt med sine besteforeldre, mens de "kun" får møte de en gang i måneden. Jeg ønsker ikke å ha en slik daglig kontakt med mine foreldre, men at vi skal kunne spørre om et besøk innimellom uten at jeg må analysere og undersøke om de er i form til det etter å ha vært barnevakter x antall ganger den siste uka....

På den andre siden synes jeg det er flott at foreldrene mine vil stille opp for sine barn og barnebarn på det viset, og gjør at jeg er sikker på de ville stilt opp for meg også om en av oss for eksempel skulle bli alvorlig syk eller at noe uforutsett skulle skjedd.

Ble dette passe rotete og ukonkret? Kan noen hjelpe meg å tenke? Jeg skammer meg mye over å ha disse tankene, og jeg er redd jeg selv blir dårlig av å la det gå for lang tid uten å snakke med noen om dette...

Anonymkode: 4167a...b80

[AnonymBruker]

Har vært i lignende situasjon med 4 voksne barn som river og sliter i sine foreldres energi og omsorg. Jeg er inngift med en av «barna», vi er 45 år. Alle har hatt sine problemer, og fått hjelp av ulike slag opp igjennom. Det som er klart er at psykiske problemer er ufattelig tungt og man har ikke noe valg, man er alltid livredd for selvmord og føler sterkt ansvar når eget barn ikke evner normal omsorg for sine barn igjen. Kronisk sykdom og barn med funksjonsnedsettelse er også utrulig energikrevende og utmattende. Tenker at hvis du har mulighet bør du gi energi inn i familiesituasjonen isteden for å kreve. Forklar situasjonen for dine barn. Dere er på 2 helt forskjellige planeter akkurat nå. Klem til deg♥️

Anonymkode: 169fe...809

[AnonymBruker]

Hva er du fortvilet over? At du har en frisk og rask familie som ikke trenger avlastning i hverdagen? Da er du heldig og bør heller gå inn på tilbudssiden enn å begynne å kreve din del av "kaka". 

For all del, jeg skjønner at du synes dere blir nedprioritert, men livet er ofte urettferdig og noen ganger må man bare akseptere at det kanskje er tøffere for andre og at de har mer behov for den avlastningen enn deg. Jada, kanskje dine foreldre bør si nei og din brors familie få hjelp og avlastning fra andre steder, men husk at det ikke akkurat er tilbud som kastes etter deg og kanskje de rett og slett ikke har kapasitet til papirmølla?

Anonymkode: bf453...daf

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg er fortvilt mest fordi jeg ser hvordan det tærer på mine foreldre. De har egentlig mer enn nok med seg selv og sin sykdom. 

Jeg skal ærlig innrømme at jeg er skuffet over å nesten ikke kunne ha en relasjon med mine egne foreldre, fordi jeg ikke tør spørre om å få komme på et besøk, fordi jeg ikke vil bruke de opp.

Om jeg kunne, skulle jeg gjerne stilt opp mer enn jeg gjør. Vi har krevende jobber, to barn som sliter med skolen og bruker mange timer på lekser hver dag. Jeg stiller opp en gang i blant som barnevakt for mine tantebarn, og har tilbydd meg å ha et barn på overnatting her, men det ønsket ikke mor. Jeg spør også om vi familiene skal finne på ting, både med barna og voksne alene, men det blir maks en gang i måneden på grunn av at jeg er utslitt etter fullt kjør i uka og en mann som jobber 150%... 

Det bør sies at de har noe avlastning gjennom kommunen i en bolig, men de ønsker ikke mer fordi «de klarer seg så godt». Det er vondt å høre for oss rundt som vet hvem det egentlig går utover...

Jeg vet veldig godt at vi er heldige som er friske og raske. Vi har også en fantastisk svigerfamilie som vi møter kanskje to ganger i måneden. Jeg vet at vi lever på to ulike planeter, og kanskje at de har behov for hjelp i mange mange år framover. Derfor skammer jeg meg over å tenke disse tankene også. Jeg rives mellom mitt ønske om mer kontakt, mine foreldres helsemessige utfordringer og min brors families utfordringer. 

Anonymkode: 4167a...b80

[Gjest RødeFare]

Dine foreldre må selv ta ansvar for å sette grenser for seg selv. Det kan ikke du løse.

Jeg foreslår at du støtter dine foreldre med å snakke med dem om hvordan de har det, og gi dem støtte. Hvis du ønsker en tettere relasjon uten å slite dem ut kan du invitere dem på middag, eller annen type samvær der dere er alle sammen.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, RødeFare skrev:

Dine foreldre må selv ta ansvar for å sette grenser for seg selv. Det kan ikke du løse.

Jeg foreslår at du støtter dine foreldre med å snakke med dem om hvordan de har det, og gi dem støtte. Hvis du ønsker en tettere relasjon uten å slite dem ut kan du invitere dem på middag, eller annen type samvær der dere er alle sammen.

Ts her. Takk for gode råd. Dette gjør vi allerede. Mine foreldre smetter stadig inn hint om at de er slitne av å ha for mye samvær. Da sier jeg at de er voksne mennesker som jo styrer dette selv. Har prøvd en gang for lenge siden å ta opp dette på en mer konstruktiv måte, så de vet hva jeg mener, men nå sier jeg kun at de styrer det selv:) og da ler de og sier at «de jo gjør det». 

Jeg har invitert både på middag, kaffe, kino osv., men ofte er de for slitne til å bli med. En enkel kaffe på byen uten barn er også for tungt mange ganger. Er redd en middagsinvitasjon er mer belastende for dem, fordi de heller ønsker seg en kveld helt fri... vanskelig dette her. 

Anonymkode: 4167a...b80

[Gjest RødeFare]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Takk for gode råd. Dette gjør vi allerede. Mine foreldre smetter stadig inn hint om at de er slitne av å ha for mye samvær. Da sier jeg at de er voksne mennesker som jo styrer dette selv. Har prøvd en gang for lenge siden å ta opp dette på en mer konstruktiv måte, så de vet hva jeg mener, men nå sier jeg kun at de styrer det selv:) og da ler de og sier at «de jo gjør det». 

Jeg har invitert både på middag, kaffe, kino osv., men ofte er de for slitne til å bli med. En enkel kaffe på byen uten barn er også for tungt mange ganger. Er redd en middagsinvitasjon er mer belastende for dem, fordi de heller ønsker seg en kveld helt fri... vanskelig dette her. 

Anonymkode: 4167a...b80

Skjønner. Sånne familiegreier er ikke helt enkle. 

Jeg tenker at du bør prøve å unngå å sammenlikne deg med din bror, og heller fokusere på hva som skal til for at du føler at du har en god og tett relasjon til dem. Så ville jeg ikke latt være å invitere, men heller latt det være opp til dem å si nei. Du kan være helt åpen med dem også: Jeg har så lyst til at vi skal treffes, men jeg er bekymret for at dere er veldig slitne. Hva funker for dere?

Kan faste avtaler være lettere for dem? For eksempel fast lunsj eller middag sammen en dag i uken/annenhver uke? Kanskje dere til og med kan samles hele storfamilien en gang i måneden?

Lykke til! Skjønner godt at dette er vanskelig.

[AnonymBruker]

Hva om du gir dem friminuttt hos dere, for liksom å blokkere for din bror? At dine foreldre skal komme kl 15, da skal de opp på gjesterommet og hvile/lese et par timer. Du/din mann lager middag og lekser imens, så spiser alle middag sammen kl 17, så brettspill en times tid, så drar dine foreldre hjem kl 19-20

Da er de booket den kvelden, men får mye hvile og egentid.

Anonymkode: ffc85...7f8

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har et problem. Problemet er at bruker ekstremt mye tid, krefter og følelser på å tenke på den nærmeste familien. Jeg vet ikke helt hva jeg er ute etter, men håper dere kan reflektere sammen med meg, for jeg graver meg ned, og det begynner å bli for tungt å bære alene.

Her kommer det:

Jeg og min mann har to flotte barn (skolealder) sammen. Vi har fulltidsjobber, våre egne interesser, og barna har aktiviteter og venner. Vi bor i en av Norges største byer og har det godt. Vi har også mange venner rundt oss som vi finner på mye med. Vi bor i samme by som våre foreldre. Min bror og hans kone bor også i samme by som oss. De har også to barn. Kona til min bror er i jobb, men ikke min bror på grunn av psykiske problemer. Deres barn er i barnehagealder og skolealder. Deres eldste har Downs syndrom, mens den minste er funksjonsfrisk. De har ikke så mange venner, og møter dem sjeldent. Barna er heller ikke med på noen aktiviteter utenom barnehage og skoletid. Mine foreldre er relativt unge, men sliter med mange helseplager som innebærer store smerter, uforutsigbare dager og dårlig nattesøvn.

Her er sakens kjerne. Min bror og hans familie har nesten DAGLIG kontakt med besteforeldrene, som innebærer mange timeslange besøk, mange besøk til de hvor besteforeldrene må sitte barnevakt, samt. henting i barnehage/skole, hjelp til middag osv. De er sammen så mye at våre barn begynner å reagere på det.

På bakgrunn av dette kvier vi oss i det hele tatt for å dra på et lite besøk til besteforeldrene til våre barn, fordi vi vet hvor mye min bror bruker dem, og vi vet de er utslitte og ønsker ro. Mine foreldre har prøvd å ta det opp med dem, men da ble det ufred, og jeg fikk høre hvor teite de var som ble slitne av samvær med barna deres. Jeg har også snakket med mine foreldre om det, men de ønsker ikke å sette grenser. Jeg har ikke vinklet det dit at vi ikke tar kontakt på grunn av dette, fordi jeg vet det hadde såret dem veldig mye. Jeg vet mine foreldre strekker seg veldig langt, på grunn av min brors psykiske helse. Jeg tenker likevel at det ikke er greit å "bruke opp" sine foreldre på denne måten, da det er min bror og hans kone som selv har valgt å sette til livs disse barna, som jeg jo er veldig glade i (må ikke misforstås). Jeg synes det er utrolig trist at mine barn reagerer på at deres søskenbarn har daglig kontakt med sine besteforeldre, mens de "kun" får møte de en gang i måneden. Jeg ønsker ikke å ha en slik daglig kontakt med mine foreldre, men at vi skal kunne spørre om et besøk innimellom uten at jeg må analysere og undersøke om de er i form til det etter å ha vært barnevakter x antall ganger den siste uka....

På den andre siden synes jeg det er flott at foreldrene mine vil stille opp for sine barn og barnebarn på det viset, og gjør at jeg er sikker på de ville stilt opp for meg også om en av oss for eksempel skulle bli alvorlig syk eller at noe uforutsett skulle skjedd.

Ble dette passe rotete og ukonkret? Kan noen hjelpe meg å tenke? Jeg skammer meg mye over å ha disse tankene, og jeg er redd jeg selv blir dårlig av å la det gå for lang tid uten å snakke med noen om dette...

Anonymkode: 4167a...b80

Kan ikke dere, som tydeligvis har alt på stell, tilby avlastning og hjelp til bror m/fam isteden? Jeg leser av det du skriver at du virkelig IKKE aner konseptene av hvordan det er å ha et barn med spesielle behov. Du skriver også at de ikke har mange venner, men tror du virkelig at det er mulig å prioritere venner og seg selv (som dere gjør) når man har et barn med svært krevende diagnose? 

I tillegg er det psykisk sykdom i bilde. Dette gjør din brors familie til en høyrisiko-familie, og det eneste de trenger er hjelp og støtte. Din familie har mye til overs, har det virkelig ikke falt dere inn å tilby jevnlig støtte?

Vet du at man aldri kan forlate et downsbarn, men ofte må ha dem med når man beveger seg rundt i huset? Aner du konseptene av at uansett hvor stort barnet blir, er det fortsatt umulig for foreldrene å bare «Stikke» ut en tur på butikken, mens barnet leker? Nei downsbarn må forberedes i god tid, ingenting kan bare skje «sånn». Låst til hjemmet, til stramme rutiner og dagsplaner, til omsorgsrollen resten av livet....

du viser liten innsikt i den tilværelsen dette er. Alt jeg kan lese er meg meg meg. Til tross for at livet ditt går 100% på skinner, vil du fortsatt ha mer. Og du ser ikke det enormt krevende livet broren og co lever.

HAR du det FOR godt? 

Anonymkode: fb67c...c6c

[AnonymBruker]

Takk for gode velmenende ord fra deg. Jeg vet utrolig godt hvor vanskelig det er for dem. Om du leser mine andre svar lengre opp her blir bildet kanskje litt mer nyansert for din del? Jeg har ikke hele livet «på skinner», men må ta tak i min nærmeste familie først, før jeg kan dele min energi på andre...

Er jeg en dårlig person som ønsker meg kontakt med mine foreldre? Er det virkelig sånn å forstå? Så når noen i familien blir syk har de enerett på familien? Dette har vart i mange år.

 

Anonymkode: 4167a...b80

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kan ikke dere, som tydeligvis har alt på stell, tilby avlastning og hjelp til bror m/fam isteden? Jeg leser av det du skriver at du virkelig IKKE aner konseptene av hvordan det er å ha et barn med spesielle behov. Du skriver også at de ikke har mange venner, men tror du virkelig at det er mulig å prioritere venner og seg selv (som dere gjør) når man har et barn med svært krevende diagnose? 

I tillegg er det psykisk sykdom i bilde. Dette gjør din brors familie til en høyrisiko-familie, og det eneste de trenger er hjelp og støtte. Din familie har mye til overs, har det virkelig ikke falt dere inn å tilby jevnlig støtte?

Vet du at man aldri kan forlate et downsbarn, men ofte må ha dem med når man beveger seg rundt i huset? Aner du konseptene av at uansett hvor stort barnet blir, er det fortsatt umulig for foreldrene å bare «Stikke» ut en tur på butikken, mens barnet leker? Nei downsbarn må forberedes i god tid, ingenting kan bare skje «sånn». Låst til hjemmet, til stramme rutiner og dagsplaner, til omsorgsrollen resten av livet....

du viser liten innsikt i den tilværelsen dette er. Alt jeg kan lese er meg meg meg. Til tross for at livet ditt går 100% på skinner, vil du fortsatt ha mer. Og du ser ikke det enormt krevende livet broren og co lever.

HAR du det FOR godt? 

Anonymkode: fb67c...c6c

Dette synes jeg var et urettferdig svar til TS. Downs syndrom er slitsomt ja, men hvorfor er det greit å kreve at besteforeldrene skal ta seg av barnet med syndrom til stadighet? TS skriver jo at foreldrene hennes selv sier at de blir utslitte av det. Ja, mennesker med psykiske problemer og som attpåtil har et barn med Downs har selvfølgelig behov for hjelp og støtte, men dette ansvaret skal IKKE ligge på andre familiemedlemmer med mindre de ønsker det selv. Her bør de heller ta imot mer hjelp fra det offentlige slik at besteforeldrene har overskudd til de andre barnebarna sine også. Det er jo sine egne barn TS tenker på, ikke seg selv. Selvfølgelig reagerer en mor når barna føler seg tilsidesatt av egne besteforeldre. Sånn skal det ikke være.

 

Anonymkode: 991a8...179

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi bor i en av Norges største byer og har det godt

Hvilken by er det? La meg gjette... Bergen? Stavanger? Trondheim? Drammen? Tromsø? Fredrikstad? Kristiansand?

Anonymkode: 107d6...17e

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken by er det? La meg gjette... Bergen? Stavanger? Trondheim? Drammen? Tromsø? Fredrikstad? Kristiansand?

Anonymkode: 107d6...17e

Ts her. Hvorfor er det relevant? Ville få fram at vi ikke bodde for oss selv på bygda, samtidig som det er mange muligheter for aktiviteter for både barn og voksne. Et lite poeng med slike poster er vel at man ikke vil gjenkjennes? 

Anonymkode: 4167a...b80

[AnonymBruker]

Forstår deg godt TS, det er ikke en enkel situasjon. Hos oss krever mannen sin søster fryktelig mye av de aldrende foreldrene sine, de må kjøre alle barna deres rundt omkring, sitte barnevakt etc etc når de først kommer på besøk. (Søstera, samboeren hennes og ungene er funksjonsfriske og klarer seg selv ellers...) Og da har de ikke noe særlig overskudd til våre barn. Litt trist. Vi trenger ikke hjelp til de daglige gjøremålene, men skulle gjerne sett at våre barn fikk litt tid med besteforeldrene også. Er de på besøk i byen i 14 dager får våre barn 1-2 ettermiddager med de og de 3 barna til søstera all annen tid. At vi tar initiativ hjelper fint lite dessverre, men tror ikke vi får gjort så mye med det. 

Anonymkode: c8f64...ed9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ts her. Hvorfor er det relevant? Ville få fram at vi ikke bodde for oss selv på bygda, samtidig som det er mange muligheter for aktiviteter for både barn og voksne. Et lite poeng med slike poster er vel at man ikke vil gjenkjennes? 

Anonymkode: 4167a...b80

Ja, det skjønner jeg. Men hvis du bor i et av Norges største byer, gjør det vel ikke noe om du forteller hvilken by det er? Jeg tenkte bare at det da bor såpass så mange mennesker der at sjansen for å identifisere deg er knøttliten. Jeg er interessert i geografi, derfor lurer jeg på hvilken by det er.

Anonymkode: 107d6...17e